Til deg.

[Anonym bruker]

For fire år siden ble jeg gravid.

 

Vi hadde holdt sammen i 3 og et halvt år, du og jeg. Det var ikke rett tidspunkt sa du. Jeg måtte velge, enten deg eller baby.

Vi gjorde det sammen. Eller, jeg gjorde det for deg. Jeg var så redd for å miste deg.

 

Vi oppdaget det sent. Det måtte gjøres kirurgisk. Jeg ville ikke. Hver eneste celle i kroppen min hylte nei.

Jeg tok en pille vi hadde fått på sykehuset. Så fort den var svelget fikk jeg panikk. Jeg ringte legevakta, prøvde å kaste den opp. Det gikk ikke.

 

Du fikk ikke bli med inn på operasjonsstuen. Jeg måtte inn alene. Jeg følte meg dårlig. Jeg ville ikke, jeg visste valget var feil. Jeg gråt så sårt. Jeg kan ikke huske å ha grått på den måten før eller siden.

 

Jeg spurte om det var liv. Det var det ikke. Narkosesykepleieren holdt masken skånsomt over nesen og munnen min. Hun tørket tårene mine, og sa alt ville ordne seg. "Det vil gjøre mindre vondt med tiden, sov godt" sa hun omsorgsfullt.

Jeg våknet. Jeg skrek. Jeg gråt fremdeles. Det var så vondt.

 

Jeg ble fulgt ut på venteværelset der du ventet på meg. Vi dro hjem. Hjemme gikk vi inn i senga. Jeg gråt til jeg mistet pusten. "Hadde jeg visst hvordan du ville reagere på dette, hadde jeg aldri latt deg ta det valget" sa du. Ville du ikke gått?

 

Vi holdt ikke sammen. Vi ble ikke gamle sammen. Det var jeg som gikk. 1 år etter forlot jeg deg.

 

Nå er du sammen med henne.

Jeg er sammen med han.

Jeg angrer.

Jeg savner deg.

 

Anonymous poster hash: 5a33a...9ab

[Anonym bruker]

Beklager, men det det koker ned til er at han presset deg til abort, du gjorde det og angret bittert, og i dag vil du ha ham tilbake.

 

Er du helt sikker? Hva lengter du tilbake til? Om du ikke er happy der du er er det vel neppe noen ide med denne fyren som tvang deg til abort? Beveg deg videre i livet, og finn en annen etterhvert.

 

Klem,

Anonymous poster hash: 1cab6...2ef

[Anonym bruker]

Du har rett. Jeg tror egentlig ikke jeg vil tilbake. Alt er så sårt nå.

 

Vi hadde det fint. Vi hadde det så bra. Vi var nettopp blitt forlovet, og vi var begge nyutdannede. Vi skulle kjøpe vår første leilighet.

 

Han kjempet så hardt for meg. Han ville ikke at jeg skulle gå. Det var for sent.

 

Jeg fikk en melding av han for en uke siden. Vi gråt sammen på telefonen. Vi ble enige om at det er best slik. Vi kommer aldri til å finne tilbake sammen.

 

Håper ingen av mine gravide venninner er her inne nå, da vil jeg bli gjenkjent. Jeg må bare få det ut en plass. Jeg har ingen andre å snakke med angående dette. Jeg skammer meg.

 

Anonymous poster hash: 5a33a...9ab

[Anonym bruker]

 

Beklager, men det det koker ned til er at han presset deg til abort, du gjorde det og angret bittert, og i dag vil du ha ham tilbake.

 

Er du helt sikker? Hva lengter du tilbake til? Om du ikke er happy der du er er det vel neppe noen ide med denne fyren som tvang deg til abort? Beveg deg videre i livet, og finn en annen etterhvert.

 

Klem,

 

Anonymous poster hash: 1cab6...2ef

Det vvarjeg, HI som svarte deg- 02.38.

 

Anonymous poster hash: 5a33a...9ab

[Anonym bruker]

Du kan snakke med meg.

Det du lengter tilbake til er det du ville, det du trodde det skulle bli, men det fantes aldri med ham, tror jeg. Det betyr ikke at det ikke finnes, men han var ikke riktig for deg og det du trenger.

 

Hilsen meg over.

 

Anonymous poster hash: 27f25...f6c

[Anonym bruker]

Visst tiden ikke er riktig for begge så er den ikke riktig. Gleden av og få et barn sammen på riktig tid er da mye større. Og det skal ikke være sånn at.. når kvinnen er klar er alle klare. Dere er 2 om det, ikke 1. 

 

Det høres rett og slett ikke ut som han tvang deg.. virker som du syns han var god og snill. Men du må skjønne at menn ikke har den oppfatningen som kvinner. 

 

Syns rett og slett du tar det alt for hardt ut på han du var sammen med. Synd du forlot han for en ting som dette og at du ikke kunne prøve igjen senere når tidpunkte var perfekt for dere begge. 

Anonymous poster hash: 6605b...f0b