Synes samboer passer bra sammen med hans kollega.

[Anonym bruker]

Jeg og samboer jobber på samme plass og jeg kjenner hans kvinnelige kollega godt. De sitter å snakker sammen i kantina under lunsj og plutselig slår det meg at de passer utrolig godt sammen. Synes de ser så fine ut ilag, tanken plager meg ikke en gang. Kjenner jeg ville vært glad på deres vegne. Faktisk har de vært sammen da de var unge, for ca 15 år siden.

 

Måtte virkelig ta meg sammen for ikke å kommentere det.

Hvor rart er dette, på en skala fra 1-10, når man i tillegg er 8 mnd på vei og venter sitt første barn med fyren?

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt det samme om min mann og enkelte vi har møtt i ulike sammenhenger. Det også uten noen slags sjalusifølelser, bare, "de hadde vært et fint par".

 

Og så tenker jeg hvor heldig jeg er som har ham, selv om vi ikke er så selvsagt par på alle fronter. :-)

 

Anonymous poster hash: 5dea2...228

[Anonym bruker]

Hæ?

For meg høres dette veldig rart ut.

De har vært sammen med før? Jeg ville vært ukonfortabel med at samboer jobber med eksen jeg.

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

[Anonym bruker]

TS her.

Det plager meg jo åpenbart litt, ellers har jeg ikke opprettet tråden. Jeg blir bare usikker på hvilke følelser jeg egentlig har til mannen.

 

Bryr jeg meg virkelig så lite liksom... :-|

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

[Anonym bruker]

TS her.

Det plager meg jo åpenbart litt, ellers har jeg ikke opprettet tråden. Jeg blir bare usikker på hvilke følelser jeg egentlig har til mannen.

 

Bryr jeg meg virkelig så lite liksom... :-|

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

Altså, du bekymrer deg for dine følelser for han. Ikke for at han henger med/passer med eksen.

 

Mulig du blir forelsket i han på nytt når du ser han med babyen

 

Anonymous poster hash: 64760...6ec

[Major HotLips Houlihan]

Tanken på at min mann skulle vært sammen med en annen, holdt rundt henne og elsket henne gjør meg kvalm, så jeg syns tanken er rar. Men så er vi jo alle forskjellige, det som normalt for meg er kanskje rart for deg

[Anonym bruker]

Hæ?

For meg høres dette veldig rart ut.

De har vært sammen med før? Jeg ville vært ukonfortabel med at samboer jobber med eksen jeg.

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

 

 

Samme her, og at han og eksen sitter og prater under lunsjen som venner.

 

Anonymous poster hash: 6038c...950

[Anonym bruker]

Oh! Jeg hadde klinka til henne hvis tanken hadde streifet meg! 

 

Forstår godt at det får deg til å stusse.. Kanskje det er påtide med en prat..?

Anonymous poster hash: 0a7ac...b3e

[Anonym bruker]

Forstår deg litt. Gravid i åttende måned selv og mannen er for øyeblikket bare en statist i livet mitt. Elsker han altså men for øyeblikket har jeg nok med egen kropp.

 

Anonymous poster hash: 7aaa9...196

[Anonym bruker]

Akk ja. Har vel ikke så forferdelig lyst å være sammen med han selv, kanskje derfor det blir nærliggende å se han sammen med andre. Jeg er vel bare hormonell.

Har lyst til å si det til han, men det vil jeg kanskje angre på.

Hadde han tenkt slikt om meg og andre ville jeg jo ha vist det.

 

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

[Anonym bruker]

Selv ble jeg helt paff av meg selv her forleden!

Han kjørte til nabobyen for å handle noe, og hadde babyen med. Tanken slo meg "hva om noe skjer. Hva om de blir påkjørt" og hjertet mitt vrengte seg i smerte. Jeg tenkte på den lille babyen min. Han var liksom en statist i det hele, og det vekket ikke så mye følelser i meg, for jeg var så overveldet over tanken på at noe skulle skje med den lille jenta mi, og hvordan jeg skulle klart å leve videre idet hele tatt... Men jeg vet at om noe hadde skjedd med han så ville jeg blitt knust fullstendig... Aner ikke hva som foregår i dette mammahodet. Hormoner som passer på at du senterer all kjærligheten på én om gangen kanskje?

 

Anonymous poster hash: efa25...e27

[Anonym bruker]

Selv ble jeg helt paff av meg selv her forleden!

Han kjørte til nabobyen for å handle noe, og hadde babyen med. Tanken slo meg "hva om noe skjer. Hva om de blir påkjørt" og hjertet mitt vrengte seg i smerte. Jeg tenkte på den lille babyen min. Han var liksom en statist i det hele, og det vekket ikke så mye følelser i meg, for jeg var så overveldet over tanken på at noe skulle skje med den lille jenta mi, og hvordan jeg skulle klart å leve videre idet hele tatt... Men jeg vet at om noe hadde skjedd med han så ville jeg blitt knust fullstendig... Aner ikke hva som foregår i dette mammahodet. Hormoner som passer på at du senterer all kjærligheten på én om gangen kanskje?

 

Anonymous poster hash: efa25...e27

Huff, det er vondt å ha det slik! Kanskje det jeg underbevisst prøver å unngå. Kjenner jeg holder han veldig på avstand, vil liksom ikke ha han så nært innpå meg. Delvis fordi han er utrolig plagsom, men også fordi jeg ikke føler for å involvere han noe særlig i hverdagen. Synes liksom det er best å være alene med mitt.

 

Vi har kranglet mye i det siste. Finner til stadighet grunner for å dytte han unna - som nå.

Hadde jeg sakt til han hva jeg tenkte under denne lunsjen hadde han nok blitt veldig lei seg. Av og til tror jeg det er det jeg ønsker, nettopp for å få han litt på avstand.

 

 

:-/ stakkars fyr.

 

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

[Anonym bruker]

 

Selv ble jeg helt paff av meg selv her forleden!

Han kjørte til nabobyen for å handle noe, og hadde babyen med. Tanken slo meg "hva om noe skjer. Hva om de blir påkjørt" og hjertet mitt vrengte seg i smerte. Jeg tenkte på den lille babyen min. Han var liksom en statist i det hele, og det vekket ikke så mye følelser i meg, for jeg var så overveldet over tanken på at noe skulle skje med den lille jenta mi, og hvordan jeg skulle klart å leve videre idet hele tatt... Men jeg vet at om noe hadde skjedd med han så ville jeg blitt knust fullstendig... Aner ikke hva som foregår i dette mammahodet. Hormoner som passer på at du senterer all kjærligheten på én om gangen kanskje?

 

Anonymous poster hash: efa25...e27

Huff, det er vondt å ha det slik! Kanskje det jeg underbevisst prøver å unngå. Kjenner jeg holder han veldig på avstand, vil liksom ikke ha han så nært innpå meg. Delvis fordi han er utrolig plagsom, men også fordi jeg ikke føler for å involvere han noe særlig i hverdagen. Synes liksom det er best å være alene med mitt.

 

Vi har kranglet mye i det siste. Finner til stadighet grunner for å dytte han unna - som nå.

Hadde jeg sakt til han hva jeg tenkte under denne lunsjen hadde han nok blitt veldig lei seg. Av og til tror jeg det er det jeg ønsker, nettopp for å få han litt på avstand.

 

 

:-/ stakkars fyr.

 

 

Anonymous poster hash: e3556...e3c

Høres ut som du må forberede deg på noe, og det er at dette antakeligvis vil fortsette i barseltiden også. Jeg synes BARE han var i veien:p for noen blusser kjærligheten opp, og for andre er det stikk motsatt. Men det går nok over:) jeg håper det:p

 

Anonymous poster hash: efa25...e27