ENDELIG! Andre som venter på å starte prøving snart?

[kristinehufine]

Hei alle sammen, 

Har vært inne på forumet før og lest mye. Har alltid visst at jeg vil ha en familie, og de to siste årene har den biologiske klokken tikket for harde livet. Har lenge ønsket barn, men samboer var ikke klar. Først nå har jeg meldt meg inn for å diskutere! For nå kan det faktisk se ut som om det nærmer seg med stormskritt for meg også, kanskje jeg snart får den store drømmen oppfylt og blir mamma snart?  

 

Kort om meg: Jente 25, samboer i 5 år med verdens beste for meg. Har to hunder, eier hus og er så og si ferdig utdannet (mangler ikke stort, og er kun deltid). Er foreløpig i vikariat frem til jul, og har en usikker fremtid i forhold til jobb (utdannet lærer, jobber i barnehage).

 

I går endte vi på babypraten igjen, og jeg sa rett ut til samboeren min at dersom han hadde sagt til meg at han er klar hadde det vært helt greit for meg å slutte meg prevansjon. Jeg er klar for barn nå, og gleder meg til å bli mamma. Han sier selv at han aldri tror han blir ordentlig klar, men at han skal takle det når det skjer. Endte med at han spurte om vi skulle begynne med barn snart. Jeg er så lykkelig, og i natt fikk jeg ikke sove før klokken 4. Og jeg skulle opp 3 timer senere. Går på en sky idag. Men samtidig er jeg usikker, redd og syns det er et stort ansvar! Har alltid vært den typen jente som har alt på stell. Og det at jeg ikke har en fast jobb gjør at jeg er litt usikker på om det er riktig tid å starte nå.

 

Noen andre som er i samme situasjon? Som ønsker seg barn og kunne tenke seg å starte nå, men holder igjen pga. jobb/utdannelse? Hva ville dere gjort? Valgte dere likevel å få barn, eller valgte dere å vente? Setter stor pris på råd? Har en magefølelse på at jeg burde hoppe i det. Noen ting kan ikke planlegges, og tenker at det aldri passer helt å få barn. 

 

Veldig hyggelig å bli kjent med andre her inne, er helt ny og selv om jeg kan nettsidene ut og inn (har lest en del og drømt meg bort her inne for å si det mildt) er jeg bare en helt vanlig jente som gleder seg til å bli mamma for aller første gang!

 

Fortell gjerne om dere selv

[Snuskomrusk]

Hei alle sammen, 

Har vært inne på forumet før og lest mye. Har alltid visst at jeg vil ha en familie, og de to siste årene har den biologiske klokken tikket for harde livet. Har lenge ønsket barn, men samboer var ikke klar. Først nå har jeg meldt meg inn for å diskutere! For nå kan det faktisk se ut som om det nærmer seg med stormskritt for meg også, kanskje jeg snart får den store drømmen oppfylt og blir mamma snart?  

 

Kort om meg: Jente 25, samboer i 5 år med verdens beste for meg. Har to hunder, eier hus og er så og si ferdig utdannet (mangler ikke stort, og er kun deltid). Er foreløpig i vikariat frem til jul, og har en usikker fremtid i forhold til jobb (utdannet lærer, jobber i barnehage).

 

I går endte vi på babypraten igjen, og jeg sa rett ut til samboeren min at dersom han hadde sagt til meg at han er klar hadde det vært helt greit for meg å slutte meg prevansjon. Jeg er klar for barn nå, og gleder meg til å bli mamma. Han sier selv at han aldri tror han blir ordentlig klar, men at han skal takle det når det skjer. Endte med at han spurte om vi skulle begynne med barn snart. Jeg er så lykkelig, og i natt fikk jeg ikke sove før klokken 4. Og jeg skulle opp 3 timer senere. Går på en sky idag. Men samtidig er jeg usikker, redd og syns det er et stort ansvar! Har alltid vært den typen jente som har alt på stell. Og det at jeg ikke har en fast jobb gjør at jeg er litt usikker på om det er riktig tid å starte nå.

 

Noen andre som er i samme situasjon? Som ønsker seg barn og kunne tenke seg å starte nå, men holder igjen pga. jobb/utdannelse? Hva ville dere gjort? Valgte dere likevel å få barn, eller valgte dere å vente? Setter stor pris på råd? Har en magefølelse på at jeg burde hoppe i det. Noen ting kan ikke planlegges, og tenker at det aldri passer helt å få barn. 

 

Veldig hyggelig å bli kjent med andre her inne, er helt ny og selv om jeg kan nettsidene ut og inn (har lest en del og drømt meg bort her inne for å si det mildt) er jeg bare en helt vanlig jente som gleder seg til å bli mamma for aller første gang!

 

Fortell gjerne om dere selv

 

Koselig innlegg

 

Det høres ut som om dere har det meste på stell, så hvorfor ikke?

Jeg hadde aldri blitt klar om det ikke bare hadde hendt

Det er selvsagt ett stort ansvar å bli foreldre og ekstremt slitsomt til tider, men vit at det ikke er forventet at dere gjør noe helt perfekt. Og for min egen del var dèt det beste som har hendt meg

Vi snuser nå såvidt på tanken på å få nr 2, etter ett vanskelig første svangerskap føler jeg først nå at jeg er klar igjen (sønnen min blir fire i vinter).

[Anonym bruker]

mannen min var "ikke klar", men da det skjedde ved en tilfeldighet måtte han bare være det Masse lykke til!

Anonymous poster hash: 35f54...385

[kristinehufine]

 

Hei alle sammen, 

Har vært inne på forumet før og lest mye. Har alltid visst at jeg vil ha en familie, og de to siste årene har den biologiske klokken tikket for harde livet. Har lenge ønsket barn, men samboer var ikke klar. Først nå har jeg meldt meg inn for å diskutere! For nå kan det faktisk se ut som om det nærmer seg med stormskritt for meg også, kanskje jeg snart får den store drømmen oppfylt og blir mamma snart?  

 

Kort om meg: Jente 25, samboer i 5 år med verdens beste for meg. Har to hunder, eier hus og er så og si ferdig utdannet (mangler ikke stort, og er kun deltid). Er foreløpig i vikariat frem til jul, og har en usikker fremtid i forhold til jobb (utdannet lærer, jobber i barnehage).

 

I går endte vi på babypraten igjen, og jeg sa rett ut til samboeren min at dersom han hadde sagt til meg at han er klar hadde det vært helt greit for meg å slutte meg prevansjon. Jeg er klar for barn nå, og gleder meg til å bli mamma. Han sier selv at han aldri tror han blir ordentlig klar, men at han skal takle det når det skjer. Endte med at han spurte om vi skulle begynne med barn snart. Jeg er så lykkelig, og i natt fikk jeg ikke sove før klokken 4. Og jeg skulle opp 3 timer senere. Går på en sky idag. Men samtidig er jeg usikker, redd og syns det er et stort ansvar! Har alltid vært den typen jente som har alt på stell. Og det at jeg ikke har en fast jobb gjør at jeg er litt usikker på om det er riktig tid å starte nå.

 

Noen andre som er i samme situasjon? Som ønsker seg barn og kunne tenke seg å starte nå, men holder igjen pga. jobb/utdannelse? Hva ville dere gjort? Valgte dere likevel å få barn, eller valgte dere å vente? Setter stor pris på råd? Har en magefølelse på at jeg burde hoppe i det. Noen ting kan ikke planlegges, og tenker at det aldri passer helt å få barn. 

 

Veldig hyggelig å bli kjent med andre her inne, er helt ny og selv om jeg kan nettsidene ut og inn (har lest en del og drømt meg bort her inne for å si det mildt) er jeg bare en helt vanlig jente som gleder seg til å bli mamma for aller første gang!

 

Fortell gjerne om dere selv

 

Koselig innlegg

 

Det høres ut som om dere har det meste på stell, så hvorfor ikke?

Jeg hadde aldri blitt klar om det ikke bare hadde hendt

Det er selvsagt ett stort ansvar å bli foreldre og ekstremt slitsomt til tider, men vit at det ikke er forventet at dere gjør noe helt perfekt. Og for min egen del var dèt det beste som har hendt meg

Vi snuser nå såvidt på tanken på å få nr 2, etter ett vanskelig første svangerskap føler jeg først nå at jeg er klar igjen (sønnen min blir fire i vinter).

 

 

Jeg har lenge følt meg klar, men når han sa han var klar kjente jeg sommerfuglene i magen og hjertet banket i flere timer etter vi hadde snakket sammen. Jeg er redd, ikke for å føde eller å vie hele livet mitt til et annet menneske. Men jeg er redd fordi det er et veldig stort ansvar, og det økonomiske er selvfølgelig noe jeg tenker mye på. Hvordan er det? Er det veldig dyrt i begynnelsen? Vet jo at det koster for utstyr, bleier, evt. mme osv., men det går jo an å begrense på mange måter. Tenker mer på hvordan det er med lege om de blir syke? Mener det er noe gratis en periode når de er veldig små? Tannlege er jo også gratis lenge? Føler også at det meste er på stell, men så er det det med jobb som hindrer meg litt... Samtidig tar det jo fort 4-5 år å få fast jobb som lærer, så kan jo ikke gå å vente på det heller akkurat. Da tar det jo kjempelang tid!!   

[kristinehufine]

 

mannen min var "ikke klar", men da det skjedde ved en tilfeldighet måtte han bare være det Masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: 35f54...385

 

 

Det samboeren min har sagt er at han egentlig ikke kan tenke seg å bruke all tiden sin på det nå. Jeg har prøvd å forklare han at sannsynligheten for at vi får en baby som er mye våken er stor, men at det samtidig er stor sannsynlighet for at den sover mye. Har også sagt at vi selvfølgelig er to, og at vi generelt må være flinke til å gi hverandre avlastning. Både han og jeg trenger tid alene, og selvfølgelig litt alenetid sammen. Og så lenge vi er flinke til å avlaste hverandre og gi hverandre litt rom, trenger ikke en baby å forandre livet vårt så veldig mye. Vi er bundet her, med både hus, hunder og jobb så hvorfor vente? For at han skal se tusenvis av serier og spille data uten å tenke på noen andre enn seg selv? For at vi skal få festet fra oss? Ser ikke problemet med å vente når det ikke er verre ting som står i veien... Han sa her om dagen at han aldri blir klar, men at han vil ha barn. Da sa jeg at vi må hoppe i det, og sånn som jeg forsto det er han enig...