Du som har vokst opp uten sterke omsorgspersoner livet ditt..

[Anonym bruker]

Hvordan er det med deg i dag?

Jeg kjenner at jeg savner veldig å ha noen å støtte meg til når jeg har det tungt, når jeg krangler med mannen min, når jeg er syk eller om det er noe annet som skjer. Jeg har liksom bare meg selv og jeg føler vel egentlig ikke at jeg er så sterk. Mannen min er snill, men ingen kar som legger armen rundt meg og sier at alt kommer til å gå bra, han bekymrer seg med meg istedet.

 

Jeg har heller ingen venner som jeg kan støtte meg til, de har nok med sitt og jeg vil ikke være en ekstra byrde for de.

 

Jeg syntes det blir tøffere og tøffere jo eldre jeg er..

Anonymous poster hash: d7bde...977

[Anonym bruker]

Det går fint. Min mor er psykisk syk min far ha faen i barndommen min.

 

Utdannet sykepleier. Har 4-5 gode venner jeg nesten ser på som søsken. Har en fantastisk støttespiller i svigermor og svigerfar også. I tillegg har vi andre gode venner og jeg har en jobb jeg trives i.

 

Håper det ordner seg etterhvert. Forstår savnet ditt. Håper du kan gå deg noen gode venner, noenganger er vann tykkere enn blod. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 555df...3ac

[Anonym bruker]

Jeg hadde en sterk mor - følte meg alltid trygg som barn. Men vi klarte ikke overgangen til å være to voksne.. vi har ingen egentlig nærhet mellom oss, ingen åpenhet eller ærlighet. Hun kjenner meg ikke i det hele tatt, og jeg kjenner nok ikke henne.. Jeg benytter meg aldri av henne hvis jeg har det vanskelig.. har ingen venner jeg kan bruke på den måten heller.. jeg kjenner igjen det du sier. For meg gir det følelsen av ensomhet og sårbarhet.. er innimellom redd for hvordan det vil gå med meg og barna - særlig hvis det skulle skjedd oss noe, hvis jeg skulle mistejobben, bli syk e.l. Det stresser meg litt, men jeg klarer heller ikke gjøre det som evnt skulle til for å knytte folk tettere til meg. Jeg blir egentlig fort sliten av folk og trives i eget selskap.. men litt ensomt er det lell ;-)

 

Anonymous poster hash: da410...55f

[Anonym bruker]

Det går fint med meg og, men jeg har en søster jeg kan støtte meg til. Mannen min er heller ikke en som uoppfordret legger armene rundt meg og "trøster" hvis det er noe. Han er veldig snill og vil det beste for meg, men ingen tankeleser. Så jeg forteller han nøyaktig hva jeg trenger, i tunge perioder. Heldigvis er det meget sjeldent jeg har behov for det. Jeg har akseptert at jeg aldri vil få den type omsorg et barn skal ha, føle den kjærligheten som jeg trengte som barn, og at jeg er voksen nå og jeg må leve uten å ha opplevd det. Jeg sier til mannen min at nå må du bare holde rundt meg ig si at alt blir bra, si at det ordner seg, eller ikke si noe, bare vær her. Og han gjør jo det, og jeg har lært meg til å akseptere at det er nok. Nå har jeg heldigvis barn som får uendelig mye kjærlighet, trøst og kos. De skal aldri oppleve det jeg gjorde.

 

Anonymous poster hash: 2d201...0f6

[Anonym bruker]

Du kan jo oppsøke hjelp hos en psykolog og? Jeg har mange ganger vurdert det. Ikke fordi jeg trenger hjelp, men rett og slett for å ha noen å prate med om de tunge tingene. Har nok mye å bearbeide, men har ikke helt tatt tak i det ennå. Det går jo fint uten og, og jeg er lykkelig-stort sett. Kanskje det hadde vært noe? Lykke til vidre i livet, sender deg en klem #4

 

Anonymous poster hash: 2d201...0f6