Extreme Gender Disappointment??

[Anonym bruker]

Jeg er helt knust.

Venter min fjerde sønn og håpte så inderlig at denne siste var jenta mi...

 

Er det noen flere som har ekstrem sorg over feil kjønn?

Jeg har vært en del på ingender.com, men vil gjerne snakke ned noe norske også.

 

Vil selvfølgelig elske barnet, men er så redd for at han vil merke savnet etter jenta 💔

 

Anonymous poster hash: 0505e...088

[Anonym bruker]

Ææhhh, nei??

Har det raknet for deg??

 

Anonymous poster hash: 0505e...088

[Anonym bruker]

Jeg sleit en del da jeg oppdaget at jeg bar på ei jente. Hadde alltid sett for meg at jeg skulle få en gutt og hadde drømt masse om den flotte lille gutten. Håpte lenge på at de hadde sett feil på ul, men nei. Tok ganske lang tid før sorgen over gutten forsvant, men kjærligheten til jenta mi vokste samtidig, heldigvis. Er helt merkelig, føltes som om jeg "mistet" den gutten jeg alltid trodde jeg ville få.

 

Ikke bry deg om de politisk korrekte her på forumet, det er helt naturlig å kjenne på dette men veldig tabu å snakke om, desverre. 

 

Og jeg elsker selvfølgelig jenta mi over alt på jord, men håper og drømmer fortsatt om at jeg får oppleve en liten gutt en gang. 

Anonymous poster hash: 0a7b9...0c0

[Anonym bruker]

Jeg har tre gutter, og opplevde en lignende sorg (ikke på langt nær så sterk, da..) da tredjemann kom.

Grunnen var at vi på ordinær ul fikk vite at vi ventet jente, så jeg var veldig klar for det! Siden vi hadde to gutter fra før, og dette var absolutt siste, føltes det helt fantastisk å skulle få ei jente! Kjøpte en "symbolsk" kjole etter ul-timen, og gledet meg masse!! Har et flott forhold til min egen mor, og så veldig fram til ei datter å knytte de samme bånda til.

Ut kom gutt nummer tre ;-)

Selvsagt ville jeg ikke ha bytta han bort for alt i verden, og elsker han over alt på jord!!!!

Likevel hadde jeg en sorgprosess over jenta mi som jeg aldri får! Følte nesten at jeg mistet og fikk et barn på samme dag, om du skjønner? Som om det var tvillinger og jenta døde under fødselen...

Merkelig følelse, og hadde mye dårlig samvittighet for det i starten.

Nå er minstemann 5 1/2 og familien hadde ikke vært riktig uten han!

Det går over, og du skal ikke ha dårlig samvittighet for følelsene dine. De er helt naturlige :-)

Anonymous poster hash: 7f2af...9d2