Barnløs venninne. Noen råd?

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som sliter veldig med å få barn. Hun er 40, og fortsatt ingen positiv test, - selv etter mange IVF forsøk. Hun kan ikke bli gravid uten hjelp. Saken er nå at hun blir mer og mer bitter, og trekker seg mer og mer inn i seg selv. Hun har brukt meg som samtalepartner selvom jeg ikke vet hva det går i. Det setter jeg pris på, men nå kaster seg snart inn håndkle selv. Hun har frastøtt seg alle venninner. Hun oppfører seg helt forkastelig mot andre som får barn. Jeg har hatt mange samtaler med henne, og jeg har full forståelse for at det er vanskelig for henne. Men man kan like det eller ikke; damer får barn og det er en realitet hun må forholde seg til på en eller annen måte. Hun hadde en venninne som mistet i uke 30. Hun presterte og si til henne en kveld at hun var litt små-full at hun nesten ble litt lettet, for da slapp hun å være den eneste igjen i venninnegjengen uten barn. Med en gang hun fikk vite det skrev hun sms til vedkommende at hun visste hva hun gikk igjennom for hver gang hun fikk negativ test etter IVF var det som hun mistet barnet sitt siden hun visste det hadde vært liv ved innsett. Jeg kan dra opp mange liknende eksempler. Hun hater selvfølgelig svigerinnen sin som er mye yngre og popper ut den ene ungen etter den andre. Jeg er en type venninne som er rett frem. Jeg legger ikke så mye i mellom, og jeg er ikke "lulle-dulle"-typen. Jeg vet at hun setter pris på det, og det er nok også grunnen til at hun bruker meg som samtalepartner. Ikke mange som vet detaljene rundt dette.

Jeg er en ikke-barnetype. Hun har spurt meg mange ganger om hva vi tenker rundt det, og har svart helt ærlig at barn ikke var det viktigste for meg, men at jeg ville ha en familie etterhvert. Så ble jeg gravid. Ikke så planlagt heller, men har vært samboer i 15 år altså. Jeg var usikker på når jeg skulle fortelle henne det, men valgte å fortelle henne det med en gang. Hun fikk vite det i lang tid før noen andre (bortsett fra min mann), og jeg spilte med helt åpne kort. Hun sa med en gang i fra at hun ikke orket å forholde seg til min gravid-mage, og det er greit nok. Vi hadde derfor mest kontakt via telefon, og jeg snakket aldri om graviditeten min. Barnet kom, og hun har heller ikke orket å se gutten min eller høre om vårt familieliv. Nå er jeg gravid igjen, og nå orker jeg faktisk ikke mer av dette. Barna mine er en del av meg, og hun må på en eller annen måte forholde seg til de dersom vi fortsatt skal ha kontakt. Jeg har godtatt mange stygge kommentarer i løpet av graviditeten min, men nå har jeg ikke tid og ork til mer. Har mange, mange ganger bedt henne om å gå til psykolog, for dette her tar helt av. Det er altoppslukende for henne, og hun ødelegger absolutt alle relasjoner rundt seg. Hun har mistet vennene sine, og hun har dårlig forhold til kollegaene sine (de får også gjennomgå hvis de får barn).

Jeg har tenkt til å ta "en siste" prat med henne. Hun får en sjanse til å ta seg sammen. Nå er det faktisk nok. Jeg skal ta de hensyn hun trenger at jeg tar, men innenfor visse grenser.

Noen som har råd for hva jeg kan si?

 

Beklager langt innlegg, men måtte bare lufte meg litt.

 

Anonymous poster hash: 76aaa...d9f

[Anonym bruker]

Vet du, det synes jeg du skal gjøre. Fortell henne at bitterheten hennes skyver vekk alle, og hvem har hun egentlig igjen? HVIS hun nå får barn, hvem skal hun dele gleden med? Nemlig, ingen. Det er ingen igjen.

 

Hun bør dra seg til psykolog, burde vært der for lenge siden, og få hjelp med å sortere tankene sine, og å innse at barn ikke er ALT her i verden.

Anonymous poster hash: e7265...db3

[Heihånåerdetjuligjen]

Helt enig med ovenstående. Denne dama er helt urimelig og fryktelig egoistisk. Kan skjønne at hun sliter, men det får da være måte på! Snakk med henne, og dersom hun ikke tar seg sammen, ville jeg også føyd meg inn i rekken av eks-venninnene hennes.

[Anonym bruker]

Takk.

Ja, nå er det dessverre nok for meg. Godt poeng her med hvem hun egentlig har igjen til å vise frem barnet til, siden alle er borte. Det hadde jeg ikke tenkt på!

 

HI

Anonymous poster hash: 76aaa...d9f

[Anonym bruker]

HUSK AVSNITT!!

 

Anonymous poster hash: 8908a...5c2

[Anonym bruker]

HUSK AVSNITT!!

 

Anonymous poster hash: 8908a...5c2

 

Tusen takk for et flott og meget relevant råd i denne sammenheng.

Satt på mobil, og derfor gikk det litt i ett. Hvis det er for langt for deg å lese, foreslår jeg at du ikke leser i det hele tatt. Skjønner at det kan være langt og tungt for enkelte.

HI

 

Anonymous poster hash: 76aaa...d9f

[Anonym bruker]

Noen er så selvmedlidende, og din venninne høres ut som en av dem.

 

 

Bra du skal snakke med henne om der, hun ødelegger jo for seg selv. Uakseptabelt av henne å oppføre seg sånn!!!

 

Anonymous poster hash: 38487...f78

[Anonym bruker]

Slik du beskriver det kunne det vært min tante! Han er helt lik, eller var helt lik når hun var på den alderen. Hun blir fortsatt sur når noen i familien får barn og hun er nå 60 år. 

 

Føler med deg.... 

Anonymous poster hash: 9c947...e39

[Anonym bruker]

 

 

HUSK AVSNITT!!

 

Anonymous poster hash: 8908a...5c2

 

Tusen takk for et flott og meget relevant råd i denne sammenheng.

Satt på mobil, og derfor gikk det litt i ett. Hvis det er for langt for deg å lese, foreslår jeg at du ikke leser i det hele tatt. Skjønner at det kan være langt og tungt for enkelte.

HI

 

Anonymous poster hash: 76aaa...d9f

 

bare hyggelig. Da vet du det til en annen gang at hvis du ønsker flest mulig skal lese innlegget ditt husker du avsnitt. Fullt mulig fra mobil.

 

Anonymous poster hash: 8908a...5c2

[Anonym bruker]

Hun går langt over streken , men samtidig skjønner jeg hun veldig godt .

 

De som ikke har hatt problemer med å få barn har egentlig ingenting de skal si om hvordan hun reagerer på det. Folk reagerer forskjellig , og hun har dessverre skjøvet vekk de rundt henne med å forsvare seg selv i sorgen med å bli ufin mot andre.

 

Det er vondt å lengte etter barn og ønsket ikke blir oppfylt. Og da er det lett å vende seg mot de som får/har barn.

 

Anonymous poster hash: ee3aa...6ea

[Anonym bruker]

Hun går langt over streken , men samtidig skjønner jeg hun veldig godt .

 

De som ikke har hatt problemer med å få barn har egentlig ingenting de skal si om hvordan hun reagerer på det. Folk reagerer forskjellig , og hun har dessverre skjøvet vekk de rundt henne med å forsvare seg selv i sorgen med å bli ufin mot andre.

 

Det er vondt å lengte etter barn og ønsket ikke blir oppfylt. Og da er det lett å vende seg mot de som får/har barn.

 

Anonymous poster hash: ee3aa...6ea

For all del, men husk at folk går lei syt og selvmedlidenhet etter flere år, så med mindre man vil miste alt og alle skaffer man seg psykologhjelp.

 

Anonymous poster hash: e7265...db3

[Anonym bruker]

Men skal sies at det ER fryktelig vondt å se at "alle" blir gravide og får babyer når en selv ikke får.... Fryktelig sårt og vondt, og selv om jeg ikke synes det er riktig å oppføre seg slik så kan det være veldig vanskelig å la være.

 

Tenk deg at barnet ditt hadde dødd. De følelsene du da hadde hatt rundt å se andre med sine barn er ganske like som de en ufrivillig barnløs kan ha.

Anonymous poster hash: 9c947...e39

[Anonym bruker]

Ja, forstår godt at man har en sorgreaksjon for noe som ikke ble noe av. Man skal trå varsomt, men man må også være villig til å ta tak i det psykologiske i å være ufrivillig barnløs når det går ut over så mange relasjoner. Det har jeg sagt til henne mange ganger. Hun trenger en profesjonell til å rydde litt opp tror jeg. Er jo grunnen til at jeg ikke har gått før.

 

Hun veller seg i denne bobla hun er i, og der har hun vært nå i mange år. Nei, vi som ikke er barnløse vet ikke hvordan det er. Men jeg er ikke helt enig i "De som ikke har hatt problemer med å få barn har egentlig ingenting de skal si om hvordan hun reagerer på det.". Jo, jeg har noe å si på det når det går ut over meg selv og min familie dersom vi fortsatt skal ha kontakt. Jeg må kunne si noe på det, når hun ikke vil se meg når jeg går gravid. Jeg må kunne si noe på det når jeg får kommentarer som "skal jeg komme til deg får du jammen sørge for at sønnen min er ute av huset". Jeg kan selvfølgelig velge henne helt bort, og det er det jeg kommer til å gjøre dersom jeg ikke ser en bedring. Som nevnt skal jeg ta de hensyn hun også trenger, - men altså innenfor rammer jeg for en gang skyld setter. Jeg skal ikke f.eks prate om graviditeten min eller noe babyrelatert med henne. Er ikke så opptatt av det heller. Men hun må kunne se familien min.

 

Jeg skal ha sympati for hennes situasjon, men det må kunne gå ann å forvente vanlig høflighet. Oppførselen hennes er så egoistisk, men det er jo henne som må betale for dette dessverre. Noen ganger har jeg bare lyst å skrike i fjestet hennes at livet ikke er rettferdig, kom deg opp av sumpa og deal with it. Men det gjør jeg selvsagt ikke, selvom jeg er frustrert. Jeg er jo glad i henne, og jeg ser så godt på henne at hun har det vondt når hun ser nyfødte.

Ikke lett dette her altså.

Anonymous poster hash: 76aaa...d9f

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd å være ufrivillig barnløs i nesten ni år - så jeg vet noe om hvordan det er å gang på gang mislykkes med IVF.

 

Likevel ble jeg sjokkert og helt satt ut av angrepet som kom fra et nært familiemedlem da heg endelig ble gravid. Vedkommende hadde lenge prøvd å få nr to og måtte til slutt gi opp. Beskyldningen som kom fra den kanten var fulle av løgn og jeg fikk skylden for at vedkommende ikke taklet sitt eget nederlag.

 

Jeg hadde mange såre stunder som ufrivillig barnløs jeg også, men jeg klarte da å skille på andres lykke og min ulykke. Så det er faktisk ikke slik at "bare" fordi noe kan få barn uten hjelp så skal de tåle alt.

 

HI - sett den grensen du trenger for deg og familien. Og gled deg over ditt eget liv med god samvittighet :-)

 

Anonymous poster hash: 77559...6a0

[Sint naken biltyv]

 

Vet du, det synes jeg du skal gjøre. Fortell henne at bitterheten hennes skyver vekk alle, og hvem har hun egentlig igjen? HVIS hun nå får barn, hvem skal hun dele gleden med? Nemlig, ingen. Det er ingen igjen.

 

Hun bør dra seg til psykolog, burde vært der for lenge siden, og få hjelp med å sortere tankene sine, og å innse at barn ikke er ALT her i verden.

 

Anonymous poster hash: e7265...db3

Enig. Egoistisk og urimelig er hun også. Det er spesielt sinnsykt det hun sa til hun som faktisk mistet i uke 30!! Helt vilt!!

[Anonym bruker]

Jeg er i en situasjon som kan sammenlignes med din venninnes. Bortsett fra det med bitterheten.

 

Det jeg kommer til å skrive kan kanskje virke litt usammenhengende, men det er fordi det er sterke følelser involvert...

 

Når ønsket om barn er så sterkt, så er det lett for at det blir overhvelmende. Det er som et åpent sår, et brudd som stadig brytes opp igjen. Det er som om jeg mangler et bein eller et arm, det er noe som skal være der, men som bare ikke er det. Jeg ønsker å oppleve alle sider ved det å være kvinne, jeg ønsker å gå gravid, jeg ønsker å føde, jeg ønsker å amme. Jeg ønsker å kjenne på morskjærligheten, jeg ønsker å ta vare på barnet og gi det en trygg og god plattform slik at det får utvikle seg til å ha det godt som voksen. Jeg ønsker å oppleve alle sider ved morsrollen. Det føles som et primitivt primærbehov og det er som et skrikende vondt sår.

 

Det ville vært veldig enkelt å gi etter for dette enorme savnet og behovet, la det sluke meg med hud og hår. Men lar jeg meg selv oppsluke i dette, så lar jeg den ene tingen (det å få barn) få definere hele meg, hele min person og hele mitt liv. Jeg ville latt absolutt hele meningen med mitt liv være avhengig av om jeg får barn eller ikke. Og hvis jeg ender med å bli en av de som ikke får barn så vil jeg sitte igjen uten å se noen som helst mening med livet mitt - hvis jeg definerer meg selv og livet mitt som verdifullt bare om jeg får barn.

 

Men jeg kan ikke gjøre det, for da gir jeg slipp på meg selv. Enkelt? Nei, forferdelig vanskelig. Det ville vært så lett å synke ned i en dyp depresjon. Det ville vært så lett å distansere seg fra alt som har med barn å gjøre, fra alle som får barn. Men jeg kan ikke gjøre det, for da lar jeg dette styre livet mitt. Og livet er så mye mer. Hvis jeg går i dypet på dette store mørket som stadig truer med å sluke meg, da vil jeg ikke greie å se meg selv lenger. Og det skremmer vettet av meg. Hvis mørket sluker meg og jeg bare ser meg selv, hva er egentlig igjen da? Bare en meg som ikke er viktig iflg meg selv, fordi jeg har definert min mening med livet ut fra om jeg får barn eller ikke. Og får jeg ikke barn så har jeg definert at livet mitt ikke har mening. Og da tror jeg mørket kan bli uutholdelig, og bitterheten blir uutholdelig.

 

Derfor har jeg gått mange runder med meg selv. Og jeg går stadig nye runder med meg selv. Hver gang jeg holder andres baby, hver gang jeg hører noen som er blitt gravid, hver gang jeg snakker med de som ikke vil ha flere barn fordi de har fått alle de vil ha, hver gang noen blir fortvilt fordi de er gravid på nytt når de egentlig har nok med de barna de har, hver gang noe minner meg på hvor inderlig jeg ønsker å gjøre noe sammen med og for et eget barn, hver gang jeg ser barn og lurer på hvordan mitt barn vil oppleve det samme..... Listen er uendelig lang, og påminnelsene kommer hele tiden. Ikke bare påminnelser i egen kropp og egne tanker og følelser, men vi blir bombardert av barnepåminnelser i alt fra radio og tv, til reklame, filmer, serier, ukeblad, venner, familie, kolleger, bekjente, ukjente. Skal jeg handle kommer påminnelsen i form av bleier og barnemat, barnefamilier som handler. Jeg ser alle gravide, de som går med barnevogner, de som er slitne småbarnsforeldre, jeg ser de som elsker sine barnebarn.

Og jeg må stadig gå nye runder med meg selv. For jeg kan ikke slutte å forholde meg til verden, kan ikke slutte å forholde meg til andre. Og jeg kan ikke kreve at andre skal endre seg eller vokte sine ord, for da isolerer jeg meg selv og lammer andre. Ved å kreve at andre skal tilpasse sitt liv og sin væremåte og talemåte så gjør jeg meg selv så uendelig mye mindre enn jeg er. Jeg vil ikke at noen skal gå rundt og se på meg med medynk, jeg vil ikke at det enste de skal tenke når de hører mitt navn eller møter meg er "hun som ikke har barn". Jeg nekter å avstumpe meg selv til bare det!

Ikke fordi det er enkelt, men jeg kan ikke la mørket få sluke meg. Jeg må holde fast i alt jeg er. Får jeg barn så vil det være det største i livet, tror jeg. Men morsrollen vil ikke være den eneste jeg har for resten av livet av den grunn. Jeg vil fremdeles være kjæreste/kone, venninne, kollega (jeg er sabla dyktig i jobben min, til og med!), jeg vil oppleve ting, jeg vil lære, jeg vil bidra. Og det vil jeg fortsette å gjøre selv om jeg er så heldig å få barn, selv om jeg også håper å kunne være hjemme et år ekstra om jeg får barn.

Men jeg kan ikke slutte å være meg i påvente av et barn.

Og om jeg ender med å ikke få barn så vil det være viktigere enn noen gang å ha mye annet å fylle livet med, for at ikke mørket, depresjonen og bitterheten skal ta overhånd.

 

Men holdningen min er en evig kamp for å greie å holde meg flytende. Jeg har grått mine modige tårer mange ganger, jeg har mistet søvnen i lange perioder.

 

Når jeg kjenner på følelsene av bitterhet og savn og sorg.... og ikke minst frykt for at jeg aldri skal få bli mor... da må jeg jobbe masse med meg selv. Jeg tvinger meg selv til å se det positive, jeg tvinger meg til å se gleden andre opplever, og jeg lar heller meg selv kjenne på håpet om at kanskje jeg likevel skal få oppleve det også - i steden for å ta avstand, som egentlig er min første innskytelse.

 

Det jeg gjør er ikke å nekte å se hva som kanskje kan bli min fremtid. Men jeg nekter meg selv å gå inn i sorgen og frykten før det er en uomtvistelig sannhet at jeg ikke kan få barn. Kommer den dagen må jeg forholde meg til det. Men jeg nekter å la det ødelegge livet mitt frem til da, jeg nekter å la det definere meg og mitt liv, så jeg fortsetter å kjempe mot egne følelser, jeg fortsetter for å holde motet oppe, jeg fortsetter å prøve å ha et liv som er godt - enten det kommer barn eller ikke. Og kommer det ikke så vil det være livsavhengende for meg å ha nok rundt meg til å gi meg glede i andre ting, andre personer.

Skyver jeg bort alt og alle så vil jeg sitte igjen uten noe - for da vil jeg ha mistet meg selv på veien, og jeg vil ha skjøvet bort alle rundt meg.

Så derfor fortsetter jeg å nekte meg selv å overmannes av savnet og frykten - for fremdeles finnes det et ørlite håp, selv om mange ville sagt at det ikke gjør det. Men jeg ser det lille håpet fremdeles.

 

Jeg har opplevd litt av det motsatte av det du opplever, HI. Jeg har opplevd at tre venninner har trukket seg unna meg fordi de har barn. To fordi de vil snakke med andre som "har erfaring" med barn, en fordi hun ikke takler å vite at hun har fått alt hun vil ha i livet og jeg ikke har det.

Jeg har aldri sutret eller klaget på at jeg ikke har fått barn, har snakket om det at sjansene minsker, at klokken tikker, men har alltid fokusert på at det fremdeles er håp. Jeg har aldri trukket meg unna noen av dem, har støttet dem gjennom svangerskapsplager, ammeproblemer, babys magevondter osv. Jeg har alltid vært veldig oppmerksom på deres barn, har diskutert bleieutslett, amming, mat, barnehage, oppdragelse osv. osv. Og jeg har gjort det med glede. For om jeg ikke kan få barn selv så ønsker jeg i hvert fall å oppleve litt av det. Og jeg unner mine venner den lykken det er å få barn.

Og likevel opplever jeg altså at venner med barn trekker seg unna - fordi det visstnok er så vondt for dem å se at jeg har et så fantastisk barnetekkke og liker barn så godt når de vet at jeg ikke har barn selv.

Sviket blir på en måte dobbelt...

 

 

 

Kanskje du kan vise din venninne noe av det jeg har skrevet. At du sier det vil hun trolig ikke ta til seg, for "du har jo barn, så hvordan kan du vite?".

 

Jeg tror din venninne har latt seg sluke av savnet, sorgen, frykten og mørket. Alt hun greier å se er seg selv og om hun får barn, og jeg tror hun mister seg selv om hun ender med å ikke få barn.

Men hun mister ikke seg selv om hun ikke vil. Hun vil miste en dimensjon av livet og noe som ville vært en stor, stor del av livet. Men det trenger ikke miste seg selv i prosessen.

Men det er tøft, det er beintøft. Men det er mulig å komme seg ut av det store altoppslukende mørket hun er i nå - om hun vil ta tak i det.

Hun må våge å se på sin største frykt uansett hvor skremmende det er. Hvis hun ser den frykten i hvitøyet så vil den etter hvert bli litt mindre for hver gang. Hun trenger hjelp å finne igjen alt det andre som definerer henne og hennes mening i livet. Hun trenger å begynne å leve igjen - for det tror jeg ikke hun tillater seg nå. Jeg tror hun lever i et vakum. Og hun trenger hjelp til å finne ut av dette vakumet.

 

Siden det har gått så langt at hun har skjøvet fra seg de fleste av sine venner så tror jeg hun trenger hjelp. Jeg håper hun greier å oppsøke en psykolog selv om hun sikkert har masse sperrer for det. Jeg tror nemlig at hun vet at hvis hun skal snakke om dette så vil hun åpen alle sluser, at hun nå er som en trykkoker, og hun er redd for reaksjonen om hun letter på trykket.

Men å lette på trykket er ikke farlig. Det kan være forferdelig skremmende, men farlig er det ikke. Det som imidlertid er farlig det er å ikke lette på trykket. Og det å snakke om det med en terapeut er en måte å lette på trykket på. Det å ta vare på livet sitt ellers er en annen viktig måte å lette trykket på.

Slik det er nå så bruker hun alle sine krefter for å desperat tette alle ventiler.... og en dag vil hun ikke greier det lenger. For hun kan ikke isolere seg fra hele resten av verden, hun kan ikke kontrollere alle andre og hva som skjer i deres liv. Det eneste hun kan kontrollere, det er å prøve å skape seg et liv her og nå hvor hun har det best mulig, til tross for savnet og sorgen og frykten.

 

 

Din venninne er heldig som har hatt deg, og jeg håper hun vil lytte til deg nå. Du ønsker å hjelpe henne, du ønsker å være der for henne.

Men hvis hun ikke greier å endre sin innstilling, da tror jeg du må distansere deg. Du har gjort det du kan. Hvis du prater med henne enda en gang om dette og hun fremdeles ikke ser hva hun driver med (skyver alt og alle vekk fra seg), så er det ikke mer du kan gjøre.

 

Jeg håper dere finner ut av det. Og jeg håper at din venninne - og jeg selv - likevel får oppfylt vårt høyeste ønske <3

Anonymous poster hash: 4db07...763

[PRobert]

For et nydelig svar:)

[Fero]

Hvis hun nå er 40 år kan det godt hende hun ikke engang har kommet seg halvveis gjennom alle årene hun skal tilbringe her på jorda. Tenk om hun skal gå rundt med denne bitterheten i 40 år til? Eller 50? 60..? Da blir livet langt, altså. Jævlig langt. Særlig om hun har støtt fra seg alle hun har hatt rundt seg.

 

Skjønner godt at det er sårt for henne, men hun graver faktisk sin egen grav slik hun holder på. Luller seg inn i bunnløs depresjon og fortvilelse. Hun trenger profesjonell hjelp, men det er vanskelig å ta i mot råd rundt dette før man får en aha-opplevelse selv. Og det har hun tydeligvis ikke fått ennå. Kanskje denne siste samtalen kan være et skritt i riktig retning? Hun har det sikkert ikke godt med seg selv, men slik det er nå har ikke du det godt med henne heller. Det er grenser for hvor lenge man skal ta vare på giftige vennskap som forsurer ens egen hverdag.

 

Du skal ha ros for å ha prøvd. Lenge. Men hvis du gir det et siste forsøk og det ikke fungerer, så gå videre med hodet hevet. Det har du i alle fall fortjent. Håper for deres begges del at hun omsider tar i mot hjelp før hun sakte men sikkert ender opp med å ta livet av seg. Om ikke bokstavelig talt, så i alle fall billedlig. Hun kveler seg selv og andre rundt seg, og til slutt er det ingen igjen. Som tidligere nevnt kan hun faktisk ende opp med barn, men ingen å dele gleden med. Er det ikke da bedre å enn så lenge i alle fall ha noen å dele sorgene med, om ikke annet? Og så ta det derfra?

[Anonym bruker]

En ting til:

 

Din venninne sier:

"De som ikke har hatt problemer med å få barn har egentlig ingenting de skal si om hvordan hun reagerer på det."

 

Det er en god del sannhet i dette utsagnet. Men samtidig så innebærer det også en slags nedvurdering av hennes venner.

Mine venner er omsorgsfulle personer, oppegående, empatiske og svært glade i sine barn og familier.

De kan kanskje ikke forstå de eksakte følelsene ved å være ufrivillig barnløs og stadige forsøk som mislykkes.

Men de kan likevel se på sin familie og kjenne på hvor vond tanken er om de plutselig skulle miste familien sin. De kan likevel se på familien sin og kjenne på smerten når de forestiller seg at de aldri skulle fått disse barna, denne familien.

 

Mange har evne til utstrakt empati, og kan - om ikke 100 % - så i hvert fall langt på vei forestille seg hva man går gjennom.

 

Ved å si det din venninne sier så nedvurderer hun sine venner - og hun distanserer seg fra dem ytterligere.

 

Nei, vennene kan ikke forstå 100 % hvordan hun har det. Men de kan likevel forstå svært mange av følelsene hun sliter med, de kan likevel se henne i dette. Men når hun sier det hun sier så skyver hun andre bort fra seg og plasserer seg selv på et svært, svært ensomt sted i tilværelsen.

 

Jeg håper hun vil gå til en psykolog, for hun vil trenge det uansett hva som skjer i fremtiden.

 

Får hun barn likevel så er det ikke slik at hele hennes tilværelse vil bli perfekt. Hun risikerer - som flere påpeker - å sitte med sitt enormt etterlengtede barn og ikke ha noen som vil dele gleden med henne. Hun risikerer å slite med kroppen, amming, nattevåk, magevondt, forholdet..... og i så fall står hun der uten noe sikkerhetsnett rundt seg. Hun risikerer å bli så overbeskyttende mot barnet at hun hemmer barnets utvikling.

Så hun risikerer å bytte ut en ensom og vond tilværelse bort med en annen - selv om hun da faktisk har fått barnet sitt.

 

Så for sin egen del, men også for sitt fremtidige barn, så håper jeg hun oppsøker psykologhjelp.

Anonymous poster hash: 4db07...763

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke mulighet til å sette meg inn i din venninnes situasjon... Jeg har tre barn.

MEN jeg synes hun oppfører seg urimelig! Det virker som hun "legger skylden" for sin barnløshet over på andre, og det henger ikke på greip!

Du kan ikke gå rundt å "skamme" deg over å være gravid, eller ha barn rundt henne! Jeg tror jeg hadde prøvd så godt jeg kunne å forklare det på en hyggelig måte, at det blir en belastning for alle rundt henne. Vis medfølelse for hennes situasjon, men vær også klar og tydelig på at hun må kunne glede seg på deres vegne!

 

Anonymous poster hash: 26693...7d1

[Anonym bruker]

 

Jeg er i en situasjon som kan sammenlignes med din venninnes. Bortsett fra det med bitterheten.

 

Det jeg kommer til å skrive kan kanskje virke litt usammenhengende, men det er fordi det er sterke følelser involvert...

 

Når ønsket om barn er så sterkt, så er det lett for at det blir overhvelmende. Det er som et åpent sår, et brudd som stadig brytes opp igjen. Det er som om jeg mangler et bein eller et arm, det er noe som skal være der, men som bare ikke er det. Jeg ønsker å oppleve alle sider ved det å være kvinne, jeg ønsker å gå gravid, jeg ønsker å føde, jeg ønsker å amme. Jeg ønsker å kjenne på morskjærligheten, jeg ønsker å ta vare på barnet og gi det en trygg og god plattform slik at det får utvikle seg til å ha det godt som voksen. Jeg ønsker å oppleve alle sider ved morsrollen. Det føles som et primitivt primærbehov og det er som et skrikende vondt sår.

 

Det ville vært veldig enkelt å gi etter for dette enorme savnet og behovet, la det sluke meg med hud og hår. Men lar jeg meg selv oppsluke i dette, så lar jeg den ene tingen (det å få barn) få definere hele meg, hele min person og hele mitt liv. Jeg ville latt absolutt hele meningen med mitt liv være avhengig av om jeg får barn eller ikke. Og hvis jeg ender med å bli en av de som ikke får barn så vil jeg sitte igjen uten å se noen som helst mening med livet mitt - hvis jeg definerer meg selv og livet mitt som verdifullt bare om jeg får barn.

 

Men jeg kan ikke gjøre det, for da gir jeg slipp på meg selv. Enkelt? Nei, forferdelig vanskelig. Det ville vært så lett å synke ned i en dyp depresjon. Det ville vært så lett å distansere seg fra alt som har med barn å gjøre, fra alle som får barn. Men jeg kan ikke gjøre det, for da lar jeg dette styre livet mitt. Og livet er så mye mer. Hvis jeg går i dypet på dette store mørket som stadig truer med å sluke meg, da vil jeg ikke greie å se meg selv lenger. Og det skremmer vettet av meg. Hvis mørket sluker meg og jeg bare ser meg selv, hva er egentlig igjen da? Bare en meg som ikke er viktig iflg meg selv, fordi jeg har definert min mening med livet ut fra om jeg får barn eller ikke. Og får jeg ikke barn så har jeg definert at livet mitt ikke har mening. Og da tror jeg mørket kan bli uutholdelig, og bitterheten blir uutholdelig.

 

Derfor har jeg gått mange runder med meg selv. Og jeg går stadig nye runder med meg selv. Hver gang jeg holder andres baby, hver gang jeg hører noen som er blitt gravid, hver gang jeg snakker med de som ikke vil ha flere barn fordi de har fått alle de vil ha, hver gang noen blir fortvilt fordi de er gravid på nytt når de egentlig har nok med de barna de har, hver gang noe minner meg på hvor inderlig jeg ønsker å gjøre noe sammen med og for et eget barn, hver gang jeg ser barn og lurer på hvordan mitt barn vil oppleve det samme..... Listen er uendelig lang, og påminnelsene kommer hele tiden. Ikke bare påminnelser i egen kropp og egne tanker og følelser, men vi blir bombardert av barnepåminnelser i alt fra radio og tv, til reklame, filmer, serier, ukeblad, venner, familie, kolleger, bekjente, ukjente. Skal jeg handle kommer påminnelsen i form av bleier og barnemat, barnefamilier som handler. Jeg ser alle gravide, de som går med barnevogner, de som er slitne småbarnsforeldre, jeg ser de som elsker sine barnebarn.

Og jeg må stadig gå nye runder med meg selv. For jeg kan ikke slutte å forholde meg til verden, kan ikke slutte å forholde meg til andre. Og jeg kan ikke kreve at andre skal endre seg eller vokte sine ord, for da isolerer jeg meg selv og lammer andre. Ved å kreve at andre skal tilpasse sitt liv og sin væremåte og talemåte så gjør jeg meg selv så uendelig mye mindre enn jeg er. Jeg vil ikke at noen skal gå rundt og se på meg med medynk, jeg vil ikke at det enste de skal tenke når de hører mitt navn eller møter meg er "hun som ikke har barn". Jeg nekter å avstumpe meg selv til bare det!

Ikke fordi det er enkelt, men jeg kan ikke la mørket få sluke meg. Jeg må holde fast i alt jeg er. Får jeg barn så vil det være det største i livet, tror jeg. Men morsrollen vil ikke være den eneste jeg har for resten av livet av den grunn. Jeg vil fremdeles være kjæreste/kone, venninne, kollega (jeg er sabla dyktig i jobben min, til og med!), jeg vil oppleve ting, jeg vil lære, jeg vil bidra. Og det vil jeg fortsette å gjøre selv om jeg er så heldig å få barn, selv om jeg også håper å kunne være hjemme et år ekstra om jeg får barn.

Men jeg kan ikke slutte å være meg i påvente av et barn.

Og om jeg ender med å ikke få barn så vil det være viktigere enn noen gang å ha mye annet å fylle livet med, for at ikke mørket, depresjonen og bitterheten skal ta overhånd.

 

Men holdningen min er en evig kamp for å greie å holde meg flytende. Jeg har grått mine modige tårer mange ganger, jeg har mistet søvnen i lange perioder.

 

Når jeg kjenner på følelsene av bitterhet og savn og sorg.... og ikke minst frykt for at jeg aldri skal få bli mor... da må jeg jobbe masse med meg selv. Jeg tvinger meg selv til å se det positive, jeg tvinger meg til å se gleden andre opplever, og jeg lar heller meg selv kjenne på håpet om at kanskje jeg likevel skal få oppleve det også - i steden for å ta avstand, som egentlig er min første innskytelse.

 

Det jeg gjør er ikke å nekte å se hva som kanskje kan bli min fremtid. Men jeg nekter meg selv å gå inn i sorgen og frykten før det er en uomtvistelig sannhet at jeg ikke kan få barn. Kommer den dagen må jeg forholde meg til det. Men jeg nekter å la det ødelegge livet mitt frem til da, jeg nekter å la det definere meg og mitt liv, så jeg fortsetter å kjempe mot egne følelser, jeg fortsetter for å holde motet oppe, jeg fortsetter å prøve å ha et liv som er godt - enten det kommer barn eller ikke. Og kommer det ikke så vil det være livsavhengende for meg å ha nok rundt meg til å gi meg glede i andre ting, andre personer.

Skyver jeg bort alt og alle så vil jeg sitte igjen uten noe - for da vil jeg ha mistet meg selv på veien, og jeg vil ha skjøvet bort alle rundt meg.

Så derfor fortsetter jeg å nekte meg selv å overmannes av savnet og frykten - for fremdeles finnes det et ørlite håp, selv om mange ville sagt at det ikke gjør det. Men jeg ser det lille håpet fremdeles.

 

Jeg har opplevd litt av det motsatte av det du opplever, HI. Jeg har opplevd at tre venninner har trukket seg unna meg fordi de har barn. To fordi de vil snakke med andre som "har erfaring" med barn, en fordi hun ikke takler å vite at hun har fått alt hun vil ha i livet og jeg ikke har det.

Jeg har aldri sutret eller klaget på at jeg ikke har fått barn, har snakket om det at sjansene minsker, at klokken tikker, men har alltid fokusert på at det fremdeles er håp. Jeg har aldri trukket meg unna noen av dem, har støttet dem gjennom svangerskapsplager, ammeproblemer, babys magevondter osv. Jeg har alltid vært veldig oppmerksom på deres barn, har diskutert bleieutslett, amming, mat, barnehage, oppdragelse osv. osv. Og jeg har gjort det med glede. For om jeg ikke kan få barn selv så ønsker jeg i hvert fall å oppleve litt av det. Og jeg unner mine venner den lykken det er å få barn.

Og likevel opplever jeg altså at venner med barn trekker seg unna - fordi det visstnok er så vondt for dem å se at jeg har et så fantastisk barnetekkke og liker barn så godt når de vet at jeg ikke har barn selv.

Sviket blir på en måte dobbelt...

 

 

 

Kanskje du kan vise din venninne noe av det jeg har skrevet. At du sier det vil hun trolig ikke ta til seg, for "du har jo barn, så hvordan kan du vite?".

 

Jeg tror din venninne har latt seg sluke av savnet, sorgen, frykten og mørket. Alt hun greier å se er seg selv og om hun får barn, og jeg tror hun mister seg selv om hun ender med å ikke få barn.

Men hun mister ikke seg selv om hun ikke vil. Hun vil miste en dimensjon av livet og noe som ville vært en stor, stor del av livet. Men det trenger ikke miste seg selv i prosessen.

Men det er tøft, det er beintøft. Men det er mulig å komme seg ut av det store altoppslukende mørket hun er i nå - om hun vil ta tak i det.

Hun må våge å se på sin største frykt uansett hvor skremmende det er. Hvis hun ser den frykten i hvitøyet så vil den etter hvert bli litt mindre for hver gang. Hun trenger hjelp å finne igjen alt det andre som definerer henne og hennes mening i livet. Hun trenger å begynne å leve igjen - for det tror jeg ikke hun tillater seg nå. Jeg tror hun lever i et vakum. Og hun trenger hjelp til å finne ut av dette vakumet.

 

Siden det har gått så langt at hun har skjøvet fra seg de fleste av sine venner så tror jeg hun trenger hjelp. Jeg håper hun greier å oppsøke en psykolog selv om hun sikkert har masse sperrer for det. Jeg tror nemlig at hun vet at hvis hun skal snakke om dette så vil hun åpen alle sluser, at hun nå er som en trykkoker, og hun er redd for reaksjonen om hun letter på trykket.

Men å lette på trykket er ikke farlig. Det kan være forferdelig skremmende, men farlig er det ikke. Det som imidlertid er farlig det er å ikke lette på trykket. Og det å snakke om det med en terapeut er en måte å lette på trykket på. Det å ta vare på livet sitt ellers er en annen viktig måte å lette trykket på.

Slik det er nå så bruker hun alle sine krefter for å desperat tette alle ventiler.... og en dag vil hun ikke greier det lenger. For hun kan ikke isolere seg fra hele resten av verden, hun kan ikke kontrollere alle andre og hva som skjer i deres liv. Det eneste hun kan kontrollere, det er å prøve å skape seg et liv her og nå hvor hun har det best mulig, til tross for savnet og sorgen og frykten.

 

 

Din venninne er heldig som har hatt deg, og jeg håper hun vil lytte til deg nå. Du ønsker å hjelpe henne, du ønsker å være der for henne.

Men hvis hun ikke greier å endre sin innstilling, da tror jeg du må distansere deg. Du har gjort det du kan. Hvis du prater med henne enda en gang om dette og hun fremdeles ikke ser hva hun driver med (skyver alt og alle vekk fra seg), så er det ikke mer du kan gjøre.

 

Jeg håper dere finner ut av det. Og jeg håper at din venninne - og jeg selv - likevel får oppfylt vårt høyeste ønske <3

 

Anonymous poster hash: 4db07...763

 

 

Tusen takk for mange flotte svar. Har gitt meg mye å tenke på.

 

En spesiell tusen hjertelig takk til svaret over. Et utrolig bra, vakkert og reflektert svar. Jeg vil bruke mye av det du skriver ovenfor henne.

 

Hun har satt livet på hold nå lenge. Alt handler om å bli gravid. Koffeinfri kaffe, yoga, akupunktur, babyklister, masse kosttilskudd, ikke alkohol, ikke rått kjøtt osv, osv. Og dette er også utenfor IVF-forsøk altså, selvom hun ikke kan bli gravid på egenhånd. Under IVF forsøk er hun kun hjemme og går korte turer med alt det andre. Da må ingen ringe eller snakke med henne, for hun må finne sonen sin og kun fokusere på at det fester seg. Som jeg sa til henne, du bruker så mye tid og krefter på all mulig slags tiltak, hva med å ta en liten time hos en psykolog. Men jeg hadde ikke tenkt på at det kunne være skummelt. Bare "godtatt" at hun mener selv at hun ikke trenger det.

Det jeg synes er spesielt trist er jo at jeg ikke får dele det største jeg har gjort her i livet med henne. Det å gå gravid, fødsel og sette et menneske til verden er en helt fantastisk følelse. Man føler jo seg som verdens flotteste kvinne etter en fødsel og at man har prestert det største en kvinne kan gjøre. Ved at hun ikke vil høre snakk om dette, "fratar" hun meg å dele dette med henne også. Men det er jo mitt egoistiske syn.

Hun er egentlig en flott dame. Det er bare det at denne barnløsheten har slukket lyset. Jeg håper så inderlig at hun klarer å komme dit du er, og ikke la dette definere henne. Igjen, tusen takk.

 

HI

 

 

Men skal oppforde

 

Anonymous poster hash: 76aaa...d9f

[Anonym bruker]

Mulig det er litt satt på siden i denne sammenhengen, men jeg lurer litt på hvorfor endel folk som strever med å få barn naturlig eller assistert ikke vurderer adopsjon som neste naturlige skritt? Dersom ønsket er å få et barn, så burde det vel til syvende og sist ikke være så viktig hvordan dette barnet så ut?

 

Jeg mener, dersom det høyeste ønsket i livet er å få være mor/far/forfedre så er det vel det som er aller viktigst - ikke genetikk eller DNA? Er det bare jeg som tenker slik?

 

Anonymous poster hash: 3a500...e01

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for mange flotte svar. Har gitt meg mye å tenke på.

 

En spesiell tusen hjertelig takk til svaret over. Et utrolig bra, vakkert og reflektert svar. Jeg vil bruke mye av det du skriver ovenfor henne.

 

Hun har satt livet på hold nå lenge. Alt handler om å bli gravid. Koffeinfri kaffe, yoga, akupunktur, babyklister, masse kosttilskudd, ikke alkohol, ikke rått kjøtt osv, osv. Og dette er også utenfor IVF-forsøk altså, selvom hun ikke kan bli gravid på egenhånd. Under IVF forsøk er hun kun hjemme og går korte turer med alt det andre. Da må ingen ringe eller snakke med henne, for hun må finne sonen sin og kun fokusere på at det fester seg. Som jeg sa til henne, du bruker så mye tid og krefter på all mulig slags tiltak, hva med å ta en liten time hos en psykolog. Men jeg hadde ikke tenkt på at det kunne være skummelt. Bare "godtatt" at hun mener selv at hun ikke trenger det.

Det jeg synes er spesielt trist er jo at jeg ikke får dele det største jeg har gjort her i livet med henne. Det å gå gravid, fødsel og sette et menneske til verden er en helt fantastisk følelse. Man føler jo seg som verdens flotteste kvinne etter en fødsel og at man har prestert det største en kvinne kan gjøre. Ved at hun ikke vil høre snakk om dette, "fratar" hun meg å dele dette med henne også. Men det er jo mitt egoistiske syn.

Hun er egentlig en flott dame. Det er bare det at denne barnløsheten har slukket lyset. Jeg håper så inderlig at hun klarer å komme dit du er, og ikke la dette definere henne. Igjen, tusen takk.

 

HI

 

 

Men skal oppforde

 

Anonymous poster hash: 76aaa...d9f

 

 

 

 

Håper hun finner ut av det. Kanskje du også kan spørre henne hva som gir henne glede nå? Når lo hun sist? Høres banalt ut, men det kan gi en tankevekker og vise hvor lite man tillater seg selv.

Når gjorde hun noe som hun bare blir glad av å gjøre?

 

Hva gjorde hun før som hun virkelig likte, noe hun kanskje ikke har gjort på lenge?

 

Men også glede og latter kan være skummelt der hun er - for også det er en måte å lette på trykket på. Man kan få skyldfølelse fordi man greier å glede seg over noe annet, nesten som om man da ikke har fokuset der det "bør" være.

 

Og det med at jeg har kommet dit jeg er... det er ikke noe endelig sted, det må stadig jobbes med. Jeg har også dager eller perioder som er vanskeligere enn andre, men det er da det er så viktig å finne en måte å komme seg inn i livet på. Det betyr ikke at jeg fornekter følelsene, bare at jeg kjemper mot at de skal overhvelme meg. Men uten så tror jeg at jeg drukner i meg selv og mitt eget mørke.

 

Det er flott at din venninne gjør det hun kan, det hun føler er viktig. Men se om du også får henne til å se at av og til så trenger man å gå utenfor komforsonen sin.

 

Om hun driver med yoga og tar akupunktur så kjenner hun til energier i kroppen. Det sies at kroppen reparerer seg selv og kommer i balanse når energiene flyter fritt og er i intern balanse.

Derfor er både yogaen og akupunkturen til god hjelp for henne.

Men - og dette er et stort men, mener jeg - når hun stenger av for så mange gode impulser i livet, når hun skyver andre bort fra seg, når hun isolerer seg.... det hun i prinsipp gjør da er å stagnere energien sin, hun hindrer deg fra å flyte fritt. Derfor også er det så viktig at hun greier å komme ut av boblen sin, komme ut av bitterheten og ikke la den få styre henne. Hver gang hun prøver å holde igjen venner fra samtaleemner og væremåte, hver gang hun isolerer seg så er hun med på å stenge av for energiflyten i kroppen sin.

 

Jeg er ingen ekspert, for det er en kamp mot å falle inn i følelsene som skriker i kroppen og sjelen. Jeg aksepterer alle disse følelsene, men jeg vil ikke la dem overmanne meg. Men det går i perioder hos meg også.

 

Jeg håper inderlig at hun finner ut av dette!

 

Anonymous poster hash: 4db07...763

[Anonym bruker]

Alle reagerer på sin måte. Det er opp til omgivelsene å agere i forhold til reaksjonen. Dersom hun glemmer å se andre, så får du si fra til henne om det. Det kan være du mister henne som venninne (men hva er tapet når hun er sånn?), eller hun åpner øynene.

 

Si i fra til henne at din dør er åpen for henne, men ikke når xxxxx er temaet hele tiden.

 

Selv mistet jeg (før jeg hadde fått noe barn) og mine to beste venniner ble gravide bare noen uker etter. For meg var det aldri snakk om sjalusi. Det var trist at jeg mistet, men det var jo ikke slik at de fikk barn i stedet for meg, men at det kunne vært i tillegg til!  De gikk stille i dørene da de skulle fortelle om graviditeten, men jeg skjønte ikke helt hvorfor. Jeg er forøvrig gudmor til dem begge!

Anonymous poster hash: 78cee...c65

[Anonym bruker]

Mulig det er litt satt på siden i denne sammenhengen, men jeg lurer litt på hvorfor endel folk som strever med å få barn naturlig eller assistert ikke vurderer adopsjon som neste naturlige skritt? Dersom ønsket er å få et barn, så burde det vel til syvende og sist ikke være så viktig hvordan dette barnet så ut?

 

Jeg mener, dersom det høyeste ønsket i livet er å få være mor/far/forfedre så er det vel det som er aller viktigst - ikke genetikk eller DNA? Er det bare jeg som tenker slik?

 

Anonymous poster hash: 3a500...e01

 

Adopsjon er ikke så enkelt. Det er mange ting som kan stoppe en adopsjon, alder, økonomi m.m.

Og ikke minst er det lange ventelister, så det kan ta årevis fra man starter en prosess til man er godkjent og man faktisk får et barn. Noen har også opplevd å bli "for gamle" mens de venter på å få bli adopsjonsforeldre.

 

Jeg tror det er ulike mekanismer, noen ønsker biologisk egne barn, for andre er ikke det like viktig. De som intenst ønsker egne biologiske barn går gjerne gjennom en lang prosess. Og når de endelig er klar for adopsjon så kan det være for sent med tanke på alder.

 

Det er ikke så enkelt med adopsjon som mange synes å tro.

 

Anonymous poster hash: 4db07...763