Klageinnlegg! (styr unna om dere ikke vil lese klaging)

[Anonym bruker]

Jeg er for snill, jeg er dumsnill. Jeg stiller opp for alt og alle, er det noe kommer folk til meg. Jeg sier aldri nei, og er alltid glad for å kunne hjelpe. 
Men i det siste har jeg begynt å innse at folk har ikke respekt for meg. Jeg er kun god å ha når noen trenger noe, men jeg får aldri noe tilbake. Tvert imot. Folk er rett og slett stygge med meg, hvis jeg kan si det slik. 

Noen episoder:

 

- Jeg har jobbet mye i hele sommer, og har enda 2 uker igjen til ferie. Før det har jeg en fridag (helsevesenet, så jobber helgene også), og da var det ei på jobben som spurte om jeg kunne jobbe. Jeg sa ja, tenker alltid at jeg ikke skal være vanskelig når folk vil noe. Vet selv hvordan det er å ikke få byttet bort vakter om man absolutt vil delta på noe. 
Har en annen dato etter ferien hvor jeg skal på et møte, og spurte da denne damen om hun kunne tenke seg å jobbe for meg, eller bytte vakter siden jeg jobbet for henne. Svaret jeg da fikk var "nei, det møtet er vel ikke så viktig.. Sånn er det å ha jobb, du kan ikke få med deg alt!"

- Jeg og barna var på ferie hos foreldrene mine. Vi hadde planlagt at vi skulle dra på fisketur på fjellet en ettermiddag. Jeg dro en tur på shopping, og avtalte at vi skulle dra litt utpå ettermiddagen. Da jeg kom hjem i 3-tiden var både barna og foreldrene mine borte. Jeg prøvde å ringe, og da viste det seg at de hadde dratt uten meg uten å gi beskjed. Sa at jeg tydelig hadde gitt beskjed om at jeg ønsket å bli med, og at dette var noe vi hadde planlagt sammen. Fikk da til svar "vi ønsket å dra tidligere, men glemte å gi deg beskjed". Hvem i h*** "glemmer" å gi beskjed?

- Hele familien generelt har alltd kommet til meg når dem har hatt behov for tjenester. Jeg har sagt ja til den ene etter den andre, setter egne ting på vent for å hjelpe andre. Men jeg får aldri, ALDRI!! noe igjen når jeg ber om hjelp. Ikke barnevakt, ikke inntaking av post om vi skal på ferie, ikke er jeg bestandig velkommen på besøk heller

Jeg vet virkelig ikke hva galt jeg gjør. Alle sier jeg er omgjengelig og lett å komme i kontakt med, men hvorfor behandler for meg som en dritt da? 
Har bestemt meg for å sette meg i respekt, men det har bare ført til at ingen ønsker å ta kontakt med meg, og jeg får bare høre at jeg er sta og egoistisk og tenker bare på meg selv
Har bare en ekte venn, og det finnes virkelig ingen som er bedre! Men jeg ønsker ikke å legge mine fortvilelser over på henne.

Hva er nøkkelen til å jobbe seg til å få respekt???

Anonymous poster hash: 4145f...be4

[Anonym bruker]

Jeg jobber med det samme selv og fikk meg veldig nylig enda en oppvekker i så måte. Og den oppvekkeren har trolig kostet meg et vennskap jeg trodde var nært og godt. Men tydeligvis ikke.

 

Jeg tror "feilen" hos meg og deg er at vi har for mye omtanke for andre og glemmer oss selv, ikke setter oss selv foran andre. Og hvis ikke vi selv setter oss selv først så vil absolutt ingen andre gjøre det heller - for de setter seg selv og sine aller nærmeste langt foran deg.

 

Jeg tror måten å endre det på er å spørre seg selv "vil jeg virkelig gjøre dette?", "har jeg lyst å gjøre dette?".

Og i en overgangsfase så tror jeg slike som deg og meg også bør spørre oss "vil denne personen ha gjort det samme for meg hvis jeg spurte om det samme nå?".

I mange tilfeller tror jeg at både du og jeg ville visst at svaret på det siste spørsmålet ville blitt nei.

Og da bør vi faktisk ikke gjøre det - så sant det ikke er virkelig krise og det er en person som betyr ganske mye for oss på ene eller andre måten.

 

Jeg har alltid vært veldig hjelpsom. Har alltid fått høre "X sier alltid ja, vi kan alltid stole på at X stiller opp og ordner opp" om meg selv. Det er jo i utgangspunktet et kompliment at mange stoler på meg. Men det kan også være en smal grense mellom det å bli satt pris på og det å bli tatt for gitt. Når folk er mest opptatt med seg og sitt så er det fort gjort å bare se seg selv, og da tror jeg at det lett kan bikke over til at man blir tatt for gitt.

 

Og så tror jeg det har med selvrespekt å gjøre. Min oppvekst viste meg at jeg ikke var så mye verdt, at mine meninger og behov ikke var like viktige som andres. Også da ble det tatt for gitt at jeg alltid tilpasset meg, tok hensyn og hjalp til. Mine behov kom langt bak i rekken. Så for meg er dette noe som er tillært gjennom altfor mange år. Og da er det fort gjort at man får et forskrudd forhold til egen verdi.

Når man da - som jeg tror både du og jeg - har en personlighet som gjør det naturlig å se andres behov og ønske om å hjelpe, så tror jeg det blir en tidvis veldig uheldig kombinasjon.

 

Når vi er blitt voksne og begynner å se at det er en veldig skjev balanse i dette og at andre sjeldent tar hensyn til oss, da vil vår innebygde "løsning" være å være enda mer på tilbudssiden for å få folk til se hvor mye vi bryr oss om dem og da tror vi at andre vil stille opp for oss også.

Problemet er bare at folk da har tatt oss for gitt, gjerne over tid i tillegg. Og når man blir tatt for gitt, da blir man på en måte usynlig, tror jeg. Folk ser oss når de trenger oss, og ellers blir vi rett og slett litt usynlige for dem. Dermed ser de heller ikke våre behov, og jeg tror de i den usynligheten vår også glemmer at vi har stilt opp mange, mange ganger for dem.

De fokuserer på sine egne ting, og akkurat når vi spør så tror jeg de er opptatt av bare her og nå, og da er det lett å si nei hvis vi en sjelden gang spør om hjelp fordi de ikke ser helheten i forholdet.

 

Og hvordan kan vi endre dette uheldige mønsteret? Hvordan kan vi og våre behov bli synlige for andre igjen?

Jeg tror det ironisk nok ligger i å si "nei". Når noen spør meg om noe og forventer et ja, så forblir jeg gjerne usynlig hvis jeg sier ja, som jeg alltid gjør. Når jeg sier nei, derimot... av og til er det nesten komisk, for man kan bokstavelig talt se at personene "våkner" og lurer på hva som skjer. Det er nesten som om de prøver å spole tilbake fordi de har sett en versjon av meg som ikke stemmer med det bildet de har av meg. Og da ser personen meg - kanskje for første gang på lenge.

 

En av våre første problemer etter at vi har sagt nei, det er å greie å holde på det nei'et. Når folk er vant med at vi alltid stiller opp, da vil de begynne med å overtale oss - for tross alt stiller vi alltid opp - for det at vi sier nei forstyrrer deres vante mønster, og de må faktisk både se oss og finne andre løsninger selv. Så de vil prøve å overtale oss. Hvordan? Med alle verdens "gode" argumenter. Argumenter som går rett inn i vår samvittighet, for vi er jo så vant med å hjelpe til. Men da er trikset å ikke gå inn i noen argumentasjon med dem, men holde på at "nei, dessverre, det har jeg ikke mulighet til nå".

Tenk deg om - hvis du spør noen om hjelp, kommer de med lange avhandlinger om hvorfor de ikke kan hjelpe deg? Jeg er villig til å vedde på at de aller, aller fleste vil si "nei, det kan jeg ikke". Og vet du, de sier det uten å tenke seg om, og de gjør det med god samvittighet, for der og da passer det dem ikke, og de tenker i hvert fall ikke på at du kanskje har hjulpet dem 50 ganger bare hittil i år, men at dette er første gangen du spør. Det passer dem ikke akkurat nå, og da sier de enkelt og greit nei.

Og det er det vi også må lære oss!

 

Med det samme vi begynner å argumentere, lar dem avhøre oss om hva vi skal gjøre som er så mye viktigere enn å hjelpe dem, da lar vi dem invadere oss og overstyre oss. Det spiller ingen rolle hvorfor det ikke passer deg å hjelpe til. Det passer ikke, ferdig med det.

For slike som deg og meg så er dette vanskelig, veldig vanskelig.

 

Imidlertid så er dette også en treningssak. Vi har på et eller annet vis og av en eller annen (eller mange grunner) lært oss et mønster som vi oppfører oss etter. Men alt som kan læres, det kan også avlæres - eller at vi lærer oss nye handle- og væremåter som erstatter tidligere uheldig adferd hos oss.

Så dette er kun trening og atter trening. Og for hver gang vi greier å si nei, da har vi gjennomført en stor og viktig treningsøkt.

 

Våre gamle mønster er så innarbeidede at vi stadig vil ha lett til å falle tilbake i "gamle synder" og begynne å si ja for ofte igjen. Men da er det bare å tenke, "oj, det der var jo nettopp det jeg ikke skulle gjøre.

Egentlig så passet ikke dette veldig bra nå, derfor burde jeg sagt nei. Ok, da må jeg være ærligere med meg selv neste gang, og si nei når det faktisk ikke passer veldig bra. Da har jeg lært noe i dag også."

 

Når jeg skriver dette så mener jeg ikke at vi aldri mer skal hjelpe andre. Men vi må bli mer bevisst på vår egen verdi og vår egen tid. Og lære å si nei når det kanskje er det vi har mest lyst til å si.

 

En av mine fallgruver er at jeg stadig veier ulempen for meg selv ved å si ja opp mot ulempen for den andre om jeg sier nei. Og problemet mitt har vært at jeg som regel alltid har landet på at det koster meg mindre å si ja enn det vil koste den andre om jeg sier nei. Og så har jeg - som vanlig - stilt opp og gjort det oppriktig og med godt hjerte.

Dette er helt greit så lenge det er gjensidighet i forhold, at man hjelper hverandre om hverandre og stiller opp for hverandre når man kan når den andre har behov for det.

Mitt og ditt problem er at vi har stilt opp så mye at vi er blitt tatt for gitt. Ikke bare er vi blitt usynlige for andre, men vi har gjort oss selv litt usynlige for oss selv også. Vi har glemt at våre behov er like viktige som alle andres behov.

 

Når det er gjensidighet i et forhold så vil dette flyte av seg selv, man ser hverandre og hjelper der man har mulighet til det og det passer. Når det blir ubalanse er det fort gjort at det blir veldig ensidig. Og når folk har sluttet å se deg så har de gjerne ikke så veldig mye respekt igjen for deg. Noen ganger så er ikke respekten der, andre ganger kan man vekke den til live igjen.

 

Jeg har i min egen prosess mistet både venner og noen familiemedlemmer. Eller mistet er egentlig feil, jeg har etter hvert valgt dem bort fordi jeg aldri fikk noe tilbake, aldri ble sett for den jeg er.

Noen har det vært svært smertefullt å miste. Likevel har det vært riktig, for det har ikke vært godt for meg at forholdene var så ensidige og at jeg oppdaget at de ikke respekterte meg som jeg trodde de gjorde.

Jeg er blitt gjort til den store stygge ulven, den som er kaldt kald og følelsesløs, men de har aldri villet diskutere dette når jeg har forsøkt på en saklig måte. Jeg har spurt når de hjalp meg med noe, og selv om de ikke kunne huske én eneste gang (men kunne ramse opp og ned og i mente ganger jeg hadde stilt opp for dem) så greide de ikke å se hvorfor jeg reagerte, hvorfor jeg plutselig ble så "kald" og egoistisk.

Men selv om det har vært vondt, så har det også vært riktig, jeg har satt ned foten og begynt å vise meg selv respekt. Noen har begynt å se meg igjen, og da også respektere meg, de trengte bare å blir ristet ut fra sine gamle vaner overfor meg. Dette er blitt enda bedre vennskap/forhold enn tidligere.

Når sorgen over å miste de andre har lagt seg så har jeg kjent at det har vært nesten godt å ikke ha dem i livet mitt, det at de tok meg så for gitt og aldri stilte opp for meg.

 

I forhold til din kollega som ikke vil stille opp for deg selv om du stilte opp for henne, så prøv å bare slipp det. Greit, da er det faktisk slik at da stiller du ikke opp for henne noen gang mer. Prøv å ikke legge noen sårede følelser i det overfor henne, bare slipp det. Du trenger ikke en gang si noe til henne om det, bare slipp det. Spør hun deg om å bytte vakter en annen gang så sier du enkelt og greit nei. Hvis hun begynner å legge ut om at hun virkelig vil gjøre dette og trenger å bytte vakter, da kan du bruke hennes egne ord mot henne - slik er det å jobbe, du kan ikke få med deg alt. Men det beste er å bare slippe det. Si nei, det passer ikke for deg - og så ikke gi henne noen forklaring.

Hvis du har spurt rundt hos kolleger en annen gang om noen kan bytte vakt med deg og denne damen kanskje kommer og sier at hun kan ta vakten din, da har hun nok forstått noe, og da kan du eventuelt bytte en vakt med henne senere. Ellers lar du bare være.

Det er ikke lett, men også det å gi slipp blir lettere etter hvert. Og det er selvfølgelig lettere å gi slipp på personer man ikke har følelsesmessige bånd til. Derfor er det også enklere å "trene" med de som ikke står oss nær. Etter hvert blir det lettere og da blir det også litt lettere med de som står oss nærere.

 

Jeg tenker litt på min egen prosess som et "stille opprør". Jeg gjør opprør, jeg sier nei! For andre er det naturlig og enkelt, men for meg så er det en form for opprør, for å få folk til å ikke ta meg for gitt lenger. For jeg har begynt å respektere meg selv for mye til å tillate andre å ta meg for gitt og behandle meg uten respekt. Jeg tror det er viktig å påpeke at det ofte ikke er en beviss mangel på respekt hos de andre, de er bare "bevisstløse" overfor dette. Og når jeg sier nei så er det noen som ikke takler det - de forsvinner gjerne ut i ytterkantene av livet mitt. De som begynner å se på meg på nytt og takler det, de blir ofte nærere.

 

Siden jeg har et "stille opprør" så er det heller ikke så farlig, ingen andre enn meg vet om jeg feiler innimellom eller om jeg lykkes. Jeg har blitt snillere med meg selv, kaller ikke meg selv dumsnill lenger, men gjør heller en mental huskelapp om at der glemte jeg å sette grenser for meg selv - og så tenker jeg at for hver gang jeg kommer på at jeg glemte å sette grenser for meg selv, så er jeg ett skritt nærmere å gjøre det neste gang. Og når jeg greier å si nei og mene det og til og med gjøre det uten dårlig samvittighet - da danser jeg seiersdans inni meg selv og klapper meg selv på skulderen og skryter av meg selv

Ikke fordi det "godter meg" at andre må finne andre løsninger på sine problem enn meg. Men rett og slett fordi jeg i de situasjonene vet at jeg har gjort det riktige for meg selv. Og for hver gang jeg opplever disse episodene så tror jeg også at min selvrespekt vokser.

Og jo mer selvrespekt jeg har, jo mer virker det som om andre respekterer meg.

 

Jeg tenker at ved å si nei på de riktige stedene så gjør jeg faktisk de jeg sier nei til en tjeneste også. For da hjelper jeg dem til å ikke utnytte andre - slik jeg tillot dem å utnytte meg tidligere. De aller fleste vil jo virkelig ikke utnytte andre - selv om de gjør det ubevisst. Så når jeg greier å si nei, så respektere jeg både meg selv og dem mer, tror jeg.

 

Jeg er ikke i mål med min egen snuoperasjon, men er kommet et langt stykke på vei i forhold til hvor jeg var.

 

Jeg kan fremdeles slite litt med de som står meg nærmest, men også der er jeg blitt langt flinkere. Og det er vel nettopp overfor disse det er ekstra viktig å bli ærlig med seg selv, respektere meg seg, og respektere dem.

Jeg vil trolig alltid ha lettere for å si ja - fordi jeg er glad i å hjelpe andre, spesielt de jeg føler jeg står nært. Men jeg jobber på å bli god på å si nei, der et nei er det beste.

 

Kanskje kjenner du deg litt igjen og kan ha litt nytte av mine erfaringer. Noen ganger er det forbausende lett å si nei - andre ganger er det vondt å gjøre det. Jeg sier aldri nei bare for å si nei, men jeg stopper gjerne opp litt og kjenner etter - passer dette for meg å si ja til nå, eller gjør det egentlig ikke det? Det magefølelsen din umiddelbart sier idet du får et spørsmål om å stille opp for noen, det er som regel det som er det riktige for deg - hvis du lytter til deg selv.

 

Det er en prosess, men det er godt når det begynner å fungere

 

Lykke til i din prosess

 

Og du - din ekte venn kan kanskje være en god støttespiller i dette. Fortell at du har bestemt deg for å bli flinkere til å si nei, at du skal sette deg i respekt hos andre som bør respektere deg. Hvis du greier å si nei på et sted som er riktig for deg å gjøre det, så kan din venn være med på å støtte deg. Du kan fortelle hvor deilig det var å si nei - eller hvor mye sommerfugler du hadde i magen da du gjorde det, eller hvor vanskelig det var - og at det var riktig.

Det å fortelle hvor skuffet du - med god grunn - ble over foreldrene dine nå i ferien er også en ting som kan være godt å få litt støtte på hos din venn. Kanskje du til og med skal ta det opp med dine foreldre, spørre dem om du er så usynlig i livet deres at de kan ta med seg dine barn på en tur dere har avtalt og gledet dere til sammen, og så bare glemme deg? Fortell dem at det er sårende. Da må de se deg. Kanskje får du igjen da høre at det er du som er vanskelig, men da vil det de gjør bli veldig tydelig for deg, og da kan du kanskje lage regler for neste ferie (eller resten av denne). Fortell dem at de får ikke ta med barna dine uten å ha avtalt det med deg - fortell dem at det er en helt rimelig regel og at den må de forholde seg til fra nå.

 

Det kan hende du har noen "tøffe" episoder foran deg - men de er verdt det så lenge du gjør det med selvrespekt og med godhet for både deg selv og andre. Det er ikke bra for noen om du hele tiden undergraver deg selv, om du aldri får hjelp tilbake selv om du alltid stiller opp.

 

Du kommer til å få det mye bedre når du lærer å si nei, så lykke til igjen

Anonymous poster hash: eb1da...db8

[Anonym bruker]

Oi, dette var virkelig som å lese om meg selv. Ingen har respekt, jeg er kun god å ha når noen trenger hjelp. Ellers er jeg usynlig, ingen ser MEG! 

Det var mye klokt å lese ifra deg, dette er nok et innlegg jeg blir til å lese noen ganger. Har skjønt at jeg må begynne å jobbe med meg selv. Jeg er alltid den som kommer med lange forklaringer om jeg ikke har mulighet, og jeg har alltid en veldig god grunn for å ikke hjelpe andre isåfall. men ser jo at jeg kun taper på det, for mange er virkelig blitt egoistiske i dette landet. Ser jo at de fleste tenker bare "meg, meg, meg", og det er det jeg også må trene på. Det er virkelig trist at man må trene på å bli egoistisk, men håper jeg vil vinne på det tilslutt. 

Det du sier om at man vil miste noen, så tror jeg på det. Vet om flere i familien som jeg kommer til å miste bare med å sette meg selv i respekt, men egentlig når jeg tenker over det er det også de som har fått meg mest forbannet og er så egoistiske man bare kan bli. Har mer igjen for å være uten dem, enn en stor irritasjon for å måtte forholde meg til dem. 
Og jeg vet også veldig godt hvem som ikke får besøke meg de første dagene etter jeg har født. Her skal jeg starte med favoritisering og litt utestenging i begynnelsen for å kun tenke på MEG!
OG GJETT OM JEG GLEDER MEG! For jeg vet de kommer til å bli lyne forbannet! Men dem fortjener ikke bedre

Men takk for et flott og konkret svar. Jeg setter virkelig pris på det, og at du har tatt deg tiden til å skrive

Hi

Anonymous poster hash: 4145f...be4

[Dama på bygda]

Støtter deg. Av og til er jeg også sjokkert over hva folk får seg til å spør om. Mange sier det er bare å si nei, men ikke alltid så lett om du faktisk er ledig den dagen og at vedkommende veit om dette. Mye griske folk der ute som ikke klarer å stå på egne ben men bare bruker andre.

 

Jeg har hjulpet folk med alt fra flyttelass til nedvask av hus. Brukt min bil og drivstoff jeg har betalt. Har selv måtte ordne alt av flytting, vasking, oppussing og alt hekt selv.

[Anonym bruker]

Tankevekkende lesing. Jeg er ikke i samme situasjon, men begynte å tenke på om jeg utnytter noen selv, uten å mene det. Jeg tror ikke det, men jeg mottar nok mer hjelp fra familie enn jeg gir, selv om jeg alltid stiller opp når jeg blir spurt. Tenker at de bare trenger mindre hjelp, eller kanskje de ikke får seg til å spørre?

 

Det er vanskelig å vite om noen har det sånn som du beskriver uten at de sier noe, så jeg håper virkelig du klarer å benytte deg av noen av de gode rådene #2 kommer med, slik at de rundt deg kan begynne å se og ta hensyn til deg også. Lykke til!

Anonymous poster hash: 58c2e...91a