Han vil ikke ha flere barn

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min ble foreldre for snart to måneder siden, til en nydelig liten gutt. De første ukene har vert tøffe, med lite søvn for ikke å snakke om den totale omveltningen det er å ha en ny liten sjef i huset som styrer alt vi gjør. 

 

For noen dager siden kom vi inn på temaet søsken, og betydningen av det. Jeg fortalte han at jeg altid har sett for meg å få tre barn. Jeg var selv enebarn til jeg var 12, og jeg kan huske følelsen av å ikke ha noen søsken, og ønske meg det. Jeg vet også hvor stor glede jeg har hatt av min lillesøster. Mannen min uttrykkte da tydelig at han ikke så for seg å sette flere til verden men det første, kanskje heller ikke noengang. 

 

I dag hadde vi en krangel som startet i fordeling av arbeidsoppgaver og endte med at han sa at jeg kunne hvertfall bare legge vekk tanken på å få flere barn, at han hadde bestemt seg - og at han ikke orket å gå gjennom dette igjen. Jeg gikk ikke inn på diskusjonen der og da for jeg ble så lei meg og trengte bare å fordøye det han sa. Tok det opp med han igjen i kveld, etter at ting hadde roet seg. Han sier han er fremdeles bestemt på at han nå ikke ønsker seg flere barn. Han sier han elsker barnet vi har fått, og kommer alltid til å gjøre det - men at ett barn er nok for han. Jeg klarte ikke la være å begynne å tute. Ønsker mitt om flere barn er så sterkt, og det gjør vondt å tenke på at dette er det eneste barnet jeg vil få. Ikke misforstå meg, jeg er eevig takknemmlig for barnet vi nå har. Jeg synes dette er tungt å svelge og vet ikke helt hvordan jeg skal ta det opp videre med mannen min. Jeg fortalte han hvor sterkt dette ønsket er for meg, og argumenterte selvsagt med verdien i å  ha i det minste ett søsken å lene seg på  - men han sier at det er mitt problem, han har bestemt seg. Synes han la dette frem på en veldig usympatisk måte. Tror ikke han forstår hvor vanskelig dette var for meg å høre.

 

Noen vil kanske si det er rart at vi ikke har hatt denne praten på forhånd - om hvor mange barn vi ønsker.. Gutten vi nå har fått kom uten at vi hadde planlagt det, og vi hadde ikke komt så langt at vi hadde fått snakket om dette.

 

Er det noen som har vert eller er i lignende situasjon som kan gi meg noen råd til hvordan å snakke med mannen min om dette ?

Anonymous poster hash: 08f37...218

[Anonym bruker]

Ikke ta opp dette på en stund. Det er ko bare to mnd siden dere fikk.

 

Hadde selv kolikkbarn på nr 1. Hadde noen spurt meg om flere barn da, hadde jeg klikket i vinkel.

 

Jeg orket ikke tanken på noen flere barn før det var gått et par år.

Så gi han tid. Dere er nettopp blitt foreldre, dere går på lite søvn, du er fortsatt full av hormoner og følelsene ligger som gjerne fortsatt utenpå huden, alt er nytt og overveldende. Jeg vil tro ting ser anderledes for han når ting har roet seg ned!

 

Har han fortsatt denne holdningen om 1-2 år, hadde jeg blitt mer betenkt.

I mellomtiden hadde jeg bare fokusert på familiens nye lille sjef

 

Anonymous poster hash: 65a72...df6

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg tenker det samme selv - at det er altfor tidlig å ha denne diskusjonen. Men når det ble bragt opp, og han lirte ut av seg det han gjorde så klarte jeg ikke å la det passere sånn uten videre. Jeg er utrolig såret over måten han kastet det over meg, og over at han ikke kan se hvor sårende det er når han vet at det er et sterkt ønske for meg med flere barn. Jeg er redd jeg ikke kommer til å slutte å tenke på dette i tiden fremover, og at det på sikt vil ødelegge for følelsene mine for han.

Anonymous poster hash: 08f37...218

[Anonym bruker]

Gi det noen år du

 

Anonymous poster hash: 29a6f...c99

[Anonym bruker]

Min mann sa til meg at det var uaktuelt å fa flere enn 1 barn både før og etter lillegulls ankomst. Men så ble hun 5-6 mnd og vi fikk mer rutiner, samt hun smeltet han fullstendig Så nå er han med på en til om et par tre år. Vi går da IKKE for 2 tette for da tror jeg mannen hadde løpt så fort beina kunne bært han.

 

Gi mannen din litt tid, så går det seg nok til. Ikke mas, og ta tiden til hjelp. Jeg tror om du presser på om baby 2 nå så vil han være negati, og jeg tror nok uansett ikke du heller ønsker en baby til akkurat nå. Så denne diskusjonen er fullstendig meningsløs å ha.

Anonymous poster hash: 5833e...6b6

[Anonym bruker]

Herregud jente, du fødte for TO mnd siden. Legg vekk de sårede følelsene dine og fokuser på NÅ, ikke mas om flere unger allerede. La nå mannen få en sjangse til å fordøye dette, for min del tok det fem ÅR å ville ha flere.

 

Hvis du friker over dette her allerede nå bør du gå i deg selv og virkelig vurdere hva som er viktig for deg..

 

Anonymous poster hash: c257d...97f

[Anonym bruker]

Vi hadde også tøft etter at vi fikk storebror. Konstant lite søvn, og hans familie spesielt svigermor var titt og ofte på besøk, så jeg fikk aldri den roen i meg. Både min kjære og jeg hadde lite energi, og vi gikk konstant på nervene av hverandre. Det toppet seg i jula det samma året som nurket ble født, og han var bare 2,5 mnd gammel. da svigers var her og feiret jul med oss (året før inviterte vi dem hit, så de trodde liksom det var blitt tradisjon, og kom uten å bli bedt en gang). De hadde i tillegg med seg hunden deres også. Den hunden ble krakilsk siden den luktet tispa i nabolaget som hadde løpetid. Skulle inn og ut i et og bjeffet støtt og stadig. Når ungen vår sleit med godnatt søvn fra før av, så ble det ikke noe bedre da. Og under oppholdet sto de aldri opp tidlig og hjalp til noka, la seg alltid etter oss og sov langt utpå formiddag (kl.10-11). Det ble for mye for meg, så jeg tok det opp med min kjære, og han tok det ikke pent, og sa der og da sa han at vi ikke skulle ha flere selv om vi hadde avtalt å ha 2. Jeg reagerte akkurat slik som deg. Var i tillegg forbanna på foreldrene hans som ikke tok hensyn i det hele tatt. En uke etterpå pakket jeg bagen, og dro hjem til barndomshjemmet og ble der i en hel måned. Hadde selvsagt med sønnen vår og. Her ble jeg oppvartet og fikk samlet krefter igjen. Da jeg kom tilbake, og ting hadde roet seg ned i mellomtida, beklaget han på det sterkeste på oppførselen sin, og lovet heldig at han skulle revurdere ang en til når vi begge har fått kreftene igjen. I mellomtida gikk begge rundt som en zombie med konstant lite søvn, for sønnen vår våknet titt og ofte om natta. Vi byttet på å stå opp med han. En dag like etter han fylte 1,5år, sov han endelig natta gjennom. Fikk plutselig skikkelig godt sovehjerte, og ingen støy kunne vekket han. sakte men sikkert ble vi 'mennesker' igjen og fikk mye egen tid etter gutten vår har lagt seg om kvelden. Vi fikk endelig ladet opp batteriet vårt, og en dag spurte min kjære om vi skulle gå for en Inge til så slipper gutten vår å være enebarn Gjett om det ble stor jubel i huset da. Og to måneder etter ble jeg gravid. Og i fjor sommer ble vi fulltallige :)

 

Så rådet mitt til deg, er å være litt tålmodig. Ta godt vare på deg selv og ungen, og prøv å få tilbake energien. Når ting har begynt å roe seg ned, pleie kjærlighet først, så får du han nok i andre bedre tanker etter hvert. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 38048...606

[aanonym]

Er enig med de som sier at det er helt feil tidspunkt å diskutere dette med en nesten nyfødt i huset. Da er man ofte fortsatt nokså "nedsnødd" (lite søvn, ikke rutiner på plass, ammeproblematikk, stor endring i parforholdet sov). La saken ligge MINST ett år før du begynner å tenke på det igjen.

[Anonym bruker]

Vent til baby bli 5-6 mnder, beste tiden å ta det opp. Gjerne litt før baby kryper. Rundt og åpner skuffer og skap

 

Anonymous poster hash: 9df1e...051

[Anonym bruker]

Det mener han nå ja. Ikke mas om det, og se hva han mener om et år. 

Anonymous poster hash: 2ce73...38b

[Anonym bruker]

Da første barnet har var 2 mnd gammel var jeg også helt overbevist om at jeg aldri skulle ha flere barn, første 4 månedene som foreldre var grusomme. Jeg hadde en tøff fødsel med revning fra A til Å og stort blodtap, fikk kronisk brystbetennelse og gikk på 6-7 antibiotikakurer på 3 mnd, hadde over 40 i feber annenhver uke og store smerter, og i tillegg hadde ungen kolikk. Jeg har aldri vært så på felgen i hele mitt liv!

 

Men nå har jeg ikke mindre enn 4 unger

 

Ting forandrer seg, etterhvert kommer de slitsomme tingene på avstand og man husker bare de fine tingene. Ungen vokser til og følelsene du har for det bare vokser i takt med at de utvikler sin egen personlighet og finner plassen sin i familien, og etterhvert kommer ønsket om flere.

 

Gi mannen din litt tid og ta dette opp igjen etterhvert.

 

Her ble det 2,5 år mellom første og andre barnet, mens ønsket om nr tre ikke kom før andremann var passert 2 år så det ble 3,5 år mellom nr to og tre. Nummer fire kom helt uten at det var planlagt (et lite arbeidsuhell der ), men like velkommen var hun, 1,5 år etter nr tre.

Anonymous poster hash: 65dcf...ba8

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de andre her som sier at det er for tidlig å ta opp temaet nå. Det ER for tidlig. Husk på at du fortsatt er full av hormoner og mer emosjonell nå enn om en liten stund. Gi det tid og legg bort temaet inntil videre. Dere vil ha helt andre forutsetninger for å diskutere dette f. eks. om 10-12 mnd.

 

Hos oss hadde vi det helt grusomt med nr. 1 og flere barn var ikke aktuelt. Men så, 1,5-2 år etter, begynte vi å snakke om å få flere barn, og nå har vi fått nr. 2 som han var mer entusiastisk enn meg for å få

 

Anonymous poster hash: 80963...ce7

[Appelsinpiken]

Her sier også mannen at han ikke skal ha flere (men vi har to). Minsten er to mnder. Jeg bare smiler og sier "vi får se" han sier han skal klippe strengen før han glemmer hvor fælt det er med babyer i hus

 

Poenget er at de som regel glemmer hvordan det var om et år eller to, så ikke stress med tanke før da.

Endret 11. august 2014 av Appelsinpiken