Gravid og livredd ;(

[Anonym bruker]

Jeg og min mann måtte si farvel til vår lille datter,3 dager før terminen i Mars, nå er jeg gravid på ny og er 13 uker på vei, livredd for og  minste dette barnet,så har ingen glede over og være gravid ;(

 

Noen gode råd?

Anonymous poster hash: 46201...785

[Anonym bruker]

Ikke stress?

 

Finnes igrunne ikke så mange andre råd å gi.

Anonymous poster hash: 663d1...dcb

[Anonym bruker]

Snakke med jordmor om det?

Anonymous poster hash: 94925...e4e

[Anonym bruker]

Synes ikke Jordmoren min er spesielt hyggelig,og heller ikke fastlegen,men jeg og faren snakker om det, jeg vil helst ta abort.

Anonymous poster hash: 46201...785

[Anonym bruker]

Jeg har aldri abortert så sent som deg.

Jeg har bare hatt veldig mange aborter.

Nå er jeg gravid igjen. De første fire månedene var vonde og fulle av frykt. Nå har dette roet seg ettersom som jeg kjenner liv hver dag.

Jeg har akseptert at jeg ikke kan glede meg fullt ut over dette svangerskapet. Gleder meg heller aldri over positiv test. Vi som har hoppet over ekstra høye hindere for å få barn, vil aldri ta så lett på det som andre. Sånn er det bare.

Jeg er snart 30 uker på vei og følges tett opp. Det antar jeg at du også vil bli, og at grunnen til at barnet ditt døde er kjent. Da kan dere være med på å forhindre at det skal skje igjen. Nå har du kunnskapen og kan kreve hyppige kontroller. Jeg ønsker deg lykke til og en sprell levende baby i armene.

 

Anonymous poster hash: 590a4...3f6

[Elskerhøsten2014]

Uff for en trst lesing ;( kondolerer masse. hvis det føles riktig og ta abort,synes jeg du bør gjøre det, tok abort selv i uke 16 pga helserisiko, og i din sak,forstår jeg at dette er utrolig vondt og vanskelig. Lykke til

[Anonym bruker]

Uff kan tenke meg du er redd. Og den redselen vil nok desverre sitte i hele svangerskapet. Vil anbefale deg på det sterkeste å finne noen du kan snakke med. Ta kontakt med de på sykehuset hvis du ikke føler du kan snakke med jordmor eller lege. Eller evt Amatheastiftelsen.

Masse lykke til

 

Anonymous poster hash: 5f5e5...ef3

[Chl85]

Først å fremst vil jeg gi deg en klem  Også kan jeg vel egentlig ikke komme med annet enn at det vil nok gå bra denne gangen. Snakk med mannen, lege og jordmor.. Sørg for at du får den tryggheten som trengs medisinsk sett. Du vil sikkert bli fulgt opp nøye  

 

Lykke til og du skal se at det kommer til å gå bra! :)

[Anonym bruker]

Hjelpe meg.. Ta abort?

Du bør få oppfølging!

Bytt lege og evt jordmor!

 

Anonymous poster hash: 9555d...e58

[Anonym bruker]

Forrige svangerskap hadde jeg en jordmor jeg ikke klikket spesielt bra med. Denne gangen hadde jeg en kort periode en annen en som var helt fantastisk og jeg følte jeg kunne være helt åpen med og det var en enorm lettelse. Og jeg har ikke opplevd noe så traumatisk som deg! Men det å ha en jordmor som en klikker med har enormt mye å si. Å kunne være åpen og få snakket om det. Så mitt råd er vel å prøve å få en annen jordmor. Sånn at du får noen du stoler på der. Det du har opplevd, det er ikke rart at du er redd. De må jo skjønne det og prøve å tilrettelegge slik at dette svangerskapet ditt blir så lett så det overhodet kan være. 

 

Håper du får hjelp til å takle å være gravid uten å være konstant redd. Jeg har også mistet et etterlengtet barn, men mye tidligere og fikk aldri noe oppfølging da det skjedde. Kan ikke sammenlignes, men det var tungt nok for meg. Det gjorde at jeg var mye redd i neste svangerskap. Men prøvde å klamre meg til at oddsene for at det faktisk går bra er så enormt mye større enn for at det skal gå dårlig. Så håper du ikke lar angsten prege deg så mye at du tar abort pga frykten for at det skal gå galt igjen hvis barnet er etterlengtet. 

 

Masse klemmer til deg!!! 

Anonymous poster hash: 7be95...2c9

[Anonym bruker]

Forstår frykten din. Har mistet sent men ikke slik som deg da.

Du trenger faktisk å gå i samtaleterapi. Ta kontakt med sykehuset. Du får vel ekstra oppfølging siden dette skjedde sist? Det fikk jeg.

Sykehuset kan tilby samtalegrupper, samtale med prest eller private samtaletimer.

Du er åpenbart ikke ferdig med å behandle alt som har skjedd.

Be om hjelp før dette utvikler seg til en seriøs depresjon.

Jeg måtte selv få terapi OG jeg valgte faktisk også å snakke med presten. Jeg hadde noen voldsomme eksistensielle spørsmål.

 

Anonymous poster hash: 7aebf...c63

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon som deg. Mistet babyen vår i fjor rett før termin. Hvor bor du? Hvis du er i Oslo området kan jeg tipse deg om en fantastisk jordmor som du absolutt burde snakke med snarest mulig. Har du kommet i kontakt med sykehus for plan for oppfølging fremover?

 

Anonymous poster hash: 1a3c9...666

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen for gode råd og for støtten ,setter stor pris på det. sommer85, abort føles mest riktig,men vil prøve og snakke med folk,men det må gjøres innen uke 18 har vi fått beskjed om.

 

Jeg bor i nord trødelag

Anonymous poster hash: 46201...785

[Anonym bruker]

Har dere fått noe hjelp etter at dere mistet datteren deres? Jeg vet at både sosionomer på sykehus og familievernkontoret har sorggrupper og alenesamtaler om sorg.

Hva om dere får dere en time på familievernkontoret for å snakke om det som har skjedd, om tanker, følelser, om fortiden og om fremtiden? Familievernkontoret kan bidra med mange ting og her tror jeg absolutt at de kan hjelpe dere.

 

Å sette ord på sorgen og tapet, om å snakke om fremtiden kan gjøre dere godt.

 

Klem til dere!

Anonymous poster hash: dddc1...4e2

[Anonym bruker]

Oppfølgingen den første mnd,så ble alt borte, for lite for oss

Anonymous poster hash: 46201...785

[Anonym bruker]

 

Oppfølgingen den første mnd,så ble alt borte, for lite for oss

 

Anonymous poster hash: 46201...785

 

 

Da syns jeg dere bør oppsøke hjelp. 1 mnd. med hjelp er lite og det er ikke så lenge siden dere mistet barnet.

 

Jeg skal ikke analysere dere for mye, men det ligger nok mye uforløst sorg hos dere. Kanskje også mellom dere som par?

 

Ønsker dere all lykke for fremtiden og jeg håper at samtale om sorgen og om barnet, begge barna, kan være en bedre vei å gå enn abort. Kanskje dere finner en måte å leve med sorgen, ikke glemme sorgen, men leve med den og med nye barn i livet.

 

#14

 

Anonymous poster hash: dddc1...4e2

[Iiiiik]

En venninne opplevde det samme som deg. De oppdaget at barnet var dødt en uke før termin, fødsel ble igangsatt dagen etter. Dessverre opplevde hun også det samme ndg oppfølging, sykehuset fulgte henne ikke opp i det hele tatt emosjonelt i etterkant. Vi er så heldige at vi kjenner mange terapeuter og hun kom i gang hos en flink psykolog etter noen uker. Da hun ble gravid igjen, var denne psykologen hennes emosjonelle støtte, mens sykehuset var veldig flinke. Hun hadde åpen avtale om UL når hun trengte det og i perioder var hun der ofte. Dette barnet er nå to år. Hun ønsker seg et barn til, særlig fordi hun lengter etter et svangerskap med mindre skrekk og med større glede.

 

Håper du også kan få den støtten du trenger til å gjennomføre svangerskapet hvis du egentlig ønsker deg barn. 

[Anonym bruker]

 

Jeg og min mann måtte si farvel til vår lille datter,3 dager før terminen i Mars, nå er jeg gravid på ny og er 13 uker på vei, livredd for og minste dette barnet,så har ingen glede over og være gravid ;(

 

Noen gode råd?

 

Anonymous poster hash: 46201...785

Fryktelig trist det dere har opplevd. Dere bør gå til terapi helt uavhengig av denne graviditeten slik at dere får bearbeidet sorgen..

 

Men....dere er nå livredde for å miste dette barnet også og derfor vurderer abort?? Det henger jo ikke på greip.. da mister du jo barnet uansett. Ved å ikke ta abort så har du mest sannsynlig en baby i armene dine om noen mnd. Å miste så sent i svangerskapet når det ikke er syke fostre så er det som regel skikkelig uflaks. Sparing som har medført at morkaken sviktet etc. At det skal skje to ganger med samme person er uhyre usannsynlig..

 

Lykke til og ta godt vare på hverandre.

 

Anonymous poster hash: f75b7...cc3

[Anonym bruker]

Trøst deg med at sjansen for at det skjer igjen er minimal

 

Anonymous poster hash: 52942...ace

[FrkKværner]

Først og fremst, kondolerer så mye. Kan ikke forestille meg den smerten du opplever. Innerst inne tror jeg ikke du vil ta abort, du er rett og slett livredd for å skulle oppleve det samme igjen. Jeg forstår deg enda jeg "bare" mistet i 2trimestet. Jeg er selv gravid i uke 14 å kjenner litt på den frykten selv. Du trenger oppfølging fremover. Bytt fastlege hvis mulig. Kanskje kan det være greit å jobbe redusert slik at du kan senke skuldrene litt, hvertfall slippe unna noe stress på jobb. Ekstra ultralyder får du det? Synd å høre at du ikke har en jordmor som er hyggelig 😔. Godt å høre at du og mannen snakker om dette for det trenger du, noen å snakke med. Det er svært traumatisk det du har vært i gjennom og fortsatt går igjennom. Sjansen for at noe slikt skal skje to ganger er svært svært liten, men man tenker alltid det verste etter noe slikt. Har dere hatt samtaler med psykolog etter tapet av datteren deres? Kanskje kunne det vært en ide å snakket med psykolog nå også om din nåværende situasjon?

Varme klemmer til deg.

[Anonym bruker]

Ja  er redd for og miste det hvis jeg går med det,var det jeg mente,sa det nok litt feil, vet ikke om jeg orker den pågjenningen nå, vi var enig om og vente et par år,men hvis jeg velger abort,så begynner jeg på p sprøyten og drøyer en stund med og bli gravid

Anonymous poster hash: 46201...785