Noen som har vært/er sammen med en som er passiv aggressiv?

[Anonym bruker]

Hvordan oppleves det for dere? Fortell gjerne hva denne personen gjør og hvordan det påvirker deg/dere som par/familie 

 

Anonymous poster hash: 14831...5de

[Anonym bruker]

dytt

Anonymous poster hash: 14831...5de

[Anonym bruker]

Ja litt. Han er ofte sur uten at jeg vet hva det er, snakker ikke om følelser. Skylder alltid på meg om han er sur.

 

LEI!

Anonymous poster hash: f9fc0...690

[Anonym bruker]

Samme her. Prater ALDRI om følelser eller vonde ting .. går alltid unna en krangel/diskusjon, avslutter den aldri. Sier ja, men mener nei. 

 

Man blir smågal av å bo med en sånn en!

Anonymous poster hash: 14831...5de

[Anonym bruker]

Noken fleir?

Anonymous poster hash: 14831...5de

[Gjest Pusikatt]

Hva er passiv aggressiv?

[Anonym bruker]

Nei, faller ikke for sånne menn. Men har venninner som er sånn og det er veldig irriterende. Bestemoren min er også sånn

 

Anonymous poster hash: ece37...b29

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som (etter min mening) ikke er skrudd sammen helt likt som alle andre. Han stenger av følelsene sine, og det er mye sinne og bitterhet som skinner igjennom. Han mangler i tillegg en god dose empati, og er ganske kynisk. Kynisk er jeg selv, men jeg har i alle fall evnen til empati..

 

I begynnelsen kranglet vi ikke ofte, men når vi gjorde det var kranglene store, og det tok lang tid å skvære opp. Dette fordi han har problemer med å krangle på en ordentlig måte. Hvis han blir såret eller sint, er det som om den tenkende delen skrur seg helt av, og autopiloten tar over. Autopiloten er slem og ufyselig, og kun ute etter å såre den andre parten (meg) mest mulig. Vi har måttet gå mange runder rundt dette, og jeg har grått mange tårer.

 

Sakte men sikkert har vi jobbet sammen om å krangle bedre. Rett og slett holde fokus på at krangelen ikke skal flyte ut, og alltid prøve å huske på at det som er sagt aldri kan forbli usagt. Jeg sier også stygge ting når jeg blir lei meg, så jeg er heller ikke uskyldig. Begge to har sagt ting som er veldig fæle, men vi blir bedre. I begynnelsen sa han aldri unnskyld for noe som helst, men her har han også blitt bedre.

 

Jeg har aldri vært redd for vold, og det vet min mann. Han har tidligere, ved voldsomme sinneutbrudd, slått i stykker ting, sparket i dører, kastet ting osv. Da har han kunnet sagt til som "kom deg unna, ellers..." men det har jeg ikke gjort. Har heller gått rett opp i ansiktet på ham og svart "ellers hva da...?" og latt han fått høre hvor lite jeg setter pris på latterlige trusler. Hadde jeg vært redd for at han skulle bli fysisk med meg hadde jeg ikke reagert slik jeg gjør, men jeg finnes faktisk ikke redd. Tror ikke han legger hånd på meg.

 

Uansett.. Folk har av og til bedt meg gå. Han kommer til å gjøre ditt, han blir aldri bedre, du kan bare gi opp, han kommer du ingen vei med, osv. Men vi er da for faen gift, og jeg see hvor hardt han prøver å forbedre seg. Og han GJØR det. Han blir bedre. Vi blir bedre sammen. Vi snakker sammen, og prøver og komme oss gjennom vanskelige ting. Vi snakker om at han ikke er så følelsesmessig utrustet som alle andre, og at han ikke har like mye empati på lager som jeg helst skulle ønske. Men til syvende og sist elsker vi hverandre, og vi har gitt hverandre løfter om å stå sammen i tykt og tynt. Enkelte grenser har jeg satt, og de er klare og tydelige. Krysser han en av disse er det over og ut, uten diskusjon.

 

Enkelte mennesker har ekstra bagasje. Min mann er en sånn person. Det har jeg valgt å leve med, såfremt han holder seg på matta i forhold til tidligere nevnte grenser. Jeg kan leve med en dør som smelles i, og det går nå måneder mellom hver gang. Jeg holder fokus på fremtiden som familie, og går veien sammen med mannen jeg har valgt. Det er ikke alltid lett, men jeg håper at om det hadde vært meg som hadde slitt, så hadde mannen min gjort det samme for meg. Altså ikke løpt fra "ansvaret" så fort det ble vanskelig.

 

Ville bare skrive litt om hvordan det er å være i et forhold hvor det er enkelte problemer som folk ofte roper "skillsmisse" over så fort de hører om det. Jeg er uenig. Til en viss grad i alle fall. Klart man skal gå om man jevnlig utsettes for psykisk eller fysisk vold, eller om man er ulykkelig og etter gjentatte forsøk ikke har klart å fikse det. Men av og til må man bare innse at verden ikke er sorthvit, og at alle mennesker er forskjellige og setter pris på forskjellige ting.

 

Så lenge det er både håp og kjærlighet, må man holde på troen. For det kan bli bedre. Veien er kanskje lang og tøff, men jeg er glad jeg går den sammen med mannen min uansett, for jeg ser at veien alt har blitt mindre hullete og svingete. Fortsatt smal og til tider vanskelig, men det tror jeg man kommer over i alle ekteskap eller forhold. Så lenge veien går fremover er det alltid håp. Det gjelder bare å bestemme seg for når ens egen vei ikke rekker lengre, for det er det ingen andre som kan bestemme.

 

Anonymous poster hash: da2a6...026