Ulykkelig i forholdet, men har barn. Er det riktig å splitte lag?

[Anonym bruker]

Hei! Trenger noen råd, eller et spark bak, alt etter som... Har vært sammen med samboeren i ca 4 år, har en sønn på snart 3 år. Vi har nettopp kjøpt hus, pusset opp kjøkken. Vi har god økonomi, jeg er under utdanning+deltidsjobb, og han er i full jobb. Problemet mitt er at jeg ikke har vært lykkelig i forholdet i lang tid, men har hele tiden sagt til meg selv at jeg må gi det tid, det går seg til, osv.

 

Nå når kjøkkenet var ferdig, satt jeg igjen med en følelse av at jeg ikke vil dette, at jeg ikke vil leve med ham lengre. Vi er gode venner, men ikke kjærester. Hver kveld sovner han på sofaen, og sover så og si aldri i sengen vår. Vi har sjelden sex, og vi krangler en del. Han er grinete hver dag, klager over styr på jobb, over smerter i rygg, kne, arm osv. Det virker som han trenger noe å bære seg over, konstant... Han snakker ofte nedlatende til meg, som et eksempel hadde vi avtalt å male stuen; en dag han var sur og grinete, gikk han en kveldstur etter at vi hadde lagt sønn vår. Jeg var nettopp ferdig med lekser, å tenkte at jeg nå kunne male de to veggene i stua. Da han kom hjem, var jeg kommet halvveis. Han begynte å kjefte om hvorfor i helvette jeg bestemte meg for å male så sent, om jeg ikke hadde tenkt på at han kanskje ville sette seg ned å slappe av i sofaen. Jeg svarte at jeg beklaget det, at det hadde jeg ikke tenkt på, å at jeg snart var ferdig. Men han fortsatte å brøle, spurte om jeg var en jævla idiot, om hvor dum jeg var som ikke skjønte at det var for dårlig lys å male i. Så jeg måtte bare avslutte prosjektet for den kvelden. Og det er ikke et enkelttilfelle.

 

Jeg nyter de dagene han er på jobb, da han jobber fra 10-22, og trives best med å være hjemme alene. Når jeg selv har vært på jobb og skal hjem, kjører jeg en omvei, fordi jeg kvier meg for å komme hjem, og tar gjerne på meg ekstra vakter. Hadde vi ikke hatt barn sammen, ville jeg ha dratt fra ham for lenge siden, men nå har vi jo en liten en, og jeg vet ikke hva som er det beste for oss, alle tre. Jeg tror ikke samboeren min er særlig lykkelig med meg heller, men han er av den oppfatning at har man barn, så er man en familie, og da skal man holde sammen, koste hva det koste vil. Jeg er bare så redd for at jeg om 10 år skal se tilbake, og tenke at jeg sløste bort alle de årene, til ingen nytte. 

 

Samtidig er jeg redd, for hvordan sønnen vår vil reagere om vi skulle skille lag, hvordan det vil bli økonomisk, om samboeren min kan holde på huset, oppgjør av hus og løsøre, osv

 

Kan nevne at jeg er 27, han 31. Sønnen vår var ikke planlagt, og dagen han var født, hadde vi vært sammen i akkurat ett år. Han er en veldig god pappa, og han er svært snill. Det er bare det at vi ikke er kjærester, jeg kan ikke komme på gode stunder. Jeg er ikke tiltrukket av ham, og føler meg deprimert når han er hjemme, da hans dårlige humør smitter meg. I tillegg synes jeg det er sårt at han ikke liker familien min, da jeg er svært sosial, og glad i å bruke mye tid med foreldre, søsken. De bor et stykke unna, og han er med å besøker dem et par dager i året. Vi har sjelden besøk, er aldri ute, og han tåler ikke at jeg er ute, så da er vi bare hjemme...

 

Jeg har prøvd å snakket med ham tidligere, på ulike tidspunkt, men han skyver problemene unna seg, og sier han ikke har noen problemer, at det er jeg som har problemer. 

 

Det ble mye tekst her, og kunne sikkert ha skrevet mye mer. Vær så snill, gi meg noen råd, eller fortell meg om dette er egoistisk av meg. Har liksom ingen å prate med. Kunne ha snakket med søstrene mine, eller mamma, men er redd de vil si meg det jeg vil høre... 

 

Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, på godt og vondt. 

Anonymous poster hash: 84612...a92

[Anonym bruker]

Du skrev et godt og velformulert innlegg som beskriver problemene deres godt. Du vet vel egentlig svaret her selv. Du er ikke en purung  jente som savner festing og egentid slik enkelte har det,- det du lengter etter er et liv uten ham.

 

Jeg vet hva du snakker om. Han jeg var sammen med var veldig negativ, kritisk og selvsentrert. Han var tilsynelatende i konkurranse med meg hele tiden, og ville gjerne hevde seg i forhold til meg. Det var et slit, og etterhvert forsto jeg at jeg trivdes veldig mye bedre de gangene han var bortreist eller ute med andre. Heldigvis fikk vi ikke barn sammen.

Jeg ville ikke bryte forholdet, for jeg tenkte at da var alt bortkastet. Dessuten ville jeg ha barn, og klokka tikket svakt i bakgrunnen. men jeg var veldig ulykkelig, og visste at ting ikke ville endre seg. Tilslutt knakk jeg sammen og ble sykmeldt med tung depresjon. Fire mndr. etter flyttet jeg ut, og depresjonen forsvant som dugg for solen.

 

Min erfaring er at personligheter uhyre sjelden endrer seg, og at slike samlivsproblemer aldri forsvinner av seg selv. Tvertimot forverres de i de fleste tilfeller om man ikke tar drastiske grep. Dere passer vel rett og slett ikke sammen, og du sier at han ikke vil ta fatt i det du sier du ikke synes fungerer mellom dere. 

 

Alt det du nevner av logistiske utfordringer ordner seg, for det er egentlig bare unnskyldninger du kommer med fordi du er redd. Du er redd fordi du tenker at barnet sikkert helst vil ha dere sammen, og du er redd fordi du tenker at det kan bli vanskelig. Barnet ditt burde vokse opp med mennesker som viser hvordan man skal behandle hverandre, og barn oppfatter stemninger veldig lett. Dessuten er han en god far og veldig snill, sier du. Han vil sikkert potensielt klare papparollen godt alene, om det blir slik.

 

Fortell ham at det er alvor, og at du er redd du ikke vil mer. Vil han ta fatt i det, eller bare la det ryke? De fleste menn fatter det ikke innen kofferten din er pakket i gangen. 

 

"The Only Thing to Fear is Fear Itself', sa Roosevelt.

Dette er tydeligvis ikke noen flyktig tanke eller plutselig innskytelse hos deg, og du burde kanskje bare sette igang med resten av ditt liv. 

 

Finn lykken din, og ikke la frykten for hvordan det vil bli stoppe deg. Om du handler etter egen intuisjon og kjerne vil det alltid, alltid ordne seg. Men det er ikke lett bestandig.

 

 

 

Klem fra en som fulgte intuisjonen, trosset frykten og fant lykken i godt voksen alder.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f040c...0e9

[Isola&Lille+julegave]

Dere burdegå på kommunikasjons kurs (i regi av Modum bad).

Da tror jeg dere hadde fått et mye bedre forhold.

Hvis ikke ting ble mye bedre etter det, hadde jeg dumpet han med god samvittighet og flyttet til familien min!

[Anonym bruker]

Off kjære deg. Jeg er i en ganske lik situasjon. Bare ci har en to pring og har vært sammen i10 år. Han har endret seg etter barnet kom og blitt fraværende-kald følelsesmessig. Veldig nedlatende mot meg (det er det verste). Når en person snakker så stygt til deg og drar ned selvfølelsen din gang på gang skjer det noe i deg. Av og til tenker jeg at det beste hadde vert om han ikke kom hjwm. De er er en fæl tanke- men tror det er vanlig å tenke når man har det vondt over en lengre periode. Jeg vet (som sikkert deg) at jeg fortjener bedre. Jeg klarer ikke å ta ateget å gå.. det er kun fordi jeg ikke orker tanken på mindre tid med jenta mi.. men ser jo at dette ikke går i lengden. Jeg må ta en skikkelig prat med min mann der jeg sier hvordan jeg har det når han oppfører seg nedlatende og at jeg trenger mer intimitet/kjærligjet for å være lykkelig. Jeg er redd min mann kommer til å fi opp å dra når jeg forteller hva jeg ønsker. Har du en mann som elsker deg blir han hos deg og prøver å ordne opp i problemene. En ting vet jeg- ingenting skjer om vi selv ikke går inn for endring. Du fortjener å føle kjærlighet og lykke. Mitt råd til deger peat med han- prøv å gå inn for å redde det. Går det ikke da- kan du vertfall tenke du har gjort hva du kan!

 

Anonymous poster hash: 4a3cf...976

[Anonym bruker]

Vi har en to åring *

 

Anonymous poster hash: 4a3cf...976

[Major HotLips Houlihan]

Ærlig talt, barnet ditt har det mye bedre med to lykkelige foreldre som ikke er sammen enn to ulykkelige foreldre som er sammen. Mannen din erkjenner jo ikke at dere har problemer engang! Hvis dere skal få fikset forholdet så må dere i det minste få hjelp utenfra. Om ikke det hadde virket så hadde jeg gått. Barnet ditt fortjener lykkelig foreldre.

[Anonym bruker]

Jeg tror også barnet ditt vil få det bedre dersom dere ble skilt. Og hvis han oppfører seg sånn du beskrev foran sønnen din vil jo han lære hvordan man skal behandle kvinner. Ikke bra!

 

Anonymous poster hash: 0e2b6...2f9

[appelsin2]

 

Du skrev et godt og velformulert innlegg som beskriver problemene deres godt. Du vet vel egentlig svaret her selv. Du er ikke en purung  jente som savner festing og egentid slik enkelte har det,- det du lengter etter er et liv uten ham.

 

Jeg vet hva du snakker om. Han jeg var sammen med var veldig negativ, kritisk og selvsentrert. Han var tilsynelatende i konkurranse med meg hele tiden, og ville gjerne hevde seg i forhold til meg. Det var et slit, og etterhvert forsto jeg at jeg trivdes veldig mye bedre de gangene han var bortreist eller ute med andre. Heldigvis fikk vi ikke barn sammen.

Jeg ville ikke bryte forholdet, for jeg tenkte at da var alt bortkastet. Dessuten ville jeg ha barn, og klokka tikket svakt i bakgrunnen. men jeg var veldig ulykkelig, og visste at ting ikke ville endre seg. Tilslutt knakk jeg sammen og ble sykmeldt med tung depresjon. Fire mndr. etter flyttet jeg ut, og depresjonen forsvant som dugg for solen.

 

Min erfaring er at personligheter uhyre sjelden endrer seg, og at slike samlivsproblemer aldri forsvinner av seg selv. Tvertimot forverres de i de fleste tilfeller om man ikke tar drastiske grep. Dere passer vel rett og slett ikke sammen, og du sier at han ikke vil ta fatt i det du sier du ikke synes fungerer mellom dere. 

 

Alt det du nevner av logistiske utfordringer ordner seg, for det er egentlig bare unnskyldninger du kommer med fordi du er redd. Du er redd fordi du tenker at barnet sikkert helst vil ha dere sammen, og du er redd fordi du tenker at det kan bli vanskelig. Barnet ditt burde vokse opp med mennesker som viser hvordan man skal behandle hverandre, og barn oppfatter stemninger veldig lett. Dessuten er han en god far og veldig snill, sier du. Han vil sikkert potensielt klare papparollen godt alene, om det blir slik.

 

Fortell ham at det er alvor, og at du er redd du ikke vil mer. Vil han ta fatt i det, eller bare la det ryke? De fleste menn fatter det ikke innen kofferten din er pakket i gangen. 

 

"The Only Thing to Fear is Fear Itself', sa Roosevelt.

Dette er tydeligvis ikke noen flyktig tanke eller plutselig innskytelse hos deg, og du burde kanskje bare sette igang med resten av ditt liv. 

 

Finn lykken din, og ikke la frykten for hvordan det vil bli stoppe deg. Om du handler etter egen intuisjon og kjerne vil det alltid, alltid ordne seg. Men det er ikke lett bestandig.

 

 

 

Klem fra en som fulgte intuisjonen, trosset frykten og fant lykken i godt voksen alder.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f040c...0e9

 

Takk for et fint svar, setter pris på at du forteller om din egen erfaring. Det er som du sier, jeg er redd, både for det rent praktiske med flytting, oppgjør ol og hvordan det blir med gutten vår. I tillegg føler jeg det som et nederlag, og er redd reaksjoner fra familie og omkretsen vår. Vi har som sagt nettopp kjøpt hus, flyttet inn i slutten av april. Jeg ser nå, vi skulle aldri ha kjøpt hus sammen, men jeg har vært så fast bestemt på at alt skulle ordne seg, og sa ting til meg selv som; "det blir nok bedre når vi får bedre plass. Vi får nok mer tid sammen når vi kommer på landet med hus og hage. Det går seg til, han er sikkert bare litt stresset på jobb nå." osv. Dagen kjøkkenet var kommet på plass, og kun listverk manglet, ble jeg stående å se på det flotte, nye kjøkkenet, og jeg tenkte "Herregud, hvor dum jeg er! Vi blir ikke mer lykkelig av et nytt kjøkken. Huset forandrer ingenting, og maset på jobben hans endrer seg jo ikke..."

 

Jeg er så redd for å ta det opp med ham, selv om jeg føler meg sikker på at vi begge får det bedre på hver vår kant. Jeg er redd konflikten som vil oppstå, og går å venter på at noe skal skje, slik at det blir lettere. Vet ikke hva, men det virker som det er lettere å utsette det hele...

[Anonym bruker]

Holder du ut til du har fullført studiene?

Greier du å vente til april neste år? Da tenker jeg på at man må bo i en bolig i minst 12 mnd for å slippe å skatte av gevinsten.......

 

Du høres veldig ulykkelig ut.

 

Anonymous poster hash: 6b8c5...677

[appelsin2]

Off kjære deg. Jeg er i en ganske lik situasjon. Bare ci har en to pring og har vært sammen i10 år. Han har endret seg etter barnet kom og blitt fraværende-kald følelsesmessig. Veldig nedlatende mot meg (det er det verste). Når en person snakker så stygt til deg og drar ned selvfølelsen din gang på gang skjer det noe i deg. Av og til tenker jeg at det beste hadde vert om han ikke kom hjwm. De er er en fæl tanke- men tror det er vanlig å tenke når man har det vondt over en lengre periode. Jeg vet (som sikkert deg) at jeg fortjener bedre. Jeg klarer ikke å ta ateget å gå.. det er kun fordi jeg ikke orker tanken på mindre tid med jenta mi.. men ser jo at dette ikke går i lengden. Jeg må ta en skikkelig prat med min mann der jeg sier hvordan jeg har det når han oppfører seg nedlatende og at jeg trenger mer intimitet/kjærligjet for å være lykkelig. Jeg er redd min mann kommer til å fi opp å dra når jeg forteller hva jeg ønsker. Har du en mann som elsker deg blir han hos deg og prøver å ordne opp i problemene. En ting vet jeg- ingenting skjer om vi selv ikke går inn for endring. Du fortjener å føle kjærlighet og lykke. Mitt råd til deger peat med han- prøv å gå inn for å redde det. Går det ikke da- kan du vertfall tenke du har gjort hva du kan!

 

Anonymous poster hash: 4a3cf...976

Hei! Takk for at du deler din historie med meg, det hjelper å høre andres erfaringer med det samme. Jeg er også redd for å ta steget, og vet ikke om jeg tør. Jeg har jo prøvd å snakke om det tidligere, men får bare høre at det er jeg som har problemer, at vi har det fint etc Så jeg har gått å latt som om alt er i orden, for kanskje vil det gå seg til. Så stod jeg her en dag, og kjente det som at et lys gikk opp for meg; dette blir jo ikke bedre. Nå er jeg redd det er gått så langt, at det ikke er noen følelser å redde. Jeg er glad i han, men er ikke tiltrukket av ham. Jeg er glad i ham, for han har gitt meg verdens herligste gutt. Jeg er glad i ham fordi han er god og snill, lojal og hjelpsom, men det overskygges av det som ikke er bra. Vi passer ikke godt sammen, vi har ulike verdier, og tanken på å bygge opp forholdet, med mer intimitet og kjæreste-aktiviteter virker mer avstøtende. 

 

Etter at sønnen vår kom til verden, mistet jeg all lyst til sex, jeg var deprimert, noe som kan skyldes at gutten vår var syk, og måtte på intensiv-avdelingen på sykehuset. Han ble raskt frisk, og har ingen varige mèn, men de første døgnene som nybakt mor var jeg livredd, og da jeg endelig fikk ta han med hjem, stengte jeg meg og babyen inn i en boble, for å si det slik. Etter et par måneder kunne jeg løsne grepet litt, og så hvordan jeg også hadde stengt ut samboeren min. Jeg tok det derfor opp med ham, snakket om hvordan jeg hadde det, spurte om hans følelser rundt det hele, og vi hadde flere gode samtaler rundt det å være foreldre, og det å finne våre roller i det nye livet til oss tre. 

 

Men etter en tid meldte disse tankene seg igjen, at jeg ikke er glad i ham som partner, men som en venn, som far til barnet mitt, men ikke noe mer. Jeg sa det til min mor på et tidspunkt, men hun ba meg ta meg sammen, og at dette ville gå over, og at hun ikke ville jeg skulle gjøre samme feil som hun(som gikk fra sin ektemann, som hun tydeligvis angrer). Så jeg bet tennene sammen, og tenkte ok, jeg må bare holde ut, prøve å snakke mer, gjøre noe, og så går det seg til.

 

Over tid har han stadig blitt mer negativ, og det er så mye klaging, jeg holder på å bli sprø av det. Og jeg tenker han kan da umulig ha det bra han heller, men som sagt, han tenker i og med at vi har en liten en, så er vi dømt til å holde det gående livet ut...

[appelsin2]

Holder du ut til du har fullført studiene?

Greier du å vente til april neste år? Da tenker jeg på at man må bo i en bolig i minst 12 mnd for å slippe å skatte av gevinsten.......

 

Du høres veldig ulykkelig ut.

 

Anonymous poster hash: 6b8c5...677

Jeg kan nok holde ut, jeg lider ikke annet enn negativ stemning, og en og annen gang høre at jeg er dum ol Men jeg har fortsatt 2 år igjen av studiene, og tenker at om jeg skal dra, så må jeg gjøre det snart, kanskje bedre mens sønnen vår er liten, enn at jeg skal utsette det til han er eldre, og forstår mer av hva som hender...??

 

Jeg er ulykkelig, jeg savner å være glad, være med venner og familie, ha besøk hjemme, høre gode ord når jeg har gjort noe bra(Som når jeg malte tak og vegger på nye kjøkkenet, og la nytt gulv på egen hånd). Men jeg savner ikke det av han lenger, jeg føler jeg ikke trenger noe fra ham...

[appelsin2]

Jeg tror også barnet ditt vil få det bedre dersom dere ble skilt. Og hvis han oppfører seg sånn du beskrev foran sønnen din vil jo han lære hvordan man skal behandle kvinner. Ikke bra!

 

Anonymous poster hash: 0e2b6...2f9

Som regel hender det ikke foran sønn vår, men det har hendt. E gang han stod å brølte slik at jeg begynte å gråte, kom min 2-åring løpende opp i fanget mitt for å trøste meg, og sa med sitt lille ordforråd "det går bra mamma" og ga meg en kos. Dette tok jeg opp med samboeren min når vi begge fikk roet oss, og han ba om unnskyldning, og var enig i at det ikke burde gjenta seg. I ettertid har det heller ikke vært store krangler foran sønnen vår.

 

Men en ting har han tatt etter faren sin. Når jeg tar opp ting med samboeren min, og vi får en diskusjon, kan han avbryte meg, holde handflata si mot meg å si "stopp, jeg gidder ikke høre mer, så stopp!" så jeg må bare tie stille. Dette gjør sønnen min til meg nå, hvis jeg sier noe han ikke liker, som at vi skal gå å bade"Nei mamma, stopp!" og holder opp hånden sin...

[Anonym bruker]

Dette høres ut som mitt forhold ... :-(
Jeg blir pga barna. Negativ mann, aldri noe positivt, respektløshet.
Klarer meg selvfølgelig alene men vil ikke miste tid med barna når de er så små.

Anonymous poster hash: 6fe7e...5ca

[Anonym bruker]

Dere burde dra begge to. SER dere ikke hvordan det påvirker barna? Dere er dumme som brød om dere tror dere gjør ungene en tjeneste ved å bli, det er ren løgn dere bruker for å slippe å handle.

 

Alvorlig talt, hva skal dere med de drittsekkene? De oppfører seg som idioter.

 

Bedre å dra når ungene er små, da er sannsynligheten mindre for at fedrene får annet enn vanlig samvær, og hvis de er så ustabile i humøret skal dere være glad for det. 

Anonymous poster hash: fd589...657

[Anonym bruker]

Du burde si i fra om at han ikke har lov til å holde deg hjemme. Du er et voksent menneske som skal kunne gå ut og være sosial. Han kan ikke bestemme over livet ditt på en slik måte. Når han begynner å klage på deg så si klart i fra "sånn snakker du ikke til meg. Om det er noe som plager deg med det jeg gjør forlanger jeg at du snakker til meg med den respekten jeg fortjener. Jeg er lei av å bli snakket til som en idiot, nå er det NOK". Jeg ville også søkt hjelp hos en tredjepart. Det kan virke som mannen din er utbrent og deprimert - han skulle kanskje også hatt noen å snakke med alene. 

Anonymous poster hash: 2f2c3...0b7

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke dratt uten å ha prøvd ALT. Med det mener jeg samlivsterapi eller lignende. Virkelig jobbet med problemene. Hvis det ikke blir bedre, hadde jeg dratt., og det med god samvittighet. Alle møter utfordringer i et samliv, og man kan enten løse det eller gi opp. Når sønnen din blir stor burde du kunne se han inn i øynene og si at dere forsøkte alt, men det gikk ikke. Blir man klar over uenighetene og at samlivet ikke er liv laga etter å ha diskutert og jobbet med det sammen, vil jeg tro det er lettere å skilles som venner og fortsette et godt samarbeid om barnet. Men det er klart, begge parter må ønske å jobbe med forholdet, vil han fortsatt ikke prøve engang etter å ha fått "kniven på strupen" er det jo bare å komme seg vekk.

 

Anonymous poster hash: c4f79...d03

[Anonym bruker]

Jeg har det helt likt, bare at han begynt å være slik mot ungene ogdå (når han er stresset, noe han blir av alt og ingenting). Det var sparket jeg trengte. Jeg ofrer ikke barn eller mitt liv på en hustyrann. Jobber med å avslutte nå. Har ikke hatt "the final talk" og vet at helvette kommer til å bryte ut da. Det blir verre før det blir bedre tenker jeg, men så får jeg (og ungene) fred. Det at de er så respektløs og nedlatende er absolutt det verste. Negative og forventer det verste i alle situasjoner. Skulle man ikke få til noe..."jeg sa jo det. Typisk deg...etc etc.". Skikkelig utpsyking over tid, og jeg er psykolog...så dette kan virkelig de fleste vikles inn i. Man tror jo det beste om folk, vil prøve/hjelpe...det blir sikkert bedre etx. Men det blir ikke det.. Litt og litt over tid...føles som et mareritt nå, men jeg vet det blir bedre når jeg bare kommer ut på andre siden. Lykke til, og for all del...dra!!

 

Anonymous poster hash: 0bbe8...8bd

[silje-mamma85]

Hvordan gikk det med dere som har skrevet her?