5-åring som tar komplimenter opp i verste mening.

[Anonym bruker]

Hvis en person sier: Så fin du er på håret i dag. 

Da ser hun ned og liker virkelig ikke at noen har lagt merke til at hun i dag har strikk og klemmer i håret. 

 

Hvis en person sier: Ååh, har du fått ny genser, så fin den er. 

Da gjemmer hun seg bak ryggen min og vil ikke ta av jakken, selv om hun har kommet inn. 

 

Hun trives i barnehagen, har venner både der og hjemme og de voksne i barnehagen er veldig obs på mobbing, men som de selv sier. De får jo ikke med seg absolutt alt.

 

 

Hvordan skal jeg gripe fatt i dette? Jeg har prøvd å si at folk synes at hun er fin på håret, at genseren er fin, men det virker ikke som hun tror meg.

Anonymous poster hash: 1489e...d69

[Anonym bruker]

Kanskje hun ikke liker oppmerksomheten?

Jeg var veldig sjenert og ble veldig usikker når jeg ikke kunne være usynlig.

Så sa noen jeg var pen ble jeg veldig utilpass.

 

Anonymous poster hash: 796c1...8af

[Anonym bruker]

Ja, hun er sjenert. 

Kan det være det som gjør det? Kanskje det hjelper hvis vi klarer å jobbe litt med sjenansen hennes. 

Anonymous poster hash: 1489e...d69

[Anonym bruker]

Jeg var akkurat lik! Veldig sjenert og likte ikke oppmerksomhet. Først i voksen alder har jeg lært å takle komplimenter. Men har dessverre ingen tips...

 

Anonymous poster hash: b0099...777

[Anonym bruker]

Husker mamma trente med meg på dette.

Fikk kompliment hver dag og så måtte jeg si tusen takk.

Jeg ble ikke veldig mye bedre av det egentlig. Oppmerksomhet passet meg bare ikke.

 

 

Anonymous poster hash: 796c1...8af

[Anonym bruker]

Fælt. Jeg får lese meg opp på sjenerte barn, se om det er noen tips å hente der.

Takk, du fikk meg til å tenke helt nytt.

 

Anonymous poster hash: 1489e...d69

[MerraSomGår]

Ja, det er nok skyhet. Jeg var akkurat lik når jeg var liten. Bare mamma sa til noen hun snakket med "Ja, dette er minstejenta, blablabla", så ønsket jeg at jeg kunne synke ned i et hull og bli der. Oppmerksomhet, nei takk.

 

Å jobbe derfra er sikkert lurere enn å tenke at hun tror hun blir mobbet. Hun trenger veiledning og trening på sosiale settinger, tenker jeg. I en trygg setting. Ofte kan det være nok å sette ord på ting. Og om hun ikke klarer å si "tusen takk" eller lignende, la henne få føle at du respekterer følelsene hennes. 
Om noen gir henne et kompliment og du ser hun blir utilpass, kan du si: "Tusen takk for det. Laila er litt beskjeden, så det er best vi lar det være med det", også ikke gi noe mer oppmerksomhet rundt det. Da skjermer du barnet fra vanskelige situasjoner, samtidig som du viser henne at du respekterer følelsene hennes. Det vil gjøre henne mer trygg, som gjør at hun kan videre trene litt etter litt på å håndtere det bedre. 

Det verste må vel være å gi henne masse oppmerksomhet i situasjonen som oppstår: "Nå må du si tusen takk, da. Kom igjen, ikke vær så trassig, hun var jo snill med deg..hun ville si deg en hyggelig ting.. når noen sier noe hyggelig, må man si tusen takk." 

Hadde min mamma gjort noe slikt mens jeg krympet meg, hadde jeg besvimt av sjenerthet ;p

 

[Anonym bruker]

Jeg var (og er) også slik. Jeg var litt sjenert og sky av meg, og ville helst være usynlig. Jeg er ikke så sky lengre, men liker ikke oppmerksomhet. Skryter noen av meg, er det ikke det at jeg ikke tror dem, jeg liker bare ikke at de sier det høyt. 

Ikke alle trenger skryt og oppstandelse hver gang de gjør noe bra/ser bra ut.

Anonymous poster hash: 2f2b1...858

[Anonym bruker]

Ros henne for den hun er i stedenfor hvordan hun ser ut eller hvilke klær hun har på. Fortell at du blir glad av å se på henne når hun synger, at det er flott at hun husket å henge opp sekken ol, men ikke legg vekt på utseendet.

 

En annen ting er at det er lurt å fortelle henne hvordan hun skal reagere på slike utsagn. Lær henne å si takk selv om hun ikke mener det.

Anonymous poster hash: c198a...e91

[Anonym bruker]

 

Ros henne for den hun er i stedenfor hvordan hun ser ut eller hvilke klær hun har på. Fortell at du blir glad av å se på henne når hun synger, at det er flott at hun husket å henge opp sekken ol, men ikke legg vekt på utseendet.

 

En annen ting er at det er lurt å fortelle henne hvordan hun skal reagere på slike utsagn. Lær henne å si takk selv om hun ikke mener det.

 

Anonymous poster hash: c198a...e91

Det var bare noen eksempler jeg kom på i farten. Vi fokuserer ikke nevneverdig mye på det ytre.

Jeg skal ta til meg det dere sier om sjenanse.

 

Anonymous poster hash: 1489e...d69

[Kanutten83]

Jeg er helt lik! Selv som voksen takler jeg oppmerksomhet og komplimenter dårlig... Men klarer som voksen å smile og si tusen takk Som barn var jeg var jeg håpløs... Enten sa jeg ingenting ellers så prøvde jeg å snakke det bort...