Noen "godt voksen" og "etablert" som har tatt abort?

[Anonym bruker]

Jeg er så flau. Jeg har fått panikk. Jeg vil ikke likevel... Jeg er godt opp i 30 årene og har ingen unnskyldning. Annet enn at jeg har panikk. Og det går ikke over. Jeg har prøvd. Jeg føler meg som verdens kjipeste menneske. Jeg har to barn og vil ikke ha flere! Hva vil de si om meg på sykehuset? Vil de se stygt på meg? Jeg hadde det planlagt og alt... Orker ikke dømmende svar. Jeg har det veldig vondt.

 

Anonymous poster hash: 9ccee...97f

[Anonym bruker]

De på sykehuset sier da ingen ting. Er jobben dems og de er der for deg.

 

Jeg tok første pille idag og rett å slett fordi jeg ikke vil ha flere barn.

 

Går på prevensjon og kom som et sjokk. Blir sterilisering etter dette.

 

Ingen drømmer deg mer enn deg selv.

 

 

Anonymous poster hash: 47831...082

[Anonym bruker]

Huff da, det kan ikke være lett! 

 

De på sykehuset sier ingenting, jeg har tatt bort annethvert barn. Blir gravid på all slags prevensjon. 

Jeg forstår det slik at babyen egentlig er planlagt? Uansett, du har lov og mulighet til å ombestemme deg.

 

Masse lykke til

Anonymous poster hash: e8568...46c

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg har tatt abort flere ganger. Blitt gravid på all slags prevensjon selv. Men denne gangen var jeg planlagt gravid. Derfor er håpløsheten så stor. De andre gangene var jeg "unnskyldt".

Hvordan har dere tatt abort? Medisinsk? Kirurgisk?

Jeg "dør" nesten av skam på grunn av dette. Men jeg klarer det ikke. Jeg er så dårlig allerede. Og jeg vil bare ha de barne jeg har. Jeg har nok. JEG ANGRER!

Jeg kan ikke dra på sykehuset jeg har vært tidligere føler jeg. Så ille er det.

 

HI

Anonymous poster hash: e7dbe...89f

[Anonym bruker]

 

Takk for svar. Jeg har tatt abort flere ganger. Blitt gravid på all slags prevensjon selv. Men denne gangen var jeg planlagt gravid. Derfor er håpløsheten så stor. De andre gangene var jeg "unnskyldt".

Hvordan har dere tatt abort? Medisinsk? Kirurgisk?

Jeg "dør" nesten av skam på grunn av dette. Men jeg klarer det ikke. Jeg er så dårlig allerede. Og jeg vil bare ha de barne jeg har. Jeg har nok. JEG ANGRER!

Jeg kan ikke dra på sykehuset jeg har vært tidligere føler jeg. Så ille er det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e7dbe...89f

Men hvis du ble planlagt gravif så har duvvel tenkt skikkelig før du gjorde det da? Det er bare du som kan bestemme hva du vil Gjøre, men kanskje du barr har fått kalde føtter? Hva hvis du angrer etterpå hvis du gjennomfører aborten?...

 

Anonymous poster hash: f56ae...68d

[Anonym bruker]

Jeg tror du bare har kalde føtter og krisemaksimerer. Ikke ta abort, du vil angre (forhåpentligvis). Du tar fra barna dine et søsken de potensielt kan bli bestevenn med og støtte seg på gjennom livet..

 

Anonymous poster hash: c851c...cdd

[Anonym bruker]

Jeg tenkte at det var NÅ eller ALDRI, (siden jeg nærmer meg 40) og hoppet i det. Nå angrer jeg bittert. Jeg har store barn. 

 

Jeg tar ikke fra noen noe. Jeg ødelegger mest for meg selv. Jeg føler meg som en idiotisk tenåring uten forstand. Kroppen var SÅ klar. Nå vrenger det seg bare ved tanken. Hodet vil ikke. Mannen stiller seg uforstående til dette. Han forstår tankene mine. Jeg har prøvd  prate med legen min. Han forstod meg og. Kan ikke prate med venninner om dette, de hadde dømt meg ned.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: e7dbe...89f

[Anonym bruker]

Kanskje du kjenner det slik for at formen er elendig i tillegg... Har du lang tid på deg da? Hvor mange uker er du på vei.. Skjønner det gjør det verre og vente også.. Men siden det var planlagt først så kan det være hormoner som gjør deg gal nå? Håper at om du velger abort st du ikke går i kjelleren når du ikke kjenner graviditeten på kroppen. Det er jo bare ditt valg.. Lykke til. Klem

 

Anonymous poster hash: 1e3c0...ae0

[Anonym bruker]

Jeg fikk litt samme reaksjon som deg på en planlagt graviditet selv. Men jeg prøvde å overbevise meg selv om at det var hormonene. Nå er jeg 6 mnd gravid og fremdeles ikke i ekstase,men jeg vet jeg blir glad når babyen kommer(eller det håper jeg). Bare gruer meg litt til de to første årene. Fikk forresten en skikkelig smell for et par måneder siden pga dette,men det er over nå. Jeg synes du skal følge magefølelsen. Lykke til! Håper du finner ut av det fort så du slipper å ha det sånn lenge. Hvor langt på vei er du forresten?

 

Anonymous poster hash: 4a529...c50

[Hjertefru]

Er ikke dømmende, men forstår ikke hvorfor du har panikk. Jeg ble uplanlagt gravid som 45-åring, og har nå en liten ettåring som er til stor glede for hele familien.Fødsel og babytid blir lettere for hver gang, min erfaring.,

Men forstår at du har det vanskelig, skjønner bare ikke hvorfor. Er redd for at du angrer i ettertid. Bare din avgjørelse, og mannen så klart. Klem.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg fant ut av at jeg var gravid for en uke siden, så er vel 6 uker maks. Jeg var glad i EN dag. Så kom alle de vonde tankene. Har plutselig begynt å veie opp alle bakdelene og tenkt at de er så overveldende at jeg ikke makter dette. Være søvnløs. Babyskrik. Aldri fred å få. Alle praktiske tingene (trenger større hus) og alt vi tenkte ikke var et problem, er plutselig blitt et sort problem. Men aller verst er det følesesmessig. Våknet opp helt svett, fikk ikke sove dagen etter jeg fant det ut. Vært nesten søvnløs siden. Panikken hadde tatt meg. DETTE vil jeg ikke. 

Jeg har begynt å bli utrolig kvalm. Føler meg totalt utenfor meg selv. Tenker tilbake på hvor slitsomt alt var med småbarn. Ser plutselig ingen gleder ved det i det hele tatt, bare angst og bekymringer.

Alt snudde 24 timer etter testen lyste mot meg.

Føler hodet mitt ikke samarbeider i det hele tatt.Pltuselig synes jeg mannen er en idiot og.

Håper jeg spontanaborterer. Og det er så fælt. Takk for at dere ikke dømmer meg. Jeg er en voksen dame men høy utdannelse, og lever et "sivilisert" liv med gode jobber og inntekter. Men så galt kan det altså gå, selv for slike som meg.

Jeg kommer kanskje til å angre. Men jeg vil ikke ha et barn jeg ikke vil ha. 

 

HI

Anonymous poster hash: e7dbe...89f

[Anonym bruker]

 

Hei. Jeg fant ut av at jeg var gravid for en uke siden, så er vel 6 uker maks. Jeg var glad i EN dag. Så kom alle de vonde tankene. Har plutselig begynt å veie opp alle bakdelene og tenkt at de er så overveldende at jeg ikke makter dette. Være søvnløs. Babyskrik. Aldri fred å få. Alle praktiske tingene (trenger større hus) og alt vi tenkte ikke var et problem, er plutselig blitt et sort problem. Men aller verst er det følesesmessig. Våknet opp helt svett, fikk ikke sove dagen etter jeg fant det ut. Vært nesten søvnløs siden. Panikken hadde tatt meg. DETTE vil jeg ikke.

Jeg har begynt å bli utrolig kvalm. Føler meg totalt utenfor meg selv. Tenker tilbake på hvor slitsomt alt var med småbarn. Ser plutselig ingen gleder ved det i det hele tatt, bare angst og bekymringer.

Alt snudde 24 timer etter testen lyste mot meg.

Føler hodet mitt ikke samarbeider i det hele tatt.Pltuselig synes jeg mannen er en idiot og.

Håper jeg spontanaborterer. Og det er så fælt. Takk for at dere ikke dømmer meg. Jeg er en voksen dame men høy utdannelse, og lever et "sivilisert" liv med gode jobber og inntekter. Men så galt kan det altså gå, selv for slike som meg.

Jeg kommer kanskje til å angre. Men jeg vil ikke ha et barn jeg ikke vil ha.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e7dbe...89f

Vet du, jeg syns det høres ut som at du har fått svangerskapsdepresjon eller en eller annen form for hormonellpsykose

 

Anonymous poster hash: 791c8...64f

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det slik i begge mine svangerskap, det gikk over for meg når jeg nærmet meg fødselen. Var utrolig deprimert i hele svangerskapet hadde mest lyst til å kjøre bilen i en fjellvegg. Kanskje du bør ringe de amathea eller hva de heter? Hormonene klusser med hodet ditt.

 

Anonymous poster hash: 96040...c9e

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke råde deg i ene eller andre retningen, jeg kan ikke noe om depresjon e.l som jeg ser nevnes.

 

Men angående abort i voksen alder, så har jeg gjort det. Hadde barn fra før, i godt etablert forhold. De på sykehuset var absolutt ikke dømmende, tvert imot veldig forståelsesfulle. Det var riktig for meg, og jeg har ingen dårlige følelser rundt min erfaring.

 

Lykke til, hva du enn gjør:)

 

Anonymous poster hash: 089b4...888

[Anonym bruker]

Jeg tok abort passert 30 år, gift og med to barn. Jeg hadde mine tungtveiende grunner til å ta abort og slapp å redegjør hvorfor jeg ønsket abort. Helsepersonellet jeg traff var veldig profesjonelle og kun opptatt av mitt velvære.

Hvis du velger å gjennomføre aborten så vet du dine grunner til å gjøre det og de er private og gode nok, du kommer til å bli ivaretatt av helsepersonell.

 

Anonymous poster hash: 6ea95...2bc

[Anonym bruker]

Jeg tok nettopp i en alder av 35. Har absolutt nok med de to jeg har og angrer ikke på avgjørelsen, selv om jeg har forferdelig dårlig samvittighet. Men tror det ofte følger med. Jeg VET jeg ikke vil ha 3 barn og ble veldig lei meg da prevensjonen "feilet".

 

Tok medisinsk. Ble møtt av veldig proffe folk helt fra begynnelse til slutt.

 

Du må gjøre det som er rett for deg. Men synes kanskje du burde snakket med noen profesjonelle før du tar en endelig avgjørelse. Det var jo planlagt, og nå har du panikk. Få hjelp til å sortere følelse e dine. Tror det er lurt med tanke på senere. At du ikke føler det var en avgjørelse du tok forhastet.

 

Jeg fikk panikk med nr 2 som var planlagt. Heldigvis fikk jeg snakket om det og fant ut at jeg ville jo, men var utrolig redd. Det angrer jeg såklart ikke på idag.

 

Lykke til og god klem til deg

 

Anonymous poster hash: c5856...3c5