Uenig med mannen om antall barn. Bli eller gå?

[Anonym bruker]

Vi har to, jeg vil ha tre. Mannen er ikke til å rikke.

 

 

Jeg har kjent på savnet etter et barn til hver eneste dag de siste 5 årene, og det holder på å spise meg opp innvendig.

Merker at det går utover forholdet, og føler av og til en slags bitterhet ovenfor mannen.

 

 

Nå i det siste har jeg vurdert skilsmisse.

 

Hvis jeg ikke klarer å forsone meg med tanken på å aldri få flere barn (og det virker det ikke som om jeg klarer), er valgene mine enten å leve sammen med mannen og kanskje aldri bli riktig lykkelig, eller å gå fra ham og håpe at det er det riktige valget å ta.

 

 

I kveld fortalte jeg mannen min hva jeg føler, og han hevder at det er utrolig egoistisk av meg å vurdere å gå.

 

Ja, jeg ser at det er dårlig gjort ovenfor de barna vi har, men fortjener ikke jeg også å være lykkelig?

Og er det ikke like egoistisk av ham å nekte å få et barn til, dersom det fører til at jeg aldri blir tilfreds med livet?

 

 

 

Hva skal jeg gjøre?!?!?

 

Er det noen andre som har vært i en lignende situasjon, som har valgt å bli, og som til slutt har klart å slå seg til ro med det og blitt lykkelige?

 

Anonymous poster hash: 2e57d...90d

[Anonym bruker]

Synes det er egoistisk av deg å gå. Og det du da utsetter de to barna du har for. Og det er jo ikke sikkert du får flere barn.

Anonymous poster hash: dc815...4e5

[Anonym bruker]

Ja, der er jeg svært så enig med mannen din! Du er egoistisk. Du har to (?) nydelige barn fra før. Og du er villig til å bryte opp den trygge og gode tilværelsen for barna og mannen din, bare for å få et barn til?

 

Nå tenker du kun på deg selv. Hva med å forsøke å se dette fra barnas vinkel, hva? Mor går fra far, barna må bytte hjem hele tiden, mor får seg ny mann, mor får ny baby, og barna føler seg satt til side.

 

Huff nei, jeg håper virkelig du ikke gjør dette. Da synes jeg oppriktig synd i både mannen og barna dine, som har en sånn egoistisk kone og mamma.

 

Anonymous poster hash: f0114...c1b

[håperpåvinterbarn]

Beklager, men jeg er nok enig med mannen din. Du har er enormt ansvar ovenfor de to barna du allerede har. Dersom det kun er et ønske om ett barn til som gjør at du vurderer å ødelegge familien ved å ta ut skilsmisse, så er du egoistisk fordi du setter dette behovet fremfor lykken til tre andre mennesker.

 

Du kan kanskje søke hjelp for å bearbeide dette ønsket om et til barn. Da klarer du kanskje også å legge det til side og faktisk nyte den fine familien du allerede har.

[Anonym bruker]

Du har i fem år forsøkt å komme over savnet etter et barn til. Da tror jeg behovet ditt for et barn til er svært stort. Har du og mannen vurdert å snakke med en terapeut om dette?

 

Jeg er ikke så kategorisk enig med de over her som mener at du er den enetste som er egoistisk her. Mannen din er jo også egoistisk på sitt vis. Nå har han fått høre at ditt behov for barn er så stort, at du daglig i fem år har ønsket deg et barn til. Og likevel så avfeier han deg som egoistisk - når hans ønske om å ikke få flere barn er like egoistisk.

Jeg tror dere trenger å snakke sammen med en terapeut om dette - uansett hvilken løsning dere kommer til.

 

Det å være i et forhold og ikke føle at så sterke behov som barn blir møtt er vanskelig og det kan være vondt. Skal man avfinne seg med at det ikke blir et barn til så tror jeg partneren må forstå hva den andre gir slipp på, og også vise at forholdet er verdt å gi slipp på ett barn til for. Hvis man blir avfeid uten å en gang ha en særlig dialog på det så blir man ikke møtt på dette følelsesmessig - og da risikerer man at følelser for partneren sakte endrer seg.

 

Jeg ville fått ham med til parterapi i første omgang. Samtidig ville jeg sagt at jeg sluttet på prevensjon, og at siden det er han som ikke ønsker barn, så får han stå for prevensjon i fremtiden.

 

Det kan godt være at du finner ut at du heller vil velge mannen og de to barna du har fremfor skillsmisse, HI. For det er mye som skal klaffe for at du skal finne en ny god mann. Først skal du ev. gjennom en skillsmisse, du og barna skal finne dere til rette med ny bolig, nye rutiner, være uten mann/pappa. Det tar tid å komme over en partner som regel, så man er sjelden klar for et nytt forhold med det samme man går ut av et annet. Når du er klar skal du finne deg en ny mann. Å finne den rette er ikke alltid like lett, og begynner dere å komme opp i en viss alder kan det hende at du møter samme problem med en ny mann - at han heller ikke ønsker seg flere barn. Så i verste fall kan det være at du splitter familien din og likevel blir sittende alene, uten et ekstra barn, og med de barna du har i dag bare på halv tid.

Om du ikke møter en ny mann kan du jo selvfølgelig dra til Danmark, men da må du også ha råd og tid og overskudd til dette.

 

Men det som er klart er at hvis du og mannen ikke finner en ordning hvor han enten går med på et barn til eller du greier å slå deg til ro med de du har, så vil dere trolig gå mot en stusselig fremtid hvor du blir mer og mer bitter, og hvor forholdet risikerer å ta slutt uansett. Derfor tror jeg dere trenger hjelp til å snakke ordentlig ut med en terapeut om dette.

 

Håper dere finner ut av dette - uansett hva løsningen blir.

Anonymous poster hash: eeaa6...1ca

[Anonym bruker]

Forstår dine følelser, de kan man ikke alltid styre. Men må likevel si meg enig med de andre, den som sier nei til et barn til bør ha siste ord i saken, sånn er det bare.

 

Hva med er kompromiss? Kunne dere for eksempel blitt fosterforeldre og på den måten fått hjulpet barn som trenger et trygt, godt og stabilt hjem?

 

Jeg håper dere finner ut av det, og jeg håper mannen din tilgir utsagnet ditt, for jeg vet ikke om jeg selv hadde klart å de mannen i samme lys om han ga meg tilsvarende ultimatum.

 

Anonymous poster hash: e63d8...625

[Anonym bruker]

Jeg er der, ønsker nr tre men mannen nekter. Kunne ikke falt meg inn å gå fra ham! De to vi har betyr alt for meg, de skal slippe å bli skilsmissebarn! Egne ønsker må vike. Dette forutsetter selvsagt at du elsker mannen til tross for uenigheten.

 

Når det gjelder antall barn vinner alltid den som vil ha færrest. Man kan ikke tvinge noen til å få et barn de ikke ønsker.

 

Anonymous poster hash: 736c7...a7e

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enig med din mann at det er kun du som er egoistisk. Hvis du velger å gå deler dere skylden for bruddet. Det er ikke gitt at det er du som skal gi opp det livet du så ønsker med tre barn. Det er like mye hans ansvar å gjøre det han kan for å beholde ekteskapet sitt.

 

Anonymous poster hash: 671a7...1bf

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ønsket ditt veldig godt. Men når du ser for deg livet med 3 barn, er det i form av kanskje 50/50 med barna du allerede har og en helt ny hverdag? Hvis du ser det fra barnas side: mamma synes det var viktigere med et nytt barn enn å være full tid med oss. Jeg tror jeg ville følt det sånn om det var meg i oppveksten. Vær forberedt på at du kan få en del uønsket følelser fra dem opp igjennom. Dersom dette er eneste grunn til at du går. Jeg er kanskje hard nå, men tenk på de to du har. Jeg er redd du kommer til å få det tøffere enn du tror. Selv om jeg veldig godt skjønner ønsket om flere barn enn du har. Der er jeg også, men naturen og sykdom ser ut til å legge hindringer i veien her.

 

Mannen må også involvere seg mer inn i dette når det er et så stort behov hos deg. Dere må snakke ordentlig om dette! Jeg henger meg på hun som anbefaler parterapi.

 

Anonymous poster hash: c7b4b...5f9

[*Miss Marple*]

Men er du sikker på at du blir lykkelig om du går?

 

Som hun over sa så må du jo finne denne nye mannen som skal bli far til barnet ditt (hvis du ikke skal ta turen til Danmark da). Ikke minst må du leve med sorgen til de barna du alt har. Er din lykke viktiger enn deres?

 

Nå svarer jeg kun ut fra det du skriver som er at det kun er uenigheten om antall barn som gjør at du vurderer å gå og da er svaret mitt at jeg syns du er egoistisk. Kan det være at du er blitt mer opphengt i ønsket om et nytt barn enn det å faktisk få det? Hva blir bedre med livet ditt om du får et barn til?

[☆☆☆]

Du vil utsette barna dine for skilsmisse over dette?

[Anonym bruker]

Begge er egoister. Synes vel du er på grensen til manisk slik du beskriver det.

Om du vil gå kan bare du avgjøre. Viktig å ta med at du nødvendigvis ikke finner en annen å få barn med, kanskje du ikke klarer bli gravid og tenk om du angrer. (Når du er der alene og mannen har fått ny kjæreste, som han venter barn med)

 

Anonymous poster hash: b0027...b7e

[Anonym bruker]

fy faen hvor ego en person kan bli.

Anonymous poster hash: b6736...d1b

[Anonym bruker]

 

fy faen hvor ego en person kan bli.

 

Anonymous poster hash: b6736...d1b

Og andre kommuniserer som en som har vokst opp under en stein i bakken.

 

Anonymous poster hash: b0027...b7e

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes du er svært egoistisk som i det hele tatt vurderer å bryte ut av ekteskap og utsette de barna du har for en skullsmisse kun fordi DU ønsker deg et barn til.

 

Jeg er egentlig selv i din situasjon. Vi ahr tre fine, friske barn. jeg har alttid ønsket meg et barn til og har aldri følt meg ferdig hverken med svangerskap, fødsel eller småbarnsperioden. Mannen er absolutt ferdig og ønsker ikke flere barn. Han mener vi har nok med å følge opp de vi har og ønsker også å kunne fokusere mer på andre ting (igjen) etter flere hektiske småbarnsår.

 

Selv om ønske mitt om et barn til fortsatt er tilstede, har jeg selvfølgelig gitt meg på dette. Jeg kan ikke tvinge han til å ville ha et barn til (og hvem ønsker egentlig å få et barn med en som ikke ønsker det??), og jeg kan ikke argumentere mot han sølelser om at de tre vi allerede har er nok for han. Dessuten; det er jo slett ikke sikkert at jeg vil gøle meg noe mer ferdig med svangerskap og fødsel mentalt sett selv om jeg hadde gått igjennom det samme en gang til.....

 

Og jeg tenker med gru på hvordan det hadde vært hvis jeg var den som hadde sagt stopp mens mannen hadde presset på for et barn til. Hvordan ville JEG følt det hvis jeg ble presset til en ny graviditet og et nytt barn?

Anonymous poster hash: 4d3b5...a9d

[ms.Pond]

Jeg må si meg enig med majoriteten her. Å splitte opp en familie kun på grunnlag av at du vil ha flere barn og ikke han er absolutt egoistisk. 

Hvordan skal barna du allerede har klare å føle at du ikke skyver de til side? Du vil i så fall tvinge de vekk fra den trygge tilværelsen de kjenner nå, og dra på jakt etter en mann som kan gi deg et barn. Jeg vet at som barn ville det ha fått meg til å føle meg forferdelig lite verdt. 

 

Nei, jeg støtter forslaget om terapi. Det kan være godt for deg å få satt ord på følelsene dine, og bakgrunnen for at du føler at du må ha et barn til. Prøv å se på de barna du har, vakre og lykkelige, og tenk over om du har hjerte til å såre dem og rive teppet vekk under føttene på dem fordi du vil ut på jakt etter en mann som kan gi deg enda et barn. Det hadde jeg aldri klart. 

For ikke å snakke om mannen din, som såvidt jeg skjønner kun har én feil - at han ikke vil ha flere barn, som plutselig risikerer å bli samværspappa på grunn av at han synes han har nok barn. Jeg synes ikke han fortjener det på en sånt grunnlag.

 

Vi har alle forskjellige følelser og meninger, og litt av greia med ekteskap og samliv er at man skal klare å snakke sammen og lage kompromisser for å fungere som en familie. Heller foreslå konstruktive løsninger som gjør at dere kan samarbeide mot et felles mål. Og ikke minst at når dere sliter kan dere få hjelp av hverandre til å bearbeide det som er vanskelig. 

 

Nei, dette synes jeg var en særdeles lite god grunn for å bryte opp en familie. Pass på at du tenker gjennom hvordan dette vil affektere alle medlemmene i familien før du truer med noe sånt igjen. For det er ikke bare "jeg" og "mine ønsker" som gjelder i en sånn situasjon. Da må du tenke på mannens ønsker, og barnas ønsker. Og de praktiske, og ofte veldig vanskelige, tingene som følger en skilsmisse. Hvem skal ha hovedomsorgen? Må barna bytte skole/barnehage? Hvordan blir barnas nye stemor? Hvordan blir forholdet mellom deg og mannen etter bruddet? Hvordan blir samarbeidet ift barna? Hvordan skal dere gjøre det med deling av hus og eiendeler? Trenger dere advokater? Megling på fvk? Er du sikker på at du blir lykkelig av dette?

Er alt dette verdt ønsket om å få et barn til?

Endret 29. juli 2014 av mama foodie

[Anonym bruker]

Hva var dere enige om da dere pratet om det og få barn sammen?

 

Da jeg traff mannen min hadde jeg 2 barn fra tidligere, og jeg fikk da beskjed om at han ikke ville ha barn. Problemet er at nå vil han ha barn, men jeg er fornøyd med de 2 jeg har og har ikke lyst på flere. Nå er det jeg som får beskjed om at jeg er egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 0b975...585

[Anonym bruker]

Det er egoistisk av deg. Jeg hadde forstått om dere hadde kun en, og du ville gi ham eller henne søsken, og mannen syntes det var helt greit at barnet forble enebarn. Søsken er utrolig viktig når man har det tøft, er selv vokst som enebarn og det er pyton uten like.

 

Men når du allerede har 2 barn synes jeg ikke at du skal forlate mannen din og gjøre barna til kasteball mellom foreldrene fordi du skal ut og treffe drømmeprinsen du kan få nr 3 med. Tenk at du aldri finner ny kjærlighet da? Eller kun finner menn som er ferdig med barn? Da blir det slik at du ikke får et barn til, og dine 2 barn som du allerede har må pendle mellom mor og far.

Anonymous poster hash: cfb36...a83

[Anonym bruker]

Dette høres helt forferdelig ut. Hva med å ta vare på de barna du har satt til verden? Ikke så gøy å bli storesøsken når mor har dratt fra far og i tillegg fått baby med en annen. Ikke rart at mange barn lider under dagens egoistiske selvrealiseringssamfunn når folk tenker som deg. Ofre barna dine fordi du absolutt vil ha baby? Tror rett og slett du bør søke hjelp da du ikke har tankegangen til en frisk person.

 

Anonymous poster hash: 061c2...64e

[Anonym bruker]

 

fy faen hvor ego en person kan bli.

 

Anonymous poster hash: b6736...d1b

Og andre kommuniserer som en som har vokst opp under en stein i bakken.

 

Anonymous poster hash: b0027...b7e

 

Noen må bare høre det. Hun vil kanskje ha 1 barn til, men er i ferd med og minste 50% omsorg av de 2 hun har nå. Ekstremt smart valg!

 

Anonymous poster hash: b6736...d1b

[Anonym bruker]

Dere bør snakke med en terapaut om dette. Man kan ikke gå rundt å ha det sånn. Begge deres ønsker er like viktige. Dere er nødt til å komme til en form for enighet om ikke dette skal ødelegge. Jeg skjønner du i desperasjon vurderer å gå, men det er jo veldig dårlig gjort ovenfor de du har, samtidig kan jeg forstå det om dere har snakket om flere barn og han har ombestemt seg. Har dere snakket om dette før? Det er jo veldig viktig å være enige om før man starter et liv sammen! At du vurderer å gå sier mye om hvor tungt dette er, synes du får ufortjent tyn her, å få flere barn handler ikke om at de du har ikke er bra nok, men hele formen på familien du ønsker å ha. Jeg hadde ikke tatt til takke med to om drømmen var en stor familie, det hadde vært et altfor stort kompromiss!

 

Anonymous poster hash: 509cb...930

[Anonym bruker]

Hva slags prevensjon går dere på? Kan du ikke få til ett "uhell"?

 

Anonymous poster hash: 58f1b...5f9

[Anonym bruker]

Jeg ønsker 3, mannen 2 og vi har 2 nå. Jeg ville aldri i livet ødelagt livet til barna mine med en skilsmisse hvis han ikke vil få barn nr 3 med meg.

 

Er det ikke bedre med 2 barn med foreldrene sammen, enn 2 barn med skilte foreldre og muligens et klinikkbarn fra Danmark som aldri vil møte sin far?

 

Egoistisk.

 

Anonymous poster hash: bd544...458

[Anonym bruker]

Hva slags prevensjon går dere på? Kan du ikke få til ett "uhell"?

 

Anonymous poster hash: 58f1b...5f9

For ei hurpe du er... Et forhold er tillit!

 

Anonymous poster hash: 0f8cb...61d

[Anonym bruker]

Hva slags prevensjon går dere på? Kan du ikke få til ett "uhell"?

 

Anonymous poster hash: 58f1b...5f9

????? Idiotisk utsagn! 😱

 

Anonymous poster hash: abb63...cfa