Dilemma-bør vi gå fra hverandre?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 9 år. Ingen av oss har vært stormende forelsket, men vi har hatt et godt forhold hele tiden, med mye nærhet og veldig lite konflikter. Vi har de siste to-tre årene glidd mer og mer fra hverandre. Kjærtegnene er borte, lite sex, lite sammen i hverdagen. Jeg har tatt meg av våre to barn og husarbeid o.l.,mens han har vært opptatt med jobb og oppussing.

 

Vi hadde en samtale for en liten stund siden hvor det kom fram at mannen er veldig usikker på forholdet vårt. Lite nærhet, samhold i hverdagen og manglende gnist som før nevnt,har gjort at han har gått i tenkeboksen mht framtiden vår som par. Han har lyst til å prøve en stund til å finne tilbake gnisten mellom oss, men har ingen forslag til hvordan vi skal få til dette. Han virker heller ikke interessert i mitt forslag om å få litt oftere tid fir oss selv.

 

Det jeg lurer på nå, er om det beste ville være å avslutte forholdet nå mens vi fortsatt er gode venner og barna er små (3 år og 9 mnd), eller fortsette å prøve og risikere krangling og dårlig stemning, samt at barna vil jo skjønne mer jo eldre de blir.. Det viktigste her er barna, det er både jeg og mannen klare på. Hva mener dere ville være det beste for barna? At vi går fra hverandre nå og har et godt forhold og samarbeid om barna, eller prøve videre med et tilsynelatende dødt forhold å risikere dårlig stemning og kanskje dårlig samarbeid om barna om vi skulle gå fra hverandre om noen år? Vanskelig dette..

 

Anonymous poster hash: 902b8...48e

[Anonym bruker]

Hele innlegget gjør at jeg sitter igjen med følelsen av at du VIL ut av forholdet men at du vil at vi skal be deg gjøre det.

 

 

Anonymous poster hash: 04f93...32d

[Anonym bruker]

Siden mannen din er med på å prøve å finne tilbake ville jeg jobbet hardt for å få det til å fungere. Tror ikke gresset er så mye grønnere. Hvertfall alt det vil medføre for barna bør dere jobbe hardt for å få ting på gli. Tror det blir mye vanskeligere å få et nytt fantastisk forhold når man har barn.

 

Anonymous poster hash: 8d656...cd6

[Anonym bruker]

Hele innlegget gjør at jeg sitter igjen med følelsen av at du VIL ut av forholdet men at du vil at vi skal be deg gjøre det.

 

 

Anonymous poster hash: 04f93...32d

Kan hende du har rett i det.. Er selv skilsmissebarn og opplevde flere år med opprivende krangler mellom mine foreldre før de endelig gikk fra hverandre.. De er heldigvis bedre venner nå enn de noen gang var mens de var gift, men er så redd for at våre barn skal oppleve det samme som jeg gjorde. Samtidig kan det jo hende at alt ordner seg mellom meg og mannen, men usikker på om jeg tør å ta sjansen..

HI

 

Anonymous poster hash: 902b8...48e

[Anonym bruker]

Husk at dere er i en krevende fase med små barn. Tror du det kan være en del av årsaken. Hvertfall så blir jo det bedre når barna vokser til.

 

Ville hvertfall jobbet konstruktivt med forholdet.

 

Anonymous poster hash: 8d656...cd6

[Anonym bruker]

50% skiller seg i dagens samfunn.

 

Jeg synes absolutt dere skal prøve å finne tilbake gnisten.

 

Folk gir opp alt for lett!!!!! Synd....

 

Anonymous poster hash: 117b7...dac

[Anonym bruker]

Er forresten ikke interessert i et nytt forhold de nærmeste årene.

HI

 

Anonymous poster hash: 902b8...48e

[Anonym bruker]

Husk at dere er i en krevende fase med små barn. Tror du det kan være en del av årsaken. Hvertfall så blir jo det bedre når barna vokser til.

 

Ville hvertfall jobbet konstruktivt med forholdet.

 

Anonymous poster hash: 8d656...cd6

Er det jeg har sagt til mannen også, små barn og oppussing samtidig tar knekken på mange.. Men han er som sagt ikke interessert i å gå ut på date litt oftere, bare vi to, da han mener det ikke vil hjelpe på situasjonen..

HI

 

Anonymous poster hash: 902b8...48e

[Anonym bruker]

Hva med å gå til en sexolog? Ikke bare vanlig parterapi, men noen som kan hjelpe dere med å finne gnisten igjen. Det virker jo som om det er det dere i hovedsak savner.

Ellers virker det jo som om dere er gode venner og samarbeider bra om AS Familien.

 

Du skriver at dere har hatt et godt forhold med mye nærhet, men at det de siste par-tre årene er blitt veldig lite nærhet. Det tilsvarer jo samme periode hvor dere har fått to barn OG pusset opp og jobbet.

Man blir sliten av slikt, og det krever mer å holde forholdet ved like.

 

Hudkontakt og det å ta på hverandre stimulerer hormonet oxytocin, og det er et hormon som bl.a. forsterker tilknytningsfølelse mellom to mennesker. Det vil si at jo mer man tar på hverandre, gir klem, kysser, gir kjærtegn, masserer og har sex, jo mer tilknyttet partneren vil man normalt føle seg.

Og dere har jo gått motsatt vei, noe som øker distansen mellom dere.

 

Jeg tenker at en sexolog kan hjelpe dere til å finne tilbake til hverandre, kanskje trigge hverandre, tenne hverandre på nye måter osv.

 

Gi det et forsøk

Anonymous poster hash: 636a7...bfa

[Anonym bruker]

Dere har vært sammen lenge og har nå hatt en krevende periode - små barn kombinert med oppussing - det er jo oppskriften på brudd.

 

Vil det være bedre alene? Eller er det forelskelsen dere savner - den forsvinner også i et nytt forhold.... Hva med å bruke mer tid på hverandre ? Det høres ikke ut som dere kan ha sett mye til hverandre den siste tiden ...

 

Anonymous poster hash: c7b6b...83c

[Anonym bruker]

Takker for svar så langt. Flere?

 

Anonymous poster hash: 902b8...48e

[Anonym bruker]

Ville absolutt prøvd videre, man kan fort bli usikker midt oppi baby, våkenetter (?), oppussing, lite tid til hverandre osv.

 

Her sendte jeg mannen til svigers et par dager (skyldte på søvnmangel :-p) for å se hvordan det var å være alene.

Det var ikke enkelt og vi fikk savnet hverandre begge to. Hva med å gjøre noe sånt? :-)

 

Anonymous poster hash: 24974...a39

[Anonym bruker]

Vi var i ganske lik situasjon. På familievernkontoret fikk vi 6-7 timer til samtale (dere må uansett tik mekling om det blir brudd), og vi kom frem til at brudd var det beste for akkurat oss, men vi lærte å snakke sammen som gode venner og behandle hverandre skikkelig. Vi gjorde det nok for sent, men det virker jo som om toget ikke har gått hos dere, så det er sikkert verdt et forsøk:)

 

Anonymous poster hash: a25e4...09b

[Anonym bruker]

Hvis han ikke vil gjøre ting for å komme på gli, som for eksempel å gå på date, så virker det på meg som om han egentlig har bestemt seg.
Var selv i et forhold med barn, hvor jeg tilslutt ikke orket mer. Han ville gjerne at vi skulle gå på kino, prate sammen bare oss, gå i terapi etc, men jeg avviste ethvert forslag fordi jeg var ferdig.

Anonymous poster hash: e78b1...4aa

[Anonym bruker]

Seriøst, skjerp dere begge to. Dere har valgt å få to barn sammen, levd sammen i 9 år og bare fordi det er litt liten gnist nå så kan dere bare vurdere å gå fra hverandre? Babyen deres er ikke 1 år gammel engang, og bare så du vet det så er det nødvendigvis ikke grønnere på den andre siden. Jeg mener folk bør jobbe litt mer for å få ting til å gå, dere har vært sammen i 9 år ja, men herregud dere kommer til å lære masse nytt om hverandre hvis dere legger litt arbeid i det. Er det helt nytteløst etter masse jobb, javel, da går dere fra hverandre, men da skal dere faen meg ha prøvd. Da kan dere sitte med det at dere prøvde for ungenes del ihvertfall - og vite at det er det beste å være fra hverandre også for ungenes del, og ikke at det var bortkasta tid.

 

Anonymous poster hash: bdcb7...648

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som noen av dere er så interessert i å gjøre noe med forholdet. Rare greier..

Anonymous poster hash: 61bf4...5fc

[Anonym bruker]

En ting til..... Du har tatt deg av deres to barn og husarbeid og han har vært "opptatt" med jobb og oppussing? Hva mener du med det? At det ikke er bra nok at han pusser opp for dere og jobber mens du går hjemme i permisjon og gjør oppgaver som faller seg naturlig at du da gjør?

 

Du skriver også "eller prøve videre med et tilsynelatende dødt forhold" hvor jeg undrer meg over hvorfor du ikke skriver å prøve å få liv i det igjen? Om det ikke skulle gå, hvorfor skulle dere risikere i det hele tatt at det blir krangling og dårlig stemning? Det vil plutselig oppstå i tide og utide det og, selv om dere nå skilles som venner. Er ikke dere voksne og burde klare å holde dere i skinnet ovenfor barna uansett?

 

Jeg synes du virker rar og tåpelig, for du prøver å uttrykke at du ønsker det beste for barna men hvis du snur og vender litt her og tenker litt på helheten i det du skriver så gjør du jo egentlig ikke det

 

Anonymous poster hash: bdcb7...648

[Anonym bruker]

jobb med forholdet! familievernkontoret neste, tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: 40141...c13

[Anonym bruker]

En ting til..... Du har tatt deg av deres to barn og husarbeid og han har vært "opptatt" med jobb og oppussing? Hva mener du med det? At det ikke er bra nok at han pusser opp for dere og jobber mens du går hjemme i permisjon og gjør oppgaver som faller seg naturlig at du da gjør?

 

Du skriver også "eller prøve videre med et tilsynelatende dødt forhold" hvor jeg undrer meg over hvorfor du ikke skriver å prøve å få liv i det igjen? Om det ikke skulle gå, hvorfor skulle dere risikere i det hele tatt at det blir krangling og dårlig stemning? Det vil plutselig oppstå i tide og utide det og, selv om dere nå skilles som venner. Er ikke dere voksne og burde klare å holde dere i skinnet ovenfor barna uansett?

 

Jeg synes du virker rar og tåpelig, for du prøver å uttrykke at du ønsker det beste for barna men hvis du snur og vender litt her og tenker litt på helheten i det du skriver så gjør du jo egentlig ikke det

 

Anonymous poster hash: bdcb7...648

Du har tydeligvis ikke lest mine andre kommentarer.. Og har du egen erfaring på området? Synes du virker bitter, og sånn vil ikke jeg risikere å bli.

HI

 

Anonymous poster hash: 902b8...48e

[Iiiiik]

Det høres jo ut som om dere begge egentlig har gitt opp, da er det kanskje like greit å ta konsekvensen av det og gå hver deres vei.

 

Det er dessverre ingen selvfølge at dere samarbeider bra etter et brudd. For meg er det også litt naivt å si at du ikke ønsker noen ny partner med det første. Nye partnere kommer etter hvert og det vil selvfølgelig påvirke samarbeidet om barna.

[Anonym bruker]

En ting til..... Du har tatt deg av deres to barn og husarbeid og han har vært "opptatt" med jobb og oppussing? Hva mener du med det? At det ikke er bra nok at han pusser opp for dere og jobber mens du går hjemme i permisjon og gjør oppgaver som faller seg naturlig at du da gjør?

 

Du skriver også "eller prøve videre med et tilsynelatende dødt forhold" hvor jeg undrer meg over hvorfor du ikke skriver å prøve å få liv i det igjen? Om det ikke skulle gå, hvorfor skulle dere risikere i det hele tatt at det blir krangling og dårlig stemning? Det vil plutselig oppstå i tide og utide det og, selv om dere nå skilles som venner. Er ikke dere voksne og burde klare å holde dere i skinnet ovenfor barna uansett?

 

Jeg synes du virker rar og tåpelig, for du prøver å uttrykke at du ønsker det beste for barna men hvis du snur og vender litt her og tenker litt på helheten i det du skriver så gjør du jo egentlig ikke det

 

Anonymous poster hash: bdcb7...648

Og jeg synes DU virker rar og tåpelig!

Frekk og bitter

 

Anonymous poster hash: 24974...a39