Lei meg :(

[Anonym bruker]

Datteren vår har akkurat fått diagnosen "lettere psykisk utviklingshemmet". Og vi har jo sett dette komme. Men barseltiden ble ødelagt av gråt og refluks, tiden etterpå av bekymringer om hvorfor hun ikke når milepælene i tide. Hadde jeg vist om diagnosen før hun ble født hadde jeg kanskje hatt en annen innstilling, men jeg føler meg litt snytt for de opplevelsene andre foreldre har. Jeg elsker henne over alt på jord, ikke misforstå. Problemet ligger i at jeg vil et barn til. Jeg vil en barsel og en småbarnstid jeg kan ta frem som et godt minne og ikke et mareritt. Mannen min orker ikke tanken på å utsette seg for dette en gang til og vil ikke ha flere barn. Jeg føler meg litt tom for og være ærlig. Dette høres sikkert forferdelig ut i deres ører. Men det er ikke sikkert min datter vil ha en bryllupsdag, kanskje jeg aldri vil ha hennes venner på overnatting og de tingene som følger barndommen og livet. Måtte bare få det ut. Høres sikkert ut som fryktelig utakknemlig.

 

Anonymous poster hash: 0314d...123

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, det er nok en sorg du bare må bearbeide. Synes ikke du virker utakknemlig! Gi deg selv lov til å sørge over det livet dere ikke fikk, så kommer du nok ut på den andre siden sterk nok til å sette pris på alt det fantastiske dere faktisk får! Hva innebærer denne diagnosen da?

 

Anonymous poster hash: 73fdd...406

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, det er nok en sorg du bare må bearbeide. Synes ikke du virker utakknemlig! Gi deg selv lov til å sørge over det livet dere ikke fikk, så kommer du nok ut på den andre siden sterk nok til å sette pris på alt det fantastiske dere faktisk får! Hva innebærer denne diagnosen da?

 

Anonymous poster hash: 73fdd...406

Rekkevidden av diagnosen er det ingen som vet enda. Vi må bare ta tiden til hjelp og se. Hun har problemer grovmotorisk og finmotorisk, lite språk, og litt sosialevansker. Hun får hjelp av ppt og fysioterapeut i bhg. Hun er 3 år. Takk som forstår. Har egentlig mest dårlig samvittighet ovenfor henne, hun er jo helt uskyldig i dette stakkar. Hun er en livsglad jente som virkelig stråler og ler til alle hun møter.

 

Anonymous poster hash: 0314d...123

[Gjest lillehi]

Sender deg en klem😃

[Iiiiik]

Skjønner at dette er et sjokk og en sorg for dere begge. Mens du sørger over alt som kanskje ikke kan bli, tenker mannen din på det praktiske høres det ut som og han er kanskje også redd for at et eventuelt barn nummer to også vil ha spesielle behov. Når hun er så liten, regner jeg med at diagnosen er temmelig ny. Rådet mitt er å gi det litt tid, sørg over det det ikke ble, gled dere over den glade jenta hun er og ta et eventuelt nytt barn til vurdering om noe tid. 

 

Det er jo trist når barna våre ikke kan bli alt vi har drømt om, når fremtiden må redefineres og når enkelte mål kanskje aldri blir nådd. Men så blir det en annen fremtid, med andre drømmer og med andre mål. En varm klem fra meg, skjønner at dette er vondt og vanskelig. 

[Anonym bruker]

Det er naturlig å føle slik du gjør- du skal ikke ha dårlig samvittighet for det. Alle vet du elsker henne over alt på jord. Du får ta tiden til hjelp og prøve å forsone degmed dette.. det kan ta litt tid. Det med at mannen sier nei til barn nr to hadde jeg tatt med en klype salt... hun er bare tre år. Gi han litt mer tid å " komme" seg på. Kam være han ombestemmer seg. Prøv å ikke snakke for mye om det på en stund.. ta det opp igjen senere. Tipper hun er nydelig og søt :-) klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 5f939...3b5

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt og ta tida til hjelp og sørg om du kjenner for det. Viktig å bearbeide og søk gjerne hjelp.

Men- tenk om hun gifter seg en dag, tenk om hun vokser opp full av pågangsmot, full av begeistring og egne meninger, full av liv og tanker og inspirasjon dere foreldre vil nyte godt av! Tenk på det! Og ikke minst oppdra henne som om dette er hva som ligger og venter🌸 (godt mulig dere tenker det samme, vil bare si det, siden altfor mange jeg kjenner til oppdrar annerledes , Fordi barnet er det, og dermed gjør dem mindre selvstendig). Stor klem til dere, og sikkert verdens fineste lille menneske😊

 

Anonymous poster hash: fdbcf...f02

[klishe89]

Forstår deg veldig godt <3 kan ikke si noe annet enn at jeg føler med deg og håper du får en ny barseltid ettersom du ønsker det :-)

Det er veldig tungt med utviklingshemmede barn så har full forståelse for hvordan du føler det.

[Firekids]

Varm klem!

[Anonym bruker]

Så utrolig flotte tilbakemeldinger man vet jo aldri hva man blir møtt med her inne. Takk for svar alle sammen.

 

 

Anonymous poster hash: 0314d...123

[Julie30]

Klem til deg

[Anonym bruker]

Har ingen råd eller erfaring med dette, men sender en klem :-)

 

Anonymous poster hash: 85802...6bb

[Januaris]

Hvor gammel er datteren din? Og du selv?

 

Min samboer trivdes ikke med å være småbarnsfar. (Vet at det blir noe annet iom at vårt barn var friskt på alle måter) Han var veldig klar på at han ikke ønsket flere barn.

Men så snudde det plutselig da guttungen ble tre. Uten at jeg hadde mast (bare kommet med små hint i ny og ne) sa han plutselig en dag at det var greit. Han mener fortsatt at han for som egen del hadde klart seg med en, men han tenker at det vil være sunt for sønnen å ha et søsken, og han forstod at jeg hadde lyst.

 

Nå er jeg 14 uker på vei, og jeg skjønner at han gleder seg mer enn han innrømmer

 

Jeg var lenge veldig lei meg for at han ikke ville ha flere barn (jeg har ønsket meg to tette) men nå er jeg veldig glad.

 

Jeg er også glad for at jeg hele tiden har insistert på at vi tok vare på ting som ble vokst i får "i tilfelle han skulle ombestemme seg"

 

Det jeg prøver å si er at situasjonen kan forandre seg. Selv om han sier nei nå er det ikke sikkert at løpet er kjørt for all mulig fremtid

[Anonym bruker]

Klem til deg hun er liten enda så mulig det er det ukjente han frykter? Og siden hun er så liten så må dere få bhg til å søke på alle ekstraressurser hun kan få, tidlig støtte kan hjelpe både henne og dere

 

Anonymous poster hash: 99131...d69

[Anonym bruker]

Forstår at du er lei deg, det er så utrolig vondt å få en slik beskjed. Min datter har samme diagnose, bare hun er moderat p.u. Så her vet jeg at hun aldri kommer til å gifte seg, bo alene osv. Og det knuser hjertet mitt når jeg ser jevnaldrende jenter i gaten ler og leker sammen og jeg vet at mitt barn aldri blir en av dem...

 

Jeg gikk faktisk i klasse men en gutt som var lett psykisk utviklingshemmet, han har i dag kjæreste:) lett psykisk utviklingshemmet er heldigvis for dere den mildeste graden så din datter kan lære seg masse:)

 

 

Anonymous poster hash: b5ae7...eaa