Dette med å bruke besteforeldre som varnevakt

[Anonym bruker]

Vi bor på vestlandet med all familie på østlandet. Svigers bodde her til for tre år siden, da ville svigermor hjem siden hun er østlending. Har to barn der eldste 1,5 år og en på 4 mnd. Vi har reist mye østover der vi pakker full bil med barn, bikkje og kjører over

Stress med kjekt også. Vi har aldri noe form for barnevakt for ønsker ikke å mase på venner om dette. Ikke hatt altfor store behovet heller.

 

Nå har vi nettopp denne mnd flyttet. Det er stress når barnehage er stengt og det er så sinnsykt varmt at barna sover nesten ingenting før de endelig roer seg rundt 23 på kvelden, legging er egentlig kl 19.

Så er ikke lett å pakke alt å flytte for så å klargjøre leilighet til fotograf og visning med små barn rundt seg hele tiden. Bare noen få timer på dagen hadde det vært praktisk om noen kunne ha eldstemann.

 

Så er spørsmålet: begge våre foreldre har hatt ferie uten noe planer. Ingen har vurdert å ta turen over til oss for å besøke. Vi spurte begge om de kunne tenke seg å komme for å hjelpe oss litt, men neida det passet ikke. Langt å reise og slikt. Har sagt vi dekker alt av reiseutgifter og at de har kan låne bilen uten problem her visst de vil farte litt til kjentfolk. Så spurte ikke mer om det. Det samme ifjor når eldste ble lagt inn på sykehus to ganger kom de. Vi spurte om de ønsket å komme for å passe hunden da ingen vi kjenner her vil passe hund. Da passet det heller ikke selv om vi visste at de ikke skulle noe spes i ferien eller i enkelte av helgene. Selvfølgelig skulle vi betale reisen også.

 

Så hva kan man egentlig "kreve" av besteforeldre som er veldig flink med barna når vi treffes, men stort sett på våres iniativ? Jeg har ikke laget sak av dette så klart, men sagt ok at da ordner vi oss, men ingen sure miner.

 

Hva hadde dere forventet? Dette er de eneste gangene vi har spurt om hjelp.

 

Anonymous poster hash: 26e49...3af

[Anonym bruker]

Hadde sagt klart ifra at da kan de glemme hjelp den dagen de trenger det. Makan til egoistiske besteforeldre.

 

Anonymous poster hash: d66a7...c19

[Marriet]

Man kan jo i utgangspunktet ikke kreve noe som helst av dem, men synes det er dårlig av dem å ikke stille opp når dere spør. De har jo egentlig ingen forpliktelser, men burde jo likevel kjenne på det. Hos meg er situasjonen motsatt. Både mine og hans foreldre kommer før vi ber om det. Vil ha med ungene på ditt og datt, vil at barna skal feriere i ukesvis hos dem.

[Anonym bruker]

Vi har omtrent all vår familie rundt oss, mens broren til min mann har bosatt seg på andre siden av landet. Mine svigerforeldre reiser relativt ofte over til sin sønn for å hjelpe til med barnebarna når en av foreldrene skal reise bort i forbindelse med jobb. Jeg tror nok at min svoger og kone klarer seg selv i mye større grad enn hjelpen fra besteforeldrene skulle tilsi, men jeg tror (og forsåvidt vet) at besteforeldrene nyter å få passe barnebarn over flere dager for å bli skikkelig kjent med de hver gang. :-)

 

Men mine svigerforeldre virkelig forguder alle sine barnebarn, og stiller opp ved det minste subtile hint. Og de gjør dermed gladelig mye mer enn forventet.

 

Men jeg tror jeg hadde blitt veldig skuffet dersom jeg hadde spurt om hjelp ved viktige ting (som sykehus og flytting) og blitt avvist. Man kan jo forsåvidt aldri forvente at andre stiller opp, men av foreldre og svigerforeldre som er oppegående, så hadde jeg nok hatt noen forventninger dersom jeg hadde bedt om hjelp. Spesielt om det var noe jeg ikke gjorde ofte.

 

Anonymous poster hash: 27da6...3cd

[Anonym bruker]

Jeg tenker at når man velger å få barn så har man visse forpliktelser, i flere generasjoner fremover. Man skal stille opp som besteforeldre også så sant man har helse til det, man har en rolle i storfamilien selv om egne barn har blitt voksne. Jeg tenkte også i min naivitet at besteforeldre synes det er koselig å passe barnebarn jeg da.... men det er ikke alltid sånn gitt.

 

Jeg har mamma 10 min unna, hun ringer uhyre sjelden (kanskje en gang annenhver måned), kommer aldri innom, spør aldri etter ungene, vil aldri ha de på eget initiativ. Spør jeg om hjelp kan hun aller nådigst ta de et par timer, men måten hun svarer på gir meg veldig lite lyst til å spørre igjen for å si det sånn. Jeg spør bare når det er helt krise, kanskje 3-4 ganger i året og da for kortest mulig tid (et par timer). Barna her har blitt så store nå at de elsker overnatting og spør selv om de ikke kan få overnatte hos mormor, det svarer hun sjelden på, bare ror det bort eller sier nei. Eldste på 13 år har overnattet der to ganger i sitt liv tror jeg...

 

Har venner som sliter med det samme, og det våre foreldre har til felles er at de er skilt og har nye partnere. Tror det er mye av greia faktisk, at våre foreldre har en "ny vår" med nye partnere og masse selvrealisering osv, de har ikke rom for å passe barnebarn, det er for kjedelig.

Jeg håper jeg og mannen klarer holde sammen (vi snakket om det her om dagen faktisk) sånn at vi kanskje synes det er en morsom avveksling fra våre vanlige rutiner som vi har hatt i flere tiår å passe barnebarn. Når besteforeldre som har vært gift i 20-30 år skal på enda en ferie sammen så er det kanskje moro å ha med seg et barnebarn eller to, mens når besteforeldre skal på ferie med sin nye partner så er barnebarna bare i veien (for å sette det litt på spissen)

 

Men jeg tenker også at mamma legger lista selv for hvor mye jeg skal være der for henne den dagen hun blir gammel og skral også, for når hun ikke er villig til å bidra i det hele tatt når jeg trenger det så er det ikke sikkert jeg føler for å bidra så mye når hun trenger det heller...

 

Lenge siden jeg sluttet å forvente noe, men jeg slutter nok aldri å være skuffet og lei meg over mangelen på engasjement.

 

 

Anonymous poster hash: 8868e...47d

[Honningmelon]

Jeg forventer at besteforeldrene er interessert i barnebarna sine og ønsker å ha de på besøk. At de selv tar initiativ til å få treffe dem. Jeg forventer også at de stiller opp om vi trenger hjelp. Så fremt de er friske og ansre ting ikke er i veien.

Mange her inne mener man ikke kan forvente noe som helst, men det gjør da jammen jeg. Jeg forventer ting av både barn, foreldre, mann, unger, venner og kollegaer.

Her stiller besteforeldrene opp masse. De spør ofte om å få en unge eller tre på overnatting/besøk og stiller opp om vi trenger barnepass. Jeg forventer ikke at de kan stille opp hver gang selvfølgelig, men hadde blitt rimelig skuffet og forbannet om de aldri hadde hatt mulighet.

[Anonym bruker]

De burde ta initativ selv. Jeg hadde spurt de EN gang, og var de ikke intr da, hadde jeg ikke spurt mer. Men, da hadde det jo ikke blitt så mye hjelp den andre veien heller... 

Anonymous poster hash: 76958...86b

[Superdolly]

Sånn helt egentlig kan man jo ikke kreve noe, men jeg skjønner at du er skuffet. Og det er klart at man kjenner på skuffelsen og kanskje tenker at når det en gang blir deres tur til å trenge hjelp så har ikke du noe særlig lyst til å stille opp.

 

Mine familieforhold er slik at hos oss hadde det vært helt naturlig for meg å si fra etter slike avvisninger som det du har opplevd. (Bare at jeg har aldri opplevd det. De stiller opp så sant de har anledning.) Og jeg ville nok sagt klart fra til mine foreldre, i hvert fall, at jeg var både såret og skuffet over at de ikke gadd å stille opp for å hjelpe meg litt.

[Anonym bruker]

Sånn helt egentlig kan man jo ikke kreve noe, men jeg skjønner at du er skuffet. Og det er klart at man kjenner på skuffelsen og kanskje tenker at når det en gang blir deres tur til å trenge hjelp så har ikke du noe særlig lyst til å stille opp.

 

Mine familieforhold er slik at hos oss hadde det vært helt naturlig for meg å si fra etter slike avvisninger som det du har opplevd. (Bare at jeg har aldri opplevd det. De stiller opp så sant de har anledning.) Og jeg ville nok sagt klart fra til mine foreldre, i hvert fall, at jeg var både såret og skuffet over at de ikke gadd å stille opp for å hjelpe meg litt.

Det er lett å si når man har foreldre som med glede tar ungene at man ville sagt fra om de ikke gjorde det, men når man har foreldre som veldig motvillig eller ikke i det hele tatt vil ha barna så er det ikke så lett..

 

Jeg har ikke lyst til å levere barna mine til noen som egentlig ikke har lyst til å ha dem, men som har dem fordi de synes de må fordi jeg har klaget på innsatsen deres...

 

Min mamma er meget motvillig, og da har ikke jeg lyst til å presse ungene mine på henne heller, det føles helt feil å sette igjen ungene hos noen som ikke har glede av å passe dem.

 

Jeg vet at hadde jeg presset mamma så hadde hun tatt dem, men jeg gjør ikke det, for jeg ønsker det ikke for ungene mine...

 

Anonymous poster hash: 8868e...47d

[Superdolly]

 

Sånn helt egentlig kan man jo ikke kreve noe, men jeg skjønner at du er skuffet. Og det er klart at man kjenner på skuffelsen og kanskje tenker at når det en gang blir deres tur til å trenge hjelp så har ikke du noe særlig lyst til å stille opp.Mine familieforhold er slik at hos oss hadde det vært helt naturlig for meg å si fra etter slike avvisninger som det du har opplevd. (Bare at jeg har aldri opplevd det. De stiller opp så sant de har anledning.) Og jeg ville nok sagt klart fra til mine foreldre, i hvert fall, at jeg var både såret og skuffet over at de ikke gadd å stille opp for å hjelpe meg litt.

Det er lett å si når man har foreldre som med glede tar ungene at man ville sagt fra om de ikke gjorde det, men når man har foreldre som veldig motvillig eller ikke i det hele tatt vil ha barna så er det ikke så lett.. Jeg har ikke lyst til å levere barna mine til noen som egentlig ikke har lyst til å ha dem, men som har dem fordi de synes de må fordi jeg har klaget på innsatsen deres... Min mamma er meget motvillig, og da har ikke jeg lyst til å presse ungene mine på henne heller, det føles helt feil å sette igjen ungene hos noen som ikke har glede av å passe dem. Jeg vet at hadde jeg presset mamma så hadde hun tatt dem, men jeg gjør ikke det, for jeg ønsker det ikke for ungene mine... Anonymous poster hash: 8868e...47d

 

Dette skjønte jeg ikke helt. Jeg har da ikke sagt at du skal presse noen til å passe barna dine? Jeg mener likevel at det må gå an i en familie å fortelle at man blir såret og skuffet over ting, uten at det er ensbetydende med at man presser gjennom barnepass.

 

I ditt tilfelle (er du HI? Jeg mistet oversikten over anonymkodene.) ville jeg ganske enkelt sagt, i det avslaget kom, at jeg tok svaret til etterretning men at det såret meg og at jeg var skuffet over prioriteringene. Ikke fordi jeg ville presset noen til å ombestemme seg, men rett og slett fordi jeg liker å være åpen og tydelig. Det er slik jeg er oppdratt, og jeg kan ikke fordra at fok driver og hinter til meg. Eller plutselig blir sure for et eller annet og jeg ikke skjønner hva jeg har gjort. Og så kunne da min mor ha fått tenke litt på saken. Kanskje ville hun forstå at hun burde prioritere litt annerledes for framtiden. Eller kanskje hun ville fortsatt å ta de samme valgene og si nei, men uansett ville hun slippe å stå der om 15 år og så skulle jeg endelig "ta igjen" for noe hun for lengst hadde glemt og si nei til å hjelpe henne.

 

Jeg mener det er mer realt å si fra, her og nå, enn å vente på en anledning til å ta igjen med samme mynt. Selvsagt har man ikke lyst til å stille opp og hjelpe folk som ikke hjelper en selv, men sier man fra vet de i alle fall at det kan bli resultatet og kan velge selv.

[Anonym bruker]

Jeg forventer at besteforeldrene er interessert i barnebarna sine og ønsker å ha de på besøk. At de selv tar initiativ til å få treffe dem. Jeg forventer også at de stiller opp om vi trenger hjelp. Så fremt de er friske og ansre ting ikke er i veien.

Mange her inne mener man ikke kan forvente noe som helst, men det gjør da jammen jeg. Jeg forventer ting av både barn, foreldre, mann, unger, venner og kollegaer.

Her stiller besteforeldrene opp masse. De spør ofte om å få en unge eller tre på overnatting/besøk og stiller opp om vi trenger barnepass. Jeg forventer ikke at de kan stille opp hver gang selvfølgelig, men hadde blitt rimelig skuffet og forbannet om de aldri hadde hatt mulighet.

Dette du skriver er jeg utrolig enig i! Jeg har også mange forventninger, og påfølgende skuffelser....

Desverre, av fire friske arbeidføre besteforeldre er det kun farfar som tar en interesse i barnet vårt. Farmor er for opptatt med sitt andre barnebarn og mormor og morfar jobber seg halvt ihjæl....

 

Men men, det er ikke noe å gjøre med og heldigvis er det ikke slik at vi trenger hjelp...Lærer mye av hvilken type bestemor jeg IKKE skal være da

 

 

Anonymous poster hash: 80956...6e3

[Anonym bruker]

 

Men jeg tenker også at mamma legger lista selv for hvor mye jeg skal være der for henne den dagen hun blir gammel og skral også, for når hun ikke er villig til å bidra i det hele tatt når jeg trenger det så er det ikke sikkert jeg føler for å bidra så mye når hun trenger det heller...

 [/acronym]

 

 

Enig i dette. Ikke at mindre hjelp når de blir gamle skal være en slags straff for at man har vist manglende interesse for barnebarna, men det er jo noe med at man høster som man sår. Her er det omvendt, vi har fire stk besteforeldre (fremdeles gift) som stiller opp og hjelper til ved behov, særlig mine foreldre, men også hans. Klart at dette vil gjøre at jeg blir mer innstilt på å hjelpe dem når de vil trenge det senere. Mine to søsken bor her, så det er klart det vil falle på meg etterhvert, men det er greit! 

 

Jeg hadde vært veldig skuffet hvis besteforeldrene til ungene hadde vært helt uinteressert i å tilbringe tid sammen med dem og avlaste litt hvis det trengs, som sykehusinnleggelse og flytting. 

 

Anonymous poster hash: 3d1bd...a31

[Anonym bruker]

 

 

Men jeg tenker også at mamma legger lista selv for hvor mye jeg skal være der for henne den dagen hun blir gammel og skral også, for når hun ikke er villig til å bidra i det hele tatt når jeg trenger det så er det ikke sikkert jeg føler for å bidra så mye når hun trenger det heller...

 [/acronym]

 

 

Enig i dette. Ikke at mindre hjelp når de blir gamle skal være en slags straff for at man har vist manglende interesse for barnebarna, men det er jo noe med at man høster som man sår. Her er det omvendt, vi har fire stk besteforeldre (fremdeles gift) som stiller opp og hjelper til ved behov, særlig mine foreldre, men også hans. Klart at dette vil gjøre at jeg blir mer innstilt på å hjelpe dem når de vil trenge det senere. Mine to søsken bor her, så det er klart det vil falle på meg etterhvert, men det er greit! 

 

Jeg hadde vært veldig skuffet hvis besteforeldrene til ungene hadde vært helt uinteressert i å tilbringe tid sammen med dem og avlaste litt hvis det trengs, som sykehusinnleggelse og flytting. 

 

Anonymous poster hash: 3d1bd...a31

 

 

Skrivefeil, mine søsken bor IKKE her...

 

Anonymous poster hash: 3d1bd...a31

[Anonym bruker]

Man kan ikke kreve noe som helst, selv fra sine foreldre. Dere er jo voksne nå. 

 

Dessuten velger man å bosette seg langt vekk fra sine foreldre og yngle der, så må man regne med at det ikke er så lett å bare kjøre 50 mil(i denne varmen) og være barnevakt.Jeg går ut i fra at de ikke er 30 år lengre, og har sikkert sine alderdomsplager i mer eller mindre grad.  Dette med avstanden fører jo også til litt distansering fra barna. I de fleste tilfeller blir man automatisk mer engasjert når man ser barna ofte. 

 

På den annen side skjønner jeg skuffelsen din veldig godt, men sånn blir det lett når man bosetter seg langt unna. Jeg hadde aldri klart det, vi er avhengig av familien i nærheten for å få puslespillet her til å gå opp. 

Anonymous poster hash: 42449...1f5

[Anonym bruker]

Jøss. Hvor gamle er dere?

Nylig flyttet fra mamma men vil at de fortsatt skal dulle med dere?

Bli voksne og løs utfordringene deres på egenhånd.

Dere kan ikke kreve noe som helst.

Burde kanskje ikke fått barn!

 

Anonymous poster hash: 3f80e...7d8

[Appelsinpiken]

Jeg forventer hjelp i fra foreldrene mine, akkurat som de av og til forventer hjelp fra meg. Jeg forventer at når det er virkelig krise eller noe ekstraordinært, så kommer de okke som, men jeg forventer ikke at de omrokkerer planer for mindre viktigere ting; kan de ikke da, så er det mine planer som ryker.

[Anonym bruker]

Huff så dumt. Forstår det må kjennes vanskelig. Mine foreldre dtiller opp mye. (Men har ikke samme problemstilling som deg siden vi bor 5 min fra hverandre både mine og hans foreldre). Jeg vet at de hadde kommet hadde jeg trengt. De gjør det for broren min som bor i lillehammer. Bruker hele helgen på å kjøre opp å hjelpe når han trenger noe. Svigers er litt annerledes. Vi pusser opp og mine foreldre er på ferie. Har spurte et par ganger om de kan passe et par timer slik av vi får jobbet litt effektivt- de kan finne på å svare at nei i dag er de litt slitne/skal utå sole seg osv.... merker stor forskjell. Tror rett og slett noen ikke tenker at det er noe an gjør dfor barna sine.. det er klart dere trenger hjelp når dere har to så små barn... har ikke noe råd desverre... ser på erfaring med venners foreldre osv at om de er slik- endrer det seg jo sjelden:-/ barnepike er vel også lite aktuelt siden de er så små...

 

Anonymous poster hash: dda4e...089

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du er skuffet, synes man kan forvente noe hjelp fra foreldre også når man selv er voksen. Og ikke skjønner jeg dem heller. Skulle tro de ville ha glede av å være sammen med barnebarna for sin egen del, og at de ville ønske å hjelpe sitt eget barn i en vanskelig situasjon. Man kan nok ikke kreve eller forvente at de stiller opp, men jeg skjønner godt at du er skuffet når de ikke gjør det.

 

Anonymous poster hash: b8ea2...1fc

[Anonym bruker]

Jøss. Hvor gamle er dere?

Nylig flyttet fra mamma men vil at de fortsatt skal dulle med dere?

Bli voksne og løs utfordringene deres på egenhånd.

Dere kan ikke kreve noe som helst.

Burde kanskje ikke fått barn!

 

Anonymous poster hash: 3f80e...7d8

du vet at det er en vesentlig definisjonsforskjell på forventning og krav??? Klart man ikke kan kreve noe av foreldre, men jeg har helt klare forventninger, særlig til deres rolle som besteforeldre!

 

Anonymous poster hash: 80956...6e3

[Anonym bruker]

 

 

Jøss. Hvor gamle er dere?

Nylig flyttet fra mamma men vil at de fortsatt skal dulle med dere?

Bli voksne og løs utfordringene deres på egenhånd.

Dere kan ikke kreve noe som helst.

Burde kanskje ikke fått barn!

 

Anonymous poster hash: 3f80e...7d8

du vet at det er en vesentlig definisjonsforskjell på forventning og krav??? Klart man ikke kan kreve noe av foreldre, men jeg har helt klare forventninger, særlig til deres rolle som besteforeldre!

 

Anonymous poster hash: 80956...6e3

DET forstår jeg. Men flere her inne skriver jo at de omtrent krever.

Jeg har en mor som har vært veldig syk og er redusert. Orker ikke passe små barn. For meg er det en bonus om hun orker å bli med oss på tur en helg og kan få nyte gode stunder med barnebarn.

Selvsagt er det godt å ha tillitspersoner man stoler på som kan passe barn (for barnevakt trenger man) men når folk sitter her som små divaer og FORVENTER foreldre stiller opp blir jeg kvalm. Dine barn ditt ansvar.

 

Anonymous poster hash: 3f80e...7d8

[☆☆☆]

Forventningar skapast etterkvart. Eg har lært meg å forvente at svigers tek kontakt ofte for å vere med barnebarna, at pappa tek lite kontakt men aldri seier nei til å passe med mindre han har planer og at han leikar med ungane når vi er der og at mamma tek null initiativ til kontakt og fortsetter med sitt når ungane er på besøk og overlet til meg eller pappa alt som har med ungane å gjere, for så å klage på at ho ser dei for lite.

[Anonym bruker]

Jeg forventer meg ingenting, men det hadde vært koselig om de ønsket. De har ennå ikke spurt om å være sammen med barna (eldste er 8). Jeg har spurt om hjelp ved kriser, men ikke alltid det passer. Vi har fire friske besteforeldre nærheten, to av de jobber fulltid, og barna våre er de eneste i familien. Bruker besteforeldre som barnevakt ytterst sjeldent, fordi jeg ønsker at barna skal være sammen med folk som ønsker å tilbringe tid sammen med dem, og ikke ser på dem som jobb. Vi har heldigvis ikke behov for mye barnevakt, og barna får heller kontakt med andre voksne fordi vi har et stort nettverk og mange gode venner som er glad i barna.

 

Anonymous poster hash: e70a5...863

[Anonym bruker]

 

 

Jøss. Hvor gamle er dere?

Nylig flyttet fra mamma men vil at de fortsatt skal dulle med dere?

Bli voksne og løs utfordringene deres på egenhånd.

Dere kan ikke kreve noe som helst.

Burde kanskje ikke fått barn!

 

Anonymous poster hash: 3f80e...7d8

du vet at det er en vesentlig definisjonsforskjell på forventning og krav??? Klart man ikke kan kreve noe av foreldre, men jeg har helt klare forventninger, særlig til deres rolle som besteforeldre!

 

Anonymous poster hash: 80956...6e3

DET forstår jeg. Men flere her inne skriver jo at de omtrent krever.

Jeg har en mor som har vært veldig syk og er redusert. Orker ikke passe små barn. For meg er det en bonus om hun orker å bli med oss på tur en helg og kan få nyte gode stunder med barnebarn.

Selvsagt er det godt å ha tillitspersoner man stoler på som kan passe barn (for barnevakt trenger man) men når folk sitter her som små divaer og FORVENTER foreldre stiller opp blir jeg kvalm. Dine barn ditt ansvar.

 

Anonymous poster hash: 3f80e...7d8

 

Slik jeg forstår deg, så ønsker din mor å være med og vil treffe barnebarna, men helsa ødelegger for det. I så tilfelle er du i en helt annen situasjon og kan umulig forstå de som har foreldre/svigers som rett og slett ikke virker til å bry seg.

Ja, barnevakt er fint og flott. Men først og fremst ønsker man jo at noen bryr seg. Og hadde de brydd seg ville de stilt opp når ting var vanskelig. Skjønner? Det sårer! 

Vi har alle behov for noen som er der i tykt og tynt, og jeg forstår uendelig godt at HI er både skuffet og sint… 

Når ble vi mennesker bare bruk og kast? Virker litt sånn i dagens samfunn!

 

Anonymous poster hash: 7edae...939

[Sint naken biltyv]

Hadde sagt klart ifra at da kan de glemme hjelp den dagen de trenger det. Makan til egoistiske besteforeldre.

 

Anonymous poster hash: d66a7...c19

Enig!

[Iiiiik]

Jeg skjønner at du er skuffet og jeg håper virkelig ikke jeg blir en sånn bestemor selv. Det er rart for meg at besteforeldre ikke ønsker å stille opp, at de ikke ønsker å bli mest mulig kjent med barnebarna. Mine foreldre har "bestilt" ungene på besøk hvis det går for lang tid mellom hver gang de ser dem. De siste årene har vi av mamma ikke fått bursdagsgave, men avtale om at hun er hos oss en langhelg, så reiser vi to voksne på tur. Bonus for alle, barna er hjemme i sitt miljø, mamma får vært sammen med dem uten at vi "forstyrrer", huset blir vasket og vi får tid for oss selv. Ideell løsning! 

 

Er enig med Superdolly, jeg ville nok sagt fra. Ikke fordi jeg ville presset dem til å ombestemme seg, men fordi det ødelegger relasjonen enda mer hvis man skal bære skuffelsen i seg og bare snakke med andre om den. Har ikke noen tro på at "Da kan de bare drite i å få hjelp når de selv trenger det", jeg mistet pappa denne våren og vet fra hans sykdomsperiode at man ønsker da virkelig å være mest mulig sammen med dem før de dør.