Hva er din historie om tap av venner pga misforståelser?

[Anonym bruker]

Flere som har mistet venner pga flaske misforståelser og lignende?

 

Er ei venninne jeg en gang i blant savner, og skjønner ikke at hun snudde ryggen til meg så lett. Vi var gode venninner og hang sammen nesten hver dag. Kaller henne Anne.

 

Det som skjedde: Ei felles venninne flyttet og dette var like før Facebook dukket opp så vi mailet med hverandre. Hun spurte i en mail hvordan det går med Anne og jeg svarte at det går bra og noe mer, husker ikke akkurat hva jeg skrev. Et par dager etterpå fikk jeg en sur sms fra Anne om hvorfor jeg baksnakket henne til hun andre. Jeg skjønte ingenting og fornektet det selvsagt, hadde ikke skrevet noe stygt. Hun sa en setning og jeg sa at det var ikke det jeg skrev. Hun ba meg sjekke mailen jeg hadde sendt og gjorde det. Jo setningen var der, men den manglet noen ord sånn at den fikk en helt annen og negativ mening enn det jeg tenkte når jeg skrev. Jeg minnet henne på at jeg har lese-og skrivevansker og hovedgreia mi er ikke at jeg staver ord feil men jeg hopper over ord og stokker om på setninger, til og med når jeg prater. Jeg tenker rett men ting kommer ut feil muntlig og skriftlig. Noe hun visste meget godt. Jeg la meg flat pga skrivefeilen men gjentok at det var absolutt en skrivefeil og overhodet ikke det jeg mente. Dessuten var setningen ufullstendig, vanskelig å skjønne, men i mitt hode hade jeg skrevet noe annet. Glemmer å lese over i blant. Hun skulle la tvilen komme meg til gode.

 

Noen uker senere etter hun hadde besøkt meg fikk jeg en sms om jeg kunne sjekke sofaen for en lebestift hun hadde i lomma men som ikke var der lenger. Jeg letet godt i hele sofaen, alle kriker og kroker. Men fant den ikke, hun ble lei seg så jeg letet mer. Under sofaen og faktisk gulvet i hele den lille ettroms leiligheten jeg leide da. Fant den ikke, heller ikke ett år senere når jeg flyttet. Men fra den dagen var vi visstnok ikke venninner lenger, hun hadde aldri tid til meg lenger så jeg ga opp. Noen mnd etter ble jeg fortalt av vår felles venninne (hun jeg mailet med) at Anne mente at jeg fant lebestiften og beholdt den, altså løy og stjal. Igjen skjønte jeg ingenting, aldri hørt henne baksnakke andre og hun var alltid hyggelig og grei. Og hun visste at jeg ikke bruker lebestift. Syns ikke om å måtte ta på igjen etter en slurk med vann eller røyket (røyker ikke lenger), og har smale lepper så det ser dumt ut uansett på meg. Det hadde vi snakket om, hun syntes at jeg var rar som ikke brukte lebestift og nevnte det flere ganger, ikke mobbing altså. Så hvorfor skulle jeg stjele hennes lebestift?

 

Har gått mange år ja, og jeg dveler ikke over dette lenger. Men så henne i går i byen og da begynte jeg å tenke.

 

 

Hva er din historie?

 

Anonymous poster hash: 6c81b...3b1

[Anonym bruker]

Ei jeg hadde kjent størstedelen av mitt liv bestemte seg for at jeg hadde kalt hennes avdøde mor for et ludder, og nektet å høre på fornuft. Det var spesielt.

 

Anonymous poster hash: 9653a...9f7

[Anonym bruker]

Min bestevenninne på vgs beskyldte meg for å prate gris med typen hennes. Da de holdt på spurte han meg om jeg kunne suge han, noe jeg så klart sa nei til. Hun er i overkant sjalu og trodde helt seriøst vi hadde noe på gang. Det var like greit det blie "slutt" mellom oss, hun beskyldte meg for ting hele tiden.

Anonymous poster hash: e3ef1...cd8

[Anonym bruker]

Veldig kort fortalt: min sønn er narkoman, og har nok ikke mange år igjen å leve.

Det har vært en årelang kamp, ord kan ikke beskrive hvor vi har kjempet, grått, og slitt.

Hun mener jeg har ikke vært streng nok, og at jeg burde sagt at han ikke fikk lov til det, og gitt han sunnere mat.

Det er vondt. Vi har lite kontakt i dag, fordi jeg føler at hun syns jeg er en elendig mor.

 

Anonymous poster hash: 8d817...e6a

[Anonym bruker]

Flere som har mistet venner pga flaske misforståelser og lignende?

 

Er ei venninne jeg en gang i blant savner, og skjønner ikke at hun snudde ryggen til meg så lett. Vi var gode venninner og hang sammen nesten hver dag. Kaller henne Anne.

 

Det som skjedde: Ei felles venninne flyttet og dette var like før Facebook dukket opp så vi mailet med hverandre. Hun spurte i en mail hvordan det går med Anne og jeg svarte at det går bra og noe mer, husker ikke akkurat hva jeg skrev. Et par dager etterpå fikk jeg en sur sms fra Anne om hvorfor jeg baksnakket henne til hun andre. Jeg skjønte ingenting og fornektet det selvsagt, hadde ikke skrevet noe stygt. Hun sa en setning og jeg sa at det var ikke det jeg skrev. Hun ba meg sjekke mailen jeg hadde sendt og gjorde det. Jo setningen var der, men den manglet noen ord sånn at den fikk en helt annen og negativ mening enn det jeg tenkte når jeg skrev. Jeg minnet henne på at jeg har lese-og skrivevansker og hovedgreia mi er ikke at jeg staver ord feil men jeg hopper over ord og stokker om på setninger, til og med når jeg prater. Jeg tenker rett men ting kommer ut feil muntlig og skriftlig. Noe hun visste meget godt. Jeg la meg flat pga skrivefeilen men gjentok at det var absolutt en skrivefeil og overhodet ikke det jeg mente. Dessuten var setningen ufullstendig, vanskelig å skjønne, men i mitt hode hade jeg skrevet noe annet. Glemmer å lese over i blant. Hun skulle la tvilen komme meg til gode.

 

Noen uker senere etter hun hadde besøkt meg fikk jeg en sms om jeg kunne sjekke sofaen for en lebestift hun hadde i lomma men som ikke var der lenger. Jeg letet godt i hele sofaen, alle kriker og kroker. Men fant den ikke, hun ble lei seg så jeg letet mer. Under sofaen og faktisk gulvet i hele den lille ettroms leiligheten jeg leide da. Fant den ikke, heller ikke ett år senere når jeg flyttet. Men fra den dagen var vi visstnok ikke venninner lenger, hun hadde aldri tid til meg lenger så jeg ga opp. Noen mnd etter ble jeg fortalt av vår felles venninne (hun jeg mailet med) at Anne mente at jeg fant lebestiften og beholdt den, altså løy og stjal. Igjen skjønte jeg ingenting, aldri hørt henne baksnakke andre og hun var alltid hyggelig og grei. Og hun visste at jeg ikke bruker lebestift. Syns ikke om å måtte ta på igjen etter en slurk med vann eller røyket (røyker ikke lenger), og har smale lepper så det ser dumt ut uansett på meg. Det hadde vi snakket om, hun syntes at jeg var rar som ikke brukte lebestift og nevnte det flere ganger, ikke mobbing altså. Så hvorfor skulle jeg stjele hennes lebestift?

 

Har gått mange år ja, og jeg dveler ikke over dette lenger. Men så henne i går i byen og da begynte jeg å tenke.

 

 

Hva er din historie?

 

Anonymous poster hash: 6c81b...3b1

 

Har også blitt falskt anklagd av en venninne en gang for å ha beholdt/ stjålet noe hun mente hun hadde glemt hjemme hos meg. Å ikke bli trodd var utrolig krenkende.

Det skal sies at jeg på den tiden hadde tatt opp kontakten igjen med en bekjent som helt klart hadde kleptomani og stjal både sjeldne glansbilder, penger og smykker- noe jeg oppdaget litt senere at hun nok ikke var kvitt fem år senere heller.....

For alt jeg vet kan det dermed være det som var forklaringen på denne tingens forsvinningsnummer siden min venninne var så skråsikker på at den lå igjen hos meg, men da jeg skjønte at det var en mulig årsak, så hadde det allerede gått så lang tid at jeg ikke husket hvorvidt denne bekjente hadde vært hos meg akkurat uken etter at min venninne hadde vært der.

 

Anonymous poster hash: ba1b2...843

[Anonym bruker]

Veldig kort fortalt: min sønn er narkoman, og har nok ikke mange år igjen å leve.

Det har vært en årelang kamp, ord kan ikke beskrive hvor vi har kjempet, grått, og slitt.

Hun mener jeg har ikke vært streng nok, og at jeg burde sagt at han ikke fikk lov til det, og gitt han sunnere mat.

Det er vondt. Vi har lite kontakt i dag, fordi jeg føler at hun syns jeg er en elendig mor.

 

Anonymous poster hash: 8d817...e6a

 

Oi da. Det finnes dessverre enkelte forutinntatte mennesker uten særlig empati, kunnskap eller evne til å forstå komplekse årsaksforhold og din venninne høres slik ut . En varm klem til deg.

 

Anonymous poster hash: ba1b2...843

[Anonym bruker]

Dette er lenge siden, men fortsatt sårt.

 

Vi var en venninnegjeng på 11 jenter fra skolen som holdt sammen. Jeg begynte å skli litt fra den ene, som jeg hadde hatt nær kontakt med. En av de andre spurte hvorfor vi plutselig var så sjelden sammen nå, hvorpå jeg svarte at jeg mistenker at jeg blir faset litt ut som bestis, men at det var helt greit om hun ville det. Man kan ikke bestemme hva andre skal føle. Et par uker gikk, jeg var opptatt med studier og det var lite vennekontakt. Da får jeg en mld fra bestis om at jeg bare kan reise til helvete. Jeg skjønte ingenting og gjør det egentlig fremdeles ikke. Viste seg at de tolket det som grov baksnakking og illojalitet. Jentene hadde da sittet og snakket om meg og vridd på mange ting jeg har sagt slik at de dermed kunne bevise at jeg egentlig var ute etter å ta bestis. Alle sammen kuttet brått kontakten med meg. Møtte et par av de for å prate en stund etter, men de krevde at jeg innrømmet at jeg hadde vært ute etter henne og hevdet at min historie virket usannsynlig. Forstår fremdeles ikke hva som var usannsynlig heller.

 

Dette er over 10 år siden, og jeg ser dem ofte i byen her. Det er så sårt og vondt å føle at man bører tunge konsekvenser av noe man aldri har gjort. Jeg savner dem!

 

Anonymous poster hash: 97bd6...61e