Hvor har dere roen fra?

[Anonym bruker]

Hei

Vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget, men skriver allikevel.

For 2 uker siden fant jeg og samboer ut av vi er gravide. Vi har prakisert sikre/usikre perioder i over 1 år og dette kom som et sjokk. Etter et helvete med at han ville ta abort og jeg ikke, ble det tilslutt til at vi skal beholde det. Vi har hatt verdens beste kjæresteforhold før dette og fortsatt, men innimellom slår jo virkeligheten til igjen/sjokket og begge blir rare på hver vår måte. Nå som vi er enig om dette føler jeg meg så uendelig trist, jeg har noen få glimt av glede, men mest panikk fordi jeg føler at jeg aldri kom noe sted her i verden og this is it! Jeg er redd og vil inntil han, mens han blir redd og trekker sg unna meg. Jg leser ingen steder om de som ble gravide som sier de ee redde,usikre på om dette er det rette. Føler meg helt grusom som kan i det hele tatt vurdere en abort, for det har aldri vært en løsning for meg, men hvor kommer all denne tvilen og redselen fra? Hvordan klarer alle å slå seg så til ro? Jeg forstår ikke meg selv en gang.

 

Takk, og beklager om teksten er rot.

 

Anonymous poster hash: cef90...3f2

[Anonym bruker]

Det er kanskje fordi han foreslo abort? Hadde han hoppet i taket av glede hadde det sikkert vært lettere for deg og for dere å glede dere sammen. Kanskje han bare trenger litt tid til å venne seg til tanken?

 

Anonymous poster hash: c3346...c54

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, elsker de

men det er en STOR TING! Masse følelser og hormoner i sving!

Gitt om jeg har vært redd og usikker tusen ganger

Klemmer

 

Anonymous poster hash: bc8a2...62d

[Anonym bruker]

Takk ♥ trodde valget var lett for min del. Men nå gråter jeg plutselig på badet og er redd for at valget skal ødelegge alt. Savner nærheten og tryggheten jeg hadde fra kjæresten og vet han syns dette er en helt grusom verden å bringe et barn inn i. Kan fosteret kjenne at jeg er så mye lei meg? :0 man skal jo liksom være glad over dette mirakelet..

 

Anonymous poster hash: cef90...3f2

[Anonym bruker]

Du er helt normal!

 

Tror de aller fleste kvinner går gjennom slike perioder i svangerskapet sitt, det er så utrolig mye hormoner i sving. Du er jo premenstruell gange 100, følsom som i verste puberteten, et svangerskap er det mest hormonelle du opplever i et kvinnelig og det fører masse, masse følelser med seg.

 

Jeg var 27 år gammel da jeg ble gravid med første barnet, absolutt planlagt og ønsket, vi hadde alt på stell, gift, hus, bil, stakittgjerde og bil, nå var det bare barnet som manglet. Likevel opplevde jeg den karusellen av følelser som du gjør. Mannen opplevde det også, i ukene etter positiv test var det han som var helt fjern, trakk seg unna, jobbet mye, trente mye, jeg følte meg ensom og at han var så utilgjengelig og lite interessert. Men ettersom svangerskapet skred frem, magen vokste, vi hadde sett det lille underet på ultralyd osv roet nervene hans seg og han begynte glede seg veldig, og da kom angsten min. Hva var det jeg hadde gjort, hvordan kom livet mitt til å bli nå, kom jeg noen gang til å være bare meg selv igjen nå eller ble jeg bare mamma, tenk om jeg ikke likte å være mamma og angret, hva da?

 

Det er en prosess man går gjennom, en modning, en forberedelse til mammarollen, det er hormoner, tanker, angst, spenning, glede osv osv, og det er helt normalt!

Anonymous poster hash: 4533f...0a7