spørsmål til dere som gikk fra mannen du har barn med :

[Anonym bruker]

Visste du hvilken imsorgsfordeling det kom til å bli før dere gjorde det slutt, var duredd for 50/50? Hbordan fant du styrke til å ta det steget å dra? Hvordan føles det i etterkant å se barnet mindre? Spesielt i ferier? Hvor lamg tid tok det å vende seg til den nye llivssituasjon? Og til slutt; føler du at du tok det rette valget?

 

Anonymous poster hash: 469c8...a30

[Anonym bruker]

Visste han ikke ville ha mer samvær enn ordinært. Ja, det er tungt å være borte fra barnet i ferier og høytider. Jeg pratet igår med en femåring som har hjemlengsel, og hun skal enda være borte to uker. Her hjemme har hun meg, samboer og lillesøsteren. I julen de gangene hun er bruke er forferdelig. Men alt i alt, jeg vet jeg tok det rette valget. Var aldri redd for 50/50.

 

Anonymous poster hash: 2cb9b...984

[Anonym bruker]

Jeg visste at han ikke kom til å ha noe samvær uten meg eller familien tilstede .

 

Anonymous poster hash: 84d89...990

[Gjest Sekretøsa]

Han sa han skulle ha 50/50, eller melde meg til bv (for hva?) Så han fikk hele omsorgen. Gikk med på det en stund, og akkurat da var jeg så ute å kjøre psykisk at jeg nok ikke brydde meg så mye... etter noen år og noen rettssaker er ungen mest hos meg, og det å se henne mindre har bare blitt en vane. Deilig de første dagene oså begynner savnet. Hvordan jeg fikk sparket til å dra? Traff en mann som viste meg hvor godt jeg kunne ha det...