Vanskelig mor.. (Beklager, langt!)

[Anonym bruker]

Jeg er 30 år og gravid.

 

Jeg har ingen søsken, og moren min har ingen mann, hun og jeg har derfor alltid vært veldig nære på godt og vondt. Problemet er at hun er veldig veldig vanskelig å ha med å gjøre,og jeg takler det enda dårligere nå som jeg er gravid og har mindre energi og overskudd.

 

Hun kritiserer, dømmer og vil bestemme over meg, og behandler meg som en liten drittunge. Jeg har vært gift i flere år, og i det ene øyeblikket kan hun si at jeg er svært heldig med mannen min og at han er svigermors drøm, og i neste øyeblikk sier hun noe skikkelig stygt om han som ikke er sant. Når jeg prøver å forklare at det ikke er sant bare overkjører hun meg, hun hører aldri på meg, hun tar veldig mye plass og krever å bestemme.

 

De siste gangene jeg har truffet henne eller snakket med henne på telefon har hun behandlet meg så dårlig at jeg har vært kjempelei meg og deppa i flere dager etterpå. Hun kommer med masse formaninger om hvilke valg jeg har å gjøre som mor, og sier at jeg er sint på babyen i magen fordi jeg har vært mye kvalm i graviditeten (jeg er absolutt ikke sint på babyen, jeg har jo dessuten selv valgt å bli gravid, men hun nekter å høre, hun bare sier du er sånn og sånn).

 

Hun har null respekt for meg og mine valg, og hun behandler meg som en liten unge. I bryllupet mitt tok hun totalt styring, kranglet med svigerfaren min og lagde masse bråk og spetakkel. Hun merker at jeg ble gretten og var dritsur på meg LENGE etterpå og minner mer fortsatt om det fordi jeg ble gretten av at hun oppførte seg dårlig. Hun gjør aldri noen feil og sier aldri unnskyld, og skal alltid vri det til at jeg må si unnskyld. Fortsatt tar hun det opp, jeg ville invitere henne på besøk sammen med noen andre i familien og hun sa sarkastisk og dritsur "Jasså, men du er jo så jævlig flau over meg og jeg kan jo ikke være meg selv, så du vil nok ikke ha meg der!" Dette var på telefonen. Hun gikk inn i kjefte-modus og ropte i telefonen hvor ubrukelig jeg er og kom med masse kritikk. Jeg sa "hadet" og la på. Var kjempelei meg etterpå og bare gråt.

 

Vet hun aldri kommer til å be om unnskyldning, og det er ikke noe poeng å prøve å prate med henne om dette, jeg har prøvd flere ganger, og hun nekter å ta der inn over seg.

 

De siste årene har hun mistet de fleste av venninnene sine fordi hun behandlet dem like dårlig (kjeftet, kritiserte og sa at de var "syke i hodet" og masse annet) så de til slutt ikke orker mer og kuttet henne ut, til tross for at de hadde vært venner i mange tiår. Og jeg forstår dem godt. Det triste er at hun ikke forstår at hun ødelegger for seg selv på denne måten, jeg har prøvd å fortelle henne det, men hun skjønner det ikke. Hun gjør "aldri" noe galt, og må få lov til å si akkurat hva hun mener uansett når.

 

Nå holder hun på å miste meg også. Alt som har skjedd i det siste har vært dråpen. Men jeg føler meg for pinglete, usikker og svak til å klare å kutte henne ut. Likevel vet jeg, innerst inne, at onkel ikke gjør det vil dette bare fortsette, hun forandrer seg ikke.

 

Jeg er heldig og har verdens mest fantastiske mann. Synes likevel det er sårt å skulle kutte kontakten med min egen mor, vil liksom ikke gi opp håpet om at vi kan ha et normalt mor-datter-forhold, dessverre svinner håpet mer og mer hen. Veldig trist nå som jeg snart får mitt første barn..

 

Noen som har noen gode råd? Noen som har vært i en lignende situasjon?

 

Er så lei meg...

 

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

[Anonym bruker]

Det skulle stå: "innerst inne vet jeg at om jeg ikke gjør det", ikke "onkel". Autocorrect..

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg egentlig har noe godt råd til deg, men slik du beskriver her kan du ikke ha det! Dette virker helt jæ****, du kan ikke la moren din overkjøre deg på denne måten. Mennesker som oppfører seg sånn har ikke jeg plass til i mitt liv, i alle fall, det tror jeg heller ikke at du bør ha.

 

Da kommer jeg med et råd likevel: Steng dette mennesket ute fra livet ditt med beskjed om at det er mulighet for å åpne døren igjen så fremt hun oppfører seg som folk.

 

Anonymous poster hash: b771a...31c

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som er veldig lik det du beskriver. Hun kan være fantastisk, omtenksom, oppmerksom, humoristisk når hun ønsker det. Og så er hun et mareritt å forholde seg til, kontrollerende, manipulerene, nedpsykende, tråkker på, kritiserer, finner alltid noe galt. Og like brått kan hun snu igjen og være så uendelig glad i meg. Og i neste igjen så er jeg det verste som går på denne jord.

 

Jeg ble anbefalt av fagpersoner å ta avstand fra henne. Det er vondt, veldig vondt. Enda verre er det fordi hun ikke viser disse sidene overfor noen andre, så det er jeg som er den store stygge ulven, den som dikter opp historier, som er overfølsom osv. osv. Så jeg har mistet flere i familien, ikke bare henne.

Men det at jeg fikk full støtte av fagpersoner etter at de bl.a. hadde sett brev hun hadde skrevet, meldinger hun har sendt osv., det betydde mye for meg. Det ga meg støtte til å holde avstand, for det var i ferd med å ødelegge meg.

 

Før jeg gikk til det drastiske skritt å kutte kontakten prøvde jeg en hel rekke teknikker med å være rolig, konstruktiv i diskusjoner som jeg fikk anbefalt av fagpersoner. Når hun var ekstremt ufin spurte jeg henne heller om hun virkelig mente at jeg var så stygg som person, så håpløs osv. Jeg spurte hvorfor sier du det, hva mener du med det, kan du forklare det osv. I tillegg satte jeg en del grenser for hva jeg tillot og ikke tillot. Avsluttet samtaler rolig når hun var på det mest ekstreme og ba henne ta kontakt når hun ville prate på en ordentlig måte igjen. Men ingenting hjalp. Jo roligere jeg ble, jo hissigere ble hun.

 

Så min anbefaling til deg er å få noen å prate med om dette, for det er tøft. En ting er at det er vanskelig å få servert så mye dritt av en person man egentlig er så glad i, en som egentlig skal støtte deg i livet og være der for deg.

En annen ting er at det er vanskelig å kutte kontakt, og mest trolig så kommer du til å få høre enda mer ufine ting om du til slutt må kutte kontakten. Da er det godt å ha en psykolog å støtte deg til, en som kan veilede deg gjennom det. Som kan bekrefte at du gjør det riktig, en som kan gi deg råd underveis, og en som du kan bearbeide følelsene dine med.

Kanskje kan du da greie å finne en ordning hvor du kan involvere moren din i livet ditt på dine premisser. Og kanskje kan det bli lettere når barnet blir født siden fokuset ikke blir så mye bare på deg.

 

Så finn en god psykolog, for det er tøft å stå i det på egen hånd, og man begynner fort å tvile på seg selv fordi man får høre så mye rart om seg selv.

 

Godt du har en god mann!

 

Lykke til med den lille - ta vare på deg selv.

 

 

Anonymous poster hash: 6314b...e99

[Anonym bruker]

Huff, din mor er nok plaget av ymse personlighetsforstyrrelser... Vet ikke om jeg har noe godt råd, annet enn å sette grenser, grenser, grenser. Bryte mønsteret dere har. 

Anonymous poster hash: 22cbd...03d

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd og støtte begge to. <3

 

Du som beskriver moren din, det høres akkurat ut som moren min! Bortsett fra hennes nære venninner som har kuttet henne ut tror alle hun er fantastisk, og folk vil synes jeg er veldig kjip om jeg kutter henne ut.. Hun kan framstå som veldig sjarmerende og morsom.

 

Det med å snakke med en psykolog skal jeg absolutt vurdere. Får man henvisning via fastlegen eller går man til en privat?

 

Hvor lenge har du ikke hatt kontakt med moren din? Ble det enklere etter hvert? Hva med jul osv.?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket å ta kontakt med henne mer. Og tar hun kontakt, så legger du på/går din vei når hun begynner å kritisere. Du kan evt si at dere kan prates mer når hun kan la være å kritisere deg hele tiden. Må være fryktelig slitsomt, skjønner at du er lei deg...

Anonymous poster hash: ca7c6...678

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd og støtte begge to. <3

 

Du som beskriver moren din, det høres akkurat ut som moren min! Bortsett fra hennes nære venninner som har kuttet henne ut tror alle hun er fantastisk, og folk vil synes jeg er veldig kjip om jeg kutter henne ut.. Hun kan framstå som veldig sjarmerende og morsom.

 

Det med å snakke med en psykolog skal jeg absolutt vurdere. Får man henvisning via fastlegen eller går man til en privat?

 

Hvor lenge har du ikke hatt kontakt med moren din? Ble det enklere etter hvert? Hva med jul osv.?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

 

Du kan få henvisning fra fastlegen, da blir det også billigere da det kun er en egenandel frem til frikortgrensen. Ulempen er at det er lange ventelister hos de fleste. Så har du økonomi til det så kan du jo vurdere å f.eks. ta timer privat mens du venter på en du kan bruke henvisning hos. Snakk med legen din om det, du

 

Jeg glemte å skrive over her at min mor har ulike psykiske diagnoser, men at jeg ikke får vite hva som feiler henne. Virker som om din mor også har problemer psykisk.

 

Jeg har sett min mor to ganger siste 12 årene. Det blir enklere, men det blir jo aldri borte. Det vil alltid være en sorg der. En sorg mange mener man ikke har rett til å ha fordi "jeg har selv valgt henne bort" og det faktum at hun faktisk er i live og ikke er død. Har også opplevd at noen som har mistet sin mor har kritisert meg veldig ved noen anledninger, og det er forferdelig sårt, for jeg ønsker jo at ting var anderledes. Men jeg må beskytte meg selv.

Jul er den tiden som alltid er verst for meg med tanke på dette. Av to grunner, ene er at jeg har en god del svært lite hyggelige minner fra de siste julene vi "feiret" sammen, og den andre er at savnet etter det jeg skulle ønske var der blir så forsterket i julen. Alle snakker om julen, at man gleder seg, skal man være med familien, hva gjør familien, hva skal man gi i gaver, hva man fikk i gaver osv. osv. Så julen er ikke noen veldig god tid for meg. Får jeg barn håper jeg det blir bedre, da blir fokuset anderledes, selv om det også da vil være noe som mangler.

 

Men, tross alt er hverdagene mye bedre uten henne enn med - dessverre. Og det blir lettere etter hvert, men det kommer innimellom litt tilbake. Minner som kommer opp, ting som er aktuelle, hendelser som skjer. Da kommer sorg og savn opp, men også det blir lettere å forholde seg til. Jeg har på en måte akseptert at slik er det.

 

Anonymous poster hash: 6314b...e99

[Anonym bruker]

Ang. psykolog. Jeg fikk henvisning fra fastlege, og det tok ca. 3 mnd før jeg fikk time. Syns ikke det var så veldig lenge..

Anonymous poster hash: ca7c6...678

[Anonym bruker]

 

Ang. psykolog. Jeg fikk henvisning fra fastlege, og det tok ca. 3 mnd før jeg fikk time. Syns ikke det var så veldig lenge..

 

Anonymous poster hash: ca7c6...678

 

 

Det var ikke lenge! Det er tydeligvis store forskjeller rundt om i landet. Er ca et år her jeg bor, vet jeg.

 

Tre måneder er jo helt greit

 

Anonymous poster hash: 6314b...e99

[Gjest Antarctica]

En slektning forteller at hun har hatt det som du. Det spisset seg til da hun fikk en samboer og ikke lenger var tilgjengelig for moren både morgen, middag og kveld.

 

Fra morens synspunkt var samboeren den store stygge ulven, som fratok henne kontakt med datteren. Men datteren nærmet seg 30 år og var endelig i ferd med å kutte navlestrengen. Det ble veldig synlig hvor skrullete hele situasjonen var. For eksempel kunne moren hyle "du prioriterer helt feil!" når datteren skulle gjøre noe sammen med samboeren i stedet for å komme hjem til mor i helgen.

 

I vinter hadde datteren bursdag, og ba mange gjester. Det gjestene ikke visste, var at hun spontanaborterte dagen før selskapet. Hun avlyste likevel ikke, men gjennomførte. Hun gledet seg til å ha besøk. Det meste var bare hygge og glede, men på slutten klarte moren å hisse seg opp, kjefte og gråte - fordi datteren hadde bilde av sin far på veggen, men ikke av mor...

 

Det toppet seg da de skulle feire jul. Datteren fortalte at de skulle feire hos samboers familie, fordi samboers mor hadde blitt enke bare en måned i forveien. Men for ikke å skape en vanskelig situasjon - og for å prøve å gjøre feiringen så flott som mulig, ble moren og hennes samboer også bedt. Der, hos sin datters svigerfamilie, hvor alle var i sorg og gjorde sitt beste for å hygge seg, klarte denne oppmerksomhetssyke damen å lage scener. Hun fikk det hele til å handle om henne.

 

Hun skjeller ut sin datter, litt som HIs mor, med alle mulige karakteristikker, men i tillegg er hun selvmedlidende. Så det ender "alltid" med selvmordstrusler.

 

Jeg vet ikke om løsningen på denne historien er noe godt råd til deg, men, etter å ha søkt hjelp flere steder, og etter laaaange samtaler med sin far og sin samboer, bestemte datteren seg for å begrense kontakten ned til det minimum hun kunne utholde. Og det var på tide, for nå er hun gravid igjen, og moren tror nærmest det er hun selv som skal føde... Hun innbiller seg visst også at hun skal velge navn på barnet.

 

Datteren har til og med skiftet navn, hun trengte å ta avstand fra alt moren representerer. De møtes fortsatt, men datteren bestemmer premissene, hun har øvd seg på å svare rolig når gemyttene kommer i kok, hun avviser selvmordstruslene på en kort måte, hun lar seg ikke utpresse lenger. Mye av morens taktikk var jo emotional blackmail. Den biter ikke på lenger. Men jeg vet at det har vært 3-4 års hardt arbeid. Og som en her sier, det et jo en form for sorg. Sorg over en relasjon man mangler.

[Anonym bruker]

Har en lignende mor.

Jeg fikk nok når jeg var gravid selv.

 

Jeg sa at nå er jeg lei denne sleive kjeften din. Du er hjertelig velkommen til å delta i mitt liv så lenge du kan oppføre deg.

 

Sa videre at jeg forventet en unnskyldning før vi kunne gjenoppta kontakten (hun hadde VIRKELIG gått over streken) det tok sin tid men den kom.

Etter det sa jeg klart i fra at slik oppførsel kom jeg ikke til å finne meg i og at jeg kom til å kaste henne ut av mitt eget hjem om hun forsøkte noe slikt igjen.

Forholdet vårt er litt anspent nå men hun klarer oppføre seg.

Jeg var faktisk helt innstilt på å ikke ha noe mer med henne å gjøre denne gangen og det tror jeg hun merket.

Jeg er voksen og har barn, jeg kan ikke forholde meg til en slik mor.

 

Anonymous poster hash: 0b16b...17e

[Anonym bruker]

Dette kunne vært min mor! Har begrenset kontakten med henne og vi snakker sammen ytterst sjeldent. Alle mener jeg er den stygge ulven! Og jeg kunne fint ødelagt vært og ett forhold hun har med de rundt henne for hun er så sinnsykt stygg i kjeften når hun snakker om dem! Men vil ikke synke ned til hennes nivå! Hun driver også å forskjellsbehandlet barna mine så hun har minimal kontakt med dem også!

 

Anonymous poster hash: 68ebf...d59

[Anonym bruker]

Veldig fint å lese andres erfaringer og hvordan dere har taklet det!

 

Jeg blir nødt til å ha minimal kontakt med henne, sette grenser og være konsekvent. Akkurat nå orker jeg ingen kontakt, men om hun klare å oppføre seg nogenlunde kan vi ha en minimal kontakt etterhvert. Må bare holde meg litt på avstand, alt hun får vite kan hun bruke mot meg, det har hun gjort før. Og vri og vende på ting.

 

Veldig trist tror jeg synes fortsatt synd på henne, hun kan jo umulig ha det noe bra og er sin egen verste fiende, men hun nekter å innse det, ta i mot råd/synspunkter fra andre, så da er det lite jeg kan gjøre med det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

[Anonym bruker]

Fordi jeg la på røret da hun kjeftet på meg i dag fikk jeg en melding fra henne i dag. Ingen unnskyldning (det har hun aldri gitt) men hun skrev at hun er "bekymret" for meg og mener jeg har psykiske problemer og sliter. Jeg har det fint jeg, bortsett fra at jeg sliter veldig med henne for tida da

 

Jeg sverte selvfølgelig ikke. Hun skjønner ikke at hun oppfører seg enda dårligere ved å sende meg sånne meldinger. Det er typisk for henne i konfliktsituasjoner å si at den andre er psykisk syk og trenger profesjonell hjelp. Det var der hun også sa til de venninnene som til slutt valgte å droppe henne.

 

Veldig manipulerende, det er som om hun prøver å holde på makten hun merker at hun holder på å miste ved å prøve å gjøre meg usikker.

 

Jeg synes det er så dårlig gjort.

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

[Anonym bruker]

La på røret da hun kjeftet på meg i går, skulle det stå. Meldingen fikk jeg i ettermidda

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

[Anonym bruker]

Fordi jeg la på røret da hun kjeftet på meg i dag fikk jeg en melding fra henne i dag. Ingen unnskyldning (det har hun aldri gitt) men hun skrev at hun er "bekymret" for meg og mener jeg har psykiske problemer og sliter. Jeg har det fint jeg, bortsett fra at jeg sliter veldig med henne for tida da

 

Jeg sverte selvfølgelig ikke. Hun skjønner ikke at hun oppfører seg enda dårligere ved å sende meg sånne meldinger. Det er typisk for henne i konfliktsituasjoner å si at den andre er psykisk syk og trenger profesjonell hjelp. Det var der hun også sa til de venninnene som til slutt valgte å droppe henne.

 

Veldig manipulerende, det er som om hun prøver å holde på makten hun merker at hun holder på å miste ved å prøve å gjøre meg usikker.

 

Jeg synes det er så dårlig gjort.

 

Anonymous poster hash: 3311a...32f

 

Veldig likt slik min mor har holdt på i alle år dette. Jeg ba til slutt om at en psykolog måtte være ærlig med meg, for hvis det var slik at jeg hadde en psykisk diagnose uten å ha forstått det, da ville jeg vite om det, for da måtte jeg få gjort noe med det.

Jeg fikk beskjed at de eneste psykiske problemene jeg hadde var å takle følelsene og problemene i forholdet til min mor.

 

Hun gjorde også det samme, beskyldte meg for psykiske problemer, jeg forstod ikke hvor fæl jeg var, jeg hadde alvorlige problemer osv. osv. Og det ble alltid verre etter at jeg hadde satt grenser for meg selv, f.eks. avsluttet samtaler hvor hun ble ufin uten grunn, bedt henne om å være konstruktiv og ikke stygg i måten hun snakket, satt krav til samvær osv. Akkurat som om hun så seg selv klarere når jeg ble veldig rasjonell og konkret og satte grenser, og de virket også som om det trigget henne helt enormt, for da ble hun som regel alltid mye styggere i neste kontakt hun tok - hun gjorde som regel som din mor, HI, ventet noen timer eller en dag eller to, og så kom det en eller annen veldig stygg melding eller telefon hvor hun fortalte akkurat hva hun mente om meg og at jeg var skyld i alt.

 

Når jeg har trukket meg unna så har min mor også blitt veldig manipulerende, som du sier, akkurat som om hun forstår at hun er i ferd med å miste makten eller kontrollen over meg, og da blir krakilsk og desperat.

Følger hun min mors mønster så vil det gå en stund igjen nå, så vil hun oppdage at hun egentlig vil ha deg i livet, så blir hun smørblid og nesten litt smiskende og sååå velmenende.... og når hun tror hun igjen har etablert en form for kontroll eller makt eller kontakt, da snur hun om igjen og blir den stygge, manipulerende.

 

Du kommer nok til å fortsette å ha henne på deg på denne måten, siden du nå snart får barn. Da mister hun jo enda mer av kontrollen over deg, samtidig som hun kan bruke barnet mot deg for å gjøre deg usikker, såret, bekymret osv.... for da får hun mer makt igjen.

Så igjen, skaff deg hjelp, for det kan være veldig tøft. Og det er viktig at du greier å stå stødig i deg selv og ikke lar deg rive ned av hennes instabilitet og manipulering. Når du har født vil du gjerne være mer sårbar også, kanskje tenke mer over forholdet mor-barn, og det kan gjøre at du har mindre motstandskraft mot det urimelige din mor eventuelt kommer med.

Så finn noen som kan støtte deg i tiden fremover. Mest av alt for din egen del.

 

 

Det er ikke normalt å være slik, det er sykt. Hvilken diagnose det kommer under vet jeg ikke. Jeg tenker av og til på at jeg håper man har rett til å lese familiemedlemmers journal etter deres død. I så fall vil jeg lese min mors etter at hun er gått bort. Ikke for å grafse i hennes privatliv, men for å prøve å forstå, om ikke annet bare få vite hvilke diagnoser hun har som jeg har måttet vokse opp med og forholde meg til hele livet.

 

Om din mor er villig og du selv orker kan du jo vurdere å ta samtaler på familievernkontoret sammen med henne. Kanskje ta samtaler med dem selv først, så sammen med henne. Jeg vet de tar slike saker også på fvk.

 

Lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 6314b...e99