Det er ikke behov for meg lenger.....

[Anonym bruker]

Aldri takk å få på jobb selv om jeg jobber som en helt. Mamma skulle komme på besøk til meg fordi hun trengte en ferie og fordi hun trengte trøst fordi hun er overarbeidet, men hun bestemte seg for å gjøre visitten kortere fordi hun har tenkt å jobbe.....(hun bor veldig langt unna.) Søstrene mine skulle også komme på besøk langveisfra og ta med barna sine, jeg gledet meg sinnsykt men de avlyste dagen før det var planlagt at de skulle komme. Jeg har nesten ikke sex lenger med kjæresten, vi er ofte slitne begge to, eller så er det andre ting som må gjøres. Barnet vårt på 15 mnd er bare urolig når jeg kommer inn til han på natten for å trøste hvis han våkner og gråter. Det er kun kjæresten min som får han til å sovne igjen..... Jeg er totalt overflødig! Hva gjør jeg her? Det er ikke behov for meg lenger, jeg ser at verden går videre mens jeg bare står på sidelinjen og observerer. Samme hva jeg gjør for å prøve å inkludere meg selv blir det mislykket! Jeg orker ikke mer!!!

Anonymous poster hash: 58e26...e21

[Ladybird2014]

Så trist at du føler det slik! Det høres skikkelig leit ut. Kanskje du skulle ta deg en prat med søstrene dine, og si at du ble skuffet og lei deg når de plutselig meldte avbud? Og en prat med samboer om at dere trenger å bruke tid sammen? Ofte er det sånn at folk ikke tenker så langt, de mener ikke noe vondt, men det gjør det ikke mindre vondt for deg. Ang babyen så er min også avogtil slik... Ikke noe med kjærligheten til deg å gjøre❤Klem til deg!

[Anonym bruker]

Vet du, det første du bør gjøre er å bestille deg en legetime og fortelle hvor sliten du er.

 

Og så tror jeg du må begynne å sette grenser for deg selv. Gjør det du må på jobb, men ikke vær den som alltid sier ja hvis du ikke har noe igjen for å gjøre ekstra. Hvis man alltid er den som sier ja og alltid stiller opp så blir man dessverre ofte tatt for gitt, og da sliter man seg ut uten å få noen igjen for det - ikke en gang en takk.

 

Fortell moren og søstrene dine at du hadde gledet deg mye til at de skulle komme og være hos deg. At du savner dem siden de bor så langt borte, og at du ble veldig skuffet over at de avlyste på så kort varsel. Kanskje dere kan avtale et nytt treff?

 

Barn kan ha perioder hvor bare den ene forelderen duger. En liten slektning av meg var slik til hun var flere år - bare pappa som dugde til trøst og på natten. Sårt for mamma, men mammaen og hun har ikke noe dårligere forhold i dag enn det jenta og faren har. Moren begynte å se en del fordeler ved det i steden for å grave seg ned og føle seg mislykket fordi bare pappa kunne trøste - hun fikk mer ro på natten, faren tok mer av jentas "syting" når hun var sliten og trøtt eller hadde en dårlig dag. I dag kan jenta fremdeles foretrekke pappaen litt over mamma for trøst, men det er mamma som er den gjeve å gjøre ting sammen med, mens pappa har mistet litt anseelse der

 

Det virker som om du er så sliten nå at du trenger å hente deg inn igjen. Du skriver at samme hva du gjør for å inkludere deg selv så blir det mislykket - men det er ikke du som er mislykket når din mor og dine søstre endrer planer i siste øyeblikk. Det har ikke noe med deg å gjøre. Om noe, så er kanskje de mer mislykket enn deg - din mor fordi hun er overarbeidet, vet hun trenger å hente seg inn og likevel reiser tidligere tilbake for å jobber mer - og dine søstre fordi de ikke ser at de skuffer deg når de avlyser dagen før.

 

Du er IKKE overflødig! Du har et barn som er kjempeglad i deg og som trenger deg fordi du er den eneste mammaen han har. Du har en kjærest som du har en familie sammen med. Det er absolutt ingen som kan erstatte deg!

 

Hvis de som skuffer deg stadig gjør det, så se om du kan greie å få et større nettverk der du bor. Det er mye i det at man velger ikke sin familie, men man kan velge sine venner. Velg personer som er der for deg i livet ditt, ikke som stadig skuffer og svikter deg. Du trenger ikke droppe sistnevnte, men du kan distansere deg litt fra dem slik at de blir litt mindre viktige i livet ditt. Om kjæresten din har en ok familie, kanskje dere kan ha enda mer med noen av dem å gjøre. Hvis ikke, skaff deg mer nettverk.

 

Men først av alt - bestill deg en time til legen din og fortell hvordan du har det. Og så snakker du med kjæresten din og forteller ham også hvordan du har det.

 

Du er ikke på noen måte overflødig, det er bare du som er du og ingen kan erstatte deg!

 

Du er ikke den eneste som føler du står på sidelinjen og observerer livet  - det er mange som kan ha det slik i en eller flere perioder i livet. Men det går over, man kommer seg innpå igjen, og da blir livet godt igjen!

Anonymous poster hash: 6dc17...17c

[Anonym bruker]

:'( ..... Jeg klarer ikke tenke positivt lenger, jeg blir alltid valgt bort av andre, så jeg er jo redd for å skaffe meg nye venner, for hva om de også velger meg bort? Jeg hadde 3 veldig gode venner som nesten samtidig bestemte seg for å flytte langt bort.... Det var de eneste gode vennene jeg hadde her jeg bor nå... Jeg er veldig dårlig på å opprettholde kontakten også, jeg er ikke den som trenger meg på, er alltid redd for å være til bry, og er alltid usikker på hva jeg skal si i ulike situasjoner. Har ekstremt lavt selvbilde og selvtillit, samtidig som jeg er veldig godtroende ovenfor andre, så jeg føler at mange utnytter det. Jeg sier som regel ja når noen spør meg om å gjøre noe, og ja det har slitt meg ut en gang før.... Vil ikke dit igjen, men vet ikke hvordan jeg kan stoppe at jeg kommer dit. Da må jeg jo vite hva JEG vil, og ikke bare dille etter andre....

Jeg går til samtaler, men terapeuten min er på sin tredje uke ferie, skal være borte en uke til..... I mellomtiden faller jeg fra hverandre...

Kjæresten min er jo selvfølgelig sjeleglad for at han har denne "kraften" med å klare å roe ned sønnen  vår, men jeg klarer ikke slutte å gråte.... Jeg har jobbet nesten hver dag forrige uke, jeg var den som leverte lille i barnehagen mens kjæresten min hentet. Jeg fikk en time stress på morgenen sammen med gutten, mens kjæresten min fikk 3 timer kosetid på kvelden før leggetid. Da jeg kom hjem sov lille, mens kjæresten min fortalte hvor fantastisk bra det har gått... I kveld våknet lille og jeg ville gjerne være den som trøstet. Etter 1 time med sår og nesten hysterisk gråt, (virket nesten som han var i halvsøvne) kommer kjæresten min inn og sier at han kan ta over. Jeg ble veldig lei meg, jeg klarte ikke trøste min egen sønn!! bare noen minutter etter at jeg gikk ut av rommet ble det helt stille, og det har vært stille nå i 2 timer... Og det styrket bare min egen tanke om at jeg er overflødig..... Takk for herlige svar!!! Skulle ønske jeg var tøff nok til å si fra til mamma og søstrene mine, men jeg vil ikke såre dem, er redd de skal få dårlig samvittighet... Dere har kommet med mange gode råd, jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte.... HI

 

Anonymous poster hash: 58e26...e21

Anonymous poster hash: 58e26...e21

[Anonym bruker]

Jeg støtter de over her som har skrevet at du bør snakke med legen din. Da får du god og kyndig hjelp, det trenger du, og når du får det, vil det etterhvert bli bedre.

Så vil jeg bare kommentere det du skriver om at sønnen din bare roer seg med pappan på natta. Sånn er det her også, og jeg er etthundre prosent sikker på at det ikke er fordi dattera mi(og sønnen din) liker pappan bedre. Nesten tvert i mot, vil jeg driste meg til å si. På dagtid er jeg den foretrukne, alltid. På kvelden og natta går pappan alltid inn når hun våkner, fordi han er litt "strengere", mer bestemt enn meg. Han bare legger ned, stryker og sier at det er natta og nå må du sove, og så går det bra. Når jeg går inn, vet hun at det er lettere å få komme opp, selv om jeg aldri har gjort det. Veldig merkelig, men det er derfor, det er jeg helt sikker på. Og det tror jeg hos deg også. Du gir kos og omsorg og er kanskje hovedpersonen hans hele dagen, og hvis du kommer inn på natta så vil han kose da også. Og du skal ikke føle deg som slem som ikke gir han det, for det at han sovner igjen når faren går inn, viser at han egentlig er trøtt og bør sove. Det vet ikke sønnen din selv, han bare ser deg og vil kose og klemme. Kos deg og gled deg over at du er den beste i verden for sønnen din, og nyt det at det er pappan som må gå inn på natta. For det er jo egentlig et slit

 

Anonymous poster hash: 468e9...b2c