Vil han forandre seg?

[kjersti83]

Har en samboer som ufør pga bipolar type 2. Han er for tiden bra men sover lenge utover formiddagen. I løpet av 3 uker har jeg fått sove utpå 2x. Han graver seg ned i sin egen sykdom og jeg er mildt sagt drittlei av å være psykologen hans og å alltid være den som tar hovedansvaret for ungene! Visste ikke at han var bipolar type 2 før vi fikk barn (fikk den etterpå). Begynner å se mørkt på fremtiden:( vet jo hva denne sykdommen går ut på. Den ødelegger min samboer, familielivet og snart også meg.

 

Er d håp for bedring? Han går på medisiner og har samtaler med psyk.spl og psykiater 1x pr.mnd. Resten står og faller på han men viljen er liten...

[Anonym bruker]

Jeg foreslår at du setter deg ned med mannen din og forteller hva du føler rundt det, på en hyggelig men bestemt måte. Jeg har selv vært veldig deprimert men aldri fått diagnosen bipolar, men jeg hadde en mistanke en stund og det hadde noen i familien min også, for jeg var ekstremt deprimert, orker ikke noe og dette gikk jo ut over sønnen min. Jeg fant ut kjernen til problemet og det var meg selv, JEG og kun JEG har ansvar for min egen lykke, så jeg reiste meg opp fortalte meg selv at nå er det slutt på dette tullet, NYT LIVET! Depresjonen min kom nok fordi at jeg bor på en plass som jeg ikke trives, jeg har ingen venner her og har en jobb som ikke er drømmejobben for å si det sånn, så det gjorde meg trist. Men jeg tok grep og kom meg ut av det, har begynt med meditasjon, Tai Chi, tar noen ekstra fag ved siden at jeg jobber og jeg tilbringer all fritid med sønnen min Det er mulig å få til, men han tillater seg sikkert selv å være i hullet fordi han vet at du ordner opp i det som må gjøres, sett ting på spissen for han, hva skulle han ha gjort dersom du døde? Skule han gravd seg enda lengre ned å ikke tatt seg av barna? Nei her må det et realt spark i baken for å få han opp av gropa, men du må nok akseptere at han er syk og aldri kommer til å bli helt frisk. Men mye bedre, det kan han bli av egen vilje Lykke til!

Anonymous poster hash: 57cb2...52e

[Anonym bruker]

Han må stilles krav til rett og slett. Det nytter ikke å dulle med han, han kan ikke få sove ut hver dag. Tving han opp, få normal døgnrytme. Han må gjøre sitt beste selv om han er syk, ellers er det jo helt håpløst. 

 

Ingen er tjent med at han graver seg ned som du sier, og når han viser liten vilje sier det jo sitt.. 

Anonymous poster hash: a7a43...b06

[Anonym bruker]

Har ingen tips. I forholdet mellom meg og eksen var det jeg som var veldig deprimert. Men jeg hadde likevel null hjelp til barna om morgenen, tre barn... At du har fått lov til å sove ekstra to ganger på tre uker, høres ut som luksus i mine ører. Men.., siden jeg aldri fikk lov til å sove utover morgenen og aldri fikk hjelp til barna, ga jeg ikke han "lov" til å ligge og late seg utover heller. Forsøkte å få vekt ham og få han opp slik at vi kunne spise frokost sammen som en familie.. Men han var som regel sur som en potte og orket ikke frokost.. "Holdt ut" med ham altfor lenge..

 

Anonymous poster hash: 2697c...d6a

[kjersti83]

Han var hjemme med baby i 2 mnd og måtte da stå opp når jeg skulle på jobb. Men han måtte delvis få hjelp av moren sin (ble deprimert). Nå har han fått fast jobb 1x pr.uke og jeg håper han får jobbe noe mer. Virkelig ikke bra for han å gå hjemme uten noen rutiner ift jobb!

Er veldig æreskjær ift jobb men slapper veldig av på hjemmebane.

Har snakket mye med han om å endre tankegangen sin fordi jeg snart blir småsprø.

Ja skal gi han realt spark i rævva-hvis ikke vet jeg ikke hvordan forholdet vårt skal gå

[Anonym bruker]

det at han ikke gidder å stå opp vil jeg si har ingenting med sykdommen hans å gjøre. Jeg var 100% alene med barn og hadde alvorlig depresjon, men måtte opp og hoppe kl 6 på hverdag og helg for det. Han vet at du står opp hvis han ikke gjør det - hvorfor skulle han gidde å anstrenge seg? Du må stille krav til ham. Hvis han går hjemme skal han ta husarbeid og avlaste deg i forhold til det å stå opp med ungen. Et forhold vil ikke fungere hvis kun en av partene drar lasset.

Anonymous poster hash: afe5a...3ad

[Anonym bruker]

Man må gi og ta i et sånt forhold. Hadde også et forhold til en bipolar mann. Han klarte heller ikke å stå opp om morgenen.. ble bare sure miner og dårlig start på dagen for alle om jeg tvang han opp. Endte med at vi ble enige om at jeg sto opp hver morgen og han hadde ansvaret for kveldsstellet hver kveld, pluss å ha middag ferdig til jeg kom hjem fra jobb.

 

Vi fikk en utrolig mye bedre hverdag da dette var avgjort.

 

 

 

Anonymous poster hash: d730f...a4f

[Anonym bruker]

Spør heller han enn tilfeldige folk her

 

Anonymous poster hash: 6955b...4a1

[Anonym bruker]

Jeg er Bipolar og alenemor. Er ikke snakk om å sove frempå her utenom i helgene. Barnet må følges opp og sykdommen må ikke bli en sovepute selv om dere er to voksne.

Bipolar har ingenting med soving til langt på dag. Struktur og plikter er viktig!

 

Anonymous poster hash: 37e0b...afa

[Anonym bruker]

Signerer flere av de over her - min mann som er bipolar 2 har faste oppgaver med hus og barn, det betyr at han må opp om morgenen og være aktiv i familielivet. Før vi innførte disse faste oppgavene satt han i en stol og sov hele dagen (han er ufør pga sine angst og depresjonsplager). Både han og vi har fått et mye bedre liv.

Å være bipolar betyr ikke at han ikke kan ha ansvar. Ikke skjem ham bort - det gjør alt bare verre.

Anonymous poster hash: 27d34...989