Ser ikke foreldrene selv hvor slitsomme ungene deres er??

[Anonym bruker]

Har noen venninner med barn. Et par av dems unger er sykt slitsomme!

Vi orker jo ikke å finne på noe med de.

Ungene våre er utslitte selv.

Selv om to av de kun er 5 1/2 år er de mer slitsomme på en dag enn barna våre har vært hele livet.

Ungene til disse venneparene klarer ikke leke et sekund alene omtrent og gnåler konstant på foreldrene. Hvorfor det? Hvordan da mamma? Jeg vil ha is, jeg vil ha brus, jeg vil ha på gummistøvlene, de danser, hoier og skriker så ille at vi voksne ikke kan ha en normal samtale!

 

Hvorfor blir foreldre så totalt insane blinde?

 

Anonymous poster hash: 6e6c2...1f6

[Anonym bruker]

Mine kan være sånn og har vært det den siste tiden og ja jeg ser/hører alt de gjør HELE tiden, men er alt for utslitt til å klare å ta skikkelig tak i det nå. Venter faktisk til hverdagen kommer for å ta de kampene for nå blir det bare halvveis gjennomført i en halv dag før alt skurrer å går igjen...

 

Anonymous poster hash: fd0d1...f3a

[Anonym bruker]

Tror det er mange ting som spiller inn, ikke nødvendigvis bare mangel på oppdragelse.

 

Vi har 4 barn, og har i dag tilbragt dagen med et par som har 3 barn. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, for de 3 barna til venneparet vårt er virkelig helt propell, blir helt matt jeg. Men foreldrene er egentlig ganske strenge med dem, de er ikke uten kontroll, de er bare så hypre hele tiden. 

 

Jeg tror det har en del med familiedynamikken å gjøre også jeg, for jeg er en veldig rolig person som ikke trenger at det skjer ting hele tiden. Mannen min er mer rastløs enn meg, men er av person rolig, hever sjelden stemmen og freser ikke rundt han heller. Sånn har alle de fire barna våre blitt også, de trenger ikke løpe rundt, helt rakett, høye stemmer osv, de kan fint gå rolig gjennom rommet, snakke med lave stemmer, sitter rolig og pusle med ting. Vi får stadig tilbakemeldinger på at de er behagelige unger som er fine å ha på besøk.

 

Men foreldrene til de 3 vi var sammen med i dag er litt stressa av natur de også, freser rundt fra det ene til det andre, snakker på inn- og utpust, det må skje noe hele tiden, hisser seg lett opp osv. De har jo fått barn som også er sånn... Det er tydeligvis arvelig?

Anonymous poster hash: 18a54...174

[Anonym bruker]

Huff, forstår akkurat hva du mener. Noen barn er virkelig slitsomme...

En som er her endel er utrolig masete og frekk. Maser både på voksne og barn. Liksom: `Kommer du Fredrik(min sønn)? `Ja, snart`sier Fredrik på do. Det går seriøst ti sekunder før han sier;` Kommer du Fredrik?` en gang til... og igjen... og igjen. Gir seg aldri med å mase.  Er nesten sikker på at det er en diagnose på denne gutten, noe rart er det iallefall. Han har begynt på skolen og burde  ha bedre tålmodighet enn dette. 

Anonymous poster hash: 64b2a...f74

[Anonym bruker]

Jo, jeg ser at ungene mine kan være slitsomme. Og de blir mye irettesatt, men hører dessverre ikke alltid etter. Det finnes også en grense for hvor mye man kan snakke til de, til slutt blir jo det også slitsomt for andre å høre på.

Jeg blir sliten jeg også og jeg har det slik hele tiden, for de jeg evt omgås er det bare en kort periode......

 

 

Anonymous poster hash: e302b...c19

[Anonym bruker]

Det er jo rimelig tafatt å ikke GIDDE å ta tak i dem bare fordi det er ferie da. Noen foreldre skulle hatt bank.

 

Det går for søren ikke an å ta seg fri fra oppdragelsen av sine egne barn!

Anonymous poster hash: 7aa53...62f

[valkyrien]

Har flere venner med veldig slitsomme barn, er helt gåen etter en dag sammen med de... Morsomste er vel likevel når de klager over andres slitsomme barn, og beskriver det akkurat som jeg tenker om deres barn

 

Men det er sikkert noen som tenker det om mitt barn og, for ingen er perfekte

[Anonym bruker]

 

Det er jo rimelig tafatt å ikke GIDDE å ta tak i dem bare fordi det er ferie da. Noen foreldre skulle hatt bank.

 

Det går for søren ikke an å ta seg fri fra oppdragelsen av sine egne barn!

 

Anonymous poster hash: 7aa53...62f

Og du har selvsagt englebarn til en hver tid? Du er aldri sliten...?

 

Bra for deg ...

 

Anonymous poster hash: b06bd...16b

[Anonym bruker]

Jeg blir ikke sliten av barna mine nei, ksn bli sliten av mas og kjas utenfra osv, men det går ikke ut over ungene:) Mine legger seg enda så tidlig at vi kan nyyte lange kvelder i hagen bare jeg og mannen, vi lar være å invitere folk med bråkete unger som aldri legger seg osv:)

 

Anonymous poster hash: 7aa53...62f

[Anonym bruker]

Har noen venninner med barn. Et par av dems unger er sykt slitsomme!

Vi orker jo ikke å finne på noe med de.

Ungene våre er utslitte selv.

Selv om to av de kun er 5 1/2 år er de mer slitsomme på en dag enn barna våre har vært hele livet.

Ungene til disse venneparene klarer ikke leke et sekund alene omtrent og gnåler konstant på foreldrene. Hvorfor det? Hvordan da mamma? Jeg vil ha is, jeg vil ha brus, jeg vil ha på gummistøvlene, de danser, hoier og skriker så ille at vi voksne ikke kan ha en normal samtale!

 

Hvorfor blir foreldre så totalt insane blinde?

 

Anonymous poster hash: 6e6c2...1f6

Døvblinde, kan det høres ut som?

 

Det er slutt på den tida da barn skulle ses, men ikke høres. Nå er det motsatt, foreldrene skal i alle fall ikke høres. Jeg hadde seriøst blitt gal om ungene mine gjorde en vanlig samtale umulig. Men jeg har valgt å leve et liv der ungene må finne seg i at de voksne skal respekteres. Gauling og herjing foregår utendørs, det vet i alle fall mine. Og ordene "jeg vil ha" bruker vi ikke.

 

Anonymous poster hash: a5961...5c6

[Anonym bruker]

 

Det er jo rimelig tafatt å ikke GIDDE å ta tak i dem bare fordi det er ferie da. Noen foreldre skulle hatt bank.

 

Det går for søren ikke an å ta seg fri fra oppdragelsen av sine egne barn!

 

Anonymous poster hash: 7aa53...62f

Jeg er og har vært alvorlig syk siden i vinter, hvorfor tror du jeg "mistet" kontrollen på dem i utgangspunktet.

Jeg er nå på bedringens vei og har som hovedmål å komme oss igjennom ferien og skape noe gode minner. Det er ferie og lite struktur i dagene, sengetiden er i konstant forandring, kostholdet er annerledes og rutinene er ikkeeksisterende for vi gjøre noe annet hver dag, summen av den siste tiden og det faktum at deg er ferie gjør at ungene mine ses og høres godt nå.

 

Så jeg er kanskje både lat og udugelig som foreldre nå, men jeg har iallfall selvinnsikt nok til å vite om det, mot nok til å innrømme det og selvforståelse nok til å vite at det ikke har noe for seg å starte med forandring nå da jeg ikke kommer til å følge opp...

 

Anonymous poster hash: fd0d1...f3a

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, og ett av barna mine er slik som du beskriver. Hun er hyperaktiv og er under utredning for ADHD. De tre andre barna våre er rolige, og framstår som veldig veloppdragne, høflige osv, mens dette barnet er totalt propell, maser kronisk og lager mye støy og ablegøyer. Hun er også veldig morsom og munter med en latter som smitter over på alle som hører henne, men ja, hun kan være veldig slitsomt til tider, og vi er fullt klar over det! Heldigvis har vi som nevnt tre andre barn som ikke er slik og som dermed også kan bekrefte at det ikke er oppdragelsen som det er noe galt med, men at noen barn rett og slett bare er mer vilter enn andre.

Anonymous poster hash: 7a185...768

[Anonym bruker]

Alle barn er ikke like vet du :-)

 

Anonymous poster hash: c918f...c13

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg blir utslitt av unger som hele tiden avbryter samtalen til oss voksne. Det er det verste. En skikkelig uting. Hvor er logikken at det er ok hen? Vi voksne gjør jo ikke det, så hvorfor skal barna lære at det er greit?

 

Datteren til en venninne av meg har alltid gjort det. Tidligere var hun utrolig sutrete og grein seg til det meste. Hun maste også hele tiden, og aldri en gang hørte jeg venninnen min si at hun måtte vente på tur for å prate. Vi fikk aldri fullført en samtale, og hun mistet alltid tråden i det hun pratet om. Hun var konstant utslitt, og virket deprimert en periode. Undret meg hva grunnen var for at hun ikke kunne sette grenser for jenta si. Jeg prøvde forsiktig å komme med tips, men hun var ikke i møtekommende for det, så jeg lot det vær. Men jeg har helt sluttet å ringe henne, for det går ikke an å prate med henne i telefonen heller. Ungen kommer og maser og griner, og når jeg spør om ***** (mannen hennes) ikke er hjemme, så er det ingen tema å be ungen om å gå til han. Det er blitt et stort irritasjonsmoment for meg, så jeg sender kun sms og ser henne sjeldnere og sjeldnere.

[Anonym bruker]

Kari Mari, nettopp slik er ungene til et par av venninnene mine også.

De snakker på inn og utpust.

Avbryter titt og ofte og roper bare høyere om hun ikke responderer. Når ble det greit??

Jeg har ved et par anledninger gjort nr ut av det med egne unger og sagt klart ifra: Nå snakker jeg med xxxx og du avbryter, jeg kommer når jeg er ferdig og prate. Dette er selvsagt dersom det ikke er noe prekært.

Til og med da kommer ungene dems og skriker et sekund etterpå og venninnene hopper opp.

Barna mine sier ok, unnskyld.

 

Vi leker, har det gøy, ler masse masse og koser oss vanvittig mye sammen, og det tror jeg kommer av klare grenser og konsekventhet fr tidlig av. De takler fint å være på ferie og skjønner at de ikke skal være apekatter fordi reglene er annerledes.

 

Det er synd, for ungene vil heller ikke besøke de noe mer. De er helt utslitte av konstant mas, roping og sutring. Ungene har tatt helt over.

Sist vi var der måtte jeg ta paracet når vi kom hjem.

 

Jeg synes d er utrolig synd, men får jo lyst til å gå inn og oppdra ungene på dems vegne.

 

Anonymous poster hash: 6e6c2...1f6