Begynner å lure på om vi trenger hjelp til oppdragelse.

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter på 5 1/2 og 3 år. Jeg mener det er eldste som er det største problemet. Hele sommeren har i grunn vært veldig slitsom. De krangler, erter hverandre, er frekke mot oss voksne og tar ikke imot beskjeder.

 

Begge barna har mye energi, men minste er flinkere til å leke litt for seg selv.

Eldste klarer ikke å leke alene. Vil helst være ute med kompiser. Dersom han ikke er det vil han helst sitte å se på Ipad. Aldri om han sitter på gulvet og leker med noe.

 

Et eksempel er i dag. VI hadde en kamerat av eldste på besøk her i dag. De spiste kveldsmat sammen før han gikk hjem. Eldste min fikk beskjed om at det var kveldsmaten og det ble ikke mer mat etter dette. Jeg sa de skulle dusje og det ble helt kaos da de ikke ville det. Hyl og skrik av begge, men mest eldste. Etter at de var dusjet var han mer sulten. Hyl og skrik igjen. Isbilen kom, og jeg sa de kunne se på fra vinduet, men at vi ikke skulle kjøpe noe. Da ble det hyl og skrik igjen. Jeg blir så sliten. Ender med at jeg er rasende og jeg sa at da blir det ikke sang ved senga. Hyl igjen. Nå sover de. Dette er en typisk hverdag for oss, og det går faktisk på helsa løs og ikke minst begynner å tære på forholdet.

 

Jeg føler at vi er konsekvente, men er usikker på om vi skal bli enda strengere.

 

Jeg tror at minste følger etter eldste og det blir en ond sirkel.

 

Jeg klarer ikke få med alt nå, men hva gjør jeg galt?

Kan jeg få hjelp noe sted?

 

Anonymous poster hash: e3cb2...36c

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye innsikt i hvor dere evt. kan få hjelp, men det høres ut som om dere a) er konsekvente og gjør deres beste. Husk at dette går også over, alt går i faser med de her små Vi har selv hatt en ekstremt slitsom periode med treåringen siste halvåret (trass, surskap og slitsomme hverdager) men endelig begynner det å løsne igjen. Hold ut, få avlastning (barnevakt noen kvelder, kanskje dere har noen venner/slektninger som har lyst å ha en eller begge på besøk noen dager?) og plei forholdet (vi gikk nesten fra hverandre for noen måneder siden for det alltid var så anstrengt å være her hjemme). Finn på kjekke ting med bare en, feks kan du ta elstemann med på skøytebane/kino e.l mens mannen din gjør noe annet med den yngste. Det hjelper på å bryte den onde sirkelen med mas, kjefting og utriveligheter å oppleve gode ting sammen. 

Stor klem, du gjør ditt beste og det er det eneste du har å gi!

Anonymous poster hash: 2beae...ff2

[Anonym bruker]

De tester grenser, og ja, det blir litt hyl. MEN! Det går an å være streng på det med hyl og skrik også. Vi holdt på å bli gale her, så vi innførte rett og slett skrikeforbud. Skal man formidle noe får man snakke skikkelig, ellers er det rett på rommet til man har roet seg ned. Min er også 5 år. 

 

Ikke tenk at du må ha hjelp, det høres helt normalt ut. Bare bli strengere. Nekt dem å protestere rett og slett.

 

KREV at det du sier følges opp, ikke gi dem sjangser. De skal høre, og de skal høre NÅ. Ellers er det rett på rommet, dusje skal de UANSETT hvis du har sagt det, de kan velge selv om det blir en koselig opplevelse eller om de må tvinges inn i dusjen osv.

 

Kjør en hard linje, og vær superfornøyd og skryt masse når de oppfører seg som folk. 

Anonymous poster hash: dcef7...723

[Gidder ikke!]

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg føler at jeg har feilet som forelder og sitter og føler meg totalt mislykket etter at barna er i seng. De trasser, skriker og gråter og jeg er så sliten, så sliten etter alt alt endelig har roet seg.

 

Tror du gjør så godt du kan og egentlig ikke trenger hjelp med oppdragelsen. Du er konsekvent og kjærlig, det er ikke så mye mer du kan være...! Men unger ER vanskelige og noen ganger føler man at man kommer til kort. Det betyr ikke at man gjør det. Tror du er en god mamma, jeg!

[Anonym bruker]

Men, når du lot barna se på isbilen. Tenkte du da ikke at det kom til å bli hyl og skrik etter is?? 

 

En ting jeg har lagt merke til, er at de som sliter mest med barna er de som ikke er "føre var" sånn som, de er på badet og skal orde seg. Barna hører isbilen og har skikkelig lyst til å se den. 

 

Men, da må du som voksen prøve å forutse at de kommer til å skrike å hyle etterpå selv om du sier ifra på forhånd at de ikke får is.. 

 

Jeg hadde sagt, nei siden vi ikke skal ha noe is og dere driver å pusser tenner, bader eller spiser

nå så trenger vi ikke å se på isbilen. 

 

 

Prøv å være føre var, og forutse situvasjoner hvor barna kommer til å reagere på en negativ måte på forhånd. 

 

Da unngår både du å barna mye stress i hverdagen! 

 

Anonymous poster hash: 7337d...575

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det er godt å høre at det ikke er bare oss.

 

Jeg får bare være streng som jeg er allerede er. Man får bare så fryktelig dårlig samvittighet etter en slik kveld, da det har vært mye hyl og skrik fra de og mye kjeft å få fra mamma. Og til og med lagt seg uten sang.

Anonymous poster hash: e3cb2...36c

[Anonym bruker]

 

Men, når du lot barna se på isbilen. Tenkte du da ikke at det kom til å bli hyl og skrik etter is?? 

 

En ting jeg har lagt merke til, er at de som sliter mest med barna er de som ikke er "føre var" sånn som, de er på badet og skal orde seg. Barna hører isbilen og har skikkelig lyst til å se den. 

 

Men, da må du som voksen prøve å forutse at de kommer til å skrike å hyle etterpå selv om du sier ifra på forhånd at de ikke får is.. 

 

Jeg hadde sagt, nei siden vi ikke skal ha noe is og dere driver å pusser tenner, bader eller spiser

nå så trenger vi ikke å se på isbilen. 

 

 

Prøv å være føre var, og forutse situvasjoner hvor barna kommer til å reagere på en negativ måte på forhånd. 

 

Da unngår både du å barna mye stress i hverdagen! 

 

 

Anonymous poster hash: 7337d...575

 

De var i stuen da de så isbilen. De stod allerede og hoppet opp og ned. Det var da jeg sa at de kunne se, men ikke kjøpe. Blir så irritert på den isbilden altså, den kommer alltid rett før leggetid.

 

Anonymous poster hash: e3cb2...36c

[Anonym bruker]

Mitt beste råd er å ALLTID beholde fatningen. Det er ikke lett, men dersom vi foreldre blir med på å heve støynovået i takt med barna så eskallerer stemningen og konfliktene. Vær konsekvent, ha de samme rutinene og forhold dere rolig og bestemt.

 

Det er normalt at barn har perioder der de prøver ut grenser. Når du merker at dere er inne. I en slik periode så er det bare å stålsette seg. Det blir mindre trassig etterhvert dersom du holder ut og barna merker at du er rolig og konsekvent.

 

Anonymous poster hash: de11e...d63

[Klønemor]

Tror ikke du trenger hjelp nei;) dette er nok veeldig normalt, men er vel ikke så mange som liker å prate om hvor dritt de føler seg etter at barna er lagt og føler at alt går galt! Det skal jo ikke være sånn hele tiden, men tror nok at de aller fleste(jeg iallefall!) føler det slik i rykk og napp. Det er bare en ting jeg kanskje ikke ville gjort, og det er å straffe med å ta vekk kosen før legging.. Den føler jeg er hellig. Og jeg tror den tryggheten og nærheten ved legging bare vil styrke forholdet dere imellom og gjøre problemene bedre. De må vite at mamma elsker de like høyt uansett hvor dumt de kan oppføre seg, og at det er oppførselen som må straffes og ikke forholdet deres, viss du skjønner. Prat mye om hvordan han føler seg, hvordan dagen har vært, har han krangla med noen i bhg, noe han lurer på etc.

[Anonym bruker]

Dette er den verste alderen. Min yngste var sånn, nå er han sju og en helt annen type. Når han blir sur (ikke ofte lenger) blir han ufattelig sur, så litt er nok medfødt temperament, men det er peanuts i forhold til hvordan det var før.

 

Anonymous poster hash: 8a000...fed

[Anonym bruker]

Jeg får drepe litt av sympatien her og si at dette høres svært krevende ut, og noe sånt skjer ikke her. Vi opplever trass fra ungene, men langt ifra det du beskriver.

Men, så er unger forskjellige. Det er vanskelig å gi råd når jeg hverken kjenner deg eller ungene. Det høres ut som om du er "streng nok" og er konsekvent, og det er bra! Fortsett med det!

Jeg har selv to tette og ser hvordan de påvirker hverandre. Om jeg ser at de over tid har dårlig innflytelse på den andre, prøver jeg å dele dem opp, altså at de ikke leker så mye med hverandre. Mannen min kan da f. eks ta med eldste på noe og jeg tar med yngste på noe. Det kan være lettere å få dem til å høre etter når de ikke har et søsken like i nærheten, klar til å støtte broren/søsteren.

Ellers gir jeg uttrykk for at det er lov å være sur, sint og lei seg. Men med hyling og høylytt krangling så må de gå på rommet. Det høres jo ut som om du gjør det samme.

Fortsett med å gi klare beskjeder og forutsigbarhet og aksepter at eldstemann er en litt rastløs gutt som trenger litt høyt aktivitetsnivå, så tror jeg den verste trassen går over om ikke lenge

 

Anonymous poster hash: 26b9d...10e

[vaskedama+♂ 09 og 11]

Høres mye likt ut her, min er også 5. Får jammen testet tålmodigheten mange ganger for dagen! Utrolig hvor mye det kan lages konflikter om!

 

Her blir lesingen på sengen tatt bort om hele kveldsrutinen blir rotet vekk i tullball. Truer jeg med det, roer han seg, orker ikke "slåss" med gutten hver bidige kveld..

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at det er viktig å være tydelig og konsekvent, men jeg har også god erfaring med å prøve å være i forkant og «spille på lag» med barna. Si til den eldste noe sånt som at «du, nå har jeg veldig lyst til at vi skal rekke å lese bok før dere legger dere. Kan ikke du hjelpe meg med å få lillebror til å forte seg på badet så vi rekker det? Tar det for lang tid, slå kan vi ikke gjøre det.»

 

Anonymous poster hash: 9fbd4...d53

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at det er viktig å være tydelig og konsekvent, men jeg har også god erfaring med å prøve å være i forkant og «spille på lag» med barna. Si til den eldste noe sånt som at «du, nå har jeg veldig lyst til at vi skal rekke å lese bok før dere legger dere. Kan ikke du hjelpe meg med å få lillebror til å forte seg på badet så vi rekker det? Tar det for lang tid, slå kan vi ikke gjøre det.»

 

Anonymous poster hash: 9fbd4...d53

Det var lurt. Eldste liker jo å få oppgaver, så han vil sikkert hjelpe meg om jeg spør på en litt annen måte.

 

Anonymous poster hash: e3cb2...36c

[Anonym bruker]

 

Jeg får drepe litt av sympatien her og si at dette høres svært krevende ut, og noe sånt skjer ikke her. Vi opplever trass fra ungene, men langt ifra det du beskriver.

Men, så er unger forskjellige. Det er vanskelig å gi råd når jeg hverken kjenner deg eller ungene. Det høres ut som om du er "streng nok" og er konsekvent, og det er bra! Fortsett med det!

Jeg har selv to tette og ser hvordan de påvirker hverandre. Om jeg ser at de over tid har dårlig innflytelse på den andre, prøver jeg å dele dem opp, altså at de ikke leker så mye med hverandre. Mannen min kan da f. eks ta med eldste på noe og jeg tar med yngste på noe. Det kan være lettere å få dem til å høre etter når de ikke har et søsken like i nærheten, klar til å støtte broren/søsteren.

Ellers gir jeg uttrykk for at det er lov å være sur, sint og lei seg. Men med hyling og høylytt krangling så må de gå på rommet. Det høres jo ut som om du gjør det samme.

Fortsett med å gi klare beskjeder og forutsigbarhet og aksepter at eldstemann er en litt rastløs gutt som trenger litt høyt aktivitetsnivå, så tror jeg den verste trassen går over om ikke lenge

 

 

Anonymous poster hash: 26b9d...10e

 

Det er krevende, og jeg har to barn med veldig mye vilje. Jeg har innsett det. Ikke skjønner jeg det, for både jeg og pappan er svært rolige. Jeg håper at vår tid med viljesterke barn snart er over og at vi får  veloppdragne barn når de blir litt eldre.

 

Anonymous poster hash: e3cb2...36c

[Anonym bruker]

Dette er den verste alderen. Min yngste var sånn, nå er han sju og en helt annen type. Når han blir sur (ikke ofte lenger) blir han ufattelig sur, så litt er nok medfødt temperament, men det er peanuts i forhold til hvordan det var før.

 

Anonymous poster hash: 8a000...fed

Jeg håper du har rett!

 

Anonymous poster hash: e3cb2...36c

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg føler at jeg har feilet som forelder og sitter og føler meg totalt mislykket etter at barna er i seng. De trasser, skriker og gråter og jeg er så sliten, så sliten etter alt alt endelig har roet seg.

 

Tror du gjør så godt du kan og egentlig ikke trenger hjelp med oppdragelsen. Du er konsekvent og kjærlig, det er ikke så mye mer du kan være...! Men unger ER vanskelige og noen ganger føler man at man kommer til kort. Det betyr ikke at man gjør det. Tror du er en god mamma, jeg!

Gode ord, tusen takk!

 

Anonymous poster hash: e3cb2...36c

[Anonym bruker]

Jeg har bedre erfaring med positiv forsterkning. Liker ikke " hvis du ikke gjør sånn, får du ikke sånn" , negativt å si, høre og oppleve. Hjelper lite synes jeg. Bruker mye mer " gjør du det, får du sånn og sånn", eller "så kan vi..." Osv.

 

Anonymous poster hash: e057e...bb7

[Anonym bruker]

Jeg har bedre erfaring med positiv forsterkning. Liker ikke " hvis du ikke gjør sånn, får du ikke sånn" , negativt å si, høre og oppleve. Hjelper lite synes jeg. Bruker mye mer " gjør du det, får du sånn og sånn", eller "så kan vi..." Osv.

 

Anonymous poster hash: e057e...bb7