Hva mange trygdede i Norge trur dere

[Anonym bruker]

egentlig kan jobbe litt? Om Norge plutselig hadde innført en ordning som tilsa at INGEN kan få noe velferdspenger uansett årsak?

 

Om pengene blir borte? (Dette er seøvfølgelig hypotetisk). Da hadde 99% jobbet .. de som er svært syke, for eks angstpreget, hadde ikke hatt noe valg. De måtte ut å jobbe.. da trur jeg de aller aller fleste hadde brutt den barrieren med eksponere seg for frykten sin.

 

Uansett, jeg er glad for at Norge kan ta godt vare på uføre. Personlig driter jeg i om folk jobber eller ikke ..

 

Anonymous poster hash: 25fb5...62e

[Anonym bruker]

Da hadde nok de fleste hatt egen uføreforsikring. Er ikke det noe de fleste i dag har? Jeg har iallfall det både på meg og på barna mine. Å leve på det NAV utbetaler, OM man skulle være uheldig å bli ufør, er ikke akkurat mye.

Anonymous poster hash: 56b3c...483

[Anonym bruker]

Hvorfor denne heksejakten på uføre?

 

Hadde det enda vært konstruktivt, men neida, det er bare å fortelle dem at bare de tar seg sammen, så må de, og da kan de greie alt.

 

Historisk sett ble folk tidligere gjerne liggende/sittende hjemme og ble forsørget av familien/storfamilien når de var for syke. Eller om de ikke hadde noen som kunne forsørge dem så endte de gjerne på fattighuset eller på gata - begge deler betydde ofte at de ikke levde lenge.

 

 

Jeg tror det er en del som er uføretrygdede og som kunne ha jobbet litt, men dessverre så blir tilretteleggingen nesten umulig siden arbeidslivet - både privat og offentlig - ikke legger ting godt nok til rette.

 

I tillegg - og dette er kanskje det mest tragiske av alt - så tror jeg antall som blir uføretrygdet kunne vært betydelig redusert om man kom i gang med tiltak langt tidligere. Slik det er nå blir folk gående i helsekø i måneder og år, venter på behandling enda lenger.... og når de omsider kommer i behandling har mange blitt langt dårligere enn hva som var nødvendig, noe kan ikke reverseres, og behandling tar mye lenger tid enn det hadde gjort om man kom i gang tidligere.

Når folk i tillegg får enorme økonomiske problemer fordi de faller ut av arbeid, så økes problemer. Man stigmatiseres på toppen av alt annet og blir bare bedt om å ta seg sammen....

 

 

Jeg lurer egentlig mest på hva som er hensikten med tråden din, HI???

Du sier at du driter i om folk jobber eller ikke - hvordan er det mulig å drite i det og samtidig late som om man er opptatt av det?

Du sier at du tror at hvis alle stønader forsvant så hadde 99 % av uføre begynt å jobbe likevel, at de da ville "brutt barrieren sin". Dette vitner om at du har svært lite kunnskaper (virkelig... svært lite!) når det kommer til helse, både fysisk og psykisk helse.

 

Jeg blir nesten fascinert over hvordan det er mulig å legge så mye motstridende utsagn/holdninger inn i så få setninger som du har gjort i hovedinnlegget.

Samtidig som du helt tydelig mener man bare kan "bryte barrieren sin" og begynne å jobbe igjen (viser mangel på kunnskap og nedlatende holdning overfor uføre) så sier du at du personlig driter i om folk jobber eller ikke, og på toppen av alt så er du glad for at Norge kan ta godt vare på uføre.

 

 

Jaja....

Anonymous poster hash: 2d7bf...432

[Anonym bruker]

egentlig kan jobbe litt? Om Norge plutselig hadde innført en ordning som tilsa at INGEN kan få noe velferdspenger uansett årsak?

 

Om pengene blir borte? (Dette er seøvfølgelig hypotetisk). Da hadde 99% jobbet .. de som er svært syke, for eks angstpreget, hadde ikke hatt noe valg. De måtte ut å jobbe.. da trur jeg de aller aller fleste hadde brutt den barrieren med eksponere seg for frykten sin.

 

Uansett, jeg er glad for at Norge kan ta godt vare på uføre. Personlig driter jeg i om folk jobber eller ikke ..

 

Anonymous poster hash: 25fb5...62e

Haha ja det er akkurat slik det høres ut som

 

Hvis trygden hadde falt bort, så hadde det ikke vært sånn at de bare kunne ta seg sammen. Det er en grunn til at de er uføre. Skal love deg at da hadde det vært mange som hadde mistet hus og hjem og ikke hadde klart å betale regninger.

Er ikke noe drøm å gå hjemme på lusepenger. Skulle gjerne "tatt meg sammen" og thent litt mer penger, men det er ikke mulig.

Bør vel ikke være så vanskelig å forstå drt vel

 

Anonymous poster hash: 644d3...a91

[Anonym bruker]

Før, for 20 år siden ca, var det faktisk lett å få varig trygd. I dag er det meget vanskelig.

 

De som er godt voksne nå og har vært trygdet i flere tiår, har virkelig falt utenfor. Og det er trist.

Jeg snakker da ikke om skader som omhandler total fysisk immobilitet, men de som kanskje kunne ha jobbet 20-30% et eller annet sted.

 

Regjeringen burde ha lagt til rette for dette for lenge siden. Ikke misforstå, de som virkelig ikke kan jobbe pga alvorlige fysiske eller psykiske plager, faller ikke under denne kategorien.

 

Men jeg vet om, og det gjør sikkert flere av dere også, folk som har vondt i rygg/nakke, har moderat angstdiagnose osv, som faktisk kunne ha arbeidet en dag eller to i uka. I dag blir dette mer tilrettelagt for, men før så ble det ikke det. Hvorfor gidde å jobbe en dag i uka om man ikke trenger?

 

Personlig vekst og selvtillit bygges ofte på å være akseptert i samfunnet. De som faller utenfor for eksempel av en vond rygg, kan være skamfull over å ikke jobbe. Da kan man lett isolere seg og la angsten få vokse i takt med dagene som går.

 

Dette er trist.

 

 

Jeg trur at om det hadde blitt tilrettelagt krav for lenge siden om aktivitet i en tidlig periode av trygdemottakere, kunne disse menneskene hatt det bedre.

 

Anonymous poster hash: 25fb5...62e

[Anonym bruker]

Tror ca 30 % av alle trygdede kunne vært i jobb dersom arbeidslivet hadde vært bedre tilpasset dem

 

Anonymous poster hash: e3c7f...7eb