Må bare dele, syns det er så vanskelig

[Anonym bruker]

For 3 år siden traff jeg en mann.
Det er første gang jeg kan si jeg er forelsket, noengang, jeg er i dag 38 år.
Fram til da trodde jeg seriøst ikke jeg kunne forelske meg, og da jeg var 33 begynte jeg  leke med tanken på å reise til Danmark for inseminasjon eller IVF.

 

Egentlig var alt i boks da jeg traff "Morten". Det slo ned i meg som lyn fra klar himmel. Men alle årene hadde gjort meg skeptisk til forhold, så da han fortalte meg han var gift og ventet sitt andre barn, så tenkte jeg at "jaja, jeg får vel bare fortsette min opprinnelige plan".
Aldri om jeg ville at han skulle forlate sin gravide kone og barn for meg.

Men tiden gikk, og forelskelsen min for Morten ble ikke mindre, selvom vi aldri noensinne datet. Men vi flørtet endel. 

Så hente det en dag etter en jobbtur (vi er kollegaer) og etter et par glass med vin, at han da fortalte meg at han var forelsket i meg.
Han hadde vært det siden første dag han så meg, det sa bare pang for ham. Han hadde aldri kjent lignende, og følte selv aldri han hadde vært forelsket tidligere.

Jeg ble satt ut og visste ikke hva jeg skulle si. 
Her satt vi begge med akkurat de samme følelsene for hverandre.
Jeg var totalt lost, og ulykkelig. For plutselig åpnet det seg en verden som aldri hadde vrt der for meg, noen gang.

Jeg har ikke kjent et snev av forelskelse, noen gang tidligere.

Følelsene sloss i meg, følesene om å ville være snill pike og la dette være, og følelsene av spenning og ENDELIG, det skjer MEG og!

 

Ingenting skjedde mellom oss den kvelden, han holdt meg i hånen og så meg dypt i øynene og sa at det var godt å kjenne på dette, men at han hadde en klumoo i magen av dårlig samvittighet.

Ja, jeg var enig, det var feil, men samtidig så veldig veldig riktig.

 

Men selvfølgelig tok sepenningen seg opp mellom oss, og snart gruet eg meg til  gå på jobb. Jeg trodde jeg kunne kvele denne forelskelsen, men idet han beskjente sine følelser for meg, så ble det ulidelig. Litt sånn, "hva er poenget, vi føler jo det samme begge to..". Uten at jeg mente å tenke det.

Så for ca 8mndr siden, da jeg mistet min søster i en tragisk ulykke, eskalerte det.
Jeg var knust etter ulykken, det er noe av det vondeste jeg har opplevd, jeg klarte ikke gå på jobb og holdt sengen, skrudde av mobilen og stengte verden ute, totalt. Jeg lå vel sånn i en uke, før han oppsøkte meg.

Jeg hadde vært åpen med sjefen på jobb og sagt han bare kunne fortelle hvorfor jeg var borte til kollegaene min. Jeg orket det ikke selv.

 

Jeg hørte det ringte på,  men orket ikke åpne døren. Det ringte på å ringte på. Etter jeg vet ikke hvor lenge, stod han ved sengen min. Han hadde klatret inn et vinduet jeg ikke visste var oppe en gang.

Da jeg så han brøt jeg helt sammen, jeg hadde ikke grått før da, men nå flommet det over.
Jeg var hysterisk og apatisk på samme tid, verden raste. Jeg hadde bare min søster. Min far var den enste jeg haded igjen, men han hadde fått Alzheimers tidlig, og var på pleie hjem, noe han hadde vært de siste 12 årene. Og han visste ikke hvem jeg var, i det heletatt.
Så jeg hadde bare henne.

 

Så når jeg så ham ved sengen min, med det mest beskymrede blikk en kan tenke seg. Ja da brast alt.
Jeg følte jeg skulle drukne i sorg og avmakt. Og det var ikke poeng i noe lenger.
 

Han trøstet meg, holdt meg hardt inntil seg, og selvfølgelig kysset vi, jeg kysset ham. Det skal han ha, han har aldri gjort noe fremstøt mot meg før dette.
Ingenting. Men jeg klarte ikke, han var livlinen min, sorg er sterk på den måten. Jeg har hørt det tidligere, men nå kjente jeg styrken av det.
Jeg klamret meg til ham.

 

Det neste sm skjedde var at jeg var i dusjen, han dusjet meg. Jeg så sikkert veldig ufli d ut, hadde ikke stelt meg på en uke, håret stod til alle kanten og jeg stinket sikkert.
Men kasnkje han ville roe meg også? Jeg vet ikke.
 

 

Etter dette tørket han  meg, greiet håret mitt, ga meg tannkosten, førte den til munnen faktisk... Så laget han mat til meg. Og passet på at jeg spiste.

 

Jeg var så tom så tom, men nerværet hans gjorde at jeg klarte å sitte oppreist, støtten hans reddet meg, det vet jeg. Og jeg er evig takknemlig.

 

Etter dette kom han innom 3 ganger til dagen. Før jobb, i lunsjen og til kvelden. i nesten to uker.
Jeg kom meg langsomt.

Ja, han ordnet til og meg alt med begravelsen.  Og var selvfølgelig med meg dit og var en enorm støtte.

 

Ukene gikk, og jeg følte jeg ikke klarte meg uten ham.
Det gikk mange uker før vi kysset igjen, det var ved en tilfeldighet, typisk klisjee faktisk, han skulle gi meg en klem og jeg snudde på hodet og vips leppene våre berørte. Og det var som et lyn og torden, jeg følte hele kroppen brant.
Og det ente opp til sengs, og det var det mest naturlige i verden.
Selvfølgelig kjentes det sik ut jeg hadde jo hatt følelser for ham i lang tid, og han meg også.
Det er det fineste jeg noengang har opplevd, g jeg kan ikke angre på det.
Men jeg gjør det. Etterpå så gråt vi begge to, for situasjonen er så frustrerendes, og vi tenkte begge på kona han og barna.

 

Vi prøvde å holde avstandetter dette, men det var fånyttes.
En av oss hadde alltid en unnsyldning for å ta kontakt etter en liten stund.

 

Vi hadde lite sex, det hente noenganger.

Og selvfølgelig ble jeg gravid. Jeg hadde jo ingen grunn til å gå på prevensjon. Og hver gang vi hadde sex så var det så uplanlagt som noe kan være uplanlagt. 
Jeg er nå 18 uker på vei, og har nettopp fått vite at jeg venter tvillinger.

 

Jeg syns det er vansklelig, han syns det er vanskelig.

Han vil ikke gå fra kona si, og jeg kjenner ham, jeg vet hvorfor, og jeg vet også at selvom vi er lite sammen, så bør vi bare utte helt.
Jeg har byttet jobb, for å slippe å se ham på jobbe.
Han hadde faktisk tenkt å bytte jobb han også, men vi diskuterte det lenge, og kom fram til at han hadde mest å tape.
Høres teit ut, men jeg syns det var helt greit å bytte jobb.
 

Me vi klarer ikke å holde oss vekke fra hverandre.
Han er ambivalent til ungene, på den ene siden er han så glad at han venter barn med en han virkelig elsker, på den andre siden elsker han barna han har nå også, selvfølgelig, og ønsker ikke forlate dem. De har jo ikke gjort noe galt sier ham.

 

Vi har snakket om dette, så jeg vet hva han tenker. Kona hans er ikke frisk, hun trenger hjelp, går han fra henne så blir det ustabllt for ungene, for de må jo vøre store deler av tiden hos henne.

Og hun er lite istand til å være mye med ungene aleine.
Han ville søkt om å hatt de fullt, men det blir feil for henne også. Nei det er så vanskelig.
Vi har snakket om at vi kan ha ungene hos oss, men som sagt, han er lite for å gå fra kona, pga ungene, men han føler også han må ta seg av henne.

 

Så hvor står jeg? Jo jeg er resursterk (igjen) og hadde i utgangspunktet sette for meg å være alene med barn.
Dette har jeg sagt til ham, han vet dette. Og han sier selv at jeg er en vedig sterk person, så han er ikke redd fro at jeg skal klare meg med ungene om jeg skal være alene.
Men han vil være en far for dem.

Men jeg vet bare ikke hvordan vi skal ordne dette.
Jeg er overlykkelig for barna jeg venter, og tenke, jeg har fått kjenne på kjærgheten. Men til hvilken pris?
 

Jeg vet ikke om han går fra kona, og jeg vet ikke om jeg ønsker han skal det heller.
Men helt ærlig, jeg vet ikke hvordan vi skal ordne dette.

 

Jeg ville bare dele dette med noen, for jeg har ingen å snakke med om det.

 

Anonymous poster hash: 05654...aa7

[Anonym bruker]

Gratulerer med to skatter på vei! :-)

 

Vet ikke hva annet jeg skal si,..

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 89256...939

[Anonym bruker]

Gratulerer med babyer i magen

Tenker mannen må velge klart her, han kan ikke få i pose og sekk.

Du sier han ikke vil forlate kona og barna... men har han da tenkt å fortelle han venter barn med en annen?? Ønsker da kona å fortsette ekteskapet?? Synes det vitner om en del usympatiske egenskaper fra mannen her, og er kanskje ikke såå fantastisk og snill som han framstår? Vet ikke jeg. Tenker bare muligheten for at lite dobbeltliv her, kone og elskerinne osv.

Elsker han deg forlater han kona - selv om de har barn sammen, har jo også dere det om noen måneder. Og hvis kona faktisk er syk og ustabil, skulle en tro far får hovedomsorgen.

Det er barnas beste en skal tenke på, ikke at en syk og ustabil mor skal ha omsorg for barn dersom hun faktisk ikke er i stand til det.

Skal barna får vite de har halvsøsken?

Bare noen spørsmål og tanker som dukket opp mens jeg leste innlegget ditt.

Når en er forelsket slik du beskriver det, ser en gjerne kun det positive ved personen.. Sier det fordi du utelukkende beskriver mannen slik, jeg klarer bare ikke se kun det edle i alt angående det "umulige" valget mannen må ta......

Anonymous poster hash: ca971...561

[Anonym bruker]

Jeg har vanskelig for å tro på den røra her.

 

Gikk du på hormoner for å starte behandling når du hadde deg på denne gifte kollegaen?

 

"Ingen" mann blir hos sin syke kone bare fordi hun er syk! Sannsynligheten for at dette da er unntaket for din mann er liten. Er hans kones sykdom noe alle vet om, eller noe mentalt bare du er blitt fortalt i fortrolighet?

 

Har han antydet ønske om abort tidligere?

 

Anonymous poster hash: 804a8...261

[det er berre mordi]

Send det til norsk ukeblad, eller nokon andre som kjøper "fra virkeligheten"- historier (som aldri er frå verkelegheita, men er skrivne av fattige studentar for å spe på studielån;)

[Anonym bruker]

Fikk litt "legeroman" assosiasjoner her.

 

Anonymous poster hash: 2324c...f9e

[Anonym bruker]

Send det til norsk ukeblad, eller nokon andre som kjøper "fra virkeligheten"- historier (som aldri er frå verkelegheita, men er skrivne av fattige studentar for å spe på studielån;)

 

Vet ikke hvordan det er nå, men historier fra virkeligheten var dessverre tidligere fra "virkeligheten".

 

Mor til min halvbror solgte en historie til i hvert fall tre ulike ukeblad. Hun lurte dem trill rundt, når hun fortalte historien la hun inn ting som måtte anonymiseres. Problemet var bare at hun kom med forslag til denne anonymiseringen - som gjorde at det stikk motsatte skjedde. Vi var ikke anonymisert. Jeg ble beskrevet i minste detalj utseendemessig, familien min, familiehistorie, bosted... you name it! Pga familiens situasjon på den tiden visste de aller fleste i hele byen og området rundt hvem historien var skrevet om. Det var umulig å ikke forstå det fordi familiebedriften hadde vært mye i media.

Det eneste som ikke stemte var hennes vanvittige løgner om min far og oss andre i familien. Det som stemte var dessverre virkelighet - alt som kunne identifisere familien. Det som ikke stemte var alle hennes løgner som "solgte" historien.

 

Jeg forstår ikke helt hvor for HI skal lyve på seg en slik historie. Her har hun lite å hente.

 

 

HI - hvis mannens kone ikke er stabil så bør han ikke bruke det som argument for å bli hos henne. Er hun ikke stabil må han heller satse alt på å få hovedomsorg for barna. Om han blir hos henne av medlidenhet så blir det helt feil så lenge han ikke lenger har følelser for kona. Han gjør henne eller ingen av barna noen tjeneste om de oppdager at de har levd på en løgn. Fortjener ikke barna å få vite at de har to søsken til? Fortjener ikke barna dine også å få ha kontakt med sin far?

 

Hvis det er slik at han skal fortsette hos kona og holde deg og tvillingene hemmelig så vil dine barn trolig aldri lære sin far og sine søsken å kjenne. For for din egen del - og ikke minst for tvillingene sin del - så kan du ikke fortsette å leve et liv i skjul. Et liv hvor dere alle tre kommer langt bak i rekka på hvilken viktighet dere har i mannens/pappas liv. Etter hans første barn, etter hans kone, etter hans egen familie, etter hans kones familie.... stort sett etter absolutt alle andre i hans og konas liv.

Dine barn fortjener bedre enn å måtte vokse opp med en pappa de må holde hemmelig.

 

Jeg kan forstå at han føler det er svært vanskelig hvis kona hans er syk. Han kommer til å bli stemplet som en drittsekk og som en sviker - som ikke bare dropper sin syke kone, men som også har vært utro og skaffet seg barn med andre og levd et dobbeltliv. Det må være vanskelig for ham å skulle forlate kona og bryte opp familien, og det blir sikkert vanskelig å få et slikt stempel på seg.

Men er det ikke bedre å i hvert fall spille med åpne kort og kunne leve fritt enn å for alltid måtte leve med en så enorm hemmelighet? Og i hvert fall når hemmeligheten kan bli ekstremt ødeleggende for så mange om den likevel blir oppdaget?

 

Jeg kjenner et par som var i en enda mer absurd situasjon da de møttes enn hva du og denne mannen er i nå. De fant ut at den kjærligheten de følte for hverandre ikke lot seg stoppe. Så de gjorde valg som gjorde at alle rundt dem trodde de var gale på hver sin kant, de nære følte seg enormt sveket osv. Men de gjorde det likevel så "skånsomt" som noe slikt kunne gjøres, og sa at de ikke kunne fortsette livene sine på så store løgner. I dag, ca 25 år etterpå, er det fremdeles dem, og de er et av de lykkeligste parene jeg vet om. Man merker det umiddelbart når man møter dem, de er sjelevenner.

 

Jeg tror du må få denne mannen til å ta et valg. Enten kona og barna han har med henne - eller deg og tvillingene. Du kan ikke godta og være delaktig i å la ham fortsette å leve et slikt dobbeltliv, hverken for din, hans, konas eller noen av barnas skyld.

Hans kone fortjener også langt bedre enn hun pr i dag har.

 

Jeg håper han bestemmer seg, og at han gjør det raskt slik at det blir mindre lidelse for alle involverte. Jo lenger tid han bruker på å bestemme seg, jo verre blir det for dere alle.

 

Og jeg mener at hvis den kjærligheten dere synes å dele er så sterk, da må dere leve den ut. Men rydd først opp på ordentlig måte slik at dere ikke begynner et samliv i et kaos.

 

Gratulerer med tvillingene - vær sterk og gled deg over dem

 

Anonymous poster hash: a516e...1c1

[Anonym bruker]

Nå var det som jeg leste en historier på "de blå sider" i norsk ukeblad!! Du kan lett sende inn den der .

 

Om dette er sant så har tvillingene du venter like stor rett på en far som de andre barna. Derfor må han jo si dette til kona si og stille opp for tvillingene på lik linje som de eldre søsknene. Hvis han ikke gjør det, så er ham jo ikke mye til mann... En smørje uten like, men det er ungene som er de viktige her, og dere voksne har rotet det skikkelig til og skylder ungene å finne den beste løsningen for dem! Han må erkjenne farskap og ta sin del av ansvaret.

 

Anonymous poster hash: ff9f7...0ac

[Anonym bruker]

Ok, først vil jeg begynne med at det var leit at du mistet din søster. Jeg vet hvordan det føles og all sympati fra meg for dette. Så over til at dette faktisk ikke unnskylder at du oppfører deg slik. Dere er begge ansvarlige ovenfor hans kone,hans barn og nå deres barn. Slik oppførsel gjør meg kvalm og vit det at menn som ønsker å forlate sin kone, gjør dette. Det skjer sikkert hver dag. At du faller for dette tullet i alder 38 og havner i denne tragiske situasjonen er mildt sagt patetisk. Og hva skal du med en mann som har gjort sin kone gravid når han hevder at han ikke elsker henne. Ufattelig trist at dere har blandet barn inn i dette egoistiske rotet deres.

 

Anonymous poster hash: 7e9cd...376