Har jeg en fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Jeg har en baby som er åtte mnd nå, og den har helt siden fødsel vært veldig krevende. Den skrek for eksempel fra første dag til den var fem måneder (kolikk). Av forskjellige omstendigheter ble verken fødselen eller den første måneden slik jeg hadde tenk, for å si det mildt. Jeg var veldig skuffet over fødselsforløpet og følte meg veldig mislykket en tid etterpå. Det hjalp heller ikke at jeg slet med ammingen og at babyen bare skrek. Den første måneden av babyens liv er den verste måneden i mitt liv (ikke pga babyen, men pga andre omstendigheter som jeg ikke vil gå inn på her).

 

Nå åtte måneder senere føler jeg meg helt utslitt. Utslitt av den krevende babyen (er altså fortsatt veldig krevende), manglende søvn og krangler med mannen min (å få baby har virkelig vært utfordrende for oss). Jeg føler også en veldig bitterhet når det gjelder babyens første levemåned (det var andre folk som gjorde denne perioden veldig vanskelig for oss), og jeg føler også ofte et ganske stort sinne pga dette.

 

Jeg har hele tiden elsket babyen min over alt på jord, og jeg føler et veldig stort behov for å passe på den. Jeg har aldri hatt tanker om å skade babyen eller lignende. Men jeg fikk aldri en sånn voldsom forelskelsesfølelse som andre gjerne beskriver (det kan kanskje ha sammenheng med fødselsforløpet).

 

Nå består hverdagen min av den krevende babyen, og ingenting annet. Jeg er stort sett sliten og er ikke interessert i å finne på andre ting. Ting jeg satte stor pris på før, driter jeg i nå. Jeg har liten kontakt med venner og vil egentlig bare være hjemme. Følelseslivet mitt er kanskje litt "flatt" for tiden, om dere forstår hva jeg mener med det.

 

Jeg tar godt vare på babyen. Den får alt den trenger av blant annet nærhet, kos og mat.

 

Mannen min har hintet om at jeg kanskje har en fødselsdepresjon, men jeg er usikker selv. Selv tror jeg at jeg "bare" er utslitt og fullstendig mangler energi til annet enn babyen min. Jeg tenker ikke så mye på den dårlige fødselsopplevelsen og barselstiden lenger, selv om det jo ligger i bakhodet. Men forresten merker jeg at jeg nok er ganske irritabel og har liten tålmodighet med alle andre enn babyen min. Slik jeg ser det, er det babyen som suger alt energi ut av meg, og at dette kanskje er forklaringen på hvorfor jeg er som jeg er.

 

Men det er sikkert mange her inne som har hatt en fødselsdepresjon (det er jo så vanlig). Stemmer min væremåte med en fødselsdepresjon?

 

Anonymous poster hash: 9824e...373

[Anonym bruker]

Jeg har en baby som er åtte mnd nå, og den har helt siden fødsel vært veldig krevende. Den skrek for eksempel fra første dag til den var fem måneder (kolikk). Av forskjellige omstendigheter ble verken fødselen eller den første måneden slik jeg hadde tenk, for å si det mildt. Jeg var veldig skuffet over fødselsforløpet og følte meg veldig mislykket en tid etterpå. Det hjalp heller ikke at jeg slet med ammingen og at babyen bare skrek. Den første måneden av babyens liv er den verste måneden i mitt liv (ikke pga babyen, men pga andre omstendigheter som jeg ikke vil gå inn på her).

 

Nå åtte måneder senere føler jeg meg helt utslitt. Utslitt av den krevende babyen (er altså fortsatt veldig krevende), manglende søvn og krangler med mannen min (å få baby har virkelig vært utfordrende for oss). Jeg føler også en veldig bitterhet når det gjelder babyens første levemåned (det var andre folk som gjorde denne perioden veldig vanskelig for oss), og jeg føler også ofte et ganske stort sinne pga dette.

 

Jeg har hele tiden elsket babyen min over alt på jord, og jeg føler et veldig stort behov for å passe på den. Jeg har aldri hatt tanker om å skade babyen eller lignende. Men jeg fikk aldri en sånn voldsom forelskelsesfølelse som andre gjerne beskriver (det kan kanskje ha sammenheng med fødselsforløpet).

 

Nå består hverdagen min av den krevende babyen, og ingenting annet. Jeg er stort sett sliten og er ikke interessert i å finne på andre ting. Ting jeg satte stor pris på før, driter jeg i nå. Jeg har liten kontakt med venner og vil egentlig bare være hjemme. Følelseslivet mitt er kanskje litt "flatt" for tiden, om dere forstår hva jeg mener med det.

 

Jeg tar godt vare på babyen. Den får alt den trenger av blant annet nærhet, kos og mat.

 

Mannen min har hintet om at jeg kanskje har en fødselsdepresjon, men jeg er usikker selv. Selv tror jeg at jeg "bare" er utslitt og fullstendig mangler energi til annet enn babyen min. Jeg tenker ikke så mye på den dårlige fødselsopplevelsen og barselstiden lenger, selv om det jo ligger i bakhodet. Men forresten merker jeg at jeg nok er ganske irritabel og har liten tålmodighet med alle andre enn babyen min. Slik jeg ser det, er det babyen som suger alt energi ut av meg, og at dette kanskje er forklaringen på hvorfor jeg er som jeg er.

 

Men det er sikkert mange her inne som har hatt en fødselsdepresjon (det er jo så vanlig). Stemmer min væremåte med en fødselsdepresjon?

 

Anonymous poster hash: 9824e...373

 

Jeg var selv heldig og hadde en fin permisjonstid, men har sett venner som var der du er etter for lite søvn og kolikk hos barnet. Det du beskriver høres ut som en ganske naturlig reaksjon på for stor belastning og lite søvn over lengre tid, og det er ikke uvanlig at en slik total utslitthet kan overlappe godt med og medføre depressive symptomer. Noe å være obs på og snakke med helsestasjonen om er det nok uansett, og i ditt tilfelle tipper jeg nok det kan betegnes som en fødselsdepresjon.

 

Anonymous poster hash: 4188a...a82

[Snabeltann]

Jeg hadde det ganske likt som deg med mitt første barn. Jeg var 22 år bare, og opplevde også en del traumatiske ting både i svangerskapet og etterpå. I etterkant ser jeg at jeg nok hadde en mild depresjon. Det kan gjerne utløses av traumatiske hendelser i omstendighetene. Min mann på denne tiden fungerte overhodet ikke som en pappa og jeg bør overlatt med alt ansvaret. Babyen var veldig krevende, og jeg slet med ammingen. Jeg gikk også søvnløs i fem dager i forbindelse med lang fødsel og dagene etterpå. Dette gjorde nok utslaget for min del. Da barnet var 8 mnd flytter jeg fra faren. Jeg fikk er bedre liv, selv om det tok lang tid å bygge det opp. I dag, mange år senere har jeg et barn til med en ny mann. Hadde en mye mye lykkeligere tid med mitt andre barn. Jeg gråt bare av glede over å ja fått han. Med førstemann husker jeg at jeg satt på barsel og gråt fordi jeg følte meg helt hjelpeløs med den lille bylten i armene. Etterhvert som jeg ble mer sliten, så var alt jeg drømte om en time i butikken alene. Eller få dusje i fred. Husker tanken streifet meg om jeg kunne bli ko ko. Husker jeg leste om noen som skadet sitt eget barn. (Munchausen by proxy syndrom) og synes det var svært skremmende. Det verste var nok at jeg ikke hadde en mann som støttet meg, men bare låste seg inne i sin egen verden. Jeg oppfører deg til å ta i mot hjelp på helsestasjonen eøler hos fastlegen. Det er utrolig dumt å ikke gjøre det. De er der for deg. Du har hatt det tøft. Og du er er selvagt en god mor selv om du har set vanskelig. Det vet de. De har vært borte i fødselsdepresjoner 100vod av ganger. Min bestemor ble lagt inn på nervesannatorium som det het i gamledager, pga fødselsnevrose som de kalte det da. Det ble for mye for henne. Hun fødte tre dager før jul sitt tredje barn og skulle absolutt hjem og ordne til jul for storfamilien. Men hun kollapset. Den gang kom det en husmorvikar hjem til henne og hun og babyen kunne slappe av på sykehuset i fred og ro, der hun fikk hjelp med barnet. Så dette fenomenet har man sett i alle dager. Ikke vær redd. Det går over. :-)) klem

[Anonym bruker]

Opp

 

Anonymous poster hash: 9824e...373

[Anonym bruker]

Det kan hende. Men det kan også hende at du bare er sliten! Uansett, kan det være greit å nevne dette for helsesøster som kan henvise deg til f.eks en psykolog? Eller en psykiatrisk sykepleier.. Greit å ha noen å prate med, noen man ikke trenger å forholde seg til ellers..

 

Jeg skjønner mye hvordan du har det, jeg mistet hele barselperioden pga jeg lå på sykehuset alvorlig syk, deprimert, i store smerter, i sjokk, livredd. Det neste halve året fortsatte smertene osv, men jeg måtte i tillegg ta meg av en baby som våknet hele tiden om natta, mye skrik osv. Man BLIR sliten av sånt, og mange blir deprimerte. Jeg tror jeg sliter med PTSD og er deppa pga flashbacks og at jeg er mye sliten, men jeg vet ikke hva du opplevde? Mest sannsynlig er du sliten. Og da blir man lett deppa/nedstemt.

 

Anonymous poster hash: 93b60...88e

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler virkelig med deg. Hadde det på samme måte når min jente var rundt 8 mnd (og i grunn fortsatt til tider siden jeg er gravid igjen og jenta nå er 15 mnd). Og hun grein også mye i starten. Så sinnsykt frustrerende, og når man i tillegg føler seg helt alene - er det som om man har mistet seg selv. 

 

For min del så roa det seg endel når jenta runda 1 år. Når hun nå i tillegg har begynt å få skikkelig personlighet, og begynt å bli skikkelig kosete - er det som en sekk har blitt revet vekk fra skuldrene mine. Når jeg nå ser tilbake på den tunge tiden, føler jeg at det har vært med på å styrke den kjærligheten jeg føler nå. (Selv om ting fortsatt er slitsomt).

 

Vær så snill og prat med noen:) Jeg er SÅ sikker på at det vil hjelpe (og i tillegg kanskje ha en venninne eller et familiemedlem hos deg, som kan avlaste deg når du trenger det). Utrolig flott at du skriver det ned her, bare det i seg selv tror jeg vil være med å lette på ting for deg<3

Anonymous poster hash: e9ad2...687