Utbrent - hva nå?

[Anonym bruker]

Grunnet barnefødsler, stort press på jobb, mobbing i nære omgivelser, stor arbeidsbyrde hjemme og et par hendelser i det siste som holdt på å legge livet mitt i grus og ga meg store psykiske påkjenninger, er jeg nå utbrent. Jeg går på jobb hver dag, men er svært lite effektiv. Sliter med store konsentrasjonsvansker, hodepine, hukommelsestap, lammelser i ansiktet osv. Har så å si ikke krefter til å gjøre husarbeid, så gjør bare det nødvendigste. Har ikke lyst til noe som helst, er tiltaksløs og sliten/trøtt hele tiden.

 

Noen som har vært i samme situasjon og hva gjorde dere for å bli bedre?

Anonymous poster hash: 03eb3...597

[Anonym bruker]

Gå til lege før du kræsjer helt!!

 

Jeg hadde det som deg i 2004, kom meg ikke til legen før det var nesten for sent. Da var det jobben som tvang meg - de ville ikke ha meg der lengre...

 

var den tyngste tiden i livet mitt! Holdt på å gi helt opp

 

Brukte mange år på å bygge meg opp igjen og nå 10 år etter er jeg fortsatt ikke i jobb...

Pga jeg ventet for lenge og tok imot for lite hjelp da, ble det for mye både for hode og kroppen. Orker ikke gå inn på det her

 

Poenget er: GÅ TIL LEGEN!

 

Anonymous poster hash: bf864...7bf

[Anonym bruker]

Sykemelding? Jeg ble utbrent som 17-åring faktisk. Tok meg 5 år å komme meg på beina igjen.

Ekstremt press fra skole, venner, foreldre, lærere, skole på dagtid og kveldstid, hadde doble fag, mobbing, depresjon og selvmordstanker, fikk ikke psykologisk hjelp, var ikke "syk nok", så det er et problem...

Så slik samfunnet er, og hva det kunne tilby, så tok det meg fem år på egenhånd..

 

Anonymous poster hash: 77eaf...43b

[Anonym bruker]

Takk for svar. Har før opplevd at det er vanskelig å få sykmelding (har ikke vært sykmeldt på 3 år nå) når man "bare" er veldig sliten, men skal snakke med legen igjen. Vurderer også å ansette vaskehjelp selv om jeg egentlig ikke har råd.

Anonymous poster hash: 03eb3...597

[Anonym bruker]

Ikke bruk uttrykket "veldig sliten". Si det som det er, du er utbrent! Du har ingenting å gå på, du er så langt nede at du ikke ser enden på dagen, og du går på jobb uten å få gjort det du skal. Du har fysiske plager, skriv de ned og list de opp for legen. Du kan gjerne kopiere innlegget du skrev her.

Du trenger avkobling og hjelp til å komme deg ovenpå igjen. Si det rett ut, ikke pakk det inn i snille ord som er lette å avfeie. Nå er tiden for å være brutalt ærlig. 

 

Lykke til, og ikke vent noe lenger før du tar kontakt  

Anonymous poster hash: 3ce96...d3e

[Anonym bruker]

Har du en mann?

Anonymous poster hash: 3e457...993

[Anonym bruker]

 

Har du en mann?

 

Anonymous poster hash: 3e457...993

 

 

 

Ja, det har jeg

 

Anonymous poster hash: 03eb3...597

[ærlig talt]

Jeg var der du var i 2010. Det tok meg 3 år å bli "frisk", dvs jeg fortsatt sliter med symptomer om jeg stresser. Kroppen tåler lite og det er ikke alltid like lett å huske på det.

Jeg hadde det du beskrev + nummenhet i halve disse av kroppen (problemer med å gå/være i aktivitet) og kvalme. Jeg ba ikke om sykmelding, noe av det dummeste jeg har gjort! Symptomene vedvarte lenge, med sykmelding hadde jeg nok lettere kommet meg på beina igjen.

Det som hjelper for meg er å lytte til kroppen. Hvil og sov ved hver minste tegn på at du trenger det. Spis sunt og tren forsiktig. Ikke overdriv noenting, og spesielt ikke alkohol.

Gå til legen og fortell om symptomene du har. Han SKAL henvise deg videre for å utelukke at det ikke er noe fysisk galt med deg. Legen min ga meg antidepressiva, noe som hjalp meg noen måneder. Men så kom bivirkningene som forverra hele livskvaliteten min (ble fryktelig trøtt av medisinen). Jeg ble også henvist til psykolog som hjalp meg i å "dele opp" problemene mine. Da fikk jeg snakket ut om en og en ting. Før psykologtimene føltes alt i hodet som et stort kaos.

 

Håper du tar godt vare på deg selv! Ta i mot all hjelp du kan få!

Lykke til

[Anonym bruker]

Dytte

Anonymous poster hash: 8af42...569