Dere som har barna 50/50...

[Anonym bruker]

Hvordan takler dere det? Gruer dere dere til "barnefri" eller gleder dere dere?

Her blir det sannsynligvis 50/50, og jeg lurer på hvordan jeg skal overleve.. Fortell hvordan dere opplever det, hvordan det gikk i begynnelsen og hvordan det går med dere nå! Og ikke minst hvordan barnet/barna opplever/takler det!

 

Anonymous poster hash: 3aa57...ca2

[casandra1980]

Det var vanskelig i begynnelsen,men har vent meg til det. Ungene har tilpasset seg veldig fint, men ser det kan være en god idé ha barna fra søn- søn. For då får de roet litt ned til de skal på skole og i bhg. Kan lønne seg å finne seg noen nye hobbyer, gjør ting du ikke er vant til å gjøre uten å må planlegge jeg er blitt ivrig på fjellturer og trening:)

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg har! Jeg gleder meg til ungene kommer, men klarer også fokusere på fordelene ved barnefri. Jeg kan sove lenge, være ute så lenge jeg vil på kvelden, dra på fest, jobbe, sitte oppe hele natten og se på film osv.

 

Jeg jobber oftest kveldsvakter når de ikke er her, og det gjør det kanskje litt lettere. På dagtid hadde jeg jo ikke sett stort til de uansett. 

 

I begynnelsen var det rart, men jeg føler faktisk at vi har et nærere forhold nå. Jeg er mye mer bevisst og tilstede når de er her. 

 

Barna ser ut til å takle det veldig greit. De savner å være en familie igjen som de sier, men de virker ikke preget av det i det daglige. Skolen har ikke merket noe spesielt på dem, og de har heller ikke endret adferd.

[Leirha]

Vi har 50/50, men det ar vi ikke hatt fra begynnelsen. Hadde ikke situasjoen vært som den var hadde jeg aldri gått med på det av den grunn at jeg føler det er mer for foreldrenes del enn for barna.
Noen som har tenkt på hvordan det er å konstant bo i kofferter?

Min sønn er nå 17 år, jeg og faren har aldri vært sammen, men vi har et supert forhold, og samarbeider sikkert over normalen bra.
Hadde vi ikke gjort det så vet jeg ikke hvordan det hadde gått med sønnen  vår da han har ADHD og har hele veien trengt mye oppfølging av oss begge, og ungdomstiden har vært og er fortsatt svært utfordrende.
Men han sier det er godt med stabile foreldre.
 

Da jeg fikk ham (jeg sier jeg siden jeg fødte ham og var alene), så var han hos meg, med vanlig helgeordning hos faren.
Vi slo sammen helg og den ene dagen i ukene, så det ble langhelger, fantastisk god ordning, anbefales.

Slik var det fram til han var 7 år, da jeg var nødt til å flyte utenbys, og selvfølgelig ville jeg ha ham med, men for hans del var det viktigste et stabilt nettverk vav venner, familie og miljøet rundt ham.
Så han flyttet inn til faren de 3 årene jeg bodde i en annen by.
Det var vond, for oss begge, men til sist hadde alle godt av det.
Det ble et svært positivt utfall av det.

 

Da jeg flyttet hjem, var det feil å gå tilbake til gammel ordning, gutten var å 10 år og vi bestemte oss for å prøve 50/50., hvor vi var åpne for forandring i god tid..Sm ferier eller hvis vi skulle noe og vi måtte eller finne barnevakt.

Vi tok 1uke hos meg og en uke hos faren.
Etter 2 år spurte gutten om ikke han kunne i det minste ha to uker hos hver av oss, for det var så vondt å bo i kofferter,  ikke kunne slå rot.
Ikke føle du hørte hjemme noen fast plass.
Vi snakket med ham og han fortalte at han ville være 50/50, men at det var vanskelig. Uansett så kunne han ikke velge mellom oss, det ønsket han ikke. Nei hvordan kunne han stakkar.

Så vi har den ordningen idag, og det fungerer godt, men idag så merker jeg nok at det er litt for oss som foreldre sin del også, for han sliter veldig på oss, og når to uker er godt er lageret av energi tømt, og det fylles opp til han kommer igjen.

 

Han selv øbnser nå mer en fast plass, fordi han føler seg rotløs. Kan jeg forstå.
Men han vakler i hvor det skal være, hos meg vil han vær når han er hos meg, vise versa med faren.
 

Jeg er ikke veldig for den ordningen, og ville selv aldri valgt den igjen for mine barn, kan jeg gjøre noe med det.
Men heldigvis s er ikke vi i den situasjonen, men en vet aldri hva fremtiden bringer.

Ps: jeg vet det er bra for noen, men en vet aldri hvordan ens barn reagerer, og ofte så vil de heller ikke si noe om det, i redsel for å såre foreldrene? 

 

[Anonym bruker]

vi har 50/50 på de 2 elsde på 10 og 12,mens minste bor hos meg og er hos faren så ofte han vil,bor i nærheten, grunn til det er fordi minste er 18mnd og veldig knyttet til meg,så hadde ikke gått,men han ser faren så og si nesten hver dag for det

Anonymous poster hash: fe919...58a

[Anonym bruker]

Flere?

 

Anonymous poster hash: 3aa57...ca2