Dere som har mistet en av deres nærmeste?

[Anonym bruker]

Jeg mistet mammaen min i sommer. Hun døde av leversvikt bare 58år. Hadde hatt kreft i 3år.

 

Dagene er tunge og savnet er stort. Mammaen min har alltid vært nær og tilstede i mitt og min datters liv. Også broren min.

 

Jeg kan plutselig bli lei meg og gråte. Føle at ting ikke er så viktig lenger. Gi litt faen om du skjønner. Ser mammaen min foran meg hele tiden.

 

Er dette vanlig? Hvor lenge er vanlig at det blir slik?

 

Anonymous poster hash: 78d2c...b01

[Anonym bruker]

Dette varer i lang tid. Sorgen tar den tiden det tar, den blir lettere å bære med årene, men den vil alltid være der. Jeg mistet Mor for 8 år siden, og kan fremdeles gråte en skvett innimellom. 

Anonymous poster hash: 127cd...103

[Anonym bruker]

Vi er forskjellige, jeg savner ikke moren min i det hele tatt. Hun var aldri interessert i oss barn, og ville aldri omgås når vi var voksne.

 

Anonymous poster hash: d51dd...3ad

[Anonym bruker]

Jeg mistet mammaen min i sommer. Hun døde av leversvikt bare 58år. Hadde hatt kreft i 3år.

 

Dagene er tunge og savnet er stort. Mammaen min har alltid vært nær og tilstede i mitt og min datters liv. Også broren min.

 

Jeg kan plutselig bli lei meg og gråte. Føle at ting ikke er så viktig lenger. Gi litt faen om du skjønner. Ser mammaen min foran meg hele tiden.

 

Er dette vanlig? Hvor lenge er vanlig at det blir slik?

 

Anonymous poster hash: 78d2c...b01

Det varierer jo veldig fra person til person hvor lenge sånt varer. Men det varer lenger enn man skulle tro i hvert fall. Jeg mistet mannen min for tre år siden. Selve den fysiske smerten man får midt i brystkassen forsvant kanskje etter halvannet år. Sorgen er lettere å bære, hverdagene går lettere, men savnet er likevel fremdeles helt enormt.

Når en man står så nærme går bort, er det ikke et tomrom som etterlates, slik mange sier. For min del føltes det som om hele verden gikk under, livet mitt tok slutt, jorden ble knust i småbiter. Sånn er det ikke lenger nå, tre år etter. Du kommer nok alltid til å savne mammaen din, og du kommer til å gråte over henne innimellom resten av livet. Men det blir gradvis lettere, og livet blir lysere for hver dag.

 

Anonymous poster hash: e8b98...98a

[Anonym bruker]

Mistet pappan min for snart 7 år siden og den følelsen av at ingenting er viktig gikk heldigvis over. Det med å gråte en skvett og sørge innimellom er her fortsatt. Sorgen blir ikke borte, men den blir lettere å leve med.

 

Anonymous poster hash: 533f7...1ce

[Mamma_til_2]

Det er ca 8 pr siden min mamma døde 55år gammel av sykdom, jeg kan fortsatt føle akutt savn og gråte, når jeg og søsteren min prater om mamma gråter jeg! Opplever jeg noe stort i livet mitt eller har det vanskelig så tenker jeg enda "å jeg må ringe mamma" så følelsen av savn og tristhet blir svakere men den blir ikke borte hos meg og jeg liker og tro at mamma er her med meg og passer på.

[Anonym bruker]

Mistet min for litt over tre år siden. Det høres rart ut at det går an, men nå er det meste tilbake til normalen. Det er klart det er leit innimellom, men ikke så ofte lenger. Jeg trodde aldri at ting skulle bli normalt igjen og ihvertfall ikke at jeg skulle kunne interessere meg for ting som ikke betyr noe som f.eks shopping. Følte allerede at ting ble betraktelig bedre etter to år. Håper det vil føles annerledes for deg og etterhvert :-)

 

Anonymous poster hash: 3d76d...587

[Anonym bruker]

Jeg mistet et jeg var nær for 9 år siden. Det gjør fortsatt veldig vondt.

 

Anonymous poster hash: 50f3c...d36

[Anonym bruker]

Først vil jeg si kondolerer til HI. Utrolig trist det du nå går i gjennom:(

 

Jeg mistet mammaen min for snart 15 år siden , rett etter jeg ble 18 år, og jeg kan også gråte en skvett innimellom.

Savnet blir aldri borte, men dagene går som normalt nå, og har gjort det i mange år. Hun døde i jula og det er en spesiell følsom tid for meg. Da hører jeg på favorittjulesangen hennes og tenker tilbake.

Det tok et år før jeg kom ut av "bobla" og skjønte at hun var borte - snål tid. Var liksom litt utenfor meg selv.

 

For deg har det nok mest sannsynlig ikke gått helt opp deg ennå. Alt er litt kaos og at du ikke forstår at hun faktisk er borte. Det er helt normalt. Det er nesten verst det første året enn de første dagene og ukene. Da merker man at personen man har mistet faktisk ikke kommer tilbake, og at livet har forandret seg drastisk.

 

Men det blir bedre!:-)

Tenk på de gode minnene, alt dere har opplevd sammen og hvilken mor hun var for deg. Hun var syk og nå slipper hun smerten mer. Rett før min bestefar døde for 1,5 år siden, sa han at han ikke gruet seg til å dø, men til å forlate alle i familien (vin en stor familie med veldig nære bånd).

Uff, blir lei meg bare jeg tenker på det.

For de som er syke er det det beste å slippe, men blir verst for oss som sitter igjen.

 

 

Vet ikke om dette ble noe godt svart, Hi.

Ta en dag av gangen, tenk på gode minner og hun har det "bedre" nå som hun er fri fra sykdommen.

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: c0204...fd0

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappa for snart to år siden. Han fikk en helt jævlig avsluttning på livet,med smerter,avmagring,angst og pustebesvær. Han fikk en veldig aggressiv krefttype med spredning,og han døde 7 mnd etter at han fikk diagnosen. At han døde var,der og da, en lettelse! Grusomheten han gjennomgikk var uutholdelig for oss alle! Etterpå følte vi oss bare helt tom! Og utmattet!

Jeg savner han hver dag,tenker på han hver eneste dag! Det har vært en forferdelig tung tid etterpå! En tredelt sorg; sorg over at han skulle bli pint ihjel så ille at han til slutt ba oss om å ta livet av han, det uverdige i at den store sterke pappaen min ble forandret til et skjelett uten hår,som kastet opp konstant og som visste at han skulle dø! At alt bare kom til å bli værre! Og sorgen over at han er borte: det lune,fine smilet i skjegget,de tullete vitsene hans,klemmene,stundene på hytta. Alt!

Også følte jeg en stor sorg for mamma. Som ble alene og som måtte lære seg et helt nytt liv.

Jeg gråter ikke så mye mer. Kan snakke om de fine minnene,snakke om han i situasjoner hvor han ville vært sammen med oss. Men jeg bruker ekstremt mye krefter på å holde sorgen på avstand. Jeg jobber og trener mest mulig, prøver å tenke minst mulig på det vi var igjennom. Det kom flere dødsfall i familien rett etterpå. Og alvorlig kreftsykdom i nærmeste familie et halvt år etter at pappa dødd også.

Jeg er periodevis fullstendig utmattet,periodevis søvnløshet,mareritt,våkner av at jeg gråter i søvne.jeg takler stress dårlig og jeg sliter med dårlig matlyst. Men nå har det gått så lang tid at det føles litt feil å feks gå til psykolog. Og jeg skyver som sakt dette bort og livet går som før og jeg prøver å tenke minst mulig på det!

 

Anonymous poster hash: 9f9b1...176

[beibilykke]

Jeg mistet pappa for snart to år siden. Han fikk en helt jævlig avsluttning på livet,med smerter,avmagring,angst og pustebesvær. Han fikk en veldig aggressiv krefttype med spredning,og han døde 7 mnd etter at han fikk diagnosen. At han døde var,der og da, en lettelse! Grusomheten han gjennomgikk var uutholdelig for oss alle! Etterpå følte vi oss bare helt tom! Og utmattet!

Jeg savner han hver dag,tenker på han hver eneste dag! Det har vært en forferdelig tung tid etterpå! En tredelt sorg; sorg over at han skulle bli pint ihjel så ille at han til slutt ba oss om å ta livet av han, det uverdige i at den store sterke pappaen min ble forandret til et skjelett uten hår,som kastet opp konstant og som visste at han skulle dø! At alt bare kom til å bli værre! Og sorgen over at han er borte: det lune,fine smilet i skjegget,de tullete vitsene hans,klemmene,stundene på hytta. Alt!

Også følte jeg en stor sorg for mamma. Som ble alene og som måtte lære seg et helt nytt liv.

Jeg gråter ikke så mye mer. Kan snakke om de fine minnene,snakke om han i situasjoner hvor han ville vært sammen med oss. Men jeg bruker ekstremt mye krefter på å holde sorgen på avstand. Jeg jobber og trener mest mulig, prøver å tenke minst mulig på det vi var igjennom. Det kom flere dødsfall i familien rett etterpå. Og alvorlig kreftsykdom i nærmeste familie et halvt år etter at pappa dødd også.

Jeg er periodevis fullstendig utmattet,periodevis søvnløshet,mareritt,våkner av at jeg gråter i søvne.jeg takler stress dårlig og jeg sliter med dårlig matlyst. Men nå har det gått så lang tid at det føles litt feil å feks gå til psykolog. Og jeg skyver som sakt dette bort og livet går som før og jeg prøver å tenke minst mulig på det!

 

Anonymous poster hash: 9f9b1...176

 

;(. stor klem til deg

[Anonym bruker]

Takk!

 

Anonymous poster hash: 9f9b1...176

[Anonym bruker]

Min mor døde brått og uventet for 7 år siden. Hun var bare 41 år. Jeg var 21.

Det første året levde jeg vel i en slags boble hvor ingenting var virkelig. En slags sjokktilstand. 

Jeg følte jeg hadde mistet en del av meg, og livet begynte å føles som en løgn, at jeg ble holdt for narr rett og slett. Det var så uendelig urettferdig at min mor, som jeg de siste årene hadde fått skikkelig god kontakt med igjen, ble revet bort fra meg.

Selv om den verste sorgen og smerten ga seg etter ett år eller to, eller tre, jeg er usikker.. Så sliter jeg enda med å finne tilbake til hvem jeg var før min mor døde. 

Alt som livet var verdt å leve å kjempe for tok hun med seg i graven. Siden den dagen eier jeg ikke motivasjon. Selv om jeg ikke lenger sørger i den forstand, så sluttet jeg nok å leve da, og idag bare eksisterer jeg. Det føles iallefall slik.

 

Jeg håper at det å få barn selv vil vekke den delen i meg som ble begravd med min mor.

Anonymous poster hash: 3649f...32b

[Anonym bruker]

Jeg var glad da svigerfar døde. Han drakk seg ihjel og var kun til bry de ti årene jeg kjente han.

 

Anonymous poster hash: 2ef73...f00

[BettyBoob]

Mamman min tok livet sitt for 6,5 år siden. Gjør vondt enda, savner henne mer og mer. Hun ble 59, jeg var 29 da det skjedde. Har ikke annet å si enn at jeg føler med deg - det er helt jævlig å miste mamman sin så tidlig. Kondolerer.

[Anonym bruker]

Jeg var glad da svigerfar døde. Han drakk seg ihjel og var kun til bry de ti årene jeg kjente han.

 

Anonymous poster hash: 2ef73...f00

Dette har ingenting i denne tråden å gjøre. Det HI spør om er når ting blir bedre. Hvis du bare var glad når han døde er det ikke så sannsynlig at du kan svare på dette.

 

Anonymous poster hash: 3d76d...587

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappa i mai pga svikt på sykehjemmet han hadde korttidsopphold på. Det er fryktelig smertefullt og har vært en strevsom sommer. Han var bare 64 år og var på sykehjem for opptrening etter rutineoperasjon.

 

Savner han hele tiden!

 

Anonymous poster hash: 3184e...ad5

[Anonym bruker]

Jeg mistet mammaen min i sommer. Hun døde av leversvikt bare 58år. Hadde hatt kreft i 3år.

 

Dagene er tunge og savnet er stort. Mammaen min har alltid vært nær og tilstede i mitt og min datters liv. Også broren min.

 

Jeg kan plutselig bli lei meg og gråte. Føle at ting ikke er så viktig lenger. Gi litt faen om du skjønner. Ser mammaen min foran meg hele tiden.

 

Er dette vanlig? Hvor lenge er vanlig at det blir slik?

 

Anonymous poster hash: 78d2c...b01

Jeg mistet mannen min i vår etter å ha vært kreftsyk i over 3 pr.

Han døde også av leversvikt.

 

Han var den tapreste og mest standhaftige gjennom hele sykdomsperioden. Tror der har mye å si for at det går såppass bra med meg i dag....

 

God klem til deg :-)

 

Anonymous poster hash: 7c114...b28

[Anonym bruker]

Kondolerer med moren din. Veldig, veldig trist!

 

Det er helt normalt å ha det sånn, det er jo ikke lenge siden. Savnet vil nok alltid være der, men blir lettere å bære med tiden.

Mistet moren min for litt over fire år siden og jeg synes det første året var verst. Nå kan jeg klare å besøke graven uten å gråte.

Høytidene blir gjerne litt vonde og når sønnen min ble født savnet jeg henne veldig. Skulle så inderlig ønske hun kunne se han...

 

Ta tiden til hjelp, kjære deg. Det blir bedre, selv om det ikke føles sånn nå. Stor trøsteklem til deg!  

Anonymous poster hash: 70a7c...f41

[shewolf]

4 år siden mammaen min døde, og jeg savner henne fortsatt hver eneste dag. Noen mer enn andre. Prøver å tenke på henne positivt, og jeg gråter ikke hver dag.  

 

Men det kommer situasjoner hvor jeg blir ekstra lei meg. Som når jeg ser barnebarn med mormor, eller gravide jenter med mammaen sin. Når jeg ser hvordan vi egentlig skulle hatt det.. hun døde mens barnet var i magen enda. 

 

Eller når jeg bare skulle ønske at hun var der med oss og opplevde ting.. Men hun hadde det vondt den siste tiden, og er overbevist om at hun har det bedre nå <3 

[Anonym bruker]

Så trist. 

 

Min mor døde av kreft for mer enn ti år siden.  Det har blitt bedre med årene, men det er fremdeles vanskelig.  På noen områder har jeg på en måte opplevd "ny sorg", f.eks. at hun aldri fikk møte barnebarna, og at jeg aldri har fått oppleve å ha en mormor til ungene mine.  Det provoserer meg av og til når andre tar foreldrene sine for gitt, men jeg har jo helt sikkert også ting i livet mitt som jeg tar som en selvfølge. 

 

   

Anonymous poster hash: 79e6b...b60

[Iiiiik]

Pappa døde for fem måneder siden og jeg kjenner igjen følelsen. Vi hadde egentlig ikke et veldig nært forhold heller og han hadde vært dement og på sykehjem en stund. Hverdagstapet er derfor ikke så stort, det er nokså lenge siden han deltok på søndagsmiddager, bursdager og julaften. Allikevel kan jeg rett som det er, begynne å gråte nesten uten at jeg skjønner hvorfor. Jeg er ikke religiøs og tror at livet slutter med døden. Noen ganger kan det slå meg at det er meningsløst, at vi skal dø alle sammen og hvorfor i all verden maser vi sånn. Store deler av tiden er jeg imidlertid godt inni hamsterhjulet, hverdagslogistikken fanger meg og det kan gå en dag uten at jeg tenker på ham. Så får jeg dårlig samvittighet for det... Jeg tenker også mye på mamma som har levd med ham i 50 år og nå må leve alene. Det er nesten det tøffeste. Og at ungene mine ikke fikk bli kjent med ham på ordentlig. Den yngste husker ikke en frisk bestefar i det hele tatt.

 

Stor klem til deg! Det blir bedre, det tror jeg.