Jeg er en surpomp

[Anonym bruker]

Ja det er jeg. Irriterer meg grønn over mannen, forteller han stadig hvor håpløse foreldrene og søstra hans er (Han er enig og har ingwn kontakt med de). Jeg burde latt være å gnåle om det men klarer ikke. Føler for å krangle og bråke med mannen altfor ofte. Kjefter og gråter. Vet ikke hvorfor jeg holder på sånn og klarer ikke la væte heller. Hvordan kan jeg slutte å være så sur?

 

Anonymous poster hash: 8534e...3b1

[Anonym bruker]

Ja det er jeg. Irriterer meg grønn over mannen, forteller han stadig hvor håpløse foreldrene og søstra hans er (Han er enig og har ingwn kontakt med de). Jeg burde latt være å gnåle om det men klarer ikke. Føler for å krangle og bråke med mannen altfor ofte. Kjefter og gråter. Vet ikke hvorfor jeg holder på sånn og klarer ikke la væte heller. Hvordan kan jeg slutte å være så sur?

 

Anonymous poster hash: 8534e...3b1

Er du klar over hvor vanvittig slitsomt det er å leve med en surpomp? Jeg klarer dessverre ikke ha sympati med deg!

Du må begynne å sette deg inn i hvordan mannen din har det rundt deg. Og du må være åpen og ærlig med ham om dette. Si til ham at du ikke vil være en gnåle eller en surpomp som du kaller det. Kanskje dere sammen kan finne ut av det?

 

Anonymous poster hash: 1f258...5c0

[Anonym bruker]

Ba ikke om sympati. Det er derfor jeg lagde et innlegg om meg selv.

Hi

 

Anonymous poster hash: 8534e...3b1

[Anonym bruker]

Med andre ord har mannen din fått en kone som er lik sine foreldre og sin søster...?

 

Det er ditt ansvar å oppføre deg normalt og godt mot mannen din!

 

Anbefaler deg å oppsøke hjelp slik at du finner ut hva problemet ditt er!

Så kan dere ha terapi sammen etter hvert også.

 

At mannen din holder ut, det er kanskje mer uforståelig. Ikke stol på at han blir hvis du ikke gjør noe med holdningen din - han har tross alt kuttet kontakten med andre nære som ikke kan oppføre seg.

 

Så ta ansvar og finn ut hva ditt problem er!

Anonymous poster hash: b27ce...f11

[Iiiiik]

Det å være klar over det, er et skritt i riktig retning. Du kan endre mønsteret ditt hvis du virkelig går inn for det, men da må du bremse farten før du er skikkelig sur. De fleste av oss er sånn at vi husker en drøss med ting å være sure for hvis vi først er sure. Er vi sinte, kommer vi på alle småtingene som egentlig irriterer oss. Altså er det i forkant av surheten du lettest kan styre dette. Øv deg på å tenke "mot"tanken hver gang du tenker en sur tanke. "Faen altså, hun er så jævlig masete" kan nøytraliseres av "Jada, men hun er jo ganske flink til å bygge lego med ungene". I tillegg synes jeg du skal fortelle mannen din at du har skjønt at dette er et problem og at du ønsker å endre deg. Avtal et signal han kan gi deg for å minne deg på målet ditt. Antar at hvis han sier noe direkte når du først er sur, blir du enda surere. Ta deg en pause når du merker at du er for ille eller når han gir det avtalte signalet. Bruk pausen til å høre på glad musikk, tenke deg i en situasjon du virkelig liker e.l og returner først når du merker at du har roet deg ned. 

[Anonym bruker]

Ja det er jeg. Irriterer meg grønn over mannen, forteller han stadig hvor håpløse foreldrene og søstra hans er (Han er enig og har ingwn kontakt med de). Jeg burde latt være å gnåle om det men klarer ikke. Føler for å krangle og bråke med mannen altfor ofte. Kjefter og gråter. Vet ikke hvorfor jeg holder på sånn og klarer ikke la væte heller. Hvordan kan jeg slutte å være så sur?

 

Anonymous poster hash: 8534e...3b1

Få deg noen unger.. Minst tre på kort tid, da blir det ikke mye tid til å egle om bagateller.

 

Anonymous poster hash: 4361d...5cf

[Anonym bruker]

Det som er bra her er at du vet om problemet!

Hvorfor tror du at du er så sint? Problemet er helt sikkert ikke svigers som du ikke har kontakt med, men noe helt annet i hverdagen din. Kan det være jobben din? Føler du at det er noe som mangler i livet ditt? Har du bestandig vært slik eller har det bare plutselig blitt slik?

Anonymous poster hash: 26316...0bb

[Anonym bruker]

Jessunavn, jeg er akkurat lik. En skikkelig bråkebøtte. Må være like slitsomt for meg som for gubben iblant. Kjenner at jeg er veldig lei av meg selv til tider.

 

Anonymous poster hash: c4aba...788

[Anonym bruker]

Du er sint, prøv å finne ut hvorfor, da er du bedre i stand til å endre deg.

 

Anonymous poster hash: f5aae...1dc

[Anonym bruker]

Hva er det som utløser sinne hos deg. Thats the cuestion;-)

 

Anonymous poster hash: f5573...1da

[Anonym bruker]

Vet du hva, du høres ut som mannen min, men her er det pga eksen hans som utløser surpomp faktoren hos han. Hun ringer i ett og klager og syter om alt og ingenting. Han har prøvd å snakke med henne, men det er helt umulig..

 

Anonymous poster hash: 68cb7...521

[Anonym bruker]

Takk for fine svar.

Vet ikke hvorfor jeg blir sånn. Vi har 2 barn så det er jo ikke sånn at jeg kjeder meg. Har også fortalt han om problemet mitt. Han sier bare "det er bare å slutte det". Men så enkelt er det jo ikke, og ja det er slitsomt for meg og. Føler liksom jeg har kommet i en ond sirkel der jeg irriterer meg over alt han sier og gjør.

Hi

 

Anonymous poster hash: 8534e...3b1

[Anonym bruker]

Har det skjedd noe som skulle tilsi at du blir sånn? Du må skaffe deg hjelp før du mister mannen din.

Anonymous poster hash: d61ca...d0f

[Anonym bruker]

Har også sånne perioder. Hos meg henger det i stor grad sammen med hormoner. Verdt å sjekke ut?

 

Anonymous poster hash: b022e...23d

[Anonym bruker]

Jeg kan også ha det slik. Det somhjelper meg hvis jeg er sur, er å gå meg en tur/ trimme. Da er jeg i godt humør når jeg er tilbake igjen. Kanskje noe du kan prøve? NB! Lurt med glad- musikk på øret mens du går

 

Anonymous poster hash: 6ddd6...379

[Anonym bruker]

Føler ikke jeg kan skylde på hormoner 😕

Hi

 

Anonymous poster hash: 8534e...3b1