Får klaustrofobi av barnet mitt...

[Anonym bruker]

Elsker barnet mitt over alt på jord,men føler meg skikkelig innestengt og kvalt avogtil. Mye mer nå i det siste.

 

Det er nydelig sommervær,men er bare stress å reise til stranden,for barnet skal bare bort til ting h*n ikke får lov til, så ender med at jeg må fotfølge barnet. Bade kan jeg ikke,for hvem skal passe barnet?

 

Å finne på noe på kvelden kan jeg bare glemme,for barnet skal legge seg. Så når alle andre jeg kjenner drar på rekefester,kveldsbading,grillfester, rett og slett bare gå en tur etter klokken 19går ikke. Barnevakt har jeg ikke,for alle andre er ute på ting.

 

Tilogmed sitte ute i hagen er stress,for barnet er så nysgjerrig at h*n skal oppi alle plantene og slikke på ting.

 

Andre som føler det samme? Blir det bedre? Barnet er forøvrig 13mnd

 

Anonymous poster hash: 94cf1...371

[Gustav Klitt]

Selvfølgelig blir det bedre. Ett år er den "verste" alderen - full mobilitet, null vett.

[Anonym bruker]

Åh takk gud!! Jeg føler det på akkurat samme måte. Alt stemmer.. Min er 18 mnd og jeg er alene.. Jeg syns ikke alt er stress fra vi står opp til h*n legger seg, men mye er det. Og jeg må også innrømme at det er kjedelig å ikke få vært med på ting, men sånn er alenemorlivet  

Anonymous poster hash: 4f680...e2a

[Anonym bruker]

Neste år blir bedre

 

Min var yngre enn din ifjor og jeg følte akkurat det samme.

 

Mer mas og styr. Nesten som et fengsel.

 

Nå er han 23 måneder og sommeren er en drøm

 

Anonymous poster hash: 0851f...2bf

[Anonym bruker]

Det blir bedre. Jeg synes tiden fram til barna passerte tre år var kvelende og slitsom.

 

Anonymous poster hash: fef97...0bc

[Anonym bruker]

Hehe ja det blir bedre. Litt morsomt å lese om, for jeg var omtrent like oppgitt og frustrert selv. Og mens det stod på så føltes det som en evighet, men nå føles det som det gikk veldig fort over.

 

Jeg har en på nesten 3, og denne sommeren er en drøm i forhold til i fjor og forfjor. Nå kan jeg bare gi ham litt vann å leke med i hagen, så kan han være sysselsatt i eeevigheter. (Han kan kose seg med å leke med steiner og pinner og. ) Og han holder seg unna bilveien og andre skumle ting.

 

En ting som funket tidligere var å fylle litt lunkent vann i plaskebassenget, også ha badeskum oppi og gi ham noen kopper å leke med. Da kunne han sitte i ro der en stund, men så fort han gikk lei så var det jo i gang med fotfølgingen igjen da... men det ga meg en pause i allefall.

Anonymous poster hash: 42ce8...906

[*Nøtta*]

Hang in there! Dette er den sommeren du måtte ofre sosialt liv og bading og soling..osv... neste sommer blir myyye bedre.

 

Prøv å ikke stress med alt du IKKE får gjort, men gled deg over de små tingene du får gjort.

[Anonym bruker]

Å,så godt å høre. Merker jeg bare sitter og føler jeg kaster bort hele sommeren,spesielt siden den for en gangs skyld er så fin.

 

Jeg prøver å finne på kjekke ting for meg og barnet,men h*n er så aktiv at jeg må fjerne h*n fra situasjoner 1000 ganger dagen. Det greieste er å være hjemme i stuen,men hvilken sommer er det?

 

Uff,er bare litt ekstra deppet i dag, for fant ut at noen venninner av meg har drevet på med massevis av ting,men "har ikke vært vits å invitere deg,for du må jo uansett si nei"...

 

Anonymous poster hash: 94cf1...371

[Anonym bruker]

Føler det samme med min på 8 mnd jeg, oh lord, langt igjen

 

Her må jeg gå på nåler og tør knapt puste eller snakke før gråten er igang dag ut og dag inn. Tåler ikke en dritt rett og slett Føler meg fanget i eget hjem. Har prøvd å forlate hjemmet og finne på ting med han, men blir bare hylgrining, sutring, stress og styr. Kan ikke ta en telefon enkelte dager uten at det blir grining. Huff.

 

Anonymous poster hash: 49c6a...bd4

[MilleMarmelade]

Skjønner at det kan føles som fengsel, men som de andre sier: det blir bedre!

Men kunne ikke noen av vennene dine kommet på besøk etter leggetid? Da ville jo du fått litt sosialisering uten å måtte forlate barnet.

[skinnfilla]

Det er absolutt den verste alderen ! De er jo overalt! Plukket, slikker ,spiser og stikker av .

I år er min minste 4 og denne og fjor sommer er/ var fantastisk;)

 

Nå er det lange late morgener og lange lyse kvelder , med nettopp bading, grilling, reker og sommerkos

Vi sover til 9-10 og vi koser oss utover kveldene.

Nå er det tropenetter i sør og vi sitter ute og koser oss til langt på kveld.

 

Det er så deilig med sommerferie! Kan ikke få sagt det nok, fantastisk

[Anonym bruker]

Og når ungen omsider sover er det to andre som maser.... sommeren er kos, men voksentid kan man bare drite i

 

Anonymous poster hash: 69fa6...14e

[Anonym bruker]

Jeg tenker du må få en litt annen innstilling. Ja han er 13 mnd og nysgjerrig. Skal oppdage nytt. Min er også 13 mnd og vi to var alene på stranda idag. Han får gå der han vil, utforske om det sand eller vann. Går han en plass der han ikke får lov, så styrer jeg han unna. Når de er så små så må man fotfølge de.

Og hvorfor kan du ikke bade? Jeg bada med min idag:-)

 

Husk de skal oppdage alt for 1 gang:-)

 

Som ei over sier... vi har et knøttlite plaskebasseng på terrassen som han kan holde på med, gå inn og ut fra huset. Følger selvsagt med pga vannet. Men trenger ikke fotfølge så mye.

 

 

Anonymous poster hash: d56e4...376

[Anonym bruker]

Føler det samme med min på 8 mnd jeg, oh lord, langt igjen

 

Her må jeg gå på nåler og tør knapt puste eller snakke før gråten er igang dag ut og dag inn. Tåler ikke en dritt rett og slett Føler meg fanget i eget hjem. Har prøvd å forlate hjemmet og finne på ting med han, men blir bare hylgrining, sutring, stress og styr. Kan ikke ta en telefon enkelte dager uten at det blir grining. Huff.

 

Anonymous poster hash: 49c6a...bd4

Det at barnet ditt hyler hele tiden er jo ikke det samme som at man er "fanget" fordi man må passe på den lille konstant fordi hun/han er over alt HELE tiden!

 

Hvorfor gråter barnet så mye?

 

Anonymous poster hash: 75f1a...e00

[me_87]

Ja sånn har jeg det og,men sønnen min er snart 3 år da.

Jeg kan aldri sette meg ned ett minutt når vi er ute,for enten gjør han noe galt,er han stygg med noen andre barn,eller prøver å stikke av så jeg ikke lenger ser han.

Men får likevel ikke noe klaustofobi følese ettersom jeg har alenetid hver dag etter ca 19.30.

Joda hadde vært kjekt med barnevakt innimellom så jeg kunne komme meg ut av huset litt å finne på noe uten barn,men en kveld hjemme med god mat og dvd serie å se på er ganske greit det og

Endret 21. juli 2014 av me_87

[Anonym bruker]

Det der husker jeg fryktelig godt fra i fjor sommer! Følte det akkurat sånn da hun var rundt ett og frem til to. Nå er hun 2,5 og alt er sååå mye lettere! Hun kan holde ut lenger på kveldene dersom jeg vil gjøre noe,hun er mer forsiktig,vi bader sammen og hun er bare morsom å være sammen med<3 neste år får du det sånn,selvom det kanskje er en fattig trøst nå

 

Anonymous poster hash: 04c60...b2d

[Anonym bruker]

Men sånn er det da å ha små barn! Det høres ikke ut som om du koser deg i det hele tatt, noe som får meg til å lure på hvorfor du fikk barn i det hele tatt. Det er lov å klage litt innimellom på at ting er slitsomt, men du mener seriøst at du klager over å ikke være med på rekefest? Inviter noen hjem til deg da når barnet har lagt seg. Tror ikke de som får barn når de virkelig var klare for det savner det sosiale på den måten og klager sånn.

 

Anonymous poster hash: acce5...951

[MotherOf3]

Elsker barnet mitt over alt på jord,men føler meg skikkelig innestengt og kvalt avogtil. Mye mer nå i det siste.

 

Det er nydelig sommervær,men er bare stress å reise til stranden,for barnet skal bare bort til ting h*n ikke får lov til, så ender med at jeg må fotfølge barnet. Bade kan jeg ikke,for hvem skal passe barnet?

 

Å finne på noe på kvelden kan jeg bare glemme,for barnet skal legge seg. Så når alle andre jeg kjenner drar på rekefester,kveldsbading,grillfester, rett og slett bare gå en tur etter klokken 19går ikke. Barnevakt har jeg ikke,for alle andre er ute på ting.

 

Tilogmed sitte ute i hagen er stress,for barnet er så nysgjerrig at h*n skal oppi alle plantene og slikke på ting.

 

Andre som føler det samme? Blir det bedre? Barnet er forøvrig 13mnd

 

Anonymous poster hash: 94cf1...371

Regner med at dette er ditt første barn..Sånn er det å ha barn, og mange av tingene du ramser opp blir ikke bedre når de blir litt eldre. De må fortsatt passes på, og må fortsatt passes hvis du skal ut på kveldstid. Småbarnslivet er slitsomt! Du har nok ikke annet valg enn å endre innstilling. Jeg har tre barn under seks år. Minste er like gammel som din. Men vet du hva? Jeg har alle med på stranda alene😎 Ja, ting blir bedre og lettere. Men jeg vil anbefale deg å snu ting til det positive for det er MASSE å gjøre selv med små barn😄

[Anonym bruker]

Ja sånn tenker man når man er førstegangs.

 

Nå er nr 3 ni måneder og med to storesøsken er det ikke noe alternativ å sitte inne og kjede seg! Vi er på stranda hver dag, masse ute i hagen og mye rundt og farter. Unntatt om kvelden da... Da lager vi "jacuzzi" for de voksne i boblebadet i hagen og koser oss med hvitvin.

 

Det blir hva man gjør det til. Og hvile kan man gjøre når man ligger i grava

 

Anonymous poster hash: cb4ec...34d

[Anonym bruker]

Ja sånn tenker man når man er førstegangs.

 

Nå er nr 3 ni måneder og med to storesøsken er det ikke noe alternativ å sitte inne og kjede seg! Vi er på stranda hver dag, masse ute i hagen og mye rundt og farter. Unntatt om kvelden da... Da lager vi "jacuzzi" for de voksne i boblebadet i hagen og koser oss med hvitvin.

 

Det blir hva man gjør det til. Og hvile kan man gjøre når man ligger i grava

 

Anonymous poster hash: cb4ec...34d

Ja, sikkert noen som tenker sånn med første, men tror dette handler om innstilling og. Jeg er førstegangs og vi har det omtrent som dere, hygger oss hjemme og tenker aldri at jeg savner verken det ene eller det andre. Dette er livet mitt nå :-)

 

Anonymous poster hash: acce5...951

[Anonym bruker]

Men sånn er det da å ha små barn! Det høres ikke ut som om du koser deg i det hele tatt, noe som får meg til å lure på hvorfor du fikk barn i det hele tatt. Det er lov å klage litt innimellom på at ting er slitsomt, men du mener seriøst at du klager over å ikke være med på rekefest? Inviter noen hjem til deg da når barnet har lagt seg. Tror ikke de som får barn når de virkelig var klare for det savner det sosiale på den måten og klager sånn.

 

Anonymous poster hash: acce5...951

 

Da er det jammen mange som har fått barn uten å vært klare for det, for her var det mange som kjente seg igjen. Og sånn har det vært hver gang noen har luftet lignende frustrasjoner her også.

 

Tror det bare har å gjøre med at vi er forskjellige. Noen er kanskje som skapt til å gli rett inn i mammarollen, mens vi andre trenger litt mer tid.

 

Anonymous poster hash: 42ce8...906

[Anonym bruker]

 

 

Men sånn er det da å ha små barn! Det høres ikke ut som om du koser deg i det hele tatt, noe som får meg til å lure på hvorfor du fikk barn i det hele tatt. Det er lov å klage litt innimellom på at ting er slitsomt, men du mener seriøst at du klager over å ikke være med på rekefest? Inviter noen hjem til deg da når barnet har lagt seg. Tror ikke de som får barn når de virkelig var klare for det savner det sosiale på den måten og klager sånn.

 

Anonymous poster hash: acce5...951

Da er det jammen mange som har fått barn uten å vært klare for det, for her var det mange som kjente seg igjen. Og sånn har det vært hver gang noen har luftet lignende frustrasjoner her også.

 

Tror det bare har å gjøre med at vi er forskjellige. Noen er kanskje som skapt til å gli rett inn i mammarollen, mens vi andre trenger litt mer tid.

 

Anonymous poster hash: 42ce8...906

Skjønner hva du mener men er uenig. Jeg er ingen typisk født til å bli mor dame. Reiste mye, festet og hadde egentlig ikke planer om å bli mor. Kan med hånden på hjerte si at jeg aldri tenkte noe over morsrollen eller drømte om familie selv om jeg hadde hatt mann i ti år. Vi kom frem til at vi ønsket oss barn og med et bevisst valg er det naturlig for meg å ta livet med barn som det er.

 

Anonymous poster hash: acce5...951

[Anonym bruker]

 

Føler det samme med min på 8 mnd jeg, oh lord, langt igjen

 

Her må jeg gå på nåler og tør knapt puste eller snakke før gråten er igang dag ut og dag inn. Tåler ikke en dritt rett og slett Føler meg fanget i eget hjem. Har prøvd å forlate hjemmet og finne på ting med han, men blir bare hylgrining, sutring, stress og styr. Kan ikke ta en telefon enkelte dager uten at det blir grining. Huff.

 

Anonymous poster hash: 49c6a...bd4

Det at barnet ditt hyler hele tiden er jo ikke det samme som at man er "fanget" fordi man må passe på den lille konstant fordi hun/han er over alt HELE tiden!

 

Hvorfor gråter barnet så mye?

 

Anonymous poster hash: 75f1a...e00

Ungen min er svært mobil, så jo, jeg må følge med hele tiden jeg og. Dessuten handlet det om å føle klaustrofobi og å føle seg fanget, hvilket jeg også gjør, det er svært vanskelig å ha akkurat lik situasjon som to andre mennesker, er det ikke?

 

Barnet gråter fordi det har kommet i alderen hvor separasjonsangsten slår inn, og oppdagelsen av at det er et eget individ. Instinkt for frykt har kommet sånn at barnet reagerer med å bli vettskremt av brå uventede lyder og høye lyder fra f.eks gressklippere, miksmaster, støvsuger, vaskemaskin, hårføner, andre barns lyder/hyl/gråt, hund som bjeffer, bildør som smeller, noe som ramler ned. Dessuten er viljen sterkere enn motorikken, så å f.eks ligge på magen og forsøke å krabbe uten å få det til er skikkelig frustrerende. Ikke vil barnet ditt, ikke vil det datt. Jeg er alenemor og har lite eller ingen avlastning.

 

Anonymous poster hash: 49c6a...bd4

[Anonym bruker]

Ta med deg den lille på en langgrunt strand og bad sammen med barnet. Sett deg ned på rumpa i vannet med barnet på fanget og plask løs. Min ettåring bare elsker det:) Da får du iallefall kjølt deg ned litt selv også. 

Anonymous poster hash: 693be...173

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange oppløftende og positive svar. Godt å høre at jeg ikke er alene.

 

Til du som mente at jeg kanskje ikke var klar for barn: en kan ikke og skal ikke bli selvutslettende selv om en er blitt mamma. Selvsagt skal og bør prioriteringene endres,og det har de og,men i perioder skal det kunne være helt greit å innrømme at å bygge klosser og dra blad og pinner utav munn i timesvis og ukesvis kan føles begrensende. Og for oss som ikke har masse venner med barn blir det lett ensomt.

 

Å elske barnet sitt og elske å sitte alene å dra barnet for n-te gang ut av rosebusken på en time er to forskjellige ting. Og noen passer rett og slett bedre med større barn,ikke bare bebissene.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 94cf1...371