Herregud, når fikk man enerett på SORG??

[Anonym bruker]

Jeg velger å ikke skrive altfor detaljert, i fare for å bli gjenkjent...

 

Jeg er i forhold, vi har barn. Ble så uplanlagt gravid, småkrise! Forteller dette til nærmeste venninne. De har vært prøvede i flere år, så hun tenker kun på fordelene ved å få barn. Etter noen få dager, så ringer hun. Helt i hundre. Også hun er gravid! Dagene går, og mannen og jeg er fortsatt i villrede, hva gjør vi?? Merker at vi heller mer og mer mot abort.. Så kommer den grusomme beskjeden, venninnen opplever spontanabort veeeldig tidlig i svangerskapet. Utrolig nok så går det noen få dager, og også vi mister.

 

Jeg opplever da en enorm sorg, men min venninne vil ikke høre om dette...!! "Så kjekt å slippe å ta den avgjørelsen selv"- holdning mot meg.. Jeg prøver å støtte henne i det som har skjedd, men heller det er hun ikke interessert i... Når ble folk så egoistiske!!!!?

 

Anonymous poster hash: 9d863...1e8

[Anonym bruker]

*prøvere..

 

Anonymous poster hash: 9d863...1e8

[Anonym bruker]

Så klart du har rett til å sørge!!

Men skjønner hennes side også..

 

Jeg opplevde noe lignende, min vennine var prøvere i mange år og fikk hjelp

Jeg støttet og støttet. Midt oppi dette ble jeg gravid som singel

Hun kuttet meg ut pga dette

Vi har kontakt igjen nå. Og hun fikk et bArn til slutt

 

Anonymous poster hash: 8b58b...342

[Anonym bruker]

Klart man ikke har enerett på sorg, men dere helte mer og mer mot abort, og allikavel føler du stor sorg over å ha spontan abortert!? Jeg sier ikke at følelsene dine er gale, jeg forstår det bare ikke. Forstår ikke at det oppleves som en stor sorg så tidlig og når dere helte mot abort. Og jeg synes vel strengt talt "mer syndt" på venninna de som tross alt har prøvd i mange år, og er barnløs. For meg handler det om situasjonsfornemmelse. Venninna di er irrasjonell nå, og det tenker jeg det bør være rom for, også får du heller ta en prat med henne om en liten stund, forklare hvordan du har/hadde det, og at du synes dette ble vondt.

 

Anonymous poster hash: 032ff...d97

[Anonym bruker]

Skjønner deg men dere vurderte abort mens hun har ønsket seg barn sårt i mange år. Kansje jeg ikke er rettferdig men jeg føler det blir anderledes

 

Anonymous poster hash: 1f10b...251

[Anonym bruker]

Litt av poenget var at vi hadde jo ikke tatt en avgjørelse på abort. Det er jo en grunn til at vi tvilte....

 

Anonymous poster hash: 9d863...1e8

[Anonym bruker]

Det er dessverre min erfaring at noen ufrivillig barnløse blir svært selvopptatte. Ignorer det, men ta det til etterretning. Din venninne har vist hvem hun er.

 

Anonymous poster hash: c8a8a...160

[mamma_til_gutt]

Nei, man har ikke enerett på sorg! Du har all rett til å sørge og venninnen din er urimelig.

 

Allikevel kan du ikke forvente at hun er rasjonell i den situasjonen hun er i. Antakelig er hennes sorg bunnløs med mange vonde følelser om hennes egen udugelighet. Bitterheten overfor de som blir enkelt gravide og i tillegg vurderer å takke nei til gaven hun ønsker seg så sårt er nok voldsom.

 

Trekk deg litt unna, og ta kontakt igjen når sjokket hennes har lagt seg. Dere trenger hverandre fremover også. Vær raus og la de stygge tingene passere, selv om det var dårlig gjort. Kanskje sier hun unnskyld etterhvert, kanskje ikke.

 

Leit å høre om tapet deres, god klem!

[Anonym bruker]

Jeg velger å ikke skrive altfor detaljert, i fare for å bli gjenkjent...

Jeg er i forhold, vi har barn. Ble så uplanlagt gravid, småkrise! Forteller dette til nærmeste venninne. De har vært prøvede i flere år, så hun tenker kun på fordelene ved å få barn. Etter noen få dager, så ringer hun. Helt i hundre. Også hun er gravid! Dagene går, og mannen og jeg er fortsatt i villrede, hva gjør vi?? Merker at vi heller mer og mer mot abort.. Så kommer den grusomme beskjeden, venninnen opplever spontanabort veeeldig tidlig i svangerskapet. Utrolig nok så går det noen få dager, og også vi mister.

Jeg opplever da en enorm sorg, men min venninne vil ikke høre om dette...!! "Så kjekt å slippe å ta den avgjørelsen selv"- holdning mot meg.. Jeg prøver å støtte henne i det som har skjedd, men heller det er hun ikke interessert i... Når ble folk så egoistiske!!!!?Anonymous poster hash: 9d863...1e8

Du hadde tenkt å ta abort. Du slapp det siden du mistet. Hvor lei deg kan du være liksom. Venninna di har prøv lenge, ble endelig gravid og mistet. Ser du ikke forskjellen? Og fra hennes ståsted? Du slapp jo å ta valget om å fjerne ditt barn, noe du sa dere nærmest hadde bestemt dere for.

 

Anonymous poster hash: c54a4...e96

[Anonym bruker]

Dere har like mye rett på å sørge, men jeg forstår at hun ikke har lyst til å snakke så mye om det til deg.

 

Jeg forstår at det er surt for henne med andre som blir ufrivillig gravide, og ikke vil ha barnet, mens hun selv ikke får sitt etterlengtede barn.

 

Del heller dette med noen andre, som har kapasitet til å ta din sorg inn over seg.

 

Sorg kan ikke måles, men hvis jeg skulle rangere hvem det var mest synd på, så ville hun komme over deg på lista.

 

Du har allikevel lov til å føle all den sorgen som er inni deg, men venninna di er ikke klar for den ennå.

 

Anonymous poster hash: f8b70...bdb

[Fashionista]

Det å miste et veldig etterlengtet barn er utrolig vondt (been there..), men man kan ikke bli sint eller avvisende ovenfor andre likevel mener jeg. Men kanskje ikke å basere seg på henne som støttende venn og samtalepartner nå? Vet om flere som har mistet i SA som har vært kjempeprovoserte og "såret" over folk som velger å ta provosert abort. Jeg var aldri der siden jeg har hatt flere venninner som har tatt PA og jeg vet at ingen av de tok lett på det. Jeg var derimot råprovosert og fly forbanna på vordende mødre som røkte med store gravidmager......😡😡😡

[Anonym bruker]

Det er da klart du har rett til å sørge selv om din graviditet ikke var etterlengtet. Jeg tror nok at jeg ville latt det gå at venninnen din ikke er støttende, for abort og ufrivillig barnløshet er sensitive tema.

Har vært i en lignende situasjon selv. Jeg blir utrolig lett gravid og må bruke dobbel prevensjon, mens venninnen min har prøvd i flere år. Jeg prøver å ikke nevne akkurat dette for henne av hensyn til situasjonen.

 

Men jeg synes absolutt ikke hun har rett til å ha den holdningen til deg altså.

 

Anonymous poster hash: f80da...434

[Anonym bruker]

Vet du? Jeg forstår henne.

Hvordan skal hun kunne vite/forstå at det faktisk er tungt for deg, så lenge du har gitt utrykk for at du ikke ble glad for graviditeten, og at du mest sannsynlig ville ta abort?

 

En annen ting er at jeg ikke klarer å se hvor hun er egoistisk?

Du skriker jo om at du vil at hun skal forstå din sorg. Prøv å forstå hennes sorg da. Man reagerer ikke likt under en slik "krise"...

 

Anonymous poster hash: 4d7fd...dd8

[Anonym bruker]

Jeg forstår sorgen din hi.

 

Har en venninne som ble uplanlagt gravid. Etter mye frem og tilbake valgte hun abort. Dagen etter inngrepet fikk hun en reaksjon. Veldig dyp sorg og anger. Dette gikk over i langvarig depresjon.

 

Hun kunne ikke vite på forhånd at hun kom til å ha disse følelsene.

 

Hun betrodde seg meg at dette barnet ser hun ofte fortsatt i drømmene sine. Og hun føler et utrolig savn når hun våkner. Hun vet hun valgte feil. Men følte på den tiden at hun ikke ville klare å ta seg av et barn. Fra et økonomisk synspunkt gjorde hun det rette. Men det var ikke rett for henne på et følelsesmessig nivå.

 

Anonymous poster hash: 8e6b0...7c2

[Anonym bruker]

Skjønner henne hodt jeg, du ville jo ta abort. Nå slipper du å begå mord

 

Anonymous poster hash: e97bb...cbd

[Anonym bruker]

Jeg er litt som deg Hi. Med begge mine barn har jeg vurdert abort, har vært veldig tung til sinns og lei meg over at jeg har vært gravid. Men har ikke gjennomført noen abort, noe jeg er glad for. Jeg kommer nok ikke vite hvordan det er og å slite med å få barn, har ingen problemer med å forstå at det må være veldig tungt. Men å tenke abort og ta en abort er to forskjellige ting. Og et barn er et barn uansett hvor dårlig det passer og hvor lite planlagt det er.

 

Anonymous poster hash: 5b438...df9

[Anonym bruker]

Skjønner venninna di godt. Hun har prøvd i flere og og så mister hun. Du har barn og vurderer abort.

Hun har ikke enerett på sorg, men litt perspektiv bør du ha. Du mistet et barn du uansett vurderte å ta bort. Hun mistet et barn hun har lengtet etter i flere år. Klart at hun ikke gidder å høre på deg!

Anonymous poster hash: b928e...0a5

[Anonym bruker]

Forstår både deg og venninna di. Jeg har vært prøver i mange år selv, og har hatt flere sa med hele følelsesspekteret etterpå. Fra bunnløs sorg til lettelse (uplanlagt gravid etter IVF - tvillinger).

Klart du har lov til å være lei deg! Men tror ikke venninna di er den du bør snakke mest med om sorgen din nå. Det som er i hodet hennes nå er vel tanken om at du kan bli gravid igjen relativt kjapt kan jeg tenke meg- den muligheten har ikke hun. Det er i hvertfall sånn jeg ville ha tenkt.

 

Anonymous poster hash: cef42...51d

[Anonym bruker]

Skjønner din venninne jeg. Du planla å fjerne barnet ditt å nå sitter du å sørger. Hun ønsket barnet men mistet.

 

Håper du nå bruker prevensjon til du er klar for barn!

 

Anonymous poster hash: 1064e...046

[skjotta]

Selvfølgelig har du lov til å sørge selv om du vurderte abort. Abort er for de aller, aller fleste et vondt og vanskelig valg og man har til og med lov til å sørge over barnet man ikke kunne beholde. Selv om man er i en situasjon der man ikke kan beholde ønsker de fleste at de kunne beholdt og da sørger man. Ikke hør på propaganda kjerringene her...