Er så redd for at barnet mitt skal dø

[Anonym bruker]

Jeg er så redd for at barnet mitt skal dø. Eller at jeg skal dø fra henne.

 

Jeg har bare et barn, og kan ikke få flere, av medisinske grunner. Jeg er så inderlig redd for at hun skal dø, eller at jeg skal dø fra henne. Jeg tenker spesielt på bilulykker. Jeg tenker på dette nesten hver dag. Jeg er redd for at vi skal kræsje når vi er ute å kjører og at hun eller jeg skal dø. Eller at jeg er ute å kjører alene og kræsjer og dør. Hun er tre år gammel, og dette er noe jeg alltid har vært redd for.

 

Jeg er også redd for dette hvis jeg skal være borte fra henne et par-tre netter. Tenk om noe skal skje henne, og jeg ikke er i nærheten. Om det er en natt hun er borte så er ikke tankene der så mye. Jeg er bare borte i jobbsammenheng. Jeg har ikke lyst til å dra bort en langhelg eller en uke uten jenta mi.

 

Jeg gruer meg til ungdomstiden hennes, og til hun skal løsrive seg. Jeg er redd og slett redd for at noe alvorlig skal skje med henne. Det er ikke så ille at jeg ikke kjører. Men tankene er ofte der.

 

Det er sikkert vanlig å ha det sånn? Jeg har ikke tenkt å gå i noe terapi for dette, for jeg anser det som vanlig. Men det er litt slitsomt å ha slike tanker. Og det er klart, med alle saker og ting som kommer i media så kommer jo tankene fortere også.

 

Det er så mye elendighet i verden og man tenker jo ofte: "det skjer ikke meg". Men det skjer jo noen, så hvorfor skal vi være så heldige å slippe unna?

 

Jenta mi er min hjertesten og jeg ville blitt sønderknust om hun dør. Da kan jeg like gjerne dø selv...

Anonymous poster hash: 88d4d...d1c

[Anonym bruker]

Det hadde sikkert vært lurt å snakke med noen om det ja,terapi er ikke dumt.

 

Husk at de fleste bekymringer er forgjeves kjære deg!

 

Anonymous poster hash: b3883...18a

[Anonym bruker]

Jeg har også slike bekymringer, men jeg føler ikke at de tar overhånd. Jeg er ikke nervevrak hele bilturen, er du det? Men jeg kan grue meg om jeg vet vi skal på langtur. Særlig i sommer har vi kjørt langt, og da er det ekkelt å lese om uendelig mange trafikkuhell hver eneste dag. De fleste bekymrer seg for ulike ting, men man må passe på at bekymringene ikke begrenser din livskvalitet. Om du føler de gjør det ville jeg snakket med noen. Klem

Anonymous poster hash: cb7be...222

[Anonym bruker]

Jeg har også bare ett barn som er 9 år.

 

Har også disse tankene innimellom men de styrer ikke livet mitt.

 

Men etter at jeg begynte å jobbe med alvorlig syke barn går jeg ikke rundt å bekymrer meg dette. Disse foreldrene har virkelig en grunn til å Være redde for å miste barnet sitt. Vi andre Bør virkelig ikke bruke den dyrebare tiden vi har som friske til å bekymre oss for en fare som ikke er reell der og da.

 

Kanskje du burde snakke med noen om disse tankene du har? Det kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: d7bc6...8d5

[Anonym bruker]

 

Jeg har også slike bekymringer, men jeg føler ikke at de tar overhånd. Jeg er ikke nervevrak hele bilturen, er du det? Men jeg kan grue meg om jeg vet vi skal på langtur. Særlig i sommer har vi kjørt langt, og da er det ekkelt å lese om uendelig mange trafikkuhell hver eneste dag. De fleste bekymrer seg for ulike ting, men man må passe på at bekymringene ikke begrenser din livskvalitet. Om du føler de gjør det ville jeg snakket med noen. Klem

 

Anonymous poster hash: cb7be...222

 

 

Nei, jeg er ikke nervevrak hele turen. Jeg kan også gå å grue meg en stund, men når jeg er i bilen og kjører så går det helt greit. Jeg føler ikke at det begrenser meg på noe måte mtp livskvaliteten.

 

Anonymous poster hash: 88d4d...d1c

[Anonym bruker]

Jeg har også bare ett barn som er 9 år.

 

Har også disse tankene innimellom men de styrer ikke livet mitt.

 

Men etter at jeg begynte å jobbe med alvorlig syke barn går jeg ikke rundt å bekymrer meg dette. Disse foreldrene har virkelig en grunn til å Være redde for å miste barnet sitt. Vi andre Bør virkelig ikke bruke den dyrebare tiden vi har som friske til å bekymre oss for en fare som ikke er reell der og da.

 

Kanskje du burde snakke med noen om disse tankene du har? Det kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: d7bc6...8d5

 

Jeg forsøker så godt jeg kan å ta en dag av gangen, og sette pris på det jeg har. Jeg prøver også å tenke at OM det skjer, så må jeg takle det da og ikke gå å bekymre meg så ofte.

 

Så må jeg slutte å se på serier alla 24 timer på legevakten og sånn

 

Anonymous poster hash: 88d4d...d1c

[Anonym bruker]

Det hadde sikkert vært lurt å snakke med noen om det ja,terapi er ikke dumt.

 

Husk at de fleste bekymringer er forgjeves kjære deg!

 

Anonymous poster hash: b3883...18a

 

Ja, heldigvis!

 

Anonymous poster hash: 88d4d...d1c