Noen som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Jeg lider nok av en meget sterk seperasjonsangst.

Jeg hadde ikke maktet å bli alene, det vet jeg.

 

Som oftest tør jeg ikke å gjøre mine egne ting om kveldene da ungene har lagt seg. som å lese en bok eller se tv serier. Jeg er livredd for at partneren min plutselig bestemmer seg for å legge seg, da har jeg liksom vært så "egoistisk" (føler jeg), og brukt en time eller to til dette.

 

Jeg kan nærmest få panikkangst av dette. Redd for at partneren har lagt seg før jeg kommer hjem fra jobb osv.

Jeg blir desperat etter bekreftelse på at jeg er elsket og ønsket. Dette er altså uten noen at noen spesielle hendelser har hendt.

 

90% av dagene er sånn. Og det er VONDT!

 

Hva er dette?

 

Anonymous poster hash: 98495...b5b

[Anonym bruker]

Vet ikke, men tror i perioder kan man ha det sånn. Hjelper det ikke å ta segcdrlv i øra bør man kanskje snakke med noen, for du trenger litt tid alene og gjøre hva du liker( om du husker det). Hadde det litt sånn før jeg ble alene, var litt handlingslammet ig senket aldri skuldrene og gjorde hva jeg likte. Alt var barn og plikter og andres behov, kappløp mot klokka og hva andre skulle.

Er ødeleggende i lengden, for meg hjalp det at mannen flyttet. Fant meg selv igjen, men var i et dårlig forhold. Lykke til:-)

 

Anonymous poster hash: c7464...c9c