November 2014 baby❤️

[Sminth]

Jeg tror jeg driver og modner! Eller, det er jammen ikke godt å si, jeg og kroppen min har slutta å snakke samme språk for lengst. Noe skjer ihvertfall.

Har en fin smørbrødliste her:

* Vann i kroppen (har blant annet fått sosiss-fingre og vann-knær. Og så skjer det noe med ansiktet mitt.)

* Supertørst. Drikker seriøst hele tiden - det er faktisk det som plager meg mest om natta nå. Drikke-tisse-drikke-tisse.

* Den deilige ømheten i puppene har kommet tilbake, i tillegg er de hypersensitive for kulde så nå må jeg kle på meg under dyna - ellers gjør det skikkelig vondt.

* Stikninger down under. Vonde stikninger. Mistenker at han har en liten kniv der inne og har begynt å skjære seg ut, men det er vel hodet som skrur seg nedover i bekkenet. Mmmm..

* Jeg har ikke lyst på godteri lenger.

* Menssmerter som kommer og går.

* Hard og vond mage - skikkelig berøringsøm. Hvis jeg dulter såvidt borti noe med magen så gjør det vondt.

* Sporadisk fremtidsangst (snart skal jeg aldri få være i fred igjen)

* Og så klart den deilige lekkasjen.. (Har kjøpt tena - vet ikke helt hvordan jeg følte meg da jeg betalte. Ugreit er vel ganske beskrivende.)

 

Uansett modning eller ikke - det som er helt sikkert er at sexy har blitt et fremmedord. Tok meg selv i å kjøpe meg en ny joggebukse i går for å "føle meg litt fin". Det er et voldsomt dårlig tegn når innkjøp av nytt slaskeplagg øker selvtilliten

(I natt drømte jeg at mannen solgte alle de fine skoene mine - jeg greier jo ikke å bruke dem uansett, og vi trengte pengene til planker til huset. Hjeeelp!)

 

MEN i mårra er jeg inne i uke 37. Og om en uke er jeg "innafor" termin. Woho! Så nå sitter jeg og trøkker i meg vond bringebærbladte og prøver å ikke tenke på at det er et slingringsmonn på en mnd.. hehe.

I tillegg kommer pappa med fly fra trøndelag for å vaske gulvene mine til babyen kommer. Det er faktisk helt sant - han kommer i ens ærend for å hjelpe meg med å vaske! (Samboer bygger på huset vårt, det får liksom holde for hans del. )

 

Ha en fin dag i høststormen jenter (dere som har fint vær også forsåvidt) !

Det er ikke bare bare!

 

Du får kjøpt bringebærbladkapsler også, hvis teen er helt grusom.

[PrinsesseHengepupp]

Mulig dere så at jeg skrev på anonym i går, at jeg hadde smerter i hofta. Fikk PM fra en hyggelig fysiterapeut da, som veiledet meg litt i forhold til dette med tøying. Og gjett hva! Det funka! Jeg hadde noen øvelser inne fra før, og hun gav meg tips om noen andre, så jeg hadde meg en økt på kjøkkengulvet i går kveld, det samme når jeg sto opp i dag. Og smertene er gått over til "bare" ubehag og ilinger. Og hun sa også at dersom man har en låsning på ene siden kan det (logisk nok) føre til symptomer på andre steder. Så den låsningen som jeg merket så godt før helgen kan være årsaken til at jeg i går fikk vondt i motsatt hofte. Nå skal det tøyes og bøyes her  

[Malv]

Bilfrost: Jeg lo så høyt at jeg sprutet kakao over hele bordet når jeg leste at du hadde kjøpt deg nye joggebukser for å "føle deg litt fin". Igår kjøpte jeg meg som sagt nye pysjbukser, og føler meg allerede mye finere idag enn igår! 

 

Jeg hadde egentlig time på sykehuset idag klokken 13, for å snakke om seteleie og litt fødselsangst, men jeg våknet med verdens vondeste rygg og bekken idag, også streiker dusjen vår. Null smertelindring å få.   Ringte og spurte jordmor om vi kunne ta timen over telefon, og det var helt greit for henne! (takk gud). Så nå skal hun ringe meg om en times tid. Aner egentlig ikke hva jeg skal si.... Men jeg merket at sist uke gikk jeg fra å glede meg til fødselen til å grue meg noe så sinnsykt mye. Føler liksom at jeg bare "kan glemme" å ha en normal fødsel pga seteleie og bmi.... ugh... 

Endret 8. oktober 2014 av Malv

[prøvestadiet]

Oisann, 163 nye innlegg siden sist jeg var innom!   

 

Jeg er litt dårlig på å være aktiv, ettersom dataen min har tatt kvelden. Ipaden synes jeg er knotete med tanke på skriving! Akkurat nå låner jeg gubben sin. Han er på jobb og jeg har høstferie fra jobb

 

Nå er det ikke lenge igjen for mange inne her!! Har selv termin 17. november og er på papiret høygravid i dag!

 

Jeg har fremdeles ingen spesielle plager eller vondter og lever egentlig akkurat som normalt. Noen ganger bekymrer jeg meg faktisk litt over at jeg ikke har noe å stri med. Jeg sover godt, er ikke spesielt trøtt eller sliten og har heller ikke hverken kynnere eller stikninger som mange beskriver   Har gått opp 9 kg og merker det godt på klærne, men hverdagsaktivitet og lett trening går fint. Jobber 100 % og har planer om å gjøre det helt ut. Jeg kjenner liv hver dag, jevnt og trutt, men jeg holdes liksom ikke våken av sparkene, og ikke er det vondt heller. 

 

Jeg vet jeg sikkert er heldig og alt det der, men innimellom tenker jeg at disse manglende symptomene kanskje kan være tegn på at babyen er liten, sløv, ikke har det bra osv. 

 

Skriver ikke dette for å "skryte" av hvor enkelt svangerskap jeg har, selv om jeg selvsagt er glad og fornøyd for at ting er slik! Jeg ligger forresten midt på kurva når det kommer til symfysemål, har heller ikke fått hint fra jordmor om at noe er unormalt. Så ja, jeg kan sikkert roe meg helt ned og tro på at alt er i skjønneste orden. 

 

Ønsker både de med og uten plager en fortsatt fin uke! Nå er det ikke lenge til noen her inne popper ut en liten en     

 

Jeg skal pakke fødebagen i løpet av uka. Har store planer om det i allefall. Kjenner jeg meg selv rett blir den ikke liten  Er det noen av dere som tenker å ha med babynest på sykehuset?? 

 

Klem fra meg 

[PrinsesseHengepupp]

Jeg tok mot til meg og ringte spesialisten min i Tromsø, som jeg skal til på fredag. Sist var jeg totalt uforberedt når jeg kom dit, og det ville jeg unngå denne gangen. Og det er jeg glad for. De har kommet frem til at det blir fødsel der borte, og mest sannsynlig blir det KS i god tid før termin (som bare er 5 uker unna!). Akkurat den biten svir, så jeg er glad jeg ringte. Nå skal jeg forsøke å komme opp med alle mulige gode grunner for hvorfor KS er best, så stiller jeg litt mindre hormonell på fredag ;-) 

[Zinas79]

Begynner å føle meg som en svekling. Dette er mitt tredje svangerskap og tyngste!! Er det flere som skal ha tredjemann? Og hvordan er formen ?

Dagens syting ... Leeeeeeei!

[Optatium]

Jeg tok mot til meg og ringte spesialisten min i Tromsø, som jeg skal til på fredag. Sist var jeg totalt uforberedt når jeg kom dit, og det ville jeg unngå denne gangen. Og det er jeg glad for. De har kommet frem til at det blir fødsel der borte, og mest sannsynlig blir det KS i god tid før termin (som bare er 5 uker unna!). Akkurat den biten svir, så jeg er glad jeg ringte. Nå skal jeg forsøke å komme opp med alle mulige gode grunner for hvorfor KS er best, så stiller jeg litt mindre hormonell på fredag ;-)

Jeg skal ikke blande meg veldig borti dine følelser rundt KS, men jeg vil bare si dette: jeg har gjennomgått en operasjon som er svært lik keisersnitt. Det var noe vondt og jeg trengte noe hjelp de første dagene, men det var ikke verre enn at jeg tenker jeg kan gjøre det igjen. Dette var hvis det var smertene du tenkte på :-P

Om det er noe annet kan jeg kanskje ikke hjelpe så mye, annet enn at helsepersonell sjelden anbefaler operasjoner dersom det ikke er nødvendig, og at derfor har kanskje både du og babyen godt av et planlagt snitt.

Mener ikke å fornærme eller tråkke på tærne, men bidra til noen gode argumenter for KS? :-)

 

Her er formen topp idag så da ble det en tidlig julevask av kjøkken/spisestue. Kjente jeg ble litt revet med, så jeg pusset metallvasken, vifta og stålplaten over benken også! Nå er det pause før lysekrona står for tur :-)

[PrinsesseHengepupp]

 

Jeg tok mot til meg og ringte spesialisten min i Tromsø, som jeg skal til på fredag. Sist var jeg totalt uforberedt når jeg kom dit, og det ville jeg unngå denne gangen. Og det er jeg glad for. De har kommet frem til at det blir fødsel der borte, og mest sannsynlig blir det KS i god tid før termin (som bare er 5 uker unna!). Akkurat den biten svir, så jeg er glad jeg ringte. Nå skal jeg forsøke å komme opp med alle mulige gode grunner for hvorfor KS er best, så stiller jeg litt mindre hormonell på fredag ;-)

Jeg skal ikke blande meg veldig borti dine følelser rundt KS, men jeg vil bare si dette: jeg har gjennomgått en operasjon som er svært lik keisersnitt. Det var noe vondt og jeg trengte noe hjelp de første dagene, men det var ikke verre enn at jeg tenker jeg kan gjøre det igjen. Dette var hvis det var smertene du tenkte på :-P

Om det er noe annet kan jeg kanskje ikke hjelpe så mye, annet enn at helsepersonell sjelden anbefaler operasjoner dersom det ikke er nødvendig, og at derfor har kanskje både du og babyen godt av et planlagt snitt.

Mener ikke å fornærme eller tråkke på tærne, men bidra til noen gode argumenter for KS? :-)

 

Her er formen topp idag så da ble det en tidlig julevask av kjøkken/spisestue. Kjente jeg ble litt revet med, så jeg pusset metallvasken, vifta og stålplaten over benken også! Nå er det pause før lysekrona står for tur :-)

 

 

Hehe, no hard feelings Har selv hatt KS med førstemann, så det er ikke ukjent, og det gikk egentlig bra den gang. Men det er noe med at jeg har så innmari lyst til å selv få ha litt kontroll, og slippe noen av komplikasjonene jeg den gang opplevde (fikk bla spinalhodepine, og brukte lang tid på å komme til hektene igjen).

 

Saken er at jeg er den første i hele verden faktisk, som er gravid etter bruk av donor som følge av en trombocytopenitilstand (blødersykdom) som kalles NAIT. De aner ikke hva det vil si, annet enn at jeg nå er kommet nesten til termin med et så langt vi vet, friskt barn, kontra tidlige aborter/barn født uten blodplater. Men de har ingen garantier, og ønsker å forløse meg under kontrollerte former. I tillegg ønsker de å ha blodplateserum klart, i tilfelle barnet trenger det (minimal sjangs siden barnet i teorien ikke skal ha NAIT). Og dette serumet er ferskvare, dermed lettere å fremstille til en gitt dato (KS). Så ja, selvsagt er det slik at jeg retter meg etter det de sier, men når de sier "vi aner ikke hva dette vil si, vi vet ikke hvordan det vil gå, vi har ingen tall å vise til eller tidligere erfaringer, men kanskje KS vil være en god løsning, kanskje ditt kanskje datt" osv blir det så uforutsigbart. Første gang var gutten min sterkt påvirket av NAIT og jeg hadde ingen valg, dermed var det enkelt å forholde seg til. Nå tar de meg egentlig delvis med på råd, siden jeg er i midten av noe fullstendig ukjent som kan være med på å endre livene til mange tusen kvinner rundt om i verden, om alt går etter planen (akkurat den biten er fryktelig spennende da). 

 

I støttegruppen i USA kaller de meg "the ground breaking lady from Norway". Det er morsomt, og jeg gikk inn i dette med krummet hals. Men jeg ser nå at det har ført med seg flere valg, usikre momenter og overraskelser enn hva jeg (og teamet rumdt oss) var forberedt på. Angrer selvsagt ikke, mne jeg unner de som kommer etter meg å vite litt mer av hva de går til. 

[Bamsemams74]

Jeg tror jeg driver og modner! Eller, det er jammen ikke godt å si, jeg og kroppen min har slutta å snakke samme språk for lengst. Noe skjer ihvertfall.

Har en fin smørbrødliste her:

* Vann i kroppen (har blant annet fått sosiss-fingre og vann-knær. Og så skjer det noe med ansiktet mitt.)

* Supertørst. Drikker seriøst hele tiden - det er faktisk det som plager meg mest om natta nå. Drikke-tisse-drikke-tisse.

* Den deilige ømheten i puppene har kommet tilbake, i tillegg er de hypersensitive for kulde så nå må jeg kle på meg under dyna - ellers gjør det skikkelig vondt.

* Stikninger down under. Vonde stikninger. Mistenker at han har en liten kniv der inne og har begynt å skjære seg ut, men det er vel hodet som skrur seg nedover i bekkenet. Mmmm..

* Jeg har ikke lyst på godteri lenger.

* Menssmerter som kommer og går.

* Hard og vond mage - skikkelig berøringsøm. Hvis jeg dulter såvidt borti noe med magen så gjør det vondt.

* Sporadisk fremtidsangst (snart skal jeg aldri få være i fred igjen)

* Og så klart den deilige lekkasjen.. (Har kjøpt tena - vet ikke helt hvordan jeg følte meg da jeg betalte. Ugreit er vel ganske beskrivende.)

 

Uansett modning eller ikke - det som er helt sikkert er at sexy har blitt et fremmedord. Tok meg selv i å kjøpe meg en ny joggebukse i går for å "føle meg litt fin". Det er et voldsomt dårlig tegn når innkjøp av nytt slaskeplagg øker selvtilliten

(I natt drømte jeg at mannen solgte alle de fine skoene mine - jeg greier jo ikke å bruke dem uansett, og vi trengte pengene til planker til huset. Hjeeelp!)

 

MEN i mårra er jeg inne i uke 37. Og om en uke er jeg "innafor" termin.  Woho! Så nå sitter jeg og trøkker i meg vond bringebærbladte og prøver å ikke tenke på at det er et slingringsmonn på en mnd.. hehe.

I tillegg kommer pappa med fly fra trøndelag for å vaske gulvene mine til babyen kommer. Det er faktisk helt sant - han kommer i ens ærend for å hjelpe meg med å vaske! (Samboer bygger på huset vårt, det får liksom holde for hans del. )

 

Ha en fin dag i høststormen jenter (dere som har fint vær også forsåvidt) !

 

He, he! Du får gjemme finskoene dine på et sikkert sted! Om det er noen trøst var jeg på H&M og kjøpte tights og kosebukse på mandag i str. L. Føler meg som en oppblåst sel som disser avgårde. Og det blir vel ikke bedre sånn rett etter fødselen heller...Tar sin tid å få strammet opp igjen.

 

Det høres ut som om noe er på gang ja! Problemet er jo at man aldri vet hvor lang tid det vil ta uansett;) Men stikkninger er vel et sikkert tegn på at babyen beveger seg nedover, skulle jeg tro. Jeg har ikke merket noe til det enda, men hos meg er det sikkert så god plass at det ikke er sikkert at jeg merker noe;)

[Bamsemams74]

 

 

Jeg tok mot til meg og ringte spesialisten min i Tromsø, som jeg skal til på fredag. Sist var jeg totalt uforberedt når jeg kom dit, og det ville jeg unngå denne gangen. Og det er jeg glad for. De har kommet frem til at det blir fødsel der borte, og mest sannsynlig blir det KS i god tid før termin (som bare er 5 uker unna!). Akkurat den biten svir, så jeg er glad jeg ringte. Nå skal jeg forsøke å komme opp med alle mulige gode grunner for hvorfor KS er best, så stiller jeg litt mindre hormonell på fredag ;-)

Jeg skal ikke blande meg veldig borti dine følelser rundt KS, men jeg vil bare si dette: jeg har gjennomgått en operasjon som er svært lik keisersnitt. Det var noe vondt og jeg trengte noe hjelp de første dagene, men det var ikke verre enn at jeg tenker jeg kan gjøre det igjen. Dette var hvis det var smertene du tenkte på :-P

Om det er noe annet kan jeg kanskje ikke hjelpe så mye, annet enn at helsepersonell sjelden anbefaler operasjoner dersom det ikke er nødvendig, og at derfor har kanskje både du og babyen godt av et planlagt snitt.

Mener ikke å fornærme eller tråkke på tærne, men bidra til noen gode argumenter for KS? :-)

 

Her er formen topp idag så da ble det en tidlig julevask av kjøkken/spisestue. Kjente jeg ble litt revet med, så jeg pusset metallvasken, vifta og stålplaten over benken også! Nå er det pause før lysekrona står for tur :-)

 

 

Hehe, no hard feelings Har selv hatt KS med førstemann, så det er ikke ukjent, og det gikk egentlig bra den gang. Men det er noe med at jeg har så innmari lyst til å selv få ha litt kontroll, og slippe noen av komplikasjonene jeg den gang opplevde (fikk bla spinalhodepine, og brukte lang tid på å komme til hektene igjen).

 

Saken er at jeg er den første i hele verden faktisk, som er gravid etter bruk av donor som følge av en trombocytopenitilstand (blødersykdom) som kalles NAIT. De aner ikke hva det vil si, annet enn at jeg nå er kommet nesten til termin med et så langt vi vet, friskt barn, kontra tidlige aborter/barn født uten blodplater. Men de har ingen garantier, og ønsker å forløse meg under kontrollerte former. I tillegg ønsker de å ha blodplateserum klart, i tilfelle barnet trenger det (minimal sjangs siden barnet i teorien ikke skal ha NAIT). Og dette serumet er ferskvare, dermed lettere å fremstille til en gitt dato (KS). Så ja, selvsagt er det slik at jeg retter meg etter det de sier, men når de sier "vi aner ikke hva dette vil si, vi vet ikke hvordan det vil gå, vi har ingen tall å vise til eller tidligere erfaringer, men kanskje KS vil være en god løsning, kanskje ditt kanskje datt" osv blir det så uforutsigbart. Første gang var gutten min sterkt påvirket av NAIT og jeg hadde ingen valg, dermed var det enkelt å forholde seg til. Nå tar de meg egentlig delvis med på råd, siden jeg er i midten av noe fullstendig ukjent som kan være med på å endre livene til mange tusen kvinner rundt om i verden, om alt går etter planen (akkurat den biten er fryktelig spennende da). 

 

I støttegruppen i USA kaller de meg "the ground breaking lady from Norway". Det er morsomt, og jeg gikk inn i dette med krummet hals. Men jeg ser nå at det har ført med seg flere valg, usikre momenter og overraskelser enn hva jeg (og teamet rumdt oss) var forberedt på. Angrer selvsagt ikke, mne jeg unner de som kommer etter meg å vite litt mer av hva de går til. 

 

 

Oi, dette var jammen ikke bare, bare! Men jeg må si jeg blir en smule forvirret. Har du NAIT selv og kan føre det videre til barna dine? Og du har brukt sæddonor? Eller har du brukt eggdonor også? Og er det derfor du vet at barnet ikke har NAIT? Er det ikke farligere med keisersnitt om man er bløder enn vaginal fødsel? Beklager forvirringen! Du svarer selvsagt bare på det du føler for!

[Optatium]

 

 

 

Jeg tok mot til meg og ringte spesialisten min i Tromsø, som jeg skal til på fredag. Sist var jeg totalt uforberedt når jeg kom dit, og det ville jeg unngå denne gangen. Og det er jeg glad for. De har kommet frem til at det blir fødsel der borte, og mest sannsynlig blir det KS i god tid før termin (som bare er 5 uker unna!). Akkurat den biten svir, så jeg er glad jeg ringte. Nå skal jeg forsøke å komme opp med alle mulige gode grunner for hvorfor KS er best, så stiller jeg litt mindre hormonell på fredag ;-)

Jeg skal ikke blande meg veldig borti dine følelser rundt KS, men jeg vil bare si dette: jeg har gjennomgått en operasjon som er svært lik keisersnitt. Det var noe vondt og jeg trengte noe hjelp de første dagene, men det var ikke verre enn at jeg tenker jeg kan gjøre det igjen. Dette var hvis det var smertene du tenkte på :-P

Om det er noe annet kan jeg kanskje ikke hjelpe så mye, annet enn at helsepersonell sjelden anbefaler operasjoner dersom det ikke er nødvendig, og at derfor har kanskje både du og babyen godt av et planlagt snitt.

Mener ikke å fornærme eller tråkke på tærne, men bidra til noen gode argumenter for KS? :-)

 

Her er formen topp idag så da ble det en tidlig julevask av kjøkken/spisestue. Kjente jeg ble litt revet med, så jeg pusset metallvasken, vifta og stålplaten over benken også! Nå er det pause før lysekrona står for tur :-)

Hehe, no hard feelings Har selv hatt KS med førstemann, så det er ikke ukjent, og det gikk egentlig bra den gang. Men det er noe med at jeg har så innmari lyst til å selv få ha litt kontroll, og slippe noen av komplikasjonene jeg den gang opplevde (fikk bla spinalhodepine, og brukte lang tid på å komme til hektene igjen).

 

Saken er at jeg er den første i hele verden faktisk, som er gravid etter bruk av donor som følge av en trombocytopenitilstand (blødersykdom) som kalles NAIT. De aner ikke hva det vil si, annet enn at jeg nå er kommet nesten til termin med et så langt vi vet, friskt barn, kontra tidlige aborter/barn født uten blodplater. Men de har ingen garantier, og ønsker å forløse meg under kontrollerte former. I tillegg ønsker de å ha blodplateserum klart, i tilfelle barnet trenger det (minimal sjangs siden barnet i teorien ikke skal ha NAIT). Og dette serumet er ferskvare, dermed lettere å fremstille til en gitt dato (KS). Så ja, selvsagt er det slik at jeg retter meg etter det de sier, men når de sier "vi aner ikke hva dette vil si, vi vet ikke hvordan det vil gå, vi har ingen tall å vise til eller tidligere erfaringer, men kanskje KS vil være en god løsning, kanskje ditt kanskje datt" osv blir det så uforutsigbart. Første gang var gutten min sterkt påvirket av NAIT og jeg hadde ingen valg, dermed var det enkelt å forholde seg til. Nå tar de meg egentlig delvis med på råd, siden jeg er i midten av noe fullstendig ukjent som kan være med på å endre livene til mange tusen kvinner rundt om i verden, om alt går etter planen (akkurat den biten er fryktelig spennende da).

 

I støttegruppen i USA kaller de meg "the ground breaking lady from Norway". Det er morsomt, og jeg gikk inn i dette med krummet hals. Men jeg ser nå at det har ført med seg flere valg, usikre momenter og overraskelser enn hva jeg (og teamet rumdt oss) var forberedt på. Angrer selvsagt ikke, mne jeg unner de som kommer etter meg å vite litt mer av hva de går til.

Jøje meg, blir helt målløs jeg! For en fantastisk historie, og for et mirakel du bærer på! Det må være litt ekstra spennende å være gravid med et barn, som ikke bare er ditt barn, men som også er av medisinsk stor betydning!

Jeg har ingenting å tilføye på argumenter for KS, syns du fikk mange fine argumenter i den andre tråden.

Skjønner godt at du kunne ønske deg vaginal fødsel, men man vil sikkert gjøre det tryggest mulig for både deg og nurket.

Blir spennende uansett :-)

[PrinsesseHengepupp]

Kan ta en liten forklaring, har allerede hatt "kontordag" med litt korrespondanse ang NAIT over atlanteren, så kan ta det på norsk med det samme jeg er i gang. Hadde jo egentlig ikke tenkt til å si så mye om det her inne, men nå er liksom katta ute av sekken uansett ;-) 

 

Scroll raskt over om du ikke er spesielt interessert ;-) 

 

I 2001 ble jeg gravid og bodde da som nå, i Troms fylke. Ved første svangerskapskontroll ble jeg informert om at alle gravide var med i et studie hvor det ble tatt en ekstra blodprøve for å avdekke blodplatetypen. Det viste seg senere at: 

 

Jeg er en av ca 2% av befolkningen som har blodplatetype HPA 1bb. Av oss er det ca 10% som utvikler antistoffer mot barnets blodplater, som i sin tur fører til at barnet i 30% av tilfellene ender opp som bløder Får trombocytopeni/NAIT) under svangerskapet, under fødsel eller innen 48 timer etter forløsning. Dette gjelder på landsbasis ca 55 barn pr år. Følgene av dette kan være moderate til alvorlige blødninger hos barnet. Dødeligheten er målt opp mot 46% forårsaket av blødninger i kraniet, lever, nyrer osv. Fosterdød som følge av blødninger er vanlig ved uoppdagede og/eller alvorlige tilfeller. De mistenker også at NAIT kan forårsake sekundær habituell abort, noe som da gjelder meg. Det betyr at første svangerskap er påvirket men lar seg gjennomføre, mens påfølgende svangerskap går til grunne som følge av høye antistoffer hos mor. 

 

I 2002 ved hjelp av KS i uke 37, fødte jeg en sønn uten blodplater som følge av NAIT. Han hadde ingen indre blødninger, men mye hudblødninger. Han fikk overført blodplateserum etter fødselen, etter 6 dager produserte han egne blodplater og etter 6 uker var han erklært frisk, med helt normale blodplatetall. I 2009, med ny pappa, startet vi forsøk på å lage barn. Etter gjentatte aborter innen uke 11 (5 totalt) kom spesialistene "mine" frem til at det var på tide å tenke nytt. De spurte da om bruk av sæddonor kunne vært et alternativ for oss. Oddsen var små (1-2 av 100 ville matche meg, og det fantes på det tidspunkt 15 registrerte donorer tilgjengelig, you do the math). Men utrolig nok fant de nåla i høystakken. Ett år senere var jeg gravid med donor :-) 

 

Det er kun brukt sæddonor, det er mine egg. Jeg vil ikke kunne bære frem et barn som ikke er 100% match med meg, dermed måtte donor matche meg. Dette er pga antistoffene mine som ikke lar seg overstyre eller fjerne. Så den i magen er også HPA 1bb, slik som meg, og som donor. 

 

Mekanikken er: Dette er litt som "hvorfor får barnet brune/blå øyne" som vi lærte på barneskolen. Dette gjelder kun blodplatetypen, altså de små komponentene i blodet som sørger for å stanse blødninger. Jeg er det som kalles "bb". Mannen min er "aa". Når vi ble gravide sammen arvet fosteranleggene en "b" fra meg og en "a" fra mannen, og ble dermed en "ab". Dette reagerte mine antistoffer på og frastøtte seg da fosteranlegget. Det samme skjedde med første svangerskap, men mine antistoffer var lavere og ikke så aggressive da, dermed kunne jeg bære frem gutten selv om han er "ab". Men det resulterte i at hans "a"-er ble angrepet av mine antistoffer og dermed ble han født uten blodplater (Han hadde NAIT). Donoren som er brukt er en "bb". Dermed er også barnet "bb" og vil ikke ha NAIT. Problemet er at siden dette er så innmari nytt og helt ukjent for alle vet vi ikkje helt hvordan min kropp egentlig håndterer dette svangerskapet, selv om ting sålangt ser bra ut. De finner også andre komponenter i mitt blod som de ikke klarer å finne ut hva er, eller hva betyr. Dermed tror og tenker vi at barnet ikke har NAIT, meeeen det kaaaaan kaaaanskje være noe annet som gjør at et team bør stå klart and so on.

 

Selv er jeg ikke bløder, og det er ingen økt risiko for meg å gjennomgå et KS. Dersom barnet er påvirket av trombocytopeni/NAIT er det derimot en alt for stor påkjenning å fødes vaginalt, derfor alltid KS da. Men nå vet vi jo som sagt ingen verdens ting om hva som vil være det beste for barnet, så vi (jeg og teamet) forsøker nå å tenke oss frem til en plan som vil være til beste for alle parter. Hva nå enn det måtte være :-p 

[Bamsemams74]

Kan ta en liten forklaring, har allerede hatt "kontordag" med litt korrespondanse ang NAIT over atlanteren, så kan ta det på norsk med det samme jeg er i gang. Hadde jo egentlig ikke tenkt til å si så mye om det her inne, men nå er liksom katta ute av sekken uansett ;-) 

 

Scroll raskt over om du ikke er spesielt interessert ;-) 

 

I 2001 ble jeg gravid og bodde da som nå, i Troms fylke. Ved første svangerskapskontroll ble jeg informert om at alle gravide var med i et studie hvor det ble tatt en ekstra blodprøve for å avdekke blodplatetypen. Det viste seg senere at: 

 

Jeg er en av ca 2% av befolkningen som har blodplatetype HPA 1bb. Av oss er det ca 10% som utvikler antistoffer mot barnets blodplater, som i sin tur fører til at barnet i 30% av tilfellene ender opp som bløder Får trombocytopeni/NAIT) under svangerskapet, under fødsel eller innen 48 timer etter forløsning. Dette gjelder på landsbasis ca 55 barn pr år. Følgene av dette kan være moderate til alvorlige blødninger hos barnet. Dødeligheten er målt opp mot 46% forårsaket av blødninger i kraniet, lever, nyrer osv. Fosterdød som følge av blødninger er vanlig ved uoppdagede og/eller alvorlige tilfeller. De mistenker også at NAIT kan forårsake sekundær habituell abort, noe som da gjelder meg. Det betyr at første svangerskap er påvirket men lar seg gjennomføre, mens påfølgende svangerskap går til grunne som følge av høye antistoffer hos mor. 

 

I 2002 ved hjelp av KS i uke 37, fødte jeg en sønn uten blodplater som følge av NAIT. Han hadde ingen indre blødninger, men mye hudblødninger. Han fikk overført blodplateserum etter fødselen, etter 6 dager produserte han egne blodplater og etter 6 uker var han erklært frisk, med helt normale blodplatetall. I 2009, med ny pappa, startet vi forsøk på å lage barn. Etter gjentatte aborter innen uke 11 (5 totalt) kom spesialistene "mine" frem til at det var på tide å tenke nytt. De spurte da om bruk av sæddonor kunne vært et alternativ for oss. Oddsen var små (1-2 av 100 ville matche meg, og det fantes på det tidspunkt 15 registrerte donorer tilgjengelig, you do the math). Men utrolig nok fant de nåla i høystakken. Ett år senere var jeg gravid med donor :-) 

 

Det er kun brukt sæddonor, det er mine egg. Jeg vil ikke kunne bære frem et barn som ikke er 100% match med meg, dermed måtte donor matche meg. Dette er pga antistoffene mine som ikke lar seg overstyre eller fjerne. Så den i magen er også HPA 1bb, slik som meg, og som donor. 

 

Mekanikken er: Dette er litt som "hvorfor får barnet brune/blå øyne" som vi lærte på barneskolen. Dette gjelder kun blodplatetypen, altså de små komponentene i blodet som sørger for å stanse blødninger. Jeg er det som kalles "bb". Mannen min er "aa". Når vi ble gravide sammen arvet fosteranleggene en "b" fra meg og en "a" fra mannen, og ble dermed en "ab". Dette reagerte mine antistoffer på og frastøtte seg da fosteranlegget. Det samme skjedde med første svangerskap, men mine antistoffer var lavere og ikke så aggressive da, dermed kunne jeg bære frem gutten selv om han er "ab". Men det resulterte i at hans "a"-er ble angrepet av mine antistoffer og dermed ble han født uten blodplater (Han hadde NAIT). Donoren som er brukt er en "bb". Dermed er også barnet "bb" og vil ikke ha NAIT. Problemet er at siden dette er så innmari nytt og helt ukjent for alle vet vi ikkje helt hvordan min kropp egentlig håndterer dette svangerskapet, selv om ting sålangt ser bra ut. De finner også andre komponenter i mitt blod som de ikke klarer å finne ut hva er, eller hva betyr. Dermed tror og tenker vi at barnet ikke har NAIT, meeeen det kaaaaan kaaaanskje være noe annet som gjør at et team bør stå klart and so on.

 

Selv er jeg ikke bløder, og det er ingen økt risiko for meg å gjennomgå et KS. Dersom barnet er påvirket av trombocytopeni/NAIT er det derimot en alt for stor påkjenning å fødes vaginalt, derfor alltid KS da. Men nå vet vi jo som sagt ingen verdens ting om hva som vil være det beste for barnet, så vi (jeg og teamet) forsøker nå å tenke oss frem til en plan som vil være til beste for alle parter. Hva nå enn det måtte være :-p 

 

Det høres jo ut som om sønnen din er et medisinsk mirakel, spør du meg. Tenk at det går an å bli født uten blodplater, for så å begynne å produsere selv. Helt utrolig! Men etter denne forklaringen forstår jeg mye mer. Dette var veldig oppklarende:) Du og dere har jammen vært gjennom mye, det er sikkert! Jeg skjønte ikke helt dette med at babyen kunne bli bløder p.g.a. deg, uten at du var det selv, men nå fatter jeg. Jeg ante virkelig ikke at denne tilstanden eksisterte engang. Men jeg skjønner jo hvorfor de vil ha keisersnitt på deg. Det er sikkert den formen for fødsel som er mest medisinsk kontollerbar i forhold til babyen da.

 

Herregud, for et svangerskap du må ha hatt! Her går vi andre og klager over halsbrann liksom...

[Optatium]

Jeg er imponert! Takk for at du setter ting i perspektiv, vi trenger det:-) skjønner at du har hatt litt av en historie, for et mirakel! :-)

[Corneliuss]

Heia prinsesse ! Så fantastisk at det har latt seg gjøre!

[bonusmamma]

snipp.

For en utrolig historie. Du er helt fantastisk, og det er den lille i magen også! Håper alt ordner seg rundt fødselen!

[Malv]

Herregud, for en historie PrinsesseHengepupp!! Kan ikke engang tenke meg hva slags påkjenninger du har vært igjennom. Føler meg helt dum som er så stresset over seteleie på baby. Virker som en filleting i forhold til det ukjente du har måttet finne deg i iløpet av hele svangerskapet!

 

Må jo samtidig være en fantastisk følelse å være "the ground breaking lady from Norway", som så mange kvinner kan lære av i fremtiden! Du er virkelig modig! 

[PrinsesseHengepupp]

Takk alle  

 

Bamsemams: Ja, han er et mirakel <3 Han kom ut med avtrykket av hånda til kirurgen på toppen av hodet pga hudblødningene. Men ingenting gikk galt på innsiden, han er helt frisk, ingen mèn. Til sammenligning kjenner jeg til hundrevis av perfekte små babyer med samme tilstand, prognose og forløp som aldri fikk leve. Takket være at jeg bodde i Troms og var inkludert i forskningsprosjektet her ble det derimot avdekket at jeg var i risikosonen. Og dermed ble jeg fulgt opp, mirakelet kom med KS i uke 37 og de hadde blodplateserum klart til han. Jeg tenker daglig "hva om vi bodde i Rogaland", eller "hva om jeg hadde blitt født på 50-tallet". Og nei, dessverre er ikke tilstanden særlig kjent, til tross for at den rammer forholdsvis mange. Håpet er at det skal innføres blodplatescreening av alle førstegangsgravide for å avdekke blodplatetypen for deretter å kunne følge opp de som tester positivt for 1bb. Dermed vil man kunne unngå fosterdød, og alvorlige blødninger som kan gi epilepsi, cp og andre nevrologiske, alvorlige tilstander. 

 

Optatium: Ja både gutten jeg har, og den i magen er mirakler, på hver sin måte. Folk spør meg om jeg ikke er sint på livet som har gitt meg denne tilstanden med disse blodplatene. Men jeg klarer ikke annet enn å være ubeskrivelig takknemlig over å bo her jeg bor, og å ha de mulighetene jeg har. Vi er ufattelig rike her i landet, og jeg, en bitteliten maur, føler jeg har vunnet i lotteriet - hver dag. 

 

Corneliuss: Ja, det er fantastisk, og det er stort å få være med å bidra. Kan det jeg er med på bidra til at èn eneste kvinne får oppleve å bli mor til et friskt barn, som ellers ikke ville blitt noe av, ja så er det verdt enhver bekymring jeg selv går gjennom nå.

 

Bonusmamma: Tusen takk :-) Har i kveld vært hos mamma (som var min nærmeste når gutten min kom til). Og vi har snakket mye om dette med fødselen og mine tanker rundt den, og jeg har nok kommet frem til at et planlagt KS vil bli en fin opplevelse, tross alt. Man må bare fordøye litt, og legge til side romantiske forestillinger om urkvinnen som klarer alt. Akkurat dette klarer jeg nok ikke alene ;-) 

 

Malv: Takk <3 Vet du, jeg har på en måte klart å beholde roen gjennom svangerskapet, selv om de første mnd var fryktelig nervepirrende. Måtte si til mamma i kveld; "jeg er ikke spesielt religiøs, men det MÅ være en mening med at den lille i magen er så turbo som den er". For jeg kjenner liv 24 timer i døgnet. Og det har hjulpet meg enormt mye. For helt siden de første dultene har jeg følt at dette går rett vei, og at Reka har det bra. Usikkerhet og litt stress omkring dette med forløsning og slikt har jo vært der, og et tonn med tanker. Men inners inne har jeg klart å føle en visshet om at vi sakte, men sikkert nærmer oss målet. 

 

Og dere: Seteleie og halsbrann, vondter her og der, det har vi alle, og vi har alle, uavhengig av forhistorie lov til å være lei, ha vondt eller klage. At jeg har hatt en større belastning enn gjennomsnittet gjør jo ikke noe fra eller til på hvordan dere har det. Og selv jeg, som er uendelig takknemlig og egentlig fortsatt i sjokk over at dette ser ut til å gå bra har jo helt vanlige plager som kranglete bekken og søvnmangel. Og jeg tar meg den friheten å klage over nettopp de tingene. Kanskje mer enn over NAIT, fordi det kanskje blir for komplisert og overveldende. Det er enklere å få forståelse og klare å forklare at man ikke får sove pga stor mage, enn å gå inn i materien på alle tankene rundt NAIT. Men jeg kjenner det var litt godt å få det ut her inne også. Dere er gull <3 

[Corneliuss]

Jeg synes det høres veldig fornuftig ut at du har kommet til den konklusjonen med planlagt ks, prindesse! Jeg tenker at legene har god kontroll på en anbefaling rundt ks i ditt tilfelle, og det med urkvinnen; du er jo tøffere enn tøffest gjennom hele svangerskapet. Se på det som urkvinnetesten i stedenfor. 😊 klem

[Corneliuss]

Dagens plan;

1. Kjøpe inn til rød fiskesuppe med masse rotgrønnsaker (familiens favoritt)

2. Invitere en av bestekompisene til mannen med hans nye kjæreste på middag? Må sjekke om kreftene holder

3. Gå på sjekk til Ullevål for å få se om morkaken har flyttet seg så jeg slipper keisersnitt (er trygg på at den har det)

4. Få de til å sjekke vekst og helst gbs om jeg får det til (bekymrer meg over at jeg har gbs ofte så vil helst ha det i journalen min i tilfelle komplikasjoner under fødsel)

5. Hente armbeskyttere på barnas hus som er bestilt (kjøpte brukt barnesete som manglet dette) om jeg orker. Er på veien til Ullevål

 

6. Dra innom nøstebarbarn og kjøpe et ekstra ullsett (handlet et nydelig ett på englebarn i går også). Er på veien

 

Kanskje litt i overkant, men er en bra plan! Så får jeg kutte litt ned om det blir for slitsomt. Handling til mat og Ullevål er jo det eneste jeg må.

[Bamsemams74]

Etter å ha fulgt mange her inne både i oktober- og novembergruppa, må jeg konkludere med at vi er fantastisk heldige som lever her vi gjør og har så kvalifisert helsepersonell rundt oss. Vi blir fulgt tett opp, spesielt om det er den minste frykt for svangerskapsforgiftning, diabetes eller foranliggende morkake, eller hva det nå måtte være:) Selvsagt er noen uheldige og treffer på et dass av ei jordmor (det er en grunn til at jeg ikke går til den lokale "jeg vil helst fortelle om meg selv" jordmora her i kommunen...), men for de aller fleste av oss så blir svangerskap og fødsel en positiv opplevelse! Sist vi skulle på ultralyd var jeg litt stressa (er jo 40 år og i risikosonen for det meste), og så til bamsefar at jeg håpet det var en hyggelig jordmor. Ja, det er det nå alltid, sa han (og han venter sitt femte barn, så han har møtt noen). Og han fikk rett!

 

Nå er jeg snart i mål med mitt fjerde og siste barn. De tre siste svangerskapene har jeg vært aktiv her på dette forumet;) Jeg har fått høre historiene til så fantastiske mange fine damer her og jeg må si at dere imponerer meg alle som en. Mange av dere, som prinsessa vår, går gjennom vanvittig tøffe påkjenninger, men de bærer det på sterke skuldrer. Det sterke kjønn? Det er oss det!!

[PrinsesseHengepupp]

Skulle hatt en psykolog her, for jeg lurer på noe rart. 

 

Jeg er egentlig et veeeldig følsomt vesen. Har hatt episoder på jobb (helsesektoren) hvor jeg har måttet snu meg bort, og jeg har normalt sett utrolig lett for å ta til tårene om jeg blir rørt. Mannen har alltid ledd av meg når vi har sett film, selv Cars får meg til å hulke høyt. 

 

Men nå, gjennom hele svangerskapet har jeg plutselig snudd helt om. Har feks sett og lest at "alle" gråter over ønskebarn og fødeavdelingen. Not me. Og det er jo rart, med min historikk, for jeg av alle burde jo virkelig få kontakt med følelsene mine når det kommer til dette med barneønske og kampen for å komme i mål. Kan se film og dokumentarer uten å la meg berøre. Det eneste som virkelig har berørt meg nå disse mnd er når vi mistet hunden vår. Da gråt jeg mye, men da var det jo med god grunn. Disse hormonutbruddene og gråtetoktene og alt som jeg har vært sikker på at jeg burde få siden jeg er så følsom fra før av, har helt uteblitt. Føler meg nesten avflata :-/ Eneste jeg kommer på er ved forrige spesialistkontroll hvor jeg ble tatt litt på senga, da kjente jeg gråten i halsen, men hadde ingen utbrudd eller slikt. 

 

Jeg skjønner det ikke, funker ikke hormonene mine? :-p 

[Malv]

For det første: Corneliuss, du gjør mer på en dag enn jeg klarer å gjøre på en hel uke!   Mine dager for tiden er mer sånn: "stå opp, spis, overlev dagen, legg deg" . 

 

For det andre: Jeg gjorde noe EKSTREMT dumt i natt.. Hadde så vondt i bekkenet på siden og i ryggen at jeg ba samboeren lage varmeflaske med kokende vann til meg.... Jeg har litt høy smerteterskel når det gjelder varme (kan ikke dusje med samboeren, siden han brenner seg...). Våknet opp idag med heftige brannsår over hele låret fra der varmeflasken hadde vært. Har digre byller til og med.. HERREGUD.   Skjønner ikke at det er mulig....... 

 

 

For det tredje: Prinsessehengepupp, disse hormonene kan jo gjøre merkelige ting med kroppen. Folk som pleier å være veldig følsomme kan jo plutselig føle seg "følelsesløse". Mine hormoner går jo opp og ned hele tiden. En dag kan jeg seriøst  strigråte fordi burritolefsa mi revner under middagen (ja dette har skjedd...), mens andre dager kan jeg se på programmer som fødestuen uten å felle en eneste tåre. Merkelige greier det der. Du har jo hatt et ganske spesielt svangerskap. Kan jo hende at kroppen din rett og slett har blitt "herdet" fordi det er så mange følelser å kjenne på? 

[Optatium]

Skulle hatt en psykolog her, for jeg lurer på noe rart.

 

Jeg er egentlig et veeeldig følsomt vesen. Har hatt episoder på jobb (helsesektoren) hvor jeg har måttet snu meg bort, og jeg har normalt sett utrolig lett for å ta til tårene om jeg blir rørt. Mannen har alltid ledd av meg når vi har sett film, selv Cars får meg til å hulke høyt.

 

Men nå, gjennom hele svangerskapet har jeg plutselig snudd helt om. Har feks sett og lest at "alle" gråter over ønskebarn og fødeavdelingen. Not me. Og det er jo rart, med min historikk, for jeg av alle burde jo virkelig få kontakt med følelsene mine når det kommer til dette med barneønske og kampen for å komme i mål. Kan se film og dokumentarer uten å la meg berøre. Det eneste som virkelig har berørt meg nå disse mnd er når vi mistet hunden vår. Da gråt jeg mye, men da var det jo med god grunn. Disse hormonutbruddene og gråtetoktene og alt som jeg har vært sikker på at jeg burde få siden jeg er så følsom fra før av, har helt uteblitt. Føler meg nesten avflata :-/ Eneste jeg kommer på er ved forrige spesialistkontroll hvor jeg ble tatt litt på senga, da kjente jeg gråten i halsen, men hadde ingen utbrudd eller slikt.

 

Jeg skjønner det ikke, funker ikke hormonene mine? :-p

Jeg har grått mindre dette svangerskapet enn til vanlig! Jeg har en bror som er musiker, og jeg pleier alltid P gråte når jeg hører han spille, men ikke nå. Ble knapt rørt :-P

Har ike grått av fødeavdelingen, men gråt faktisk litt av en episode av Ønskebarn.

For min del tror jeg det handler litt om at vi har ventet på dette barnet i mange år og har vært gjennom mye, og jeg tror det er kroppens forsvar. Ellers blir det kanskje litt overveldende?

[PrinsesseHengepupp]

Tja, kanskje det er ubevisst for å "spare" oss Optatium? Kom bare til å tenke på hvor rart at man reagerer så ulikt på ting. Har jo søte, rolige, altoppoftrende venninner som blir rene monstrene som gravide :-p 

 

Men dere, tenk, nå kan vi begynne med "ting som blir gjort for siste gang" før fødselen! Som i dag, jeg har lagt inn regninger til forfall (lønn i morgen) for siste gang før fødselen :-o Siden det nå blir KS vet jeg jo at i god tid før den 12. november er jeg blitt mamma igjen. Det er bra rart å tenke på!