Store kommunikasjonsproblemer med samboeren

[Anonym bruker]

Håper på svar fra noen som har vært, eller er, i samme situasjon. Jeg lurer på om dette er fiksbart eller om skipet har seilt.

 

Jeg og samboeren bor sammen med to barn på 2 og 5. Hverdagen er sikkert som alle andre sin - travel. Vi er slitne begge to, og det har en tendens til å bli endel negativitet i hverdagen (han får tilbakemeldinger på at han et for rotete og lite oppmerksom, mens jeg får høre at jeg er for uøkonomisk og at jeg maser for ille - blant annet).

 

Slik det er nå ligger an, diskuterer vi (krangler, er uenige...kall det hva du vil) daglig. Eldste på 5 merker at stemningen er negativ og tar parti med meg, selv om jeg forsøker å ikke involvere barna.

 

Jeg har et enormt behov for å snakke ut om hvordan tingene er. Vi er på vei ned en negativ spiral, og kommer oss ikke ut. Selv om jeg prøver å være blid, imøtekommende og legge til rette for gode dager, blir det aldri sånn - og det er ikke bare hans feil. Jeg leter formelig etter ting å reagere på - det samme opplever jeg at han gjør. Når jeg prøver å si at jeg vil snakke avviser han meg. Både igår og kveld har han hevet stemmen (det gjør han ofte når han blir irritert) og sagt at han ikke har interesse av å snakke. Han snakker ikke om sånt, sier han.

 

Jeg føler jeg er helt alene om å virkelig ville ordne opp her. Han forlater rommet når jeg forsøker å ta opp problemene våre. Han kaller meg dramatisk og flirer av meg når jeg sier vi virkelig har store problemer. Han nekter også å snakke med noen utenforstående. Jeg har det så vondt. Og jeg ønsker meg så inderlig å ha det godt i forholdet - at barna ikke skal lide under all denne kranglingen. Jeg fattet bare ikke hvordan jeg skal få han til å snakke. Han blir bare sint og irritert.

 

Nå ligger han nede og ser på tv, for andre kveld på rad, vel viten om at jeg sitter oppe og er opprørt. Er det mulig å redde dette? Uten at jeg må finne meg ii å ha en dysfunksjonell familiesituasjon for barna og meg selv?

 

Anonymous poster hash: dede1...006

[Anonym bruker]

Er som jeg skulle skrevet det selv. Vi har det ok i hverdagen, men mannen nekter å prate om ting. Han kan hisse seg opp og kjefte på meg, så går han rundt sur et par tre dager også skal alt bli bra igjen. Han har vært sånn i 7 år og nå har jeg bestemt meg for å gå. Forstår frustrasjonen din veldig godt. Klem fra meg til deg!

 

Anonymous poster hash: f21e0...dec

[Magehus]

Er som jeg skulle skrevet det selv. Vi har det ok i hverdagen, men mannen nekter å prate om ting. Han kan hisse seg opp og kjefte på meg, så går han rundt sur et par tre dager også skal alt bli bra igjen. Han har vært sånn i 7 år og nå har jeg bestemt meg for å gå. Forstår frustrasjonen din veldig godt. Klem fra meg til deg!Anonymous poster hash: f21e0...dec

Takk for svar. Uff. Nå begynte jeg å gråte. Jeg orker ikke å ha det sånn her. Men jeg orker ikke tanken på å gå, ødelegge familien og miste boplsssen. Jeg skjønner ille hvorfor han ikke er villig til å jobbe med oss. Han ser jo at jeg virkelig prøver å snakke!

Takk for klemmen. Nå fikk du en tilbake :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Vil han ikke er det ikke håp, nytter ikke at kun du vil fikse ting.

 

 

Anonymous poster hash: 6e5fc...34d

[Anonym bruker]

Vil han ikke endre seg, så må kanskje du endre litt på hvordan du er. Du kan ikke tvinge eller mase noen til å snakke/endrer seg. Begynn nå med ny frisk, bestem deg for å slutte å irritere deg over det som irriterer deg mest. Mye man irriterer seg over er egentlig bagateller. F.eks du synst han roter, så la han rote i fred. Men om det er de samme tingene han roter hele tiden, så la de ligge. Er han sur, så være sprudlende og blid. Prøv å smil mest mulige, for da blir du fort glad inni deg også. Og det smitter over på de rundt deg. Er gubben sur og tverr en dag, så la han sittinne og sure seg. Ta med ungene ut og finn på noe gøy !!

Ikke snakk /mas for mye på han om hvordan dere har det osv, fokuser heller på å få dagene kjekkeste mulig.

 

Dette gjør jeg , og jeg og samboer krangler omtrent aldre og vi har 3 barn på under 5år. Når vi "krangler " er det stortsett om plenklipping, for begge har lyst å gjøre det

 

Du vil ikke angre på å ha prøvd.

 

 

Anonymous poster hash: 4a10f...f8c

[Anonym bruker]

Har det sånn her også. En mann som aldri ser meg når jeg har det kipt, er syk ellet lei meg, som aldri gir meg anerkjennelse på hverken handlinger, egenskaper eller utseende, som aldri sier at han er glad i meg, elsker meg eller tar på meg untagen når han vil ha sex.

 

Men han er en fantastisk fin pappa, gjør sin del her hjemme, er ikke sjalu eller ufin og slem på noen som helst måte.

 

Vi har fem barn og jeg har ingen som helst måte å forsørge alle sammen uten mannen min + at ungene hadde blitt knust om vi gikk fra hverandre. Så jeg har innfunnet meg med dette livet. Trist men sant.

 

Anonymous poster hash: 6bd6a...ab3

[Anonym bruker]

Har dere sex? Hvis vi har en dårlig periode seksuelt er vi mindre tilfredse med hverandre, hakker mer på hverandre og leter mer etter feil. Når vi har mer sex, er vi mer harmoniske. Jeg har faktisk nokså ofte sex selv om jeg egentlig har lyst til å sove fordi jeg vet hvilken fantastisk effekt det har på forholdet og dermed hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 749dd...848

[Magehus]

Vil han ikke endre seg, så må kanskje du endre litt på hvordan du er. Du kan ikke tvinge eller mase noen til å snakke/endrer seg. Begynn nå med ny frisk, bestem deg for å slutte å irritere deg over det som irriterer deg mest. Mye man irriterer seg over er egentlig bagateller. F.eks du synst han roter, så la han rote i fred. Men om det er de samme tingene han roter hele tiden, så la de ligge. Er han sur, så være sprudlende og blid. Prøv å smil mest mulige, for da blir du fort glad inni deg også. Og det smitter over på de rundt deg. Er gubben sur og tverr en dag, så la han sittinne og sure seg. Ta med ungene ut og finn på noe gøy !!

Ikke snakk /mas for mye på han om hvordan dere har det osv, fokuser heller på å få dagene kjekkeste mulig.

Dette gjør jeg , og jeg og samboer krangler omtrent aldre og vi har 3 barn på under 5år. Når vi "krangler " er det stortsett om plenklipping, for begge har lyst å gjøre det

Du vil ikke angre på å ha prøvd. Anonymous poster hash: 4a10f...f8c

Takk for godt råd! Dette høres så riktig og positivt ut, men jeg har virkelig forsøkt dette. Jeg tar rådet mitt til deg og skal gi det en sjanse til - med enda større giv :-) Tusen takk!

 

Hi

[Magehus]

Har det sånn her også. En mann som aldri ser meg når jeg har det kipt, er syk ellet lei meg, som aldri gir meg anerkjennelse på hverken handlinger, egenskaper eller utseende, som aldri sier at han er glad i meg, elsker meg eller tar på meg untagen når han vil ha sex.

Men han er en fantastisk fin pappa, gjør sin del her hjemme, er ikke sjalu eller ufin og slem på noen som helst måte.

Vi har fem barn og jeg har ingen som helst måte å forsørge alle sammen uten mannen min + at ungene hadde blitt knust om vi gikk fra hverandre. Så jeg har innfunnet meg med dette livet. Trist men sant.Anonymous poster hash: 6bd6a...ab3

Nesten akkurat sånn som du beskriver i 1. avsnittet er det vi har det!! Det er så vondt. Jeg er så verbal og kjærlig, og jeg har så mye kjærlighet å gi. Kjennes ut som det vil kunne ta knekken på meg å få så lite anerkjennelse og kjærlighet som det han gir. Ungene er ømme. Jeg er glad for at jeg bor sammen med de hver dag.

Håper du ikke har det så leit.

Hi