Hvordan gå ut av ekteskapet? Erfaringer?

[Anonym bruker]

Vi har 2 barn og hus sammen.

 

Vi har snart 6 års bryllupsdag, jeg har forsørget mannen i 5 av dem. Vært sammen i 8 år.Han har vært syk i 2,5 år. Men bidrar lite når han har friske perioder, men det er lite forandring fra før han ble syk. Han må visst få nyte livet litt han også. Så å være med og bidra i familien gir ingen glede. Kun bruke tid på seg selv og dataen. Jeg giftet meg med en tenåring i manneforkledning.

 

Rådgivning i flere instanser er prøvd. Hver for oss og sammen. Det eneste som står igjen er å dra.

 

I hvilken rekkefølge gjør man dette? Jeg er så sliten og er redd dette vil ta mye energi. Jeg er redd, usikker og frykter fremtiden. Selv om jeg vet jeg klarer meg når jeg er alene, jeg gjør jo det nå også.

 

Noen råd fra andre som har gjort dette før?

 

Anonymous poster hash: 7f984...05a

[Anonym bruker]

..

 

Anonymous poster hash: 7f984...05a

[Anonym bruker]

Aner ikke

Har aldri bodd med en mann.....

 

Anonymous poster hash: 64ddf...061

[Anonym bruker]

Hm er syk jeg også. Var det da jeg møtte mannen, så han forsørger meg. Mer eller mindre. Men når han er på jobb prøver jeg å rydde litt. Når han kommer hjem og barn er hjemme, er jeg veldig tilstedet.

Kan tenke meg det er frustrerende for deg å se han bare er på pc'n.

Har ingen råd å gi deg desverre, men forstår du ønsker deg ut.

 

 

Anonymous poster hash: 55cdd...2be

[Anonym bruker]

Kontakt familievernkontoret og kall inn til mekling, og så må du søke om separasjon. Dere må bli enige om en av dere har råd til å sitte med huset ellers må det selges. Hvis han er så syk han ikke klarer gjøre noe for familien bør barna bo hos deg og ha samvær med far, men hvor mye må dere bli enige om for hvis han ikke har klart og hjelpe klarer han vel ikke en hel helg og bør derfor heller belage seg på og betale mer i barnebidrag.

Anonymous poster hash: 65aa1...570

[Anonym bruker]

Dere må bestemme time til mekling for at samvær av barna skal bestemmes.

Så må du og mannen sette dere ned og løse det praktiske. Hvem beholder huset, fordeling av eiendeler osv.

 

Anonymous poster hash: c5aaf...779

[Gjest Pusikatt]

Hvis du virkelig har bestemt deg for å gå ut av ekteskapet, er det første du må gjøre, å si det til ham.

Det finnes ikke noe tidspunkt å si det på som er rett eller galt, det er en stor avgjørelse, og den er tatt, så ikke gå å å vent på "rette øyeblikket", for det kommer ikke.

 

Når du har fått det ut og "på bordet", er det mye lettere å ta tak i alt det andre, kanskje ønsker han å flytte ut, kanskje har han forslag til hvordan dere kan gjøre det.

 

Så mitt råd er

Nr 1: Få det sagt, få det ut, få det opp og avgjort at dere avslutter forholdet.

Nr 2: Avklar om du skal fortsette og bo der dere bor, eller om han skal bo der, eller begge flytter.

 

Etter dette, går ting av seg selv, det ordner seg på magisk vis, tro meg.

[Anonym bruker]

Tusen takk..

 

For dere som har bært igjennom dette. Hva var det vanskeligste med prosessen?

 

Anonymous poster hash: 7f984...05a

[Birben]

Det sosiale nederlaget

[Fandens Oldemor]

Jeg var ikke gift, bare samboer. For meg var det vanskeligste at jeg skulle bestemme at min datter ikke skulle få vokse opp med både mor og far under samme tak. At selv om det ikke var min feil i den forstand, så var det min avgjørelse.

[Anonym bruker]

Hei, HI.

Jeg tror min "historie" er ganske lik din, bortsett fra at vi var sammen i nesten 20 år (siden vi var tenåringer), og har 3 barn sammen.

Min eks er egoistisk av natur, men det var ikke noe stort problem før vi fikk barn. Hverdagen er strevsom for de fleste, men min hverdag med tre barn og en "tenåring" ble etter hvert uutholdelig! Min eks var også "syk" de siste åra, men ikke syk nok til å måtte forsake ting som gutteturer, konserter, hjelpe kompiser med flytting osv... Bare for syk til å gjøre noe hjemme, stå opp med barna, delta på aktiviteter og slike ting....

Jeg var til slutt så frustrert og sint at det bare sa stopp!

Nå har jeg vært alene - og har barna ca 95% av tida - i tre år. Jobber 80% og bor i huset.

I starten var det tøft, mest fordi drømmen om et "perfekt" familieliv var over, og barna våre ble skilsmissebarn...

Nå - tre år etter - ser jeg ting på avstand, og ser at det var helt riktig valgt! I den grad jeg angrer på noe, er det at jeg lot det gå så langt før jeg gikk!

Barna er mer harmoniske fordi den trykkende stemningen er borte, jeg sover godt og har det mye bedre! Arbeidsmengden er ikke større heller, siden jeg gjorde det meste før uansett.... Forskjellen er at nå gjør jeg det uten frustrasjon over at mannen sov til 13 og spilte playstation i stedet for å vaske eller lage middag....

Barna har nå et heller overfladisk forhold til sin far. Han har samvær, men ikke så mye som er vanlig. Det er han heller ikke interessert i..... Nå kan han være ungkar så mye han vil......  Den biten er veldig synd, men det var faktisk verre å se på at han ga blaffen i dem når de bodde under samme tak.....

Ingen ny mann i sikte, men det gjør ikke noe! Akkurat nå er ikke det fokus heller!

Hopp i det, du er sterkere enn du tror!

I mitt tilfelle fikk jeg ny giv når jeg endelig bestemte meg. Da fikk jeg en retning på energien min i stedet for at det bare var frustrasjon! DET er energitappende, det!!! Sett deg ned og lag en skriftlig oversikt over hva du trenger å gjøre sånn rent praktisk. Ta kontakt med fv-kontoret, de hjelper deg også! Lag en perm der du setter inn alle papirer, så mister du ikke oversikten! Og lag små mål om gangen, så blir det ikke så overveldende!

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for - ville bare si at det trenger ikke å være så "farlig" :-)

Anonymous poster hash: 63eaa...c11