Barnehagestart denne uka...

[Anonym bruker]

Jeg har så vondt inni meg, dette har vært vonde dager. Dattera vår begynte denne uka, og det er mye mulig det er verst for meg, men jeg blir redd og trist og har vondt når jeg tenker på at vi egentlig ikke vet hva vi utsetter henne for. Det å gå mens hun gråter, ikke se henne på flere timer, tenke på at hun ikke skjønner og aner og forstår hva som er skjer, er så hjerteskjærende at jeg ikke har ord. I dag begynte hun å gråte da jeg kom, og dro meg i armen og ville gå med en gang. Jeg hater dette!! Og jeg skjønner at det går over, men til hvilken pris? Hvordan har hun det egentlig? Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter. Kan noen si noe som får det til å bli bedre? Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

[Anonym bruker]

Kan ikke si noe annet enn at jeg har det helt likt som deg... med mannen også

 

Gråt i bhg da vi var på besøk bare, JEG gråt, bare av tanken på dagen som kommer snart da mamma skal si hadet litt flaut..

 

Tror vi er mange som har det sånn, hvis det er noen trøst .....

 

Anonymous poster hash: 3d6a7...b81

[MilleMarmelade]

Kjenner meg veldig igjen fra da knerten (13mnd) startet ifjor, han kunne jo ikke gå engang! Men vi så veldig raskt at han trivdes, og følte oss trygge på personalet. I år måtte han begynne i ny bhg og jeg grua meg, men nå stortrives han etter bare noen dager.

Jeg ville sett det an litt, men om det fortsatt føles helt feil om et par uker; kan du jobbe kortere eller færre dager?

[Anonym bruker]

Stakkars barn. Hun er ikke klar for barnehage og det bør du ta hensyn til. Hun bør få være hjemme med primære omsorgspersoner til hun kan snakke og forstå. Ta henne ut av barnehagen og bli hjemme til neste høst.

 

Anonymous poster hash: 4f25b...422

[Anonym bruker]

Stakkars barn. Hun er ikke klar for barnehage og det bør du ta hensyn til. Hun bør få være hjemme med primære omsorgspersoner til hun kan snakke og forstå. Ta henne ut av barnehagen og bli hjemme til neste høst.

 

Anonymous poster hash: 4f25b...422

Hva visst hun aldri bli klar da? Skal mor holde seg hjemme helt til barnet begynner på skole fordi barnet aldri ble klar til barnehage?

 

Sønnen min var nesten to år når han begynte i barnehage å var hysterisk og skreik bare vi var på besøk i barnehagen.

Det gikk ikke noe bedre når han begynte i barnehagen,da skreik han mye når jeg gikk å følte seg bare trygg i vognen sin.Det ble til at de ansatte tok vognen hans inn på avdelingen så han kunne sitte der han følte seg trygg,

Han var helt tydlig heller ikke klar for barnehagestart,men det hadde nok ikke blitt noe bedre å vente ett år.

En kan ikke alltid vente til barnet er klar,da hadde jeg vært hjemmeværende til han begynte på skolen.

 

 

Anonymous poster hash: c9831...8fd

[MammantilNurket]

Barnehagen er et godt sted å være for de fleste barn

Norske barnehager er (stort sett) svært gode og den skandinaviske "barnehagetradisjonen" betraktes som forbilledlig i internasjonal kontekst.

Vi er kjempeheldige her oppe på berget som har lang barselpermisjon og gode barnehager.

Det er ikke rart at man blir bekymret når man skal overlate det mest verdifulle man har til fremmede.

Det er imidlertid viktig at vi voksne forsøker å legge våre følelser og bekymringer til side.

Barna merket umiddelbart om mor eller far er skeptisk og engstelig for barnehagen. Om foresatte viser entusiasme og glede over barnehagen vil dette smitte over på de små.

Når leverer du om morgenen?

Å levere barnet sent er ikke nødvendigvis så lurt. Som regel er det roligere på avdelingen om du leverer tidlig. Barnet får en myk start på dagen og får tettere oppfølging av en voksen.

I tillegg får barnet anledning til å observere levering av andre (eldre) barn og lærer at det er greit å bli levert.

Dette går så bra! Klem til deg

[Anonym bruker]

Jeg har så vondt inni meg, dette har vært vonde dager. Dattera vår begynte denne uka, og det er mye mulig det er verst for meg, men jeg blir redd og trist og har vondt når jeg tenker på at vi egentlig ikke vet hva vi utsetter henne for. Det å gå mens hun gråter, ikke se henne på flere timer, tenke på at hun ikke skjønner og aner og forstår hva som er skjer, er så hjerteskjærende at jeg ikke har ord. I dag begynte hun å gråte da jeg kom, og dro meg i armen og ville gå med en gang. Jeg hater dette!! Og jeg skjønner at det går over, men til hvilken pris? Hvordan har hun det egentlig? Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter. Kan noen si noe som får det til å bli bedre? Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

 

Her regaerer jeg på flere ting. For det første;  "Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter." Dette er vel streng tatt du som mener og tillegger henne? Du har bestemt deg for at hun er utrygg.

 

Videre; " Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.". Så du vil bare ha meninger som samsvarer med dine egne, slik at du kan velve deg i sympati og forståelse. Best å få svar fra kun ja-mennesker, ikke sant?

 

Nei, du fremstår som aspeløv i dette innlegget HI, og dette vil jeg tro overføres til barnet. Ikke rart at hun blir usikker når du virker slik selv. Og mannen din har helt rett. Ta deg sammen, og ja du er hysterisk. Den kanskje viktigste oppgaven som foreldre er jo nettopp og la barnet oppdage at det er en verden utenfor mammas fang.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91f40...9ec

[Anonym bruker]

Jeg hadde det akkurat likt som deg. Det tror jeg mange har:-( det er ikke noe gøy.. men jeg tror nok datteren din har det greit altså. De roer seg som regel etter vi går. Det gjorde mi. Hjalp godt å snakke mes de ansatte om hvordan jenta mi taklet hverdagen i barnehagen. De vender seg til det og lærer masse. Nå er jenta mi 2 år og gleder seg til å gå i barmehagen etter ferien. Det går seg til:-)

 

Anonymous poster hash: d5f27...7c7

[Anonym bruker]

Jeg har så vondt inni meg, dette har vært vonde dager. Dattera vår begynte denne uka, og det er mye mulig det er verst for meg, men jeg blir redd og trist og har vondt når jeg tenker på at vi egentlig ikke vet hva vi utsetter henne for. Det å gå mens hun gråter, ikke se henne på flere timer, tenke på at hun ikke skjønner og aner og forstår hva som er skjer, er så hjerteskjærende at jeg ikke har ord. I dag begynte hun å gråte da jeg kom, og dro meg i armen og ville gå med en gang. Jeg hater dette!! Og jeg skjønner at det går over, men til hvilken pris? Hvordan har hun det egentlig? Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter. Kan noen si noe som får det til å bli bedre? Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

Kanskje du skal la mannen din levere og hente en periode? Mulig du overfører din usikkerhet til barnet ditt og det hjelper heller ikke. Innkjøringen kan være sårt for foreldre og barn, men det er enklere om barna ikke oppfatter foreldrenes usikkerhet iallefall. Lykke til videre:-)

 

Anonymous poster hash: 8a6e7...fdd

[Mamma_til_2]

Det er helt normalt i starten at nye barn i bhg gråter når mamma eller pappa går og at de starter og gråte når dere kommer for og hente, dette er ikke en indikasjon på at de har det helt grusomt i bhg! Jeg har en gutt på innkjøring og han var uten mamma i noen timer i dag han gråt når mammaen dro en 3 min etterpå lekte han med de andre og storkoste seg! Så sier bhg at barnet ditt sluttet og gråte så gjorde hun det, tror ikke noen annsatte i bhg lar ett nytt eller gammelt barn gråte i flere timer uten å ringe foreldrene.

[Anonym bruker]

sånn har vi det nesten alle

Anonymous poster hash: 13814...152

[Anonym bruker]

Det er helt normalt i starten at nye barn i bhg gråter når mamma eller pappa går og at de starter og gråte når dere kommer for og hente, dette er ikke en indikasjon på at de har det helt grusomt i bhg! Jeg har en gutt på innkjøring og han var uten mamma i noen timer i dag han gråt når mammaen dro en 3 min etterpå lekte han med de andre og storkoste seg! Så sier bhg at barnet ditt sluttet og gråte så gjorde hun det, tror ikke noen annsatte i bhg lar ett nytt eller gammelt barn gråte i flere timer uten å ringe foreldrene.

Der tar du dessverre feil.

Noen barnehager lar barnet skrike timesvis under tilvennining uten å ringe foreldrene,har selv jobbet i en av dem.

Å når foreldrene kom for å hente barnet så sier hun ene ansatte at barnet har hatt en så fin dag!

Å skrike timevis etter foreldrene sine er nok neppe det moren tenker som fin dag.

 

Så jeg ville sagt til barnehagen at du vil at de skal ringe visst barnet ikke roer seg.

Si at du likevel er hjemme,så at det er ikke noe problem å komme om barnet ikke vil roe seg.

 

Anonymous poster hash: c9831...8fd

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har så vondt inni meg, dette har vært vonde dager. Dattera vår begynte denne uka, og det er mye mulig det er verst for meg, men jeg blir redd og trist og har vondt når jeg tenker på at vi egentlig ikke vet hva vi utsetter henne for. Det å gå mens hun gråter, ikke se henne på flere timer, tenke på at hun ikke skjønner og aner og forstår hva som er skjer, er så hjerteskjærende at jeg ikke har ord. I dag begynte hun å gråte da jeg kom, og dro meg i armen og ville gå med en gang. Jeg hater dette!! Og jeg skjønner at det går over, men til hvilken pris? Hvordan har hun det egentlig? Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter. Kan noen si noe som får det til å bli bedre? Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

Her regaerer jeg på flere ting. For det første; "Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter." Dette er vel streng tatt du som mener og tillegger henne? Du har bestemt deg for at hun er utrygg.

 

Videre; " Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.". Så du vil bare ha meninger som samsvarer med dine egne, slik at du kan velve deg i sympati og forståelse. Best å få svar fra kun ja-mennesker, ikke sant?

 

Nei, du fremstår som aspeløv i dette innlegget HI, og dette vil jeg tro overføres til barnet. Ikke rart at hun blir usikker når du virker slik selv. Og mannen din har helt rett. Ta deg sammen, og ja du er hysterisk. Den kanskje viktigste oppgaven som foreldre er jo nettopp og la barnet oppdage at det er en verden utenfor mammas fang.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91f40...9ec

Jeg har ikke tillagt henne noe som helst. Jeg skriver at jeg har lest dette og er redd for og tenker på om det er tilfelle.

Og jeg ba ikke om noen sin mening ang hvorvidt jeg er et aspeløv eller om jeg er hysterisk, jeg spurte om noen hadde noen ord å komme med som hjalp. Ditt svar hjalp ikke. Jeg ba om at folk som du lot være å svare, fordi redselen for å forlate det kjæreste du har, er en fullstendig forståelig følelse og veldig få mennesker syns at det er en hysterisk følelse.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

[MammantilNurket]

 

 

 

Jeg har så vondt inni meg, dette har vært vonde dager. Dattera vår begynte denne uka, og det er mye mulig det er verst for meg, men jeg blir redd og trist og har vondt når jeg tenker på at vi egentlig ikke vet hva vi utsetter henne for. Det å gå mens hun gråter, ikke se henne på flere timer, tenke på at hun ikke skjønner og aner og forstår hva som er skjer, er så hjerteskjærende at jeg ikke har ord. I dag begynte hun å gråte da jeg kom, og dro meg i armen og ville gå med en gang. Jeg hater dette!! Og jeg skjønner at det går over, men til hvilken pris? Hvordan har hun det egentlig? Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter. Kan noen si noe som får det til å bli bedre? Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

Her regaerer jeg på flere ting. For det første; "Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter." Dette er vel streng tatt du som mener og tillegger henne? Du har bestemt deg for at hun er utrygg.

 

Videre; " Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.". Så du vil bare ha meninger som samsvarer med dine egne, slik at du kan velve deg i sympati og forståelse. Best å få svar fra kun ja-mennesker, ikke sant?

 

Nei, du fremstår som aspeløv i dette innlegget HI, og dette vil jeg tro overføres til barnet. Ikke rart at hun blir usikker når du virker slik selv. Og mannen din har helt rett. Ta deg sammen, og ja du er hysterisk. Den kanskje viktigste oppgaven som foreldre er jo nettopp og la barnet oppdage at det er en verden utenfor mammas fang.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91f40...9ec

Jeg har ikke tillagt henne noe som helst. Jeg skriver at jeg har lest dette og er redd for og tenker på om det er tilfelle.

Og jeg ba ikke om noen sin mening ang hvorvidt jeg er et aspeløv eller om jeg er hysterisk, jeg spurte om noen hadde noen ord å komme med som hjalp. Ditt svar hjalp ikke. Jeg ba om at folk som du lot være å svare, fordi redselen for å forlate det kjæreste du har, er en fullstendig forståelig følelse og veldig få mennesker syns at det er en hysterisk følelse.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

Hvor har du lest dette, da?

Jeg vet at f.eks. Lars Smith (UiO) kommer med denne type uttalelser i media med ujevne mellomrom. Smith tar utgangspunktet i et teorigrunnlag som svært mange, inkludert undertegnede, finner en smule utdatert.

Jeg foreslår at du googler Bengt-Erik Andersson og FABASKO-undersøkelsen

Kan hende du ser litt lysere på barnehagen når du har lest litt om hva Andersson har funnet ut gjennom sin forskning?

 

Jeg er ikke i tvil om at barnehagen er et godt sted å være for barna. Jeg er imidlertid svært skeptisk til basebarnehager - spesielt for de yngste barna.

Endret 7. august 2014 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg har så vondt inni meg, dette har vært vonde dager. Dattera vår begynte denne uka, og det er mye mulig det er verst for meg, men jeg blir redd og trist og har vondt når jeg tenker på at vi egentlig ikke vet hva vi utsetter henne for. Det å gå mens hun gråter, ikke se henne på flere timer, tenke på at hun ikke skjønner og aner og forstår hva som er skjer, er så hjerteskjærende at jeg ikke har ord. I dag begynte hun å gråte da jeg kom, og dro meg i armen og ville gå med en gang. Jeg hater dette!! Og jeg skjønner at det går over, men til hvilken pris? Hvordan har hun det egentlig? Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter. Kan noen si noe som får det til å bli bedre? Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

Her regaerer jeg på flere ting. For det første; "Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter." Dette er vel streng tatt du som mener og tillegger henne? Du har bestemt deg for at hun er utrygg.

 

Videre; " Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.". Så du vil bare ha meninger som samsvarer med dine egne, slik at du kan velve deg i sympati og forståelse. Best å få svar fra kun ja-mennesker, ikke sant?

 

Nei, du fremstår som aspeløv i dette innlegget HI, og dette vil jeg tro overføres til barnet. Ikke rart at hun blir usikker når du virker slik selv. Og mannen din har helt rett. Ta deg sammen, og ja du er hysterisk. Den kanskje viktigste oppgaven som foreldre er jo nettopp og la barnet oppdage at det er en verden utenfor mammas fang.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91f40...9ec

Jeg har ikke tillagt henne noe som helst. Jeg skriver at jeg har lest dette og er redd for og tenker på om det er tilfelle.

Og jeg ba ikke om noen sin mening ang hvorvidt jeg er et aspeløv eller om jeg er hysterisk, jeg spurte om noen hadde noen ord å komme med som hjalp. Ditt svar hjalp ikke. Jeg ba om at folk som du lot være å svare, fordi redselen for å forlate det kjæreste du har, er en fullstendig forståelig følelse og veldig få mennesker syns at det er en hysterisk følelse.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

Hvor har du lest dette, da?

Jeg vet at f.eks. Lars Smith (UiO) kommer med denne type uttalelser i media med ujevne mellomrom. Smith tar utgangspunktet i et teorigrunnlag som svært mange, inkludert undertegnede, finner en smule utdatert.

Jeg foreslår at du googler Bengt-Erik Andersson og FABASKO-undersøkelsen

Kan hende du ser litt lysere på barnehagen når du har lest litt om hva Andersson har funnet ut gjennom sin forskning?

 

Jeg er ikke i tvil om at barnehagen er et godt sted å være for barna. Jeg er imidlertid svært skeptisk til basebarnehager - spesielt for de yngste barna.

Tusen takk, dette hjalp:)

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

[Anonym bruker]

Er det en stor barnehage da? Kanskje det hjelper å bytte til en liten bhg,tror det er best for de aller minste.

 

Anonymous poster hash: a8986...41e

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har så vondt inni meg, dette har vært vonde dager. Dattera vår begynte denne uka, og det er mye mulig det er verst for meg, men jeg blir redd og trist og har vondt når jeg tenker på at vi egentlig ikke vet hva vi utsetter henne for. Det å gå mens hun gråter, ikke se henne på flere timer, tenke på at hun ikke skjønner og aner og forstår hva som er skjer, er så hjerteskjærende at jeg ikke har ord. I dag begynte hun å gråte da jeg kom, og dro meg i armen og ville gå med en gang. Jeg hater dette!! Og jeg skjønner at det går over, men til hvilken pris? Hvordan har hun det egentlig? Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter. Kan noen si noe som får det til å bli bedre? Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

Her regaerer jeg på flere ting. For det første; "Jeg leste et sted at hun sluttet å gråte når vi har gått, fordi hun da ikke tør å gråte lengre... Så da hjelper det ikke å få melding av de ansatte om at hun sluttet etter få minutter." Dette er vel streng tatt du som mener og tillegger henne? Du har bestemt deg for at hun er utrygg.

 

Videre; " Ikke si at jeg skal skjerpe meg og at jeg er hysterisk, det er det mannen min sier, og det hjelper IKKE. Da kan dere la være å svare.". Så du vil bare ha meninger som samsvarer med dine egne, slik at du kan velve deg i sympati og forståelse. Best å få svar fra kun ja-mennesker, ikke sant?

 

Nei, du fremstår som aspeløv i dette innlegget HI, og dette vil jeg tro overføres til barnet. Ikke rart at hun blir usikker når du virker slik selv. Og mannen din har helt rett. Ta deg sammen, og ja du er hysterisk. Den kanskje viktigste oppgaven som foreldre er jo nettopp og la barnet oppdage at det er en verden utenfor mammas fang.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91f40...9ec

Jeg har ikke tillagt henne noe som helst. Jeg skriver at jeg har lest dette og er redd for og tenker på om det er tilfelle.

Og jeg ba ikke om noen sin mening ang hvorvidt jeg er et aspeløv eller om jeg er hysterisk, jeg spurte om noen hadde noen ord å komme med som hjalp. Ditt svar hjalp ikke. Jeg ba om at folk som du lot være å svare, fordi redselen for å forlate det kjæreste du har, er en fullstendig forståelig følelse og veldig få mennesker syns at det er en hysterisk følelse.

 

Anonymous poster hash: 8a4fc...3e7

 

 

Jo, du tillegger henne usikkerhet ved din usikre holding. Når barnet ditt merker at du er utrygg, blir barnet ditt utrygt. Joda, redelsen for å forlate det kjæreste man har er forståelelig men ut i fra innlegget ditt har det bikket over til faktisk å bli hysterisk. Det er greit at det skal kjennes litt i mammahjertet, men alvorlig talt må du ta deg sammen. Hvordan skal dette gå når hun blir større? Du kan ikke polstre henne inn og holde henne i hånda hele veien. Og det er tydeligvis ikke bare jeg som synes oppførselen din er hysterisk, - det gjør jo også din mann som ser dette.

 

At det bare er innlegg som er "kosemose", "stakkars deg" og "føler med deg" som hjelper sier jo litt at du ikke engang er villig til å prøve å takle det bedre. Du vil jo engang ikke høre på din mann.

 

Anonymous poster hash: 91f40...9ec

[Anonym bruker]

Hei hi. 

 

Jeg synes litt synd på de ansatte og de nye barna i barnehageinnkjøringen rett og slett, for det kan være bentøft for alle.

 

Da min mini begynte i barnehagen for første gang satt en annen mor og gråt etter levering. Hun skjulte det for barnet, men da barnet var levert inne, så begynte hun å gråte i garderoben.

 

Så det er tøft for mange. Jeg selv begynte å gråte da min gikk over til storbarn alene, for han kjente ingen der, og han skjønte ikke hvorfor i all verden han plutselig ble skilt fra vennene sine. Å gå fra han og late som om alt var fin-fint og være uberørt og si hadet i en lykkelig tone var bentøft. Men jeg skjulte det for han, prøvde å virke positiv foran han, og snakket og tullet med de andre barna/voksne på avdelingen slik at han skulle skjønne det var godt/trygt der. Og for å bli kjent med de selv også. 

 

Og vips, etter en stund så hadde min det supert der.

 

Og mammaen som gråt sitt barn koste seg også etter tilvenningen. Når ungen var blitt varm i trøya og følte seg trygg og forsto reglene/hvordan barnehagen fungerte. 

 

Sålenge barnehagen er en bra barnehage så går det seg til og de er flinke til å ta vare på og inkludere de nye barna. Håper det skjer fort med din mini. Men jeg skjønner barnehagestart er bentøft noen ganger. Er noen barn som aldri gråter i begynnelsen ved levering, men tror det er uvanlig. 

Anonymous poster hash: 56050...8e7

[Anonym bruker]

Stakkars barn. Hun er ikke klar for barnehage og det bør du ta hensyn til. Hun bør få være hjemme med primære omsorgspersoner til hun kan snakke og forstå. Ta henne ut av barnehagen og bli hjemme til neste høst.

 

Anonymous poster hash: 4f25b...422

Dummeste jeg har hørt dersom man vil det beste for barnet. Barnet vil få desto mer problemer neste høst og et lite stimulerende år hjemme. 

 

Anonymous poster hash: 2763d...729