Barn nr 2, kalde føtter

[Anonym bruker]

6 uker på vei med barn nr to, planlagt og ble glad da testen var pos. Siste dagene har jeg fått kalde føtter på hele greia. Vår datter er kjempegod, alt har vært enkelt og greit med henne, mat, søvn, godt humør og utvikler seg slik hun skal. Kjenner at jeg "gruer" meg til babytiden igjen, selv om jeg kosa meg max sist. Men da hadde jeg jo bare henne og meg selv å tenke på. Tenk om denne ungen blir "vanskelig", sover lite, gråter mye osv. Vi har det så fantastisk nå, kan det virkelig holde seg slik etter en stor omveltning det er å få et barn til?! Er dette vanlige tanker, eller er jeg crazy og egoistisk? Hvem kan jeg snakke med dette om? Jordmor er ikke aktuelt..

 

Anonymous poster hash: 4b93f...736

[Anonym bruker]

Hvis det er noen trøst så føler jeg det på nesten samme måte.. Jeg hadde en tøff barseltid sist (selv om jenta vår var veldig grei). Nå har vi tre det så fint, også skal jeg liksom utsette det for en ny baby!! Får dårlig samvittighet for datteren min som naturlig nok blir satt litt til side av meg i starten når det kommer en baby.. Er 9 uker på vei, så babyen konmer nok som planlagt den!! Prøver å slå meg til ro med at jeg sikkert blir vant til tanken i løpet av svangerskapet, og at vi konmer til å klare det fint

 

Anonymous poster hash: 3c4c4...53e

[Anonym bruker]

Ganske vanlige tanker. De forsvinner vanligvis når babyen er ute

 

Anonymous poster hash: 1ff48...21e

[Gustav Klitt]

Har det på samme måte, to måneder til termin så det må nesten bare briste eller bære

[Anonym bruker]

Håper det går over, hadde jo vært mye kjekkere å glede seg over svangerskapet...

 

Anonymous poster hash: 4b93f...736

[Anonym bruker]

Gravid med nr 3 og hadde de samme tankene tidlig i svangerskapet jeg også. Og dette er absolutt ønsket og planlagt. Tror det er forholdsvis vanlig, og det gikk over for meg:)

 

Anonymous poster hash: cf4b1...28a

[Anonym bruker]

Det er realistisk å tenke at nr 2 kan bli annerledes, og "vanskelig" (sover lite, griner mye). Det er sjansen man tar når an blir gravid, og ingenting å gjøre noe med!

 

Vi hadde en "vanskelig" baby, lite søvn, mye grining. Tok nesten livet av kjæresteforholdet. På den positivesiden, får du se om mannen din gidder å kjempe for deg og omvendt.

 

Anonymous poster hash: d9597...9ef

[Anonym bruker]

Tror det er temmelig vanlig. Mine følelser svinger som en jojo i graviditeten, og hver gang jeg blir lei meg eller melankolsk så tenker jeg tanker over hvor fint livet vårt er nå. Hvor kjekt det er med en relativt selvstendig 2.5 åring, og hvor kjekt det er å være to foreldre på én unge. Og innimellom tenker at jeg at det kanskje hadde vært greit om kroppen ordnet opp selv, og jeg "ble kvitt" den lille i magen.

 

Men så kommer lykkefølelsen, og jeg glemmer alt om våkenetter og tunge barselstunder. Og jeg blir helt fra meg av lykke over tanken på at jeg snart vil få en til å klemme, og at to nye lubne armer skal holde rundt halsen min, og se på meg med forelsket blikk. Og tanken på det første smilet, og hvordan det blir å se at de to jeg kommer til å elske høyest viser omsorg for hverandre. Osv osv. :-)

 

Og heldigvis, jo mer liv det blir i magen, jo oftere er det lykkefølelsen som dominerer dagene. :-)

 

Anonymous poster hash: d0b17...173

[Anonym bruker]

tenker jeg tanker over hvor fint livet vårt er nå. Hvor kjekt det er med en relativt selvstendig 2.5 åring, og hvor kjekt det er å være to foreldre på én unge. Og innimellom tenker at jeg at det kanskje hadde vært greit om kroppen ordnet opp selv, og jeg "ble kvitt" den lille i magen.

 

 

 

Anonymous poster hash: d0b17...173

Samme tenker jeg.. Kan umulig forstå at jeg skal like den nye ungen så godt som min datter.. 🙈😥

 

Anonymous poster hash: 4b93f...736

[Anonym bruker]

Helt vanlige tanker;) men det går seg til. Men fikk plutselig at hav av dårlig skyldfølelse like før vi dro på sykehuset. Tenkte på stakkars jenta si som måtte dele på oppmerksomheten til foreldrene etc. Nå er baby 10 mnd og de har stor glede av hverandre allerede. Leker og ler sammen hver dag:) smelter et mammahjerte!

 

Anonymous poster hash: 41a7a...276

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du har det vanskelig nå. Selv hadde vi "problemer" med nr. 1, lite søvn og mye gråting. Det tok lang tid før hun klarte å sove en natt uten å våkne, vi var veeeeeldig slitne. Jeg var også nervøs for at nr. 2 skulle være like urolig, men han var en rolig baby fra starten av. Det som hjalp meg under graviditeten var å psyke meg opp til at JA det kom til å bli mer slitsomt. JA, det ble ikke lenger like lettvint. JA de kommer til å krangle og styre etterhvert. osv. Innstill deg på at det ER arbeid å ha barn, men det er også fantastisk. Det er viktig å ha i bakhodet.

 

Alle de gode stundene som vi har mellom slagene vil være der HVER DAG, og JA de er verdt alt av strev. Så utrolig verdt det. Husk: Uansett hvor travel hverdagen din blir med ett ekstra barn å ta vare på så vil du aldri ønske å adoptere det bort Ditt neste barn kommer til å bety like mye for deg som det barnet du har nå. Selv om det kan være tøft å omstille seg vil hjertet ditt hjelpe deg på veien. Kanskje blir ditt neste barn like lett å ha med å gjøre som det du har nå, kanskje blir det en utilpass baby - men det spiller egentlig ingen rolle for du vil elske barnet ditt uansett. Om du ser for deg at det kan bli tøft kan du få deg mange positive overraskelser på veien. Lykke til.

Anonymous poster hash: b8e08...2f9

[vaskedama+♂ 09 og 11]

32 uker på vei med nummer 3, kan fremdeles få slike følelser, hva har vi gjort? Men regner med det forsvinner med en gang gullet kommer ut!

 

Men babybildene varer ikke for evig, og søsken har veldig stor glede av hverandre. Ihvertfall har mine det, de er 5 og 2,5 år. Leker og ler og krangler og gir hverandre kos, jeg har ihvertfall ikke dårlig samvittighet for de lenger..

[Anonym bruker]

Hadde det med nr3. Helt til jeg såg ham på ultralyd. Falt totalt pladask for nurket sekundet jeg såg ham og han såg på meg med sine store mørke øyne. Han er fire nå og litt av en bortskjemt mammadalt:p Han har alltid blitt dullet med av mamma, pappa og storesøsken... Men ååååh så glad jeg er i han! Vi snakker om nr.4 nå! Tror ikke jeg kommer til å få kalde føtter denne gangen!

 

Anonymous poster hash: 0d388...25a

[Anonym bruker]

Takk det er akkurat de samme følelsene jeg sitter med. 10 uker på vei med nr 2, og husker alle fortalte meg at førstemann var SÅ enkel og at jeg ikke kunne forvente meg å få så snill unge neste gang, og at dette måtte jeg bare nyte, for når nestemann kom ville det blir bare kaos og ståk. 

 

Vel, det funket, jeg er kjempeskeptisk og veldig engstelig for at det skal bli en baby som aldri sover, som bare gråter og som splintrer hele familieidyllen vi har nå. Men det er godt å se at det er normale tanker. Når jeg tenker meg om er det litt de samme tankene jeg gjorde meg sist jeg var gravid, bare at da var det mer av typen "hjelp, hva har jeg begitt meg ut på? Tenk om det å få barn ødelegger livet mitt!". Da motbeviste jeg meg selv kraftig, så håper det samme skjer denne gangen og  

Anonymous poster hash: 3013d...43a

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Godt å høre at jeg ikke er fæl og gal, og at andre også har følt det slik. Skal tenke på det dere har skrevet når disse kjipe tankene slår inn. Setter pris på at dere har tatt dere tid til å svare! 😊👍

 

Anonymous poster hash: 4b93f...736