Vegrer meg mot å la ettåringen spise med oss

[Anonym bruker]

Fordi for å spise, trenger jeg matro. Hele dagen går jeg med en ekkel uro i kroppen, det er mye mas, tjas og krevende barn. Lite søvn. Når ettåringen spiser sammen med oss, får jeg ikke smakt på middagen omtrent, må bare passe på ungen/mate. Det er en av de få gledene jeg har i hverdagen, å kunne spise mddagen i ro og fred etter barnets leggetid, men det må det vel bli en slutt på, da? Vet jo at man burde la barnet spise med deg.

 

Anonymous poster hash: 95d71...24f

[Anonym bruker]

Dette høres ikke helt normalt ut.

 

Her lager jeg mat til oss tre, og jeg må kanskje regne me å spise kald mat hvis jeg tar på til meg selv først.

 

Må hjelpe barnet til å bli flink til å spise selv!

 

Anonymous poster hash: 805a2...559

[☆☆☆]

Må innrømme at eg likar best middagar med mannen etter at ungane er lagt. Middag medan eg underheld babyen og hjelper/irettesetter toåringen er ikkje akkurat avslappande. No for tida er ikkje mannen heime før ungane et kveldsmat heller, så då blir det til at ungane et aleine. Ikkje ideelt, men det som funkar no om dagen.

 

Har hørt at det går an å ha eit rolig og fint måltid med barna når dei når konfirmasjonsalder

[Anonym bruker]

Oj, er spise middag en av de få gledene i hverdagen....? Mun snart 2 åring spiser med oss ibland og ibland ikke. Spørs litt når han er sulten. Men hvis han ikke spiser med oss sitter han for det meste med oss ved bordet og småspiser agurkbiter, majs el noe sånnt. Det er litt enklere og kan jo være et alternativ for deg. Noe han kan plukke med selv når dere spiser.

 

Anonymous poster hash: 9fe0f...0a8

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet men det er så lite fristende med masse ekstra styr, rot og søl oppi det hele. Men må vel bare gjøre det, det positive er vel at jeg kommer til å gå masse ned i vekt!

 

Anonymous poster hash: 95d71...24f

[Anonym bruker]

Jeg har det litt på samme måte, men har liksom bare vendt meg til etter hvert at middagene vi har midt på dagtid er for barnets skyld, ikke min. Noen ganger blir jeg så stresset at jeg ikke får i meg noen ting, men det er ikke fordi barnet vårt er spesielt utfordrende, jeg lar meg nok bare stresse for lett. Vi har av og til en liten ekstra middag på kvelden, slik at vi kan slappe av og kose oss med maten også.

Anonymous poster hash: 69932...32c

[Anonym bruker]

Oj, er spise middag en av de få gledene i hverdagen....? Mun snart 2 åring spiser med oss ibland og ibland ikke. Spørs litt når han er sulten. Men hvis han ikke spiser med oss sitter han for det meste med oss ved bordet og småspiser agurkbiter, majs el noe sånnt. Det er litt enklere og kan jo være et alternativ for deg. Noe han kan plukke med selv når dere spiser.Anonymous poster hash: 9fe0f...0a8

ja, hva er "oj" med det? Når man har hatt det tøft en periode, vet man å sette pris på slike ting.

Men en toåring er noe annet enn en ettåring da ja, må være noe som kan plukkes, skal innrømme at jeg ikke har noen babygafler i hus!!

 

Anonymous poster hash: 95d71...24f

[LillaGorilla♥♥]

Min halvannetåring sitter alltid sammen med oss når vi spiser middag, men han spiser ikke da, han får sin mat (som for ham da er kveldsmat) etterpå.

Han får gjerne en gulrot, litt potet, en skorpe eller annet han kan fikle med og tygge litt på, men som sagt, det skikkelige måltidet får han etter at jeg/mannen er ferdig med å spise.

[Anonym bruker]

Ok, så barnet sitter kun sammen for "opplevelsen"?

 

Anonymous poster hash: 95d71...24f

[Anonym bruker]

Server barnet først, og la han spise selv. Da får du sikkert tid til å spise selv også.

 

Anonymous poster hash: 8706d...985

[4barns mor]

Her sitter vi å spiser sammen alle sammen. Kunne ikke falle meg inn noe annet.. 

[Anonym bruker]

 

Oj, er spise middag en av de få gledene i hverdagen....? Mun snart 2 åring spiser med oss ibland og ibland ikke. Spørs litt når han er sulten. Men hvis han ikke spiser med oss sitter han for det meste med oss ved bordet og småspiser agurkbiter, majs el noe sånnt. Det er litt enklere og kan jo være et alternativ for deg. Noe han kan plukke med selv når dere spiser.Anonymous poster hash: 9fe0f...0a8

ja, hva er "oj" med det? Når man har hatt det tøft en periode, vet man å sette pris på slike ting.

Men en toåring er noe annet enn en ettåring da ja, må være noe som kan plukkes, skal innrømme at jeg ikke har noen babygafler i hus!!

 

Anonymous poster hash: 95d71...24f

Han var ganske nylig 1 år da. Og vi har gjort det sånn siden omtrent da.

Ja jeg må innrømme at det hørtes litt trist ut med at "middag er en av de få gledene i livet mitt".

Det finnes feks majsbåger for 6mnd og oppover, det er perfekt for de å holde på med.

 

Anonymous poster hash: 9fe0f...0a8

[carma78]

Vi spiser sammen, men er stress ja!! Ingen mateo og jeg kaster i meg maten. Snart 2 år. Vi lager oss noe godt en gang i uka etter leggetid...herlig 😃

[carma78]

Matro

[Anonym bruker]

Blir som regel sittende alene og spise den kalde middagen min, etter at de andre har gått fra bordet. Sånn er det bare, jeg ønsker at barna skal spise middag sammen med voksne.

 

Anonymous poster hash: 9bb6d...338

[LillaGorilla♥♥]

Ok, så barnet sitter kun sammen for "opplevelsen"?

 

Anonymous poster hash: 95d71...24f

 

Han sitter sammen med oss for å få inn "middagsrutinen" ja, for samværets skyld og for å få inn vanen. Som sagt får han også noe mat å styre med på egenhånd så han vennes til at det er der vi spiser, men får hoveddelen av måltidet enten før eller etter vi andre har spist.

Har også en ekstremt kresen og småspist femåring, hun må også sitte ved bordet og smake på all maten, selv om hun ikke vil ha eller liker alt.

[Anonym bruker]

Da lager man noe sundt og barnevennlig til middag nummer en,- og tar det som en "aperitiv" selv, og spiser sammen med barnet. Så lager man seg egen middag senere selv.

 

Synes det er merkelig at mat er så viktig for deg at dette er et problem..... Det er faktisk bevist at barn som ikke får eller aldri opplever begge eller den ene foreldre spise sammen med de, kan utvikle spiseforstyrrelser. (var selv innlagt på barneavdeling for anorexia som 14 åring, det var der jeg fikk høre det. Var jo mange småbarn der med ulike former for unormal adferd i forhold til mat og måltider. Det var uten unntak en eller to foreldre med en spiseforstyrrelse selv som var skyld i det, såfremt det ikke ble funnet en fysisk lidelse bak.) barn gjør som de ser foreldre gjør. Om du aldri spiser middag sammen med ditt barn, kan du risikere at det blir unormalt for ditt barn og spise middag, selv om pappan spiser sammen med ham/henne. De vet ikke hvorfor, men de hermer ubevisst etter.

Anonymous poster hash: 6b753...231

[Anonym bruker]

Jeg har forståelse for frustrasjonen din, synes det er befriende å høre at man ærlig forteller om slike lettere tabubelagte temaer og følelser. Jeg har det innimellom på samme måte (aller verst når vi er på besøk eller spiser ute), vi har tre og jeg føler måltidene ofte er et eneste surrealistisk kaos... MEN: jeg hører stadig oftere om familier med større barn som nærmest ikke har noen felles måltider fordi "alle flyr til ulike kanter på ulike tidspunkt". Dette synes jeg er en utrolig urovekkende utvikling - hva gjør dette med familieverdiene på sikt?! Derfor synes jeg fellesmåltidene er utrolig viktige, kaos til tross. Her har vi 1-2 g i uka middag etter at babyen har lagt seg, de store barna får gå tidligere fra bordet så blir mannen og jeg sittende igjen og forsøke å holde en "voksenstale i "fred og ro" Ikke så lett men det går! Anbefaler på det sterkeste å opparbeide gode måltidsrutiner - allerede nå, og en ettåring kan stort sett spise det samme som dere. Lykke til (og husk - dette er en midlertidig fase;))!

 

Anonymous poster hash: 7a408...7be

[Anonym bruker]

Her spiser vi sammen hver dag uansett, nå har vi riktignok bare en, men synes dette er et viktig samlingspunkt. I helgene spiser gjerne jeg og mannen middag etter leggetid en av dagene, og har såkalt "datekveld":) har også stor tro på tillært adferd når det kommer til mat, viktig for meg at barna ser verdien i felles måltid.

 

Anonymous poster hash: ae295...0bb

[MammantilNurket]

Dersom vi har lite "babykompatibel" mat som f.eks. sushi/sashimi får 1-åringen vår middagsglass før vi spiser. Han sitter ved bordet sammen med oss nårvi spiser og får litt ris, kimchi, en vegetarmaki eller litt syltet ingefær å knaske på.

Ellers spiser han det samme som oss sammen med oss. Det er mye læring i et måltid

[DramaMama]

Jeg kjenner på noe av det samme, middag er egentlig bare stress.

Her har vi løst det med at vi serverer barnevennlig middag rundt kl 16, da er mannen også sulten fordi han kommer rett fra jobb - og 2-3 dager i uka spiser vi voksne i fred og ro rundt kl 21.

[Anonym bruker]

Dersom vi har lite "babykompatibel" mat som f.eks. sushi/sashimi får 1-åringen vår middagsglass før vi spiser. Han sitter ved bordet sammen med oss nårvi spiser og får litt ris, kimchi, en vegetarmaki eller litt syltet ingefær å knaske på.

Ellers spiser han det samme som oss sammen med oss. Det er mye læring i et måltid

Det tror jeg også er en utmerket løsning. La den ene mate barnet med babymat/barnemat, mens den andre lager hovedmiddagen. Men ikke "fyll opp" ungen, også får det servert samme mat som dere mens dere spiser, men må spise selv. Det som er mulig i alle fall. Slik læres jo også finmotorikk og evne til og spise selv også...Så tar man "sølet" når alle er ferdig med maten Etter hvert finner dere sikkert mat både dere og barnet kan spise som "fullverdig middag",- disse dagene  kutter dere ut matingen av barnet før dere spiser,- selvsagt

 

Anonymous poster hash: 6b753...231

[Anonym bruker]

Har du virkelig ikke en barnegaffel i hus? Da er det iallfall på tide å kjøpe inn. 

 

Jeg har ei på 14 mnd'er og en på 4 år. Med mindre vi har suppe til middag spiser 1-åringen helt selv, og det har hun gjort en stund. Hun spiser da med både gaffel og av og til med fingrene. Selvsagt må jeg dele opp maten, men ellers får hun det i seg selv. Veldig lite stress. 

 

De må lære å spise selv altså, om du ikke lar de prøve og grise litt så lærer de det ikke! 

Anonymous poster hash: a0d67...fa0

[Anonym bruker]

Har et barn på halvannet år. Her har hun fått spise omtrent helt selv fra hun var ca 10 måneder. Hun lærte raskt å håndtere skje, og nå også gaffel. 

Jeg spiser i min egen boble av ro, mens ungen spiser, griser og koser seg ved siden av. Jeg skal ta oppvasken etterpå likevel, litt ekstra gulvvask og en rask vask av vegger og skap, gjør meg ingenting. Vi gir barnet en fin middagsrutine, hvor vi alle spiser sammen. Hun lærer å spise av å se på oss, hvordan vi gjør det. Hun er faktisk helt utrolig flink med skje, og tørker munnen etterpå, slik vi gjør om det er kommet noe utenpå! Selvfølgelig, hun har ikke alltid tålmodighet til å spise hele måltidet med skje, så hun ender vanligvis opp med å spise med hendene. Men det gjør ingenting, barnet koser seg og synes middag er positiv og gøy. Når hun er litt eldre og forstår mer, skal vi lære henne å spise penere. 

Anonymous poster hash: ac789...ca6

[HeltLykkelig ♥♥]

Her lager vi "barnevennlig" mat i 16 tia.. I ukene er det som regel den eneste middagen. Men i helgene spiser som regel barna og mannen (som alltid er sulten) i 16 tia. Jeg spiser bare litt for syns skyld. Så har jeg som regel noe kveldskos i bakhånd når barna er lagt