Normalt å være så avhengig av mannen sin?

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn. Det yngste på 3 har forsinket utvikling. Den eldste på 5 er vanvittig aktiv. Jeg klarer ikke å ha en god dag når jeg er alene med de. Så fort vi er 2 om kampene og trassen glir ting utrolig mye lettere. Men mannen er på jobb og vi har ferie, når han kommer hjem har jeg bare lyst til å grine. Uansett om vi er på stranda eller hjemme i Hagen, må jeg gå å irettesette dem hele tiden. Føles ut som jeg har med meg 2 geiter på tur.

 

Anonymous poster hash: 401fe...914

[Anonym bruker]

Nei, igrunnen ikke. Femåringer ER aktive, min er hvertfall høyt og lavt osv, løper heller enn å gå når vi er ute på tur og lekeplass. Selvsagt er det dager der jeg har lyst til å putte ham i en eske og la ham bli der med litt gaffatape over kjeften, hihi, men det er altså helt normalt. De gnåler støtt, herjer og leker, men jaggu kan han sitte i ro og leke med lego osv også 

 

Mulig du sliter med noe annet hvis det er så ille at du griner hver dag bare pga ungene dine.

Anonymous poster hash: 8758d...6b5

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn. Det yngste på 3 har forsinket utvikling. Den eldste på 5 er vanvittig aktiv. Jeg klarer ikke å ha en god dag når jeg er alene med de. Så fort vi er 2 om kampene og trassen glir ting utrolig mye lettere. Men mannen er på jobb og vi har ferie, når han kommer hjem har jeg bare lyst til å grine. Uansett om vi er på stranda eller hjemme i Hagen, må jeg gå å irettesette dem hele tiden. Føles ut som jeg har med meg 2 geiter på tur.

 

Anonymous poster hash: 401fe...914

Jeg er det, men det er fordi jeg har ting jeg sliter med og mannen hjelper meg til å holde roen. Ekstra ille når jeg må vise hensyn til andre i tillegg, feks min mor som er minst like krevende som barna....

 

Anonymous poster hash: a1255...106

[Anonym bruker]

Jeg ser på meg selv som normalt oppegående, men en dag med barna uten mannen tar pusten fra meg!

 

Har baby, toåring og fireåring. Tur med de alene til feks stranda er utelukket. Er jeg alene med dem, blir vi hjemme. En liten tur kan jeg ta alle tre, feks til nærbutikken, men ikke mer.

 

Så ja, jeg er nok også avhengig av mannen. Prøvde å forklare dette til en mor med ettåring og fireåring, men hun skjønte det ikke! Så det har nok noe å gjøre med antall barn, alder på barna og personlighet eller utfordringer de har. Mine er ganske viltre!

 

Anonymous poster hash: 7b6c3...50d

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det sånn ganske lenge nå, og jeg har bare ett barn foreløpig.

Lettelsen kan leses i ansiktet mitt når han kommer hjem fra jobb og kan ta over... Ser frem til barnehagestart!

 

Anonymous poster hash: 3b8d7...3f7

[Anonym bruker]

Har jeg et barn på 22 måneder og min svigerinne har ei på 11 år.

 

Vi har pratet om nettopp dette og med fedrene til stede er vi enige om at dagene går mye lettere

 

Min svigerinne er 20 år eldre enn meg og hennes venninner er enige også. Bedre med to foreldre enn en. Alle er sammen med barnefaren og ville nok stilt seg anderledes hvis de var alenemødre.

 

Med to går dagene fortere og to som kan holde ungene i bånd

 

 

 

Anonymous poster hash: 5ebf3...0cd

[Anonym bruker]

Er nok mange ting som spiller inn, ikke minst hva man er vant til, og hva man er innstilt på.

 

Jeg har fire barn, ganske tett, eldste var 7,5 år da yngste ble født, ene av dem har et handikap. Jeg har vært mye alene med dem helt fra starten av, og har alltid visst at det kom til å være sånn. Mannen driver for seg selv, og jobber mye, samtidig som vi ikke har besteforeldre som kan stille opp i særlig grad. Jeg har visst hele tiden at jeg ville være mye alene, og at vi ikke kunne få flere barn enn det er mulig for meg å håndtere alene. Vi fikk fire stykker og det går helt greit. Det er ikke uvanlig at jeg flere ganger i uken er alene med dem fra 7 om morgenen til 22 om kvelden når mannen har travle tider på jobb. Men stort sett kommer han hjem klokken 16.30 og er sammen med ungene frem til rundt 19-20 før han jobber et par-tre timer igjen. Hverdagene kan være vanskelig å få til å gå opp med lekser, vennebesøk, henting i barnehage, fritidsaktiviteter, middag, handling, barneselskaper, foreldremøter, dugnader osv osv så vi trenger ofte å være to mellom middag og legging...

 

Selvfølgelig er det slitsomt av og til, selvfølgelig tenker jeg at jeg kunne solgt sjela mi på Finn for et døgn med alenetid av og til, men det går helt greit. Gode rutiner, faste rammer og mye kjærlighet

 

I mine øyne er det rart å være avhengig av mannen når du bare har to barn, to barn er jo ingenting. Men vi er forskjellig, har forskjellig forutsetninger, forskjellig utgangspunkt, forskjellig toleransegrense osv osv Det er nok ikke noe rarere at du sliter med å håndtere to enn at jeg synes det går helt greit å håndtere fire, vi er rett og slett i hver vår ende av skalaen. Men at du gråter hver dag synes jeg er rart, om livet ditt er så tungt bør du kanskje oppsøke hjelp. Kan du være deprimert?

Anonymous poster hash: e081e...d34

[Anonym bruker]

t kommer vel an på hva man er vant med.Jeg har en pendlende mann, og har barn på 2, 4 og ni år. Er nå høygravid med nr 4. Jeg og barna har nå hatt to ferieuker, mannen ee bortreist man-tors og hjemme i helgene.ungene er vant til å være mye alene med meg, og må derfor vente på tur. Vi har vært både på stranda, på kafe og hyttetur. Når pappaen er hjemme er det mye mer mas, og alle vil ha en-til-en-aktiviteter hele tida.

 

Anonymous poster hash: 30b9c...3d2

[Anonym bruker]

 

Er nok mange ting som spiller inn, ikke minst hva man er vant til, og hva man er innstilt på.

 

Jeg har fire barn, ganske tett, eldste var 7,5 år da yngste ble født, ene av dem har et handikap. Jeg har vært mye alene med dem helt fra starten av, og har alltid visst at det kom til å være sånn. Mannen driver for seg selv, og jobber mye, samtidig som vi ikke har besteforeldre som kan stille opp i særlig grad. Jeg har visst hele tiden at jeg ville være mye alene, og at vi ikke kunne få flere barn enn det er mulig for meg å håndtere alene. Vi fikk fire stykker og det går helt greit. Det er ikke uvanlig at jeg flere ganger i uken er alene med dem fra 7 om morgenen til 22 om kvelden når mannen har travle tider på jobb. Men stort sett kommer han hjem klokken 16.30 og er sammen med ungene frem til rundt 19-20 før han jobber et par-tre timer igjen. Hverdagene kan være vanskelig å få til å gå opp med lekser, vennebesøk, henting i barnehage, fritidsaktiviteter, middag, handling, barneselskaper, foreldremøter, dugnader osv osv så vi trenger ofte å være to mellom middag og legging...

 

Selvfølgelig er det slitsomt av og til, selvfølgelig tenker jeg at jeg kunne solgt sjela mi på Finn for et døgn med alenetid av og til, men det går helt greit. Gode rutiner, faste rammer og mye kjærlighet

 

I mine øyne er det rart å være avhengig av mannen når du bare har to barn, to barn er jo ingenting. Men vi er forskjellig, har forskjellig forutsetninger, forskjellig utgangspunkt, forskjellig toleransegrense osv osv Det er nok ikke noe rarere at du sliter med å håndtere to enn at jeg synes det går helt greit å håndtere fire, vi er rett og slett i hver vår ende av skalaen. Men at du gråter hver dag synes jeg er rart, om livet ditt er så tungt bør du kanskje oppsøke hjelp. Kan du være deprimert?

 

Anonymous poster hash: e081e...d34

Jeg har lyst til å grine, jeg griner ikke. Det var nok en overdrivelse fra min side. Det kommer selvfølgelig på hva man er innstilt på. Jeg er vant til at mannen min jobber mye overtid osv. Men nå er jeg innstilt på ferie og at vi skal ha det litt hyggeligere. Vi jobber 100% begge 2. Og fikk dessverre ikke alle 3 ukene sammen i år.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 401fe...914

[Anonym bruker]

Det er veldig uvanlig at småbarnsforeldre kan ta hele ferien sammen...

 

Det skal tas hensyn til to arbeidsplasser, sommerstengte sfo og barnehager.

 

Tror ikke jeg og mannen har hatt tre uker sammen på 12 år. I år hadde jeg først to uker alene, så har vi nå en sammen også har han to uker alene. Her er barnehagen stengt i 4 uker, men barna får 5 uker ferie, det er helt vanlig i vår omgangskrets ihvertfall...

 

Skjønner godt at du blir sliten, men det er en periode av livet. Prøv å senke skuldrene og ikke stille så høye krav til deg selv, noen perioder er bare sånn.

Anonymous poster hash: e081e...d34

[humlemamma]

Mulig noen synes jeg er stygg nå, men det er ikke vondt ment. Jeg har lest mange tråder her inne om at ting er slitsomt fordi ungene er viltre, ungene hører ikke, det er umulig å finne på noe alene osv. 

 

Så jeg må nesten spørre, hvorfor ikke oppdra de bedre? Hvorfor ikke lære de at man hører på mor og far, at man ikke løper av gårde eller finner på ting om mor/far ikke ser de? Hvorfor ikke sette regler og konsekvenser? 

Jeg klarer virkelig ikke forstå hvorfor man tillater at ungene er et ork. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke gjør noe med det da?