Dere med bonusbarn. Gjerne i skolealder..

[Anonym bruker]

Har de akseptert deg som "stemamma" fra begynnelsen? Hvis det har vært konflikter har far tatt ansvar å pratet med barnet? Hva er den største utfordringen som stemamma?Takk for mange svar:)

 

Anonymous poster hash: f1d60...6a7

[MarteMorTil3]

Jeg har ikke bonusbarn, men samboeren har mine to som bonusbarn.

Utfordringen her har i grunn vært små, men hat testet han ganske mye. Det har blitt mindre av det etterhvert, og jo mer han oppfører selv som en pappa jo mer trygge er de på han.

 

I forhold til min eks og hans kjærste så har akseptert henne fort. Mine barn knytter seg til damer generelt, om det har vært private sammenhenger eller bhg og skole.

For dem har nok den største utfordringen vært mine og dine barn, selvom det sportsrettigheter har gått bra.

 

Hos oss har jeg latt samboer ta noen konflikter selv uten at jeg blander meg inn. Det er ikke lett og ikke si noe, men er jeg uenig tar jeg det opp med han alene etterpå. For meg er det viktig at barna ser på han på lik linje med meg.

I og med at han ikke har barn fra før så har det vært noen hete diskusjoner, og valgte å prate med en tredje part for å få veiledning. Og vi måtte begge gi og ta litt, og nå går ting veldig bra.

 

Å bli akseptert som en forelder av barnet skjer nok når barnet er trygg på at du blir og ikke skal ta pappa fra henne, også spørs det litt på hvor mye ansvar pappaen vil gi deg.

 

Lykke til hvertfall. Det kan være en "bumpy ride", men går storsenter bra.

[Anonym bruker]

Jeg møtte gutten første gang da han var 3år. Jeg hadde da vært i forhold med hans far fra gutten var nesten 2år. Gutten tok meg i mot med åpne armer. Han var litt skeptisk først men etterhvert som han lærte meg å kjenne så fikk han også tilslutt til meg. Gutten er nå straks 9år og vi har et godt forhold. Det eneste som er synd er at hans mamma prøver alt hun kan for å stikke kjepper i hjulene. Sannheten er at hun ødelegger for sin egen sønn ved at han ikke får være med på hytteturer eller familieselskaper osv hvis ting skjer på hennes helg f.eks. Vi syntes barnet er viktigst å har alltid sagt ja hvis det skjer noe med mor da gutten er hos oss. Synd dette ikke går begge veier. Vi vet at mor sliter psykisk, depresjoner, angst, ensomhet og noe tvangstanker. Men, hun er en god mamma det skal vi ikke ta fra henne til tross for utfordringer. Men barnet er fantastisk å oppfører seg som alle andre barn på sin alder 😊

 

Anonymous poster hash: e6987...351

[Anonym bruker]

Mannen min har to barn som begge var rundt skolealder da vi ble kjærester.

Vi tok hele prosessen veeeldig sakte vi. Det første året ca var jeg bare pappas "bestevenn", deretter begynte pappa å snakke om at han kanskje ønsket seg en ny kjæreste etterhvert, og ungene foreslo da meg. De var veldig søte, og ville "spionere" når han skulle spørre om jeg ville være kjæresten hans. Det var jo tross alt deres forslag

Hos oss har familielivet gått veldig problemfritt faktisk, det kan jo ha noe å gjøre med at ungene fikk være med i prosessen "ny kjæreste", og at de ikke har følt seg overkjørt. Det er klart, man skal ikke overdrive heller, jeg og mannen var jo kjærester uansett hvorvidt de hadde akseptert det eller ikke .- men for oss fungerte det veldig fint å gjøre det sånn. Jeg er veldig glad i bonusbarna mine, og vet at de er veldig glad i meg. Når de er hos oss tyr de like gjerne til meg for å få hjelp til noe, trøst eller når det er noe de vil snakke om. Og det er kjempefint.

 

Den største utfordringen for meg var å finne plassen min i starten. Den første perioden vil  man gjerne være mer venn enn oppdrager, samtidig som man må være klar på hvor ens egne grenser går. Etterhvert jevner det seg ut, og i dag er det like vanlig at jeg irettesetter når det trengs som det pappaen deres gjør. Selv om det er han som tar de "store" tingene hvor det må kjeftes litt ekstra.

 

Nå venter jeg og mannen vårt første barn sammen, og de to største er superspente. Snakker med magen min, og koser med den - og gleder seg til lillebroren kommer. Hvorvidt det blir like stas når han faktisk kommer er en annen sak da, en baby tar jo mye plass. Men enn så lenge - all good.

 

Som du ser så har jeg vært veldig heldig med bonusmammarollen, det er nok ikke like lett i alle tilfeller (og det ER ikke lett for meg alltid heller, men kanskje enklere enn for andre)

Anonymous poster hash: f148a...935