Hvordan var forholdet deres før dere fikk barn?

[monson]

Og hvordan er forholdet deres etter at dere fikk barn? 

 

Kjenner at jeg blir litt bekymret når jeg hører om folk som sier at forholdet blir satt på skikkelig på prøve etter at man får barn osv.. 

 

Men, så tenker jeg at hverken jeg eller samboeren min bruker å bli grinete på hverandre selv om vi er slitene eller stresset. Og om vi har noen utbrud pågrunn av en stressa situvasjon så sier vi sorry for det rett etter. 

 

Og vi begge vet å ikke ta det personlig når det først kommer et slikt utbrudd, men heller gir litt rom der å da. 

 

Vi venter altså vårt første barn sammen og han kommer om noen mnd  

[Anonym bruker]

Eksisterende/ikke-eksisterende. Dessverre. 

Anonymous poster hash: 745c5...52c

[Anonym bruker]

Vårt forhold ble bedre etter at vi fikk barn. Aldri kranglet pga mangel på nattesøvn og lignende.

Problemene som dessverre har kommet de siste årene har ingenting med barna å gjøre.

 

Anonymous poster hash: af97d...873

[monson]

 

Eksisterende/ikke-eksisterende. Dessverre. 

 

Anonymous poster hash: 745c5...52c

 

Hva skjedde hos dere ? 

 

Hva kranglet dere mest om  osv ? 

[Anonym bruker]

 

 

Eksisterende/ikke-eksisterende. Dessverre. 

 

Anonymous poster hash: 745c5...52c

 

Hva skjedde hos dere ? 

 

Hva kranglet dere mest om  osv ? 

 

 

Mannen viste seg å ikke bry seg om barna i det hele tatt. Valgte konstant andre ting foran de. Han var litt sånn med førstemann, men når lillesøster kom da bare lukket han seg helt inne. Hjalp ikke til med barna, husarbeid eller noen ting. Satt bare med pc'en på fanget når han ikke var på jobb. 

 

Jeg skal ikke påstå at jeg er noen helgen selv, men det går mer på at jeg ga han opp. Etter en helg som "alenemor", utslitt og på gråten på søndags kveld, så kommer han og liksom skal ha sex. Ehh, nei. 

 

Det var vel der det lå. Han følte at jeg ikke ga noe til han, mens jeg mente at han ikke ga noe til familien. Satt oss fast der. Etter jeg flyttet er han fortsatt den samme. Lever ungkarslivet. Jeg derimot koser meg med de to nydelige barna våre

 

 

Anonymous poster hash: 745c5...52c

[Anonym bruker]

Hihi, vet ikke på en måte. Da vi fikk baby så hadde vi vært sammen i no måneder, bodd sammen nesten like lenge.  

 

Gikk bra da. Storpia blir 6 år i september og vi skal gifte oss om to uker Storpia ble storesøster i 2010.

Anonymous poster hash: 0992e...900

[Anonym bruker]

Forholdet gikk greit helt til nr 2 kom, da klikket det for han. Da blusset hans psykiske problemer opp, noe jeg ikke viste noe om før det skjedde. Han har vist slitt i hele barndommen og frem til ett år før jeg traff han. Han og hans familie sa ikke ett pip om dette, så for meg kom det som lyn fra klar himmel. I løpet av noen mnd var det ikke noe igjen som jeg kjente med han, han var ikke snill og god lenger, ungene enset han ikke, truet med å ta livet sitt støtt og stadig, var innlagt på psykiatrisk den siste tiden, men hjemme i helger innimellom. Da eldste barnet kom og sa pappa skulle ta livet sitt var det kroken på døra og forholdet vårt var helt ferdig.

 

Anonymous poster hash: c0a32...98e

[Anonym bruker]

Vi hadde det fantastisk før vi fikk barn. Sammen i 9 år og fortsatt stormforelsket da første kom til verden. Ett år senere var vi på skilsmissens rand. Det er umulig å forklare hvor mye som faktisk endrer seg etter barn, man får et helt nytt og annerledes liv. Før barn syns jeg det var trist at halvparten skilte seg etter å ha fått barn. Etter barn syns jeg det var flott at så mye som halvparten klarte å holde sammen.😄 Vi kjempet oss imidlertid gjennom utfordringene og nå 8 år senere er vi tilnærmet like lykkelige sammen som før barn. Det har ikke kommet gratis, men det er verdt hver eneste prøvelse å ha blitt en lykkelig familie på fire:-) og barna er jo så klart det største vi har opplevd i livet.

 

Anonymous poster hash: 54ce8...57c

[Dama på bygda]

Veldig bra både før og etter, men har hatt noen perioder ja. Ei frøken på snart 2 som ikke er noe sovebaby. Epilepsi i tillegg så ifjor sommer var det innleggelse på sykehus og nye bekymring. Ikke ideelt at hun sover lite heller! Så vi har begge to hatt mange uker med så lite søvn at man burde bare falle rett i gulvet. Kranglet mer men ikke store greiene. Generelle lite krangling. Vi samarbeider godt og deler på alt så den biten er grei. Fikk nr to for 4 mnd siden så flytting i tillegg så har vært hektiske måneder med lite egentid på kvelden. Men sex-livet har alltid vært bra, har blitt mye etter nr to kom. Merkelig egentlig med tanke på de siste mnd som har vært sinnsykt travle

 

Så for oss har barna vært en berikelse (klisjé ja) men for all del slitsomt! De verste periodene senker vi kravene og tar lite personlig visst humøret er dårlig.

[Chl85]

Forholdet vårt var stabilt og vi diskuterte sjeldent. Var enige i det meste(bortsett fra rydding... Det er jeg som er rotekoppen ) He he. Etter at førstemann kom ble det en del krangling. En fin miks av at vi hadde en baby som skrek store deler av døgnet de første 5-6 måneder(hadde Kiss-overstrekk i nakken) .Lite søvn over lengre periode og en dæsj hormoner gjorde oss litt i overkant gretne i den perioden

 

I tillegg var det jo selvfølgelig livsomveltningen og egne forventninger til hverandre. Var så enige om at alt skulle være 50/50 i forhold til nattevåk o.l... Men når gubben ikke en gang våknet av en ilskrikende baby før det har gått 15 min... Ja da ble det jeg som måtte ta støyten på natta.. Samme når baby skrek på grunn av nakkevondt. Gubben blir lettere frustrert av babygråt og kunne bli sint, så da tok jeg disse skrikeøktene også... Dette ble jo en grobunn for krangling, he he. For det er jo så uuuuuuretferdig(gud så barnslig jeg var, samma hvem som gjør det, bare det blir gjort for barnets del)

 

Eneste lure vi gjorde var at vi var enige om at vi skulle "ri stormen av", altså uansett hvor mye diskusjoner/krangling det ville bli, skulle vi ta opp tråden for kjærestetid når baby ble større. Var kjempelurt! He he. 

 

Nå har vi det selvfølgelig kjempebra, men det kommer oftere diskusjoner. Vi er selvfølgelig enige om oppdragelse og har likt verdisyn, men kan være uenige i hvordan det skal gjennomføres  He he. Det dukker jo opp situasjoner hele tiden ettersom barna vokser og det er ikke alltid man har det klart for seg hva man skal gjøre  Der har du foreldreskapet i et nøtteskall, barna kommer jo ikke med brukermanualer      He he.

Vi har jo til og med valgt å få et barn til sammen, endog med realistiske forventninger denne gangen He he. 

 

Mitt tips er ta det som det kommer, velg dine kamper(akkurat som med barna) og husk hverandre i hverdagen. Det går nok bra skal du se:)

Endret 26. juli 2014 av Chl85

[Anonym bruker]

Det var kjempe bra før barn, en smule labert rett etter fødsel og topp igjen nå 9 mnd senere :-)

 

Anonymous poster hash: a0da9...adb

[Anonym bruker]

Godt forhold, mye avslapning, sterke følelser, like på de fleste områder. Det var krangling da og, men etter vi fikk barn har kranglingen eskalert! Det er dog verst det første året synes jeg, og ja, forholdet blir ofte satt på prøve. Veldig mange skiller lag, men hvis man bestemmer seg for å jobbe for forholdet, har man et godt utgangspunkt.

 

Anonymous poster hash: 920e7...431