Dumpet av venninner etter jeg fikk barn

[Anonym bruker]

Andre som har opplevd det samme?

 

Jeg har noen venninner som jeg har kjent i mange år. Etter at jeg fikk barn har de distansert seg mer og mer fra meg, drar på ting alene uten å spør meg osv. Selvsagt kan trenger de ikke å invitere meg med hver gang,men de holder ting hemmelig. Jeg kan f.eks spør om de skal gjøre noe i helga, få nei, og senere se de legger ut bilder på facebook av det de har gjort.

 

Da barnet mitt hadde bursdag sendte de hverandre masse lenker av ting på facebook,men klarte ikke å Like bildet av han...(barnslig av meg å forvente det,men er på en måte nesten demonstrativt...)

 

Andre som har blitt dumpet av venner fordi en ikke kan bli med på ting hver gang som før?

 

Anonymous poster hash: e190c...118

[Anonym bruker]

Hvor gamle er dere? 

 

Jaja, jeg hadde sagt rett ut at du synes de oppfører seg dårlig, og at de ikke kan forvente at du skal være der for dem den dagen de blir foreldre.

Anonymous poster hash: f0868...73d

[Anonym bruker]

Man vokser fort fra hverandre når noen får barn og andre ikke. Jeg har flere venninner som ikke har barn enda, og den vennegjengen vi var har egentlig delt seg i to: de som er single/barnløse og de som har familie og barn. Jeg tror det er ganske naturlig, ettersom vi som har barn får andre prioriteringer. Vi snakker om helt andre ting, og interesserer oss ikke for jenteturer, festing og byliv hver helg lenger. Selvsagt er det koselig innimellom, men hovedsakelig er det barna våre som kommer først, og de vi gjerne snakker mest om. 

 

En av mine venninner er ikke glad i barn, hun har aldri lyst til å få egne barn og hun liker ikke å snakke om de. Så vi har naturlig nok glidd fra hverandre nå, og jeg blir heller ikke invitert på ting lengre. Men jeg har andre venner, som er i samme situasjon som meg, og vi ringes og skravler om barna våre, vi møtes og drikker kaffe, har playdates osv, mens de barnløse drar på helgeturer hit og dit, spontane sydenturer ol. Det er en del av det å stifte familie, man havner på to forskjellige plan, og driver ifra de som ikke har kommet dit enda. 

Jeg har hørt de snakke om andre med familier, kaller de tøffel og husmor, og de kan ikke forstå hvorfor det skal være så koselig å være hjemme hver kveld bare sammen med mann og barn. Og hvorfor hver frihelg skal være sammen med barna og mannen, og at man ikke har behov for å dra på byen lenger. Og faktisk føler DE seg sviktet, at venninnen deres dro fra dem for å få barn og familie. Så såre følelser kan gå begge veier, faktisk.

 

Men, det som er moro er når neste venninne får barn, og man ser akkurat det samme skje. Da "kommer hun tilbake" som venninne, fordi fokuset hennes også er skiftet, og hun har like stor interesse av å snakke om babyer, soving, mating osv, som det vi andre har. 

 

Det er i alle fall min opplevelse med det, og jeg trøster meg med at de fleste av venninnene mine vil "komme etter", mens de som ikke gjør det vil jeg uansett ikke ha noe til felles med lenger, siden vi går i totalt forskjellige retninger i livet. 

Det du kan gjøre, hvis du føler deg tilsidesatt og utenfor er å invitere de hjem til deg, og fortelle akkurat det du tenker, at dere er på forskjellige plan i livet, men at du gjerne vil holde kontakten likevel, for du er fortsatt like glad i de som før du fikk barn. Men likevel har du andre prioriteringer nå, og vil naturlig nok ikke kunne være med på like mye nå som før. Men det forandrer ikke noenting og gjør ikke at du føler deg noe som helst mindre venninne med de, og at du håper at de kan se det på samme måte og at dere kan fortsette å holde kontakten på samme måte som før, selv om dere ikke sees like mye. 

Anonymous poster hash: 1e5ff...e25

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar. Vi er faktisk ikke så unge,andre i min omgangskrets har gjerne både ett og to barn.

 

Har tatt det opp med dem,og da ble jeg invitert med på noe de allerede hadde planlagt ( "men vi har planlagt å gå på kino i morgen,kan ikke du og bli med da?). Litt sårende at jeg blir slengt inn i siste liten

 

Og når jeg er med dem er jeg likevel utenfor, for de snakker bare om ting de har gjort og "husker du den og den situasjonen" og om en av dem skal fortelle noe privat så har de allerede diskutert det opp og i mente med den andre.

 

Får bare innse at vi glir ifra hverandre,men er litt sårende likevel

 

Anonymous poster hash: e190c...118

[Anonym bruker]

Har du satt av tid til dem uten at barnet ditt er med? Deltar du i samtaler som ikke handler om barn?

Anonymous poster hash: eac94...fa8

[Anonym bruker]

Har du satt av tid til dem uten at barnet ditt er med? Deltar du i samtaler som ikke handler om barn? Anonymous poster hash: eac94...fa8

Ja, jeg gjør det,men de er begge single og på evig jakt etter mennene i sitt liv, så har egentlig lite å komme med i samtalene med dem. Og kan ikke bli med på impulsting på samme måte som da vi var yngre

 

Jeg bare vet ikke hva jeg har gjort "galt" siden de ikke vil være med meg i det hele tatt istedenfor å være glade de gangene jeg blir med

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e190c...118

[Anonym bruker]

Siden dere ikke er veldig unge, og de to fortsatt er single, er det godt mulig at de rett og slett er sjalu. Det hadde jeg vært. Og da er det vanskelig å forholde seg til denne personen som du føler har alt du vil ha. Antakeligvis er det ikke så mye du kan gjøre med dette, bortsett fra å prøve enda hardere å involvere deg i deres liv og samtaleemner.

Anonymous poster hash: eac94...fa8

[Anonym bruker]

Jeg opplever det litt sånn allerede, enda jeg bare er gravid. Jeg har til gjengjeld vært i et forhold i mange år, mens de er single, fester en del og er glad i å gå på festivaler, ta seg en øl osv. (Jeg er 29, de er ca. på samme alder, og vi har høyere utdannelse alle sammen). Vi har vel egentlig sklidd littegrann fra hverandre sånnsett de siste årene, men har alltid hatt andre ting å gjøre sammen, pleid å gå ut å spise, gå på kaféer og av og til en fest. 

Men helt siden jeg fortalte at jeg var gravid (nå er jeg 5 måneder på vei) har de vært veldig distanserte. Har vel truffet hver av dem 2 ganger i snitt. Det har vært veldig hyggelig NÅR vi har treffes, men de er veldig opptatt av all festingen og tullingen de gjør med de andre vennene, snakker mye om det og de deler masse bidler av det på Facebook osv.

Anonymous poster hash: 33b7f...068

[Anonym bruker]

Jeg har barn men er alene og opplever det slik. 

 

jeg skal hele tiden forstå meg på dems liv (venner som har barn og hele pakka), men det kommer aldri noe forståelse andre veien. 

 

De skal hele tiden ha par ting og jeg blir aldri inkludert siden jeg er alenemamma. 

Hatt noen krangler med de i sommer og funnet ut at vi må finne på ting sammen  uten barn og mann. Dra på hyttetur ha en syklubb osv. 

 

Men merker at jeg ikke tar kontakt med de heller lenger siden jeg aldri bli inkludert. Har funnet ut at jeg må starte på nytt med andre venner som takler at jeg er alenemamma.

 

Utrolig trist å miste alle barndomsvenner bare fordi jeg er alene, men sånn er det. 

Anonymous poster hash: 93c49...07d

[Anonym bruker]

Samme har skjedd her. Første i gjeng som fikk barn. Over 25 år, blir ikke invitert på jentekor eller sosiale sammenkomster som man ble før man ble foreldre. Har invitert til oss flere ganger. Veldig sårt.. og nå er det blitt slik at de prøver å skjule det for meg. Men jeg klarer da å legge to og to sammen. Syns det er leit.. men jeg tenker at da har det ikke vert ordentlige venner.

 

Anonymous poster hash: ee8e7...6bb

[Anonym bruker]

Som om jeg skulle skrevet dette selv! Har mistet mange barndomsvenninner etter at jeg fikk barn. Riktignok fikk jeg barn tidlig, og de er på alder av 21-25 nå, men hallo! Det går an å spørre om jeg kan møte dem? De møtes i skjult også snapper de 'skulle ønske du var her" wth? Det går an å faktisk spørre! Kunne lett skaffet barnevakt jeg! Æsj.. har gitt opp på de nå..

 

 

Anonymous poster hash: 26468...e19

[Anonym bruker]

Det er normalt å miste noen venner i løpet av livet. Og få seg nye.

 

Før alle fikk Facebook og andre sosiale medier var det ikke så mange som tenkte over det, tror jeg. Man måtte bare ta til takke med de vennene som faktisk var i nærheten og som man faktisk møtte i ulike sammenhenger. Da ble det umulig å holde kontakten med ei singel og barnløs venninne på andre siden av byen. Man ble heller venninne med nabodama som var mamma til et barn på din egen alder, og som du møtte på lekeplassen og i barnehagen.

Anonymous poster hash: b01f6...2c0

[MamaJane]

Her har vi møttes en gang i blant

. Nesten slik pliktfølelse, på en cafe i byen Feks. Har ofte invitert dem hjem til meg, siden jeg er mye alene med ungene. Men de har ikke bil

. Så svarer blir som regel at det ikke passer. Er så lei å spørre nå så gidder ikke mer

Her tror jeg det er mye sjalusi og egotripp. Hun ene er ikke i forhold og kan mest sannsynlig ikke få unger. Så hun spør aldri om ungene, hvordan det går eller noe. Har en mistanke om at der er litt baksnakking også, da terskelen er veldig lav for dette ellers.

 

Jeg har nok forandret meg mye som person etter jeg fikk barn. Er ikke like fleksibel lengre. Kan ikke kjøre dem rundt når som helst. Får vel bare innse at sånn er det. Har veldig lysst å nevne noe, men jeg er så konflikt sky at jeg lar det ligge. Ikke særlig til venner egentlig...