Flere med uengasjerte menn?

[Anonym bruker]

 

Herregud dame, har du ikke gjort noe for å få ditt eget nettverk alle disse årene? Sitter du bare inne, eller er du en håpløs person som ikke evner å bli kjent med folk?

 

Du høres så fantastisk tafatt ut at det er ei gru, men ungene dine fortjener bedre enn en far som gir komplett faen i dem. Det skjønner nok du og helt innerst inne.

 

 

 

Anonymous poster hash: 69d41...9ae

 

 

 

Joda, jeg har prøvd i 16 år. Inviterer på kaffe, turer, prøver å bli kjent, men ingen er interessert. Vi bor på en liten plass der alle har vennene sine fra barne/ungdomsskolen og mye familie slik at de har null interesse av å skaffe seg flere venner. Jeg er med i røde kors, arrangørgruppa til fotball og turn der sønnen min går og er med i FAU på skolen. Så jeg er overhode ikke tafatt. Tar begge barna med på alt som arrangeres her i bygda, på museer når vi er på turer og sørger for at de får oppleve masse forskjellig mens de vokser opp. I fjor var vi for eksempel en tur på Island og så på isbreene og de varme kildene, kjørte snøscooter og red på hestene der.

 

Ikke alle er heldige og har familie og venner, dessverre.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

[Anonym bruker]

Hva med å jobbe litt for å få ditt eget nettverk? Er det noen alenemødre på kullet tul 3 - åringen eller 12 - åringen? Etter egen erfaring er de lettest å bli kjent med, og finne på ting med i helgene. Da har du noen du og ungene kan dra på fisketur eller lekeland med i ny og ne. Regner med at du er ei heilt normal dame, så med litt innsats er det muligheter for nettverk! Jeg flyttet til mannens hjemsted, og har lagt ned masse energi i å få meg et eget lite nettverk utenom svigerfamilien. Trenger ikke mange, bare du har noen som du kjenner mer enn overfladisk.

Forøvrig er det ingenting i veien for at du og eldste gjør "gutte-ting" sammen. Både fisking og snekring fikser du heltsikkert fint!

 

Anonymous poster hash: b40be...49e

[Isola&Lille+julegave]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Heiv min ut jeg. Gjorde litt husarbeid og sånn, men gadd ikke søke jobb da

 

Anonymous poster hash: 33269...3a5

Her er det ikke et alternativ. Jeg har null nettverk bortsett fra mannen og hans to søstre med familier, og jeg ønsker ikke at min yngste skal vokse opp i to hjem og at jeg skal være alene resten av livet. Han er ikke slem, voldelig eller driver med psykisk terror. Ikke drikker han seg dritings hver helg, er utro eller sløser med penger i hytt og vær. Han er bare lite interessert.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Har du noen gang tenkt på hvordan det føles for barnet ditt på 12 å ha en stefar som driter i han? Mulig han ikke puler rundt og at du syns det er ok å ha det sånn men det er garantert ikke greit for sønnen din. Men hei, bare du slipper å være alene resten av livet som du sier så drit i sønnen din...

Jepp, akkurat fra deg forventet jeg ufyselig og ufølsomt svar. Kan ikke du bare forsvinne fra forumet med dine sure oppgulp? Hver gang man er i vanskelig situasjon så får man sånn her svar, uansett hva det gjelder. Ingenting konstruktivt, bare fortelle alle at de er horer, driter i barna sine, dvs dårlige mødre, driver mennene sine til utroskap osv. Samtidig som du har svære problemer med din egen mann, som de fleste ikke hadde giddet å tilgi.

 

HI: Klem sendes. Det der er ikke lett. Har du snakket med mannen din om hvorfor han er slik?

Det er ikke oppgulp nei!! Jeg spør om hvordan hun tror det er for sønnen!!!! Så grusom jeg er, som tenker på sønnen hennes før hu!! Huff og huff

Det går an å spørre meg på ordentlig måte og ikke si at jeg driter i sønnen min og insinuere at jeg setter hans vel og ve på spill for å slippe å være alene. Du spør ikke hvordan jeg tror det er for sønnen min, du sier at jeg driter i ham.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Og da forklarte jeg at jeg har null nettverk, og han har ingen familie utenom meg. Verken far, besteforeldre, tanter og onkler, nieser og nevøer eller barn av mine venner siden jeg ikke har noen. Det eneste nettverket jeg og han har er mannens familie og venner, noe som forsvinner hvis jeg går. Slik at vi blir helt alene i verden igjen, slik vi var før jeg møtte min mann i mange år. Og nei, han var IKKE lykkelig av å ikke ha familie overhode.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Men er han lykkelig nå, tror du? Hva tror du det gjør med selvfølelsen hans å føle seg uønsket og i veien for det som burde være en farsfigur?

 

Hva sier mannen din når du tar det opp med han?

 

Jeg har ikke tatt det opp med ham enda, har bestilt time på familievernkontoret. Har snakket med guttungen, og han har foreløpig ikke merket så mye av det, synes bare det er teit at stefar ikke vil hjelpe ham med lekestua. Han er travelt opptatt med fotball, kompiser osv for tiden, det er nok foreløpig slik at jeg merker det mer enn han. Så jeg tenker på hva gjør jeg før det eskalerer og gutten begynner å merke at noe ikke er som det skal. Og ja, for å svare på spørsmålet ditt, så er han mer lykkelig nå, han gleder seg hver gang til å være med på svigerfars fiskebåt og til å besøke tvillingene og han griner ikke lenger hver julaften fordi vi ikke har noen å feire med.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Hvorfor stiller du ikke krav til den slabbedasken av en gubbe du har?! At han SKAL bidra? At han SKAL bruke tid på stesønnen sin? Han valgte en dame med barn fra før. Da følger det med forpliktelsene å inkludere stesønnen i familien på en god måte og få han til å føle seg verdsatt!

[*Miss Marple*]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Heiv min ut jeg. Gjorde litt husarbeid og sånn, men gadd ikke søke jobb da

 

Anonymous poster hash: 33269...3a5

Her er det ikke et alternativ. Jeg har null nettverk bortsett fra mannen og hans to søstre med familier, og jeg ønsker ikke at min yngste skal vokse opp i to hjem og at jeg skal være alene resten av livet. Han er ikke slem, voldelig eller driver med psykisk terror. Ikke drikker han seg dritings hver helg, er utro eller sløser med penger i hytt og vær. Han er bare lite interessert.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Har du noen gang tenkt på hvordan det føles for barnet ditt på 12 å ha en stefar som driter i han? Mulig han ikke puler rundt og at du syns det er ok å ha det sånn men det er garantert ikke greit for sønnen din. Men hei, bare du slipper å være alene resten av livet som du sier så drit i sønnen din...

Jepp, akkurat fra deg forventet jeg ufyselig og ufølsomt svar. Kan ikke du bare forsvinne fra forumet med dine sure oppgulp? Hver gang man er i vanskelig situasjon så får man sånn her svar, uansett hva det gjelder. Ingenting konstruktivt, bare fortelle alle at de er horer, driter i barna sine, dvs dårlige mødre, driver mennene sine til utroskap osv. Samtidig som du har svære problemer med din egen mann, som de fleste ikke hadde giddet å tilgi.

 

HI: Klem sendes. Det der er ikke lett. Har du snakket med mannen din om hvorfor han er slik?

Det er ikke oppgulp nei!! Jeg spør om hvordan hun tror det er for sønnen!!!! Så grusom jeg er, som tenker på sønnen hennes før hu!! Huff og huff

Det går an å spørre meg på ordentlig måte og ikke si at jeg driter i sønnen min og insinuere at jeg setter hans vel og ve på spill for å slippe å være alene. Du spør ikke hvordan jeg tror det er for sønnen min, du sier at jeg driter i ham.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Og da forklarte jeg at jeg har null nettverk, og han har ingen familie utenom meg. Verken far, besteforeldre, tanter og onkler, nieser og nevøer eller barn av mine venner siden jeg ikke har noen. Det eneste nettverket jeg og han har er mannens familie og venner, noe som forsvinner hvis jeg går. Slik at vi blir helt alene i verden igjen, slik vi var før jeg møtte min mann i mange år. Og nei, han var IKKE lykkelig av å ikke ha familie overhode.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Men er han lykkelig nå, tror du? Hva tror du det gjør med selvfølelsen hans å føle seg uønsket og i veien for det som burde være en farsfigur?

 

Hva sier mannen din når du tar det opp med han?

 

Jeg har ikke tatt det opp med ham enda, har bestilt time på familievernkontoret. Har snakket med guttungen, og han har foreløpig ikke merket så mye av det, synes bare det er teit at stefar ikke vil hjelpe ham med lekestua. Han er travelt opptatt med fotball, kompiser osv for tiden, det er nok foreløpig slik at jeg merker det mer enn han. Så jeg tenker på hva gjør jeg før det eskalerer og gutten begynner å merke at noe ikke er som det skal. Og ja, for å svare på spørsmålet ditt, så er han mer lykkelig nå, han gleder seg hver gang til å være med på svigerfars fiskebåt og til å besøke tvillingene og han griner ikke lenger hver julaften fordi vi ikke har noen å feire med.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Fint at du har bestilt time på familiekontoret, men hvordan forklarer du behovetfor mannen din hvis du ikke har nevnt noe for han? Og ville det ikke vært naturlig å prøve å snakke med han før dere involverer andre?

[Anonym bruker]

Hva med å jobbe litt for å få ditt eget nettverk? Er det noen alenemødre på kullet tul 3 - åringen eller 12 - åringen? Etter egen erfaring er de lettest å bli kjent med, og finne på ting med i helgene. Da har du noen du og ungene kan dra på fisketur eller lekeland med i ny og ne. Regner med at du er ei heilt normal dame, så med litt innsats er det muligheter for nettverk! Jeg flyttet til mannens hjemsted, og har lagt ned masse energi i å få meg et eget lite nettverk utenom svigerfamilien. Trenger ikke mange, bare du har noen som du kjenner mer enn overfladisk.

Forøvrig er det ingenting i veien for at du og eldste gjør "gutte-ting" sammen. Både fisking og snekring fikser du heltsikkert fint!

 

Anonymous poster hash: b40be...49e

 

 

Har vært helt alene med sønnen i 6 år før jeg traff mannen og ikke blitt kjent med en sjel. Verken på røde kors, på skolen eller andre plasser. Folk er rett og slett ikke interessert. Selv om jeg har invitert utallige ganger å dra sammen på lekeland i byen, komme innom på kaffe osv. Nei, de leverer kompisene og drar igjen. Nå sykler sønnen min og kompisene til hverandre i boligfeltet slik at de slipper en gang å kjøre og hente.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Heiv min ut jeg. Gjorde litt husarbeid og sånn, men gadd ikke søke jobb da

 

Anonymous poster hash: 33269...3a5

Her er det ikke et alternativ. Jeg har null nettverk bortsett fra mannen og hans to søstre med familier, og jeg ønsker ikke at min yngste skal vokse opp i to hjem og at jeg skal være alene resten av livet. Han er ikke slem, voldelig eller driver med psykisk terror. Ikke drikker han seg dritings hver helg, er utro eller sløser med penger i hytt og vær. Han er bare lite interessert.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Har du noen gang tenkt på hvordan det føles for barnet ditt på 12 å ha en stefar som driter i han? Mulig han ikke puler rundt og at du syns det er ok å ha det sånn men det er garantert ikke greit for sønnen din. Men hei, bare du slipper å være alene resten av livet som du sier så drit i sønnen din...

Jepp, akkurat fra deg forventet jeg ufyselig og ufølsomt svar. Kan ikke du bare forsvinne fra forumet med dine sure oppgulp? Hver gang man er i vanskelig situasjon så får man sånn her svar, uansett hva det gjelder. Ingenting konstruktivt, bare fortelle alle at de er horer, driter i barna sine, dvs dårlige mødre, driver mennene sine til utroskap osv. Samtidig som du har svære problemer med din egen mann, som de fleste ikke hadde giddet å tilgi.

 

HI: Klem sendes. Det der er ikke lett. Har du snakket med mannen din om hvorfor han er slik?

Det er ikke oppgulp nei!! Jeg spør om hvordan hun tror det er for sønnen!!!! Så grusom jeg er, som tenker på sønnen hennes før hu!! Huff og huff

Det går an å spørre meg på ordentlig måte og ikke si at jeg driter i sønnen min og insinuere at jeg setter hans vel og ve på spill for å slippe å være alene. Du spør ikke hvordan jeg tror det er for sønnen min, du sier at jeg driter i ham.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Og da forklarte jeg at jeg har null nettverk, og han har ingen familie utenom meg. Verken far, besteforeldre, tanter og onkler, nieser og nevøer eller barn av mine venner siden jeg ikke har noen. Det eneste nettverket jeg og han har er mannens familie og venner, noe som forsvinner hvis jeg går. Slik at vi blir helt alene i verden igjen, slik vi var før jeg møtte min mann i mange år. Og nei, han var IKKE lykkelig av å ikke ha familie overhode.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Men er han lykkelig nå, tror du? Hva tror du det gjør med selvfølelsen hans å føle seg uønsket og i veien for det som burde være en farsfigur?

 

Hva sier mannen din når du tar det opp med han?

 

Jeg har ikke tatt det opp med ham enda, har bestilt time på familievernkontoret. Har snakket med guttungen, og han har foreløpig ikke merket så mye av det, synes bare det er teit at stefar ikke vil hjelpe ham med lekestua. Han er travelt opptatt med fotball, kompiser osv for tiden, det er nok foreløpig slik at jeg merker det mer enn han. Så jeg tenker på hva gjør jeg før det eskalerer og gutten begynner å merke at noe ikke er som det skal. Og ja, for å svare på spørsmålet ditt, så er han mer lykkelig nå, han gleder seg hver gang til å være med på svigerfars fiskebåt og til å besøke tvillingene og han griner ikke lenger hver julaften fordi vi ikke har noen å feire med.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

Fint at du har bestilt time på familiekontoret, men hvordan forklarer du behovetfor mannen din hvis du ikke har nevnt noe for han? Og ville det ikke vært naturlig å prøve å snakke med han før dere involverer andre?

 

 

 

Han er dessverre håpløs på snakking, jeg får ikke noe ut av ham, mens familieterapi har fungert før i forbindelse med noen andre problemer vi hadde. Har sagt til ham at vi må dra på familievernkontoret fordi vi må snakke ut om diverse ting som ikke fungerer, og det hadde han ingen innvendinger mot.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315

[Anonym bruker]

Hvorfor har du ikke kontakt med din egen familie?

Jeg tror det må være mer sårt for gutten din å være uønsket av sin egen far, farfar og farmor og mors slekt.

 

Hva med å jobbe der for å få til noe?

Gutten din vill vel bytte alle fisketurer i verden med stefar med kontakt med sin egen far.

 

Gutten er 12, han tenker garantert på sin egen far og hvorfor du ikke har kontakt med noe slekt.

 

For meg høres det litt rart ut at du ikke har noe nettverk. Verken familie eller venner. Kanskje du må gå i deg selv og se hva som går galt? Ikke vondt ment men viss ingen er interessert så kan det hende det er noe med måten du går fram på?

 

Anonymous poster hash: d76a7...13a

[Anonym bruker]

Hvorfor har du ikke kontakt med din egen familie?

Jeg tror det må være mer sårt for gutten din å være uønsket av sin egen far, farfar og farmor og mors slekt.

 

Hva med å jobbe der for å få til noe?

Gutten din vill vel bytte alle fisketurer i verden med stefar med kontakt med sin egen far.

 

Gutten er 12, han tenker garantert på sin egen far og hvorfor du ikke har kontakt med noe slekt.

 

For meg høres det litt rart ut at du ikke har noe nettverk. Verken familie eller venner. Kanskje du må gå i deg selv og se hva som går galt? Ikke vondt ment men viss ingen er interessert så kan det hende det er noe med måten du går fram på?

 

Anonymous poster hash: d76a7...13a

 

 

Far flyttet til Thailand til sin nye flamme etter at det ble slutt mellom oss og ønsker ingen kontakt, jeg har forsøkt i 8 år å få til noe, og har nå gitt opp. Far ringer ikke på bursdagen eller til jul og sender aldri kort og gaver. Familien til far ønsker ikke kontakt da de er oppover ørene forelsket i sin nye "snille" thailandske svigerdatter som tilgir deres sønn både utroskap og psykisk terror han driver mot henne.

 

Min familie har jeg ikke kontakt med siden min mor har store psykiske problemer og far vet jeg ikke hvor er. Ønsker ikke å utsette barna mine for en psykopat av en mormor. Da jeg vokste opp måtte jeg ta vare på min egen mor og fikk ikke anledning til å skaffe meg venner, hadde ikke tid til det. Så jeg vokste opp uten familie eller nettverk, har vært alene så å si hele mitt liv, ingen å trøste meg, ingen å snakke med, ingen å rådføre meg med. Derfor holder jeg i halmstrå når det gjelder min sønn, at han slipper å vokse opp med BARE mor og lillesøster på halvtid.

 

Det kan jo hende at det er noe alvorlig galt med meg siden ingen vil bli venner med meg, men det finner jeg nok ikke ut, har spurt folk hva som kan være årsaken og aldri fått svar.

 

Anonymous poster hash: 8d1af...315