Spørsmål til (tidligere) alenemødre

[Anonym bruker]

Hvordan møtte dere han dere er sammen med nå? Hvor gamle var barna/barnet? Jeg har virkelig bare gitt opp, prøvd nett, men alle slutter å snakke med meg når de skjønner hvor ofte jeg har barnet mitt. Far er mindre og mindre i bildet av eget valg. Elsker barnet mitt, men trenger sårt egentid også. Barnet er 9 år, og jeg føler det snart begynner å bli for sent. Jeg fikk henne da jeg var 22, så jeg var ung, og har vært alene siden jeg var 23. Bare gråter og gråter, for jeg er så ensom.

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Anonym bruker]

Jeg ble også mor som 22 åring. Faren forsvant plutselig da barnet var 6 mnd, og har ikke sett han siden. Fikk kjæreste da barnet var 1,5 år (hadde vært en del sammen før det da). Nå er barnet 6 år og vi er gift, har hus og kanskje ett barn til snart  

 

Han skal adoptere sønnen min i 2016 hvis alt går etter planen (må være gift i 2 år for å stebarnsadoptere). 

 

Vi møttes på jobb forresten. Brukte ganske lang tid før vi ble kjærester og ventet en god stund med å bli samboere pga barnet. Jeg ville være helt sikker på at det var oss to før jeg involverte barnet for mye, men de møttes jo masse for det - han bare hadde ikke noen "pappa rolle" ovenfor barnet før etter vi flyttet sammen. 

 

Vi har et supert forhold, og mannen min er min absolutt beste venn i tillegg til kjæreste. Han har alltid behandlet barnet mitt som sitt eget og gleder seg til å adoptere han slik at han blir far juridisk også. 

 

 

Anonymous poster hash: 76050...579

[Anonym bruker]

Uff da . Har du venner rundt deg?

 

Det er uansett absolutt ikke for sent å møte en mann. Det er mange menn som rundt den alderen du er i nå begynner å bli langt mer positivt innstilt til å finne en kjæreste som har barn fra før.

 

Har du prøvd nettdating eller Tinder?

Anonymous poster hash: d5a32...436

[Anonym bruker]

Jeg var alene fra begynnelsen med første. Traff mannen via jobb. Ikke kollega, men møttes i jobbsammenheng.

 

Det er absolutt nødvendig med voksen/alenetid og, skjønner godt at du tenker sånn.

 

Anonymous poster hash: 6621b...dac

[Anonym bruker]

Jeg ble sammen min mann da min sønn var 1,5 år gammel. Vi flyttet sammen da han var 2. Jeg hadde kjent han siden jeg var 14 år gammel, så dette var ikke jeg "plukket opp" på byen 😜

 

Faren til min sønn er død, så han skal adoptere han så fort som mulig.

Vi skal gifte oss neste år, har nå fått ett barn sammen og eier hus. Sønnen min er ikke bare min, men vår. Han kaller mannen min for pappa.

 

Ikke gi opp, prinsen din finnes der ute et sted ❤️😃

 

Anonymous poster hash: b8de2...37a

[Anonym bruker]

Men dere som har svart møtte de da de var så små. Min er jo ganske stor nå. Jeg har lett etter han i snart 10 år, og begynner å bli sliten og lei. Mister alt av selvtillit og har ikke overskudd eller energi til noe. Ikke hjelper det når moren min svarer "nei" når jeg sier at ingen vil ha meg når jeg ikke kommer meg så mye ut, ingen vil møte ei som må være inne hele tiden.

 

HI

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Anonym bruker]

Møtte mannen min på nettby for 10 år siden.

Da var sønnen min ni år.

 

Anonymous poster hash: b55c7...3eb

[Anonym bruker]

Har samme problemet her. Har to barn der eldste er snart 10! Vært singel lenge! Hvor finner man menn??!!!

 

Anonymous poster hash: b7bdf...826

[PrinsesseHengepupp]

Nettby her og, da var barnet 6. Mannen dukka forøvrig opp når jeg hadde lagt mannfolk på hylla og hadde sverget evig sølibat. Shit happens.

[Anonym bruker]

Det manglet ikke på tilbud da jeg var alenemor. Da var barnet 1-5 år. Jeg var i begynnelsen av tyveårene og studerte. Far hadde nesten ikke samvær. Men jeg var egentlig bare interessert i sex og ønsket ikke noe forhold, så derfor innledet jeg aldri noe seriøse greier. Ingen møtte sønnen min Jeg hadde bestemt meg for at hvis jeg skulle gå inn i et nytt forhold så måtte det vare - pga barnet. Uansett, barn har ikke vært noen hindring - tvert i mot.

 

Da barnet var 5 år møtte jeg en fyr på fest. Vi pratet hele natten. Nå har vi vært sammen i en del år og fått 3 barn sammen

Jeg har aldri oppsøkt nettdatingsider eller lignende. Jeg er litt gammeldags og tenker at kjærligheten må komme tilfeldig.

 

 

Anonymous poster hash: ea4e9...630

[Anonym bruker]

 

Uff da . Har du venner rundt deg?

 

Det er uansett absolutt ikke for sent å møte en mann. Det er mange menn som rundt den alderen du er i nå begynner å bli langt mer positivt innstilt til å finne en kjæreste som har barn fra før.

 

Har du prøvd nettdating eller Tinder?

 

Anonymous poster hash: d5a32...436

 

Veldig få venner. Prøvd både nettdating og Tinder, men når det skjønner hvor lite egentid jeg har så slutter de å svare...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Anonym bruker]

På byen, faktisk. Var meget heldig, han var utrolig sjenert i starten, syntes han var så sjarmerende. Men her sitter vi med et felles barn faktisk :-) Møtte han for snart to år siden. Flink bonuspappa for jenta på 5. 

Anonymous poster hash: c8b63...c04

[Anonym bruker]

 

Det manglet ikke på tilbud da jeg var alenemor. Da var barnet 1-5 år. Jeg var i begynnelsen av tyveårene og studerte. Far hadde nesten ikke samvær. Men jeg var egentlig bare interessert i sex og ønsket ikke noe forhold, så derfor innledet jeg aldri noe seriøse greier. Ingen møtte sønnen min Jeg hadde bestemt meg for at hvis jeg skulle gå inn i et nytt forhold så måtte det vare - pga barnet. Uansett, barn har ikke vært noen hindring - tvert i mot.

 

Da barnet var 5 år møtte jeg en fyr på fest. Vi pratet hele natten. Nå har vi vært sammen i en del år og fått 3 barn sammen

Jeg har aldri oppsøkt nettdatingsider eller lignende. Jeg er litt gammeldags og tenker at kjærligheten må komme tilfeldig.

 

 

 

Anonymous poster hash: ea4e9...630

 

Nei, manglet ikke på tilbud den gangen heller, men da var jeg ikke klar fordi jeg fortsatt hadde følelser for barnefaren. Men jeg møter ingen uteom nå, siden faren ikke er så mye i bildet lenger, og jeg ikke har noe tid til å gå ut alene uten barn. Så da blir nett løsningen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Gjest]

Møtte min da jeg var 36 år. Og hadde tre unger. Møttes på en offentlig transport og hadde også lagt mannfolk på hylla. Blæææ assa, så lei var jeg.

 

Spørs om du ikke søker etter feil mannfolk? Elller unge sådan som ikke skjønner at unger er der. Mange på slike datingsider er kun ute knull, dessverre. Var der i en periode, og makan til tullinger. Men det finnes unntak heldigvis

[Anonym bruker]

Jeg hadde vært alene i 5 år, farvar ute av bildet, jeg var på grensen til å være utbrent.

Jeg var med andre ord lite atraktiv.

Likevel kastet verdens beste mann øynene sine på meg en dag jeg var på besøk hos naboen.

Sønnen min var stor, 7 år gammel.

 

Anonymous poster hash: a238f...35b

[Anonym bruker]

Møtte min da jeg var 36 år. Og hadde tre unger. Møttes på en offentlig transport og hadde også lagt mannfolk på hylla. Blæææ assa, så lei var jeg.

 

Spørs om du ikke søker etter feil mannfolk? Elller unge sådan som ikke skjønner at unger er der. Mange på slike datingsider er kun ute knull, dessverre. Var der i en periode, og makan til tullinger. Men det finnes unntak heldigvis

Nei, jeg møter de ikke, kommer ikke så langt. Tror ikke de er ute etter bare sex, da hadde de jo ikke brydd seg om hvor lite tid jeg hadde til meg selv. Men ja, det er mange som er ute etter det også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Anonym bruker]

Jeg hadde vært alene i 5 år, farvar ute av bildet, jeg var på grensen til å være utbrent.

Jeg var med andre ord lite atraktiv.

Likevel kastet verdens beste mann øynene sine på meg en dag jeg var på besøk hos naboen.

Sønnen min var stor, 7 år gammel.

 

Anonymous poster hash: a238f...35b

Så heldig du er Det er noe sånt jeg håper skjer med meg også. Jeg føler meg så sliten og nedfor og sånn det er nå så kunne jeg ikke tenke tanken på at noen ville tatt i meg med ildtang engang. Jeg var en gang søt, nå er jeg bare sliten.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Anonym bruker]

Ble alenemor når minstebarnet var 9mnd og hadde planer om å være singel lenge. Det fungerte ikke, hadde plutselig kjæreste noen mnd etter. Vi flyttet sammen 1,5 år etter vi ble sammen. Hadde det vært opp til hans barn og mine barn så hadde vi flyttet sammen noen uker etter vi ble sammen. De fant tonen med en gang, og først nå som alle er i fjortistrassen det er litt kræsj, men det er det mellom alle. (Alle er ikke fjortiser, men alle oppfører seg som det kjempe morro, men satser på at det er over samtidig da)

 

Jeg traff mannen min på en fest ett vennepar tvang meg til å være med på. Jeg hadde ikke lyst til å dra på fest, hvertfall ikke med mange jeg ikke kjente og ikke var jeg kommet meg helt etter bruddet heller. Ikke det letteste bruddet. Men det var en herlig mann der, jeg ikke torde å si hei til sjenert som jeg var. Men tilfeldighetene gjorde slik at det var mannen jeg snakket med på ett nettsted jeg var på. Snakket i nesten to mnd før vi avtalte kaffebesøk, og vi ble like overrasket ovr hvem vi var. For vi hadde snakket uten å se bilde til hverandre, og kaffebesøket skulle bare være for å utvide vennektsen, ikke noe kjærlighet. Men den dagen ble vi kjærester, og nå er det åtte år siden.

Jeg har flyttet på meg, for vi bodde i forskjellige fylker, vi er i ulike aldere, ulike omgangskretser og igrunn så ulike som det går ann. Men vi har det helt perfekt (utenom de hormonelle ungene omdagen, men det er vel slik for alle)

 

Anonymous poster hash: ce487...ca9

[Anonym bruker]

Du er veldig fokusert på hvor lite tid du har til å gjøre ting uten barnet ditt. Hvorfor kan du ikke bare kose deg, prate om det du liker osv UTEN å tyte dem full i at du alltid er så opptatt og aldri får gått ut osv? 

 

Ikke rart de ikke gidder å møte deg hvis alt de får servert er hvor kjipt livet er for deg stakkars, som aaaalltid sitter hjemme. Prøv en annen vinkling, snakk KUN om deg selv, og ikke gjør stort mer enn å nevne at du har barn. Er ikke vits å dra frem alt det negative før dere en gang har møttes, det finner de jo ut selv. Og hva er galt med å invitere folk hjem til deg etter at barnet er i seng? 

 

Du må nok slutte å synes synd i deg selv, og heller prøve å finne på noe nytt.

Anonymous poster hash: 635fb...b5b

[Anonym bruker]

 

Du er veldig fokusert på hvor lite tid du har til å gjøre ting uten barnet ditt. Hvorfor kan du ikke bare kose deg, prate om det du liker osv UTEN å tyte dem full i at du alltid er så opptatt og aldri får gått ut osv?

 

Ikke rart de ikke gidder å møte deg hvis alt de får servert er hvor kjipt livet er for deg stakkars, som aaaalltid sitter hjemme. Prøv en annen vinkling, snakk KUN om deg selv, og ikke gjør stort mer enn å nevne at du har barn. Er ikke vits å dra frem alt det negative før dere en gang har møttes, det finner de jo ut selv. Og hva er galt med å invitere folk hjem til deg etter at barnet er i seng?

 

Du må nok slutte å synes synd i deg selv, og heller prøve å finne på noe nytt.

 

Anonymous poster hash: 635fb...b5b

Har jeg sagt at jeg sier noe om det? Jeg skriver helt vanlig, nevner nesten ikke barnet mitt, bortsett fra når de spør om hva jeg gjør om dagene. Da svarer jeg at jeg jobber, mye av tiden går til barnet mitt og ellers liker jeg det og det. De slutter å skrive når vi kommer til det å ta en kaffe, og jeg sier at jeg bare må finne ut med faren til barnet når jeg har mulighet neste gang. Hvorfor går du ut ifra at jeg syter? Ja, jeg gjør det her fordi jeg måtte lufte tankene mine om noe jeg synes er vanskelig. Jeg er blid og hyggelig mot alle, men jeg er sliten. Og lei meg når jeg er alene og barnet ikke ser meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Anonym bruker]

 

 

Du er veldig fokusert på hvor lite tid du har til å gjøre ting uten barnet ditt. Hvorfor kan du ikke bare kose deg, prate om det du liker osv UTEN å tyte dem full i at du alltid er så opptatt og aldri får gått ut osv?

 

Ikke rart de ikke gidder å møte deg hvis alt de får servert er hvor kjipt livet er for deg stakkars, som aaaalltid sitter hjemme. Prøv en annen vinkling, snakk KUN om deg selv, og ikke gjør stort mer enn å nevne at du har barn. Er ikke vits å dra frem alt det negative før dere en gang har møttes, det finner de jo ut selv. Og hva er galt med å invitere folk hjem til deg etter at barnet er i seng?

 

Du må nok slutte å synes synd i deg selv, og heller prøve å finne på noe nytt.

 

Anonymous poster hash: 635fb...b5b

Har jeg sagt at jeg sier noe om det? Jeg skriver helt vanlig, nevner nesten ikke barnet mitt, bortsett fra når de spør om hva jeg gjør om dagene. Da svarer jeg at jeg jobber, mye av tiden går til barnet mitt og ellers liker jeg det og det. De slutter å skrive når vi kommer til det å ta en kaffe, og jeg sier at jeg bare må finne ut med faren til barnet når jeg har mulighet neste gang. Hvorfor går du ut ifra at jeg syter? Ja, jeg gjør det her fordi jeg måtte lufte tankene mine om noe jeg synes er vanskelig. Jeg er blid og hyggelig mot alle, men jeg er sliten. Og lei meg når jeg er alene og barnet ikke ser meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

Og kall meg gjerne rar, men jeg inviterer ingen hjem første gang. Ikke nødvendigvis fordi det er "farlig", men fordi man vet ikke så godt hvem den andre egentlig er.

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

[Anonym bruker]

 

Du er veldig fokusert på hvor lite tid du har til å gjøre ting uten barnet ditt. Hvorfor kan du ikke bare kose deg, prate om det du liker osv UTEN å tyte dem full i at du alltid er så opptatt og aldri får gått ut osv?

 

Ikke rart de ikke gidder å møte deg hvis alt de får servert er hvor kjipt livet er for deg stakkars, som aaaalltid sitter hjemme. Prøv en annen vinkling, snakk KUN om deg selv, og ikke gjør stort mer enn å nevne at du har barn. Er ikke vits å dra frem alt det negative før dere en gang har møttes, det finner de jo ut selv. Og hva er galt med å invitere folk hjem til deg etter at barnet er i seng?

 

Du må nok slutte å synes synd i deg selv, og heller prøve å finne på noe nytt.

 

Anonymous poster hash: 635fb...b5b

Har jeg sagt at jeg sier noe om det? Jeg skriver helt vanlig, nevner nesten ikke barnet mitt, bortsett fra når de spør om hva jeg gjør om dagene. Da svarer jeg at jeg jobber, mye av tiden går til barnet mitt og ellers liker jeg det og det. De slutter å skrive når vi kommer til det å ta en kaffe, og jeg sier at jeg bare må finne ut med faren til barnet når jeg har mulighet neste gang. Hvorfor går du ut ifra at jeg syter? Ja, jeg gjør det her fordi jeg måtte lufte tankene mine om noe jeg synes er vanskelig. Jeg er blid og hyggelig mot alle, men jeg er sliten. Og lei meg når jeg er alene og barnet ikke ser meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

 

Be de med hjem på en kaffe hos deg da? Har du noen venner som kan sitte bvakt om kvelden? Kan poden sove over hos venner en dag? Her må du ikke være så fokusert på det negative, prøv å finne løsninger!

 

Anonymous poster hash: e476b...c37

[Anonym bruker]

 

 

 

Du er veldig fokusert på hvor lite tid du har til å gjøre ting uten barnet ditt. Hvorfor kan du ikke bare kose deg, prate om det du liker osv UTEN å tyte dem full i at du alltid er så opptatt og aldri får gått ut osv?

 

Ikke rart de ikke gidder å møte deg hvis alt de får servert er hvor kjipt livet er for deg stakkars, som aaaalltid sitter hjemme. Prøv en annen vinkling, snakk KUN om deg selv, og ikke gjør stort mer enn å nevne at du har barn. Er ikke vits å dra frem alt det negative før dere en gang har møttes, det finner de jo ut selv. Og hva er galt med å invitere folk hjem til deg etter at barnet er i seng?

 

Du må nok slutte å synes synd i deg selv, og heller prøve å finne på noe nytt.

 

Anonymous poster hash: 635fb...b5b

Har jeg sagt at jeg sier noe om det? Jeg skriver helt vanlig, nevner nesten ikke barnet mitt, bortsett fra når de spør om hva jeg gjør om dagene. Da svarer jeg at jeg jobber, mye av tiden går til barnet mitt og ellers liker jeg det og det. De slutter å skrive når vi kommer til det å ta en kaffe, og jeg sier at jeg bare må finne ut med faren til barnet når jeg har mulighet neste gang. Hvorfor går du ut ifra at jeg syter? Ja, jeg gjør det her fordi jeg måtte lufte tankene mine om noe jeg synes er vanskelig. Jeg er blid og hyggelig mot alle, men jeg er sliten. Og lei meg når jeg er alene og barnet ikke ser meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3

Be de med hjem på en kaffe hos deg da? Har du noen venner som kan sitte bvakt om kvelden? Kan poden sove over hos venner en dag? Her må du ikke være så fokusert på det negative, prøv å finne løsninger!

 

Anonymous poster hash: e476b...c37

Jeg ønsker ikke å invitere noen hjem hit. Og jeg kan finne tid til å ta en kaffe, det er bare at de jeg har snakket med ikke kan vente en uke eller to, og slutter å svare meg. Jeg fokuserer ikke på det negative, jeg har en vanskelig dag. Jeg stilte to enkle spørsmål. Jeg legger ikke alt dette frem for de jeg skriver ned. Men livet mitt er slik, og jeg lurte bare på om det finnes håp, om det finnes håp. Jeg er også lei meg fordi faren ikke har noe interesse lenger, det er trist for barnet. Igjen, jeg sier ingenting om dette til mennene jeg skriver med, men de skulle helst møttes i går.

 

Anonymous poster hash: 18b74...1c3