2 barn+2fedre=vanskelig situasjon

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg føler for å få dette ut nå, siden jeg har gått hele graviditeten nå og tenkt på dette. Jeg er 23 år, og har ei lita jente på 15mnd sammen med BF1. Faren hennes er veldig flink med henne, tar henne med på masse ting - og vi har et generelt godt forhold nå. Allikevel skjedde det såpass mange kjipe ting mellom han og meg både i svangerskapet og før det, at jeg gikk fra han når lillejenta var 3 mnd. Jeg vet at hvis vi skulle vært sammen, så hadde det blitt mer krangling enn hyggelige stunder - noe jeg ikke unner verdens nydeligste jente.

 

I oktober i fjor traff jeg en ny mann. En veldig barnekjær mann, med masse tålmodighet og kjærlighet for alle. Vi fant fort tonen (selv om vi er ganske forskjellige), og jeg ble gravid med hans barn i slutten av desember. Det viser seg at det kommer en liten jente til i høst.

 

Problemet mitt er det at BF1 er ekstremt manipulerende mot meg. Han er veldig snill mot jenta si, for all del - men helt siden jeg dro har jeg ikke klart å la være at han skulle ha henne annenhver helg. Han har hatt henne annenhverhelg siden hun var 5-6 måneder, og snakker hele tiden om hvor jævlig dette året har vært for han (siden han ikke har fått vært med henne hele tiden). Jeg elsker jo datteren min over alt på hele jord, og skjønner godt at det har vært kjipt for han - men jeg måtte dra. Jeg kunne ikke risikere at hun skulle vokse opp med konstant dårlig stemning og klaging fra han. Dessuten bidro han ingenting før jeg faktisk stakk. De første nyfødtmånedene vi bodde sammen drakk han, og kjørte i fylla og hadde psykotiske tendenser. Dette har forandret seg totalt etter lillejenta kom.

 

Etter han begynte å ha henne annenhver helg snakket han hele tiden om at han skulle ha 50/50 fra hun var et år. Mammaen i meg syns det virket helt grusomt å måtte gå uten henne annenhver uke. Jenta er bare 15 mnd, men allikevel har vi da altså praktisert dette annenhver uke. Jeg vet ikke om det er hormoner, eller hva det er - men jeg griner hver uke hun ikke er med meg. Jeg er så redd for at dette skal være skadelig for henne, men trøster meg med at siden jeg og han har en god tone, så vil hun ihvertfall vite at foreldrene hennes er glad i hverandre.

 

Og jeg har virkelig ikke samvittighet til at han ikke skal få se henne like mye som meg, og at hun ikke skal han en far like mye som hun har en mor. (Selv om jeg absolutt helst skulle hatt henne 100%, slik at hun fikk et hjem å forholde seg til - og ikke minst muligheten til å se lillesøsteren sin hele tiden). Jeg er så utrolig redd for å svikte henne - og merker mer og mer at jeg er deprimert. Samtidig er jeg så redd for å ta fra han muligheten til å se henne like mye som meg. Hvis jeg hadde vært i samme situasjonen som han med at han bare fikk se datteren annenhver helg, hadde jeg ikke hatt noe liv.

 

Allikevel klarer jeg ikke å slutte å tenke på hvordan dette kommer til å bli: en av jentene mine må være vekk annenhver uke, mens den andre kan være med meg hele tiden. Eldstejenta har i tillegg begynt i barnehagen - så nå har hun "3hjem" å forholde seg til. Sliter ekstremt med dårlig samvittighet ovenfor eldstejenta - og er redd jeg ikke kommer til å klare å gi like mye av meg selv til yngstejenta (fordi jeg hele tiden går å føler at jeg gjør noe feil mot eldstejenta). 

 

Er det noen som har opplevd noe liknende, og hvordan takler dere dette? Hva kan jeg gjøre for å føle meg bedre, og har jeg valgt feil?? Skulle så gjerne kunne prata med noen som også har barn med 2 fedre, hvor den ene har 50/50.

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

[Anonym bruker]

Har to barn (25 år) og bf vil ha eldste på 5 år 50%. Jeg nekter. Har en baby med min nye samboer. Hadde nok ville funnet ut en annen løsning. Det er slettes ikke synd på en av foreldrene som får se barnet mindre, det er synd på barnet som blir rotløs. Ville nok gått tilbake til ordinært samvær for ungen din, hun er jo nesten en baby!

 

Anonymous poster hash: 0199a...132

[Anonym bruker]

Ja, det er slik jeg også tenker. Men graviditeten gjør meg totalt nervevrak og ubesluttsom. Tenker at det ene er rett i det ene sekundet, og i neste sekund er det det andre som er rett. Hormonene gjør at jeg griner hele tiden, og ikke klarer å forholde meg saklig. Har vurdert å drøye det til etter nr 2 er født (siden jeg vet at jeg egentlig er en sterk og besluttsom jente). Samtidig er det eneste jeg vil nå at noen bare skal se meg og si at; "KOM! Sånn her kan det ikke være - nå henter vi jenta tilbake!". Jeg er bare ikke sterk nok selv, og har ikke noe særlig familie som bryr seg heller. Kanskje jeg bare må skjerpe meg rett og slett.

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

[Anonym bruker]

Ja, jeg mener du har valgt feil. 

 

Har dere ikke hatt en samtale på familievernkontoret og fått dette forklart? Det er IKKE bra for barnet å bo 50/50 når det er så lite, og det anbefales sjeldent når barnet er eldre og. Det er det en grunn til.

 

Det er ikke dere foreldre det skal tas hensyn til, men BARNET. 

Anonymous poster hash: 2d2dd...227

[Anonym bruker]

Har har du virkelig gjort veldig mye feil både i forhold til ungen og det å få ny baby med ny mann så alt for tidlig.

Har du ikke lest noen ting om hvordan dette er for ett lite barn?

Fikk du ikke veiledning på familievernkontoret?

Noe?

Anonymous poster hash: 83fe9...409

[Anonym bruker]

Fra meg som starta tråden:

Hehe, joda. Bare å slappe av. Jeg vet hva som er anbefalt, og ikke i forhold til 50/50. Har selv også bytta barneskole 8 ganger, flytta fra og til foreldrene mine - og ikke hatt et veldig stabilt hjem. Det viktigste for meg nå er at jenta skal ha stabile hjem, og velfungerende foreldre med kjærlighet for henne og hverandre. Men slik fungerer altså tankene mine nå, og spesiellt i graviditeten: Hvorfor er det bedre for henne å se meg mer enn pappaen? Han sier han vil gå rettens vei, og griner når han ikke får se henne (akkurat som meg). Er det bra for henne å være med han annenhver helg hvis han er konstant deppa, eller er det da bedre at hun har to glade foreldre - med to stabile hjem ikke så langt i fra hverandre?

Selvsagt vil jeg ha henne hele tiden, og selvsagt tenker jeg at det er best for henne. Men jeg vet at han ikke kommer til å gi seg på dette - så hvis han plutselig får rettslig tildelt 50/50 etter 7 år, vil ikke det da være værre for henne - enn om hun har hatt det helt fra 1 år?

 

 

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

[Anonym bruker]

Fra meg som starta tråden igjen:

 

Jeg gleder meg veldig veldig til å bli den gamle meg igjen, som ikke er prega av graviditetshormonene. Det er en grunn til at han ikke fikk vilja si når jeg enda ikke var gravid. Nå i graviditeten derimot er det ekstremt vanskelig å tenke rasjonelt - og jeg vil så gjerne at alle skal være fornøyde.

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

[Anonym bruker]

 

Fra meg som starta tråden:

 

Hehe, joda. Bare å slappe av. Jeg vet hva som er anbefalt, og ikke i forhold til 50/50. Har selv også bytta barneskole 8 ganger, flytta fra og til foreldrene mine - og ikke hatt et veldig stabilt hjem. Det viktigste for meg nå er at jenta skal ha stabile hjem, og velfungerende foreldre med kjærlighet for henne og hverandre. Men slik fungerer altså tankene mine nå, og spesiellt i graviditeten: Hvorfor er det bedre for henne å se meg mer enn pappaen? Han sier han vil gå rettens vei, og griner når han ikke får se henne (akkurat som meg). Er det bra for henne å være med han annenhver helg hvis han er konstant deppa, eller er det da bedre at hun har to glade foreldre - med to stabile hjem ikke så langt i fra hverandre?

 

Selvsagt vil jeg ha henne hele tiden, og selvsagt tenker jeg at det er best for henne. Men jeg vet at han ikke kommer til å gi seg på dette - så hvis han plutselig får rettslig tildelt 50/50 etter 7 år, vil ikke det da være værre for henne - enn om hun har hatt det helt fra 1 år?

 

 

 

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

 

Nei det hadde vært mye bedre om han fikk det om 7 år når hun er nesten 9 år.

Det hadde vært bedre om en av dere hadde ungen mest. Om det er deg eller han betyr ikke fullt så mye

Du sier du vet anbefaling men virker ikke slik.

 

Hvordan du har det nå er nok mye på grunn av din egen oppvekst. 

Vil de det samme for dine barn?

 

Anonymous poster hash: 83fe9...409

[Anonym bruker]

Du høres ut som du er litt på bærtur ifht. følelsene dine, jeg ville fått meg en time på familievernkontoret slik at du får en klar beskjed fra fagfolk, så slipper du å lure mer. 

 

At du og faren sitter og griner i hvert deres hus den uka dere ikke har ungen er jo rett ut et latterlig argument, tenk hva det gjør med ungen å måtte flytte hver uke? Her må dere se forbi deres egne behov.

 

Og en rettssak for 50/50 når ungen er så liten kan han drite i, det hadde du også visst hvis du hadde hatt en samtale på familievernkontoret. Sjangsen for at han kan dra det til retten for full omsorg når du frivillig har gått med på dette fra hun var baby er derimot mye større, for da har dere jo hatt henne like mye.

 

Tror du skal tenke gjennom dette en gang til jeg.

Anonymous poster hash: 2d2dd...227

[Anonym bruker]

Fra meg stom starta innlegget:

 

Tror du virkelig det hadde vært bedre? Jeg sier ikke at jeg vet om det faktisk er bedre, men etter å ha pratet med endel ungdommer om hvordan de opplevde 50/50, var helhetsinntrykket mitt at de som hadde hatt det så lenge de kunnene huske - hadde det best. Siden de ikke visste om noe annet. På en annen side sier den rotløse i meg til meg hele tiden at jeg ikke ønsker at hun skal ha det sånn også.

 

Skal nok absolutt ikke se bort i fra at jeg bruker "angreretten" som vi skrev på barneavtalen, da vi var på familikontoret. Hun sa det var viktig at vi hadde en slik angrerett siden det ikke var anbefalt å ha 50/50 fra så tidlig. Virker nok ikke som jeg har forstått det helt nei, siden jeg har såpass problemer med å ikke la han få se jenta si like mye som meg. Og at følelsene mine er litt på bærtur som den siste her skriver. Det vet jeg selv også. Er totalforvirret.

 

Skulle gjerne hatt noen å prate med om dette som stod meg når, og som så problemet mitt - så det blir vel neste tiltak for meg. Problemet er at jeg er så lett å overbevise på sånne ting, siden jeg har flere fjerne kompiser enn venninner i samme situasjon som BF1. De vil ha 50/50 fra 1 år, og mødrene er vanskelige - og jævlige. Jeg vil ikke være slik, og jeg vil bare at datteren min skal ha det bra uansett. Takk for krasse svar. Er nok det jeg trenger.

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

[Anonym bruker]

Du snakker om ditt behov og fars behov. Hvilket er det viktigste? Ingen av dem! Barnets behov skal først! Hun har jo ingen stabil base slik det er nå...

 

Anonymous poster hash: e1369...7fe

[Anonym bruker]

Han "manipulerer" deg ikke med å si han ønsker mer samvær, og at han savner jenta.

Mulig han presser på, men det er jo fullt ærligt og åpent det han sier.

 

Litt todlig å begynne på nytt, med ny mann og barn så kort tid etter brudd, når du har baby med deg inn, er det ikke?

 

Anonymous poster hash: a5df8...979

[Anonym bruker]

Må jo si at jeg synes ikke det er rart at eksene til kompisene dine er vrange når fedrene pusher på for 50/50 når det absolutt ikke er anbefalt. Hvis de i tillegg samarbeider dårlig er det hvertfall ikke anbefalt.

 

Hvis du ikke kunne fordra barnefaren eller han oppførte seg som en idiot hadde ikke du heller syntes 50/50 var en god løsning. Så ikke tenk at kvinnfolkene er vrange og jævlige, tenk at de faktisk bare vil det beste for ungene sine.

Anonymous poster hash: 2d2dd...227

[Anonym bruker]

Fra meg som starta tråden:

 

Ok, takk for svar folkens. Har fått med meg at dere mener at det beste er å få jenta tilbake fort som fy, og jeg er enig. Jeg ønsker at jenta mi skal ha det best mulig, og er veldig sårbar i den situasjonen jeg er i nå. Etter å ha lest svarene deres skjønner jeg at det er forståelse, og hjelp til å ta den rette beslutningen jeg trenger. Ikke refs for hvilke valg som har blitt tatt, men støtte i det viktigste valget av alle. Hvordan fremtiden skal bli for henne. 

 

Om det er for tidlig å begynne med ny baby og ny far - vel det er opp til meg. Slik har det nå bare blitt, og da gjør jeg selvsagt det beste ut av det:)

 

 

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

[Anonym bruker]

 

Må jo si at jeg synes ikke det er rart at eksene til kompisene dine er vrange når fedrene pusher på for 50/50 når det absolutt ikke er anbefalt. Hvis de i tillegg samarbeider dårlig er det hvertfall ikke anbefalt.

 

Hvis du ikke kunne fordra barnefaren eller han oppførte seg som en idiot hadde ikke du heller syntes 50/50 var en god løsning. Så ikke tenk at kvinnfolkene er vrange og jævlige, tenk at de faktisk bare vil det beste for ungene sine.

 

Anonymous poster hash: 2d2dd...227

 

 

Fra meg som starta tråden:

 

Takk, denne trengte jeg å høre:) Er for lett å tenke at det er synd på BF1, her. Det skal allikevel ha seg sagt at BF1 er ingen idiot nå, han har gått igjennom en heftig prosess i det med å få barn - og er veldig flink med henne.

 

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

[Anonym bruker]

Til de fleste av dere som har svart i denne tråden: Hvorfor i all verden skal i tilfellet MOR være den som får hovedomsorgen? Nå har barnet allerede levd en stund med 50-50, det vil si at hun er like vant til begge hjem. Og etter alt å dømme er mannen en god far for barnet sitt. Jeg ser ingen grunn til at ikke han skal kunne ha omsorgen, og mor samvær annenhver helg.

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

[Anonym bruker]

 

Til de fleste av dere som har svart i denne tråden: Hvorfor i all verden skal i tilfellet MOR være den som får hovedomsorgen? Nå har barnet allerede levd en stund med 50-50, det vil si at hun er like vant til begge hjem. Og etter alt å dømme er mannen en god far for barnet sitt. Jeg ser ingen grunn til at ikke han skal kunne ha omsorgen, og mor samvær annenhver helg.

 

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

 

Sikkert hyggelig for jenta å kunne vokse opp sammen med søstra si, tror du ikke?

 

Anonymous poster hash: d6d12...a6e

[Anonym bruker]

 

 

Til de fleste av dere som har svart i denne tråden: Hvorfor i all verden skal i tilfellet MOR være den som får hovedomsorgen? Nå har barnet allerede levd en stund med 50-50, det vil si at hun er like vant til begge hjem. Og etter alt å dømme er mannen en god far for barnet sitt. Jeg ser ingen grunn til at ikke han skal kunne ha omsorgen, og mor samvær annenhver helg.

 

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

 

Sikkert hyggelig for jenta å kunne vokse opp sammen med søstra si, tror du ikke?

 

Anonymous poster hash: d6d12...a6e

 

Er jo ikke utenkelig at bf får flere barn også.

 

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

[Anonym bruker]

Siden det er trådstarter som tenker mye på dette, og hun dessuten mener at det viktigste er at barnet har ett stabilt hjem, bør hun vel "ofre seg" og tilby bf hovedomsorgen.

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

[Anonym bruker]

 

Fra meg stom starta innlegget:

 

Tror du virkelig det hadde vært bedre? Jeg sier ikke at jeg vet om det faktisk er bedre, men etter å ha pratet med endel ungdommer om hvordan de opplevde 50/50, var helhetsinntrykket mitt at de som hadde hatt det så lenge de kunnene huske - hadde det best. Siden de ikke visste om noe annet. På en annen side sier den rotløse i meg til meg hele tiden at jeg ikke ønsker at hun skal ha det sånn også.

 

Skal nok absolutt ikke se bort i fra at jeg bruker "angreretten" som vi skrev på barneavtalen, da vi var på familikontoret. Hun sa det var viktig at vi hadde en slik angrerett siden det ikke var anbefalt å ha 50/50 fra så tidlig. Virker nok ikke som jeg har forstått det helt nei, siden jeg har såpass problemer med å ikke la han få se jenta si like mye som meg. Og at følelsene mine er litt på bærtur som den siste her skriver. Det vet jeg selv også. Er totalforvirret.

 

Skulle gjerne hatt noen å prate med om dette som stod meg når, og som så problemet mitt - så det blir vel neste tiltak for meg. Problemet er at jeg er så lett å overbevise på sånne ting, siden jeg har flere fjerne kompiser enn venninner i samme situasjon som BF1. De vil ha 50/50 fra 1 år, og mødrene er vanskelige - og jævlige. Jeg vil ikke være slik, og jeg vil bare at datteren min skal ha det bra uansett. Takk for krasse svar. Er nok det jeg trenger.

 

Anonymous poster hash: 17f9a...b4d

Ifølge fvk vårt var det gjennomført studier på dette med å vokse opp med delt omsorg. Og nesten alle hadde svart at de selv ikke ønsket det, at det var slitsomt, men at "det var jo det som var best for mamma og pappa"..

 

Vår saksbehandler forklarte min eks i klartekst at å gå til retten for delt omsorg var bortkastet. Vi har 3 barn sammen, yngste er 3,5 år nå. I fjor ønsket han å utvide samværet til yngste. Han har henne fra fre-man annenhver uke. De to eldste fra ons-man samme uka. Han sa rett ut at "hvis du har fre-man med den miste så skal du være fornøyd med det. For vi ville aldri anbefalt så mye samvær". Og da var hun neste 3 år!

 

Det ironiske er at du sier at du vet at delt omsorg for små barn ikke er anbefalt. Allikevel kaller du mødre som faktisk ønsker å følge anbefalingene om BARNAS BESTE for vanskelige og jævlige.. At du har vært en push-over og gitt etter for dere voksnes behov betyr ikke at vi som ikke lar oss presse er verken vanskelige eller jævlige. Vi ønsker bare å gi barna våre det beste utgangspunktet her i livet. Det betyr heller ikke at vi ikke ønsker at far og barn skal ha kontakt, men vi ønsker stabilitet og forutsigbarhet for våre små. Og å flakse fram og tilbake annenhver uke mellom to hjem er IKKE stabilt for barna.

 

Min tenåring (halvsøster til de 3 andre) har bodd 50/50 i 10 år og nå flytter hun fast til faren. Han truet den gang med rettssak og jeg ga etter.

Han og jeg er i dag perlevenner, ble kalt "tekstbokeksempel på hvordan samarbeid bør være" av fvk. Allikevel sliter hun med denne løsningen..

Og selv om jeg savner henne helt utrolig mye når hun er hos faren så har jeg gått med på å la ham få hovedomsorgen. For her har hun 3 yngre søsken som krever mye, mens hos ham så er det bare de to. Pluss at hun har 2 min til skolen fra ham, mens det er 20 min herfra.. Skulle gjerne krevd full omsorg for henne den gang det ble slutt, men jeg tenkte som deg. Ville ikke "straffe" far ved å "ta fra ham" datteren hans. Men med tiden innser jeg at jeg skulle nektet å gå med på delt omsorg. Men nå håper jeg ting roer seg for henne nå som hun får mer stabilitet..

 

Mitt tips til deg; la barnet få en fast bopel. Om det blir hos deg eller faren må dere selv bli enige om. Men sett barnets beste foran egne følelser, hi!

 

Anonymous poster hash: 10fcb...032

[Anonym bruker]

Er synd på så mange unger, for mange barn så gir fra seg omsorg eller vi griner så det er vanskelig. Dette er uskyldige barn, som ble ha boksene foreldre. Foreldre kan jo omgås for barna sin del sa begge foreldra ser barna sine og barna har fast base.

Har man først fått et kull barn Bør jo det gå foran et nytt forhold og nye barn.

Tenk så sårende å bli erstattet for mamma eller pappa fikk ny familie, og di Ga fra seg omsorg eller samvær. Får helt vondt jeg, stakkars barn.

 

Anonymous poster hash: a8058...0b7

[Anonym bruker]

Får litt vondt av dine barn jeg, anonym over her. For hvordan skal du kunne hjelpe dem med skolearbeid når du knapt er skrivedyktig? Grenser til omsorgssvikt.

 

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

[Anonym bruker]

 

Får litt vondt av dine barn jeg, anonym over her. For hvordan skal du kunne hjelpe dem med skolearbeid når du knapt er skrivedyktig? Grenser til omsorgssvikt.

 

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

Jepp omsorgssvikt pga tlf lever eget liv, synd jeg traff en nerve hos deg. Men syte mange foreldre tar valg som ikke er bra for alle barna di setter til verden. Min mening☺

 

Anonymous poster hash: a8058...0b7

[Anonym bruker]

Ikke engang autokorrektur klarer å gjøre om "de" til "di".

 

Anonymous poster hash: 62cbf...9dd

[Anonym bruker]

Ne Hei nei får levere tlf til rep da om du sier det☺

Fint at du sitter å engasjerer deg i rettskrivning, med lærerstreik på gang er sånt viktig

 

 

Anonymous poster hash: a8058...0b7