Hvordan opplevde du barseltårene?

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det som traumatisk og dramatisk.

 

Gråt hele tiden, måtte stoppe midt i en film vi så fordi jeg måtte gråte. Fikk plutselig en overveldende følelse av at livet var over. En sterk skyldfølelse, det var som et mareritt.

Helt klart noe av det tøffeste jeg har vært gjennom psykisk. Gråt veldig mye, var veldig langt nede. Blir det like ille med nestemann?

 

Anonymous poster hash: 3e945...277

[Anonym bruker]

Aldri hatt. Fire barn.

 

Anonymous poster hash: 6b805...f1c

[Anonym bruker]

Aldri hatt. Fire barn.

 

Anonymous poster hash: 6b805...f1c

Tenker på de som opplevde barseltårer

 

Anonymous poster hash: 3e945...277

[catchbaby]

Grusomt! Tredje og fjerde dagen etter fødsel hadde jeg også følelsen av at livet mitt var over. Var på sykehuset, lille lå på intensiven, når noen snakka til meg om så bare sa hei, knakk jeg sammen. Ville helst bare være aleine, men fikk dårlig samvittighet for lille så jeg satt nå der da, sammen med en gjeng andre mødre som hadde syke eller for tidlig fødte barn. Vil helst glemme de dagene. Ei sykepleier på intensiven sa til meg at jeg bare måtte la følelsene og tankene gå sin gang, at hormonene var på en topp, og at det ikke var 100% meg. Det var en trøst

[Anonym bruker]

Var helt jævlig her og. Verste jeg har opplevd psykisk. Gråt og hadde skikkelig hønemorangst for absolutt alt med den lille. I tillegg begynte barnefaren som da var min samboer å vise hvordan han kom til å bli med ungen, hjelpesløs, motvillig til å lære seg ting, alt ansvaret ble mitt. Prøvde samtidig å etablere amming med kjøttsår. Skjønner ikke hva som er så fantastisk med barseltiden, håper jeg får oppleve det som noe fint en gang senere med en ny mann, for ja, jeg ble alenemamma..

 

Anonymous poster hash: 0e897...e80

[Tarssan]

Det var ille første gang.. Ja følte det slik du beskriver. Var mer forberedt de med de to siste, men fortsatt overveldende dog med en dose realistisk tenking oppi alle tårene og følelsene.

[Major HotLips Houlihan]

Jeg gråt av glede, første gangen, for dette fantastiske lille mennesket som jeg hadde skapt. Jeg var så uendelig stolt, glad og forelsket at jeg gråt og følte at det hele var veldig overveldende. Med de to andre har jeg ikke hatt noen barseltårer, eller i hvert fall veldig lite.

[Anonym bruker]

Herregud. Jeg har høygravidtårer jeg.

Helt fryktelig. Tør ikke tenke på hvordan barseltårene blir.

 

Anonymous poster hash: 1fd0a...a7b

[Anonym bruker]

Grusomt! Gråt masse, var engstelig, usikker og hadde en altomslukende følelse av "unntakstilstand" Nå er barna store og jeg er glad jeg ikke skal gjenoppleve de første dagene/ukene etter fødselen igjen...

 

Anonymous poster hash: 13b52...edb

[Anonym bruker]

Alt ble bare mørkt og svart. Følte at livet ikke var verdt å leve lengre. Grusomt:( Kom 4 dager etter fødsel med 1 og 2. Slapp heldigvis unna med 3.

 

Anonymous poster hash: a4b6a...1bf

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det som traumatisk og dramatisk.

 

Gråt hele tiden, måtte stoppe midt i en film vi så fordi jeg måtte gråte. Fikk plutselig en overveldende følelse av at livet var over. En sterk skyldfølelse, det var som et mareritt.

Helt klart noe av det tøffeste jeg har vært gjennom psykisk. Gråt veldig mye, var veldig langt nede. Blir det like ille med nestemann?

 

Anonymous poster hash: 3e945...277

Jeg var også sånn. Med barn nr 1 var det kun de 3 første dagene. Jeg gikk rundt på sykehuset og gråt. Men med barn nr 2 var det helt jæv*&%. Jeg var så trist og så lei meg... jeg gråt så mye at jeg var rett og slett lei av å gråte, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg var så trist og uten å vite hvorfor. Men jeg hadde også en følelse av at livet var over og av skyld.

 

Jeg var redd for at det aldri skulle gå vekk og var redd for at det var en fødselsdepresjon. Heldigvis gikk det over etter et par uker. Det ble bedre og bedre for hver dag, var ikke så intenst hele veien.

 

 

 

Anonymous poster hash: 54c8d...f5e

[Anonym bruker]

Var på sykehuset i en uke etter fødselen, gråt mye. Ammetrøbbel og 0 søvn (pumping annen hver time, ammeforsøk og hun jeg delte rom med snorket som en motorsag hele natta mens ungen hennes hylte så jeg måtte plinge på pleiere ofte). Kom hjem og måtte fortsette pumpingen, sov lite da og. Og ungen gråt mye og fikk ammevegring. Skulle slutte å pumpe men da ble ungen alvorlig syk, trur jeg var tom for tårer, var bare apatisk. Sluttet å pumpe og ungen ble frisk, og jeg kunne senke skuldrene! Endelig kom gleden over å bli mamma og morsfølelsen kom. Da ble også babyen i bedre humør, happy mamma = happy baby.

 

Ser for meg mye mindre gråt om vi ikke hadde den tøffe starten.

 

Anonymous poster hash: 164da...574

[Anonym bruker]

Dagen babyen ble født og 24 timer etterpå var jeg høy på pæra, kvikk og rask og kosa meg.

 

Da babyen var 24 timer. Da kom alle bekymringene. Hvertfall da babyen var 46 timer, en time før vi skulle hjem. Spurte barnepleier om ALT, jeg var sikkert kjempeteit, og hun fnisa av meg, garansert da døra var lukt. ("Eh er det farlig at det lukter av vognen, kanskje vi ikke bør ha denne vognen". Jeg fått samboer til å hente inn vogna, slik at de kunne lukte selv, at den var "farlig" for babyen. Vognen var HELT ny, og hadde vasket alle trekk til den i vaskemaskin med blenda. Og luftet den mye, gått turer med den og lignende før barnet kom til verden. haha ler av meg selv nå.
På vei hjem i bilen kom tårene, jeg gråt og jeg gråt og gråt. Jeg vet ikke hvorfor. Innbiler meg at jeg "savnet" svangerskapet og jeg jeg visste ikke hva jeg gikk til, men der og da skjønte jeg ikke hvorfor jeg gråt, og jeg var flau over det!!! :-)

Anonymous poster hash: 9ffc2...94d

[MrsMilla]

Tung tid, skal ganske lite til for å få tårene igang - føler meg litt som et aspeløv her.

 

Men vet heldigvis at dette går over av seg selv, man må bare ri denne stormen av!

[Anonym bruker]

Åh, så 'godt' å høre det ikke var bare meg som hadde det sånn......

 

Vi kom hjem fra sykehuset etter å ha vært der altforlenge etter min mening (5dager) pga keisersnitt og lav vekt på baby /trøbbel med amming, og jeg falt fullstendig sammen i sofaen etter enda et forsøk å amme den lille med blodige bryster...... Første barnet mitt.

La meg i sengen på kvelden hjemme da vi kom hjem og kroppen bare kapitulerte! Fikk ordentlige krampetrekninger og kramper, frøs og hulket og trodde jeg skulle dø! Sov dårlig i 9 mnd og det bare toppet seg for meg.. grusomste jeg har vært med på

Føler idag nesten ett år etter at jeg er lei meg for at jeg ikke klarte å "nyyyyyyte tiden" som alle sa jeg skulle

 

Heldigvis kom det seg etter ca 4 mnd da jeg følte at jeg hadde mer kontroll over griningen min og hadde blitt godt kjent med den lille ❤️❤️❤️

 

Men den første barseltiden var for meg rett og slett helt jævlig

 

Anonymous poster hash: 3ba76...041